Tanken på at jeg kunne være misunnelig på livet til bestefaren min, ga meg ikke ro. Om nettene, mens jeg klemte om puta, prøvde jeg å se ham for meg slik han var da han var på min alder – jeg husket vagt et fotografi bestemor hadde hatt på nattbordet – kjekk, øyne som glødet av kommunistiske idealer, et smil om munnen, sigd i hånda klar til revolusjonær innhøsting, skarp nok til å forandre verden. Og hva kunne man si om mine øyne og min munn? Jeg lurte på om det hadde vært en feiltagelse å kjempe imot ham alle disse årene. Men så, når søvnen endelig nærmet seg, kom bestemor til sengekanten min og strøk meg over pannen slik hun pleide å gjøre når jeg hadde feber. «Bestefaren din er døende,» sa hun. «Han er ventet her nå snart. Men gutten min, neste gang du snakker med ham, kan du være så snill å be ham slutte å lese Lenin ved graven min.» * «Jeg skriver oppgave om deg,» fortalte jeg ham en dag det siste året mitt på college. I andre enden var det noe som falt i gulvet med et øredøvende smell. Stemmen til bestefar syntes å komme et stykke unna telefonrøret, og så, mye nærmere. «Jeg mistet telefonrøret i gulvet,» sa han unnskyldende. «Det var så kjedelig å høre på deg at jeg sovnet.» «Det du kaller kjedsomhet,» rettet jeg, «kaller psykologien fortrengning. Jeg skriver om det i oppgaven min, og jeg forklarer også hvorfor du tror på de tingene du tror på. Vil du høre?» 96
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.