Kjelda, nr. 2 â 2016, Ă„rgang 25
Tidsnok Av Ole W. Fasting
Klokke fanst ikkje pĂ„ kvar gard i dei tider. Om dagen laut dei klare seg med sola som tidvisar, om natta med mĂ„nen og stjernene. Men dei mĂžrke vintermorgonane var det mykje godt kjenslene â «kroppsuret» - Ă„ takke om dei kom seg opp i rett tid. SĂ„ var det ein sĂžndag inne pĂ„ den inste fjellgarden i Botnen. Dei hadde bestemt seg for Ă„ ha seg til kyrkje. Laurdagen hadde det vore eit stort snĂžfall, fĂžret var tungt og vegen til bygda lang, sĂ„ ein fekk ta seg ut i god tid. Gamlepresten likte ikkje at nokon kom for seint inn og uroa kyrkjelyden. DĂ„ kunne det ofte vere at han stogga midt i preika og venta til dei hadde sett seg. Dette sĂ„g bygda pĂ„ som ei stor skam.
skunde oss av stad!» No ja â sĂ„ drog dei dĂ„ nedover kĂžyrande. Kona sat midt i sleden med ungane ikring seg, godt nedbreidde, og mannen pĂ„ sida framme med hĂžgrefoten dinglande ute for liksom Ă„ streke og styre om sleden skulle skeive seg utfor vegen. Drengen og jenta kom stabbande etter. Det gjekk berre fot for fot og i skritt i djupsnĂžen, og dessutan var det heller ikkje heilt sĂžmeleg Ă„ fare i trav nĂ„r ein skulle til kyrkje.
Alle pÄ garden hadde lauga seg og greidd hÄret om kvelden, slik at vasking og stell ikkje skulle seinke dei om morgonen. Matskreppa var laga ferdig og hadd ut pÄ sleden. Denne hadde dei fylt med ny halm og breidd Äkle over. Skorne var tjÞresmurde og stod klare til bruk. Det var ikkje noko ugjort som skulle hefte. UtpÄ natta klÄrna det opp, og himmelen var oversÄdd med stjerner. Litt nordlys brann og bragla nedmed fjelltoppane. Det var blikstilt, sÄ elvesuset kunne hÞyrast heilt oppe ifrÄ stryka inne i sidedalen oppunder sommarstÞlen.
Det vart eit syndens stÄk dÄ dei for gjennom IndrebÞtunet, og alle dei hersens gneldrebikkjene dei hadde der pÄ gardane sette i Ä gÞy. I den eine stova kom mannen sjÞlv fram i glaset og skulle sjÄ kva det stod slik stÄk av. «à nei, Ä nei, dar fer botnafolkjet te kirkje, og her he me ikkje kara oss fram or sengja endÄ!» Han til Ä vekkje og romstere. Det fekk vere det same med Ä nÞre pÄ varmen. Dei kunne alltids fÄ seg noko varmt i livet sidan nede i bygda.
Anten det no var fordi dei lĂ„g meir enn vanleg pĂ„ otten den natta, eller om det kom seg av den uvande vaskinga â noko mykje sĂžvn vart det ikkje, og dĂ„ veit ein at natta vert lang. Men no mĂ„tte det likevel lide sĂ„ langt at det var best Ă„ reise pĂ„ seg. Kjerringa grov seg fram or senga og nĂžrte pĂ„ varmen i grua. Brisken, som ho heiv innpĂ„ fĂžrst, sprutta og spraka. SĂ„ fyrte ho pĂ„ med nokre fang risved og opna ljoren, sĂ„ rĂžyken kunne sleppe ut. Endeveden som lĂ„g pĂ„ beten til tĂžrking, skvetta ho vatn pĂ„. Det var best det, sĂ„ han ikkje skulle fatne. Deretter byrja ho Ă„ stelle til mat. DĂ„ stova hadde vorte koseleg og varm, hadde mannen seg fram til glaset og keik ut: «à jĂžss, kor lyst det er ute!» sa han. «Det lid visst langt, vi mĂ„ 36
«Nei, i dag er no botningane sturt galne!» meinte kona pĂ„ Angedal. Ho stod i fjĂžsdĂžra og sĂ„g kyrkjefolket fare forbi. «Det er dĂ„ natta endĂ„!» - Men sjĂ„ der â der kom IndrebĂž-karane veltande ogsĂ„. Nei, korleis kunne dette ha seg dĂ„? Det var nok best Ă„ vekkje dei andre. Tida kunne vere liden lenger fram enn ho visste. Dei kunne komme for seint. Ei stund etter kĂžyrde angedalsfolket nedover vegen i smĂ„dilt. Det var brĂžytt no, og det kom vel med, for her var det om Ă„ gjere Ă„ skunde seg, sĂ„ seint som dei var ute. PĂ„ «Bruket» vart det ikkje mindre kommers dĂ„ dei sĂ„g alt kyrkjefolket oppe ifrĂ„ dalen som for forbi. SĂ„ annsamt angedĂžlene hadde det, og slik som dei smurde i veg, mĂ„tte det sikkert vere i siste liten om ein skulle nĂ„ fram til kyrkja i rett tid. Maten laut dei late vere til dess
dei kom heim att. Og nedover bar det i tvibyks. For kvar gard kyrkjefolket for gjennom, vart det eit overhendig styr inne i stovene fordi kjerringane hadde forsove seg, slik at ein no vart til spott og spe i bygda. Karfolket opp i Ăžrska, til Ă„ rive og slite i sledar og selar, og sĂ„ av stad sĂ„ snĂžspruten stod omkring dei. Botningane var alvorlege og hĂžgtidssame Ă„ sjĂ„ til dĂ„ dei kĂžyrde inn pĂ„ Skeitunet attmed kyrkja. Men dei lo godt inni seg, for her lĂ„g heile huset og snorksov. Det fekk dĂ„ vere mĂ„te pĂ„ forsoving og! Men pĂ„ Skei hadde dei klokke, og klokka ho var fem, ho â akkurat fem! Den sĂžndagen sov kyrkjefolket frĂ„ Angedalen sĂ„ godt under preika at dei ikkje eingong vakna dĂ„ presten sa amen. FrĂ„ boka «Sunnfjordingen, tekstar av og om Nikka Vonen og Ole W. Fasting» ved Einar Offerdahl, Selja forlag 2015.
