Page 1


The Hills_ Matias Faldbakken.indd 2

08.07.2017 17.51


Matias

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 3

Faldbakken

08.07.2017 17.51


The Hills_ Matias Faldbakken.indd 4

08.07.2017 17.51


del i

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 5

08.07.2017 17.51


The Hills_ Matias Faldbakken.indd 6

08.07.2017 17.51


Skremt hund blir aldri fet. (Norsk ordtak)

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 7

08.07.2017 17.51


The Hills_ Matias Faldbakken.indd 8

08.07.2017 17.51


grisen Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg. Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel å merke – enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager. Grisen pleier å være presis, men nå er klokken 13.41, og han har ikke innfunnet seg. Jeg slår en sløyfe ut i entreen, men ingen Gris. Garderobevakt Pedersen ser opp fra avisen. Pedersen er distingvert, som man kaller det, han har tilsynelatende sett det hele. Gjestene gir ham eiendelene sine (jakker, kåper, vesker, paraplyer) i bytte mot en garderobelapp som de igjen, fulgt av noe skillemynt, bytter tilbake mot de samme eiendelene etter endt besøk. Slike 9

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 9

08.07.2017 17.51


transaksjoner har han foretatt med avmålt innlevelse og stolthet i alle år; han gjør jobben skikkelig. Vi gjør oss alle flid her inne på The Hills. Det er et flidens sted. Flid og bekymring henger sammen, det tror jeg helt sikkert. Lunsjen er godt i gang, og hovedrommet har fylt seg opp med øvre middelklasse: myke i huden, milde i målet. Fint tøy. Ved inngangen står en rad mindre cafébord med den klassiske marmortoppen. I dette området er lydbildet skarpt. Lenger inn i lokalet har man anbrakt duker over bordplatene. Det klirrer, men lydene dempes. Bestikk føres rundt på porselenet, og opp mot munnen. Tenner maler, strupehoder stiger og synker, det svelges. Det dreier seg om fortæring her inne, jeg tilrettelegger. Jeg deltar aldri i denne fortæringen. Jeg ser på matinntaket. Det er en betydelig avstand mellom opplevelsen av å sette i seg en stram chèvre picodon – den gastronomiske eksplosjonen i munnhulen – og det å iaktta leppene til noen andre som gjør det. I kontinental stil dekker jeg bordene så tett som mulig. Det er nesten ikke plass, men jeg finner en glipe og presser inn ekstra glass, sidetallerkener, en flaske til. Det føles rikt og fyldig. Lysekronen er ikke videre stor, men tung, og henger som en sekk eller taske i krystall fra den lave hvelvingen over det runde bordet i midten av lokalet. Den er ikke større enn en middels mulepose. Man finner nedtråkket mosaikk i konsentriske sirkler på gulvet. Det som er av treverk, er solid, mørkt og slitt. De to omfangsrike veggspeilene er imponerende. Speilfolien på baksiden av glasset har sprukket opp her og der, 10

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 10

08.07.2017 17.51


det gir fin patina. Speilrammene i eik, med jugendaktig linjeføring, ble montert i 1901. Dette har Barsjefen fortalt meg, og smurt på med detaljer om hvordan emnene ble trukket ned fra Ekeberg av Fritz Thaulows egen hest. Barsjefen er stedets hukommelse, hun ser ut som en akademiker i ansiktet, men er litt for blid til akademiker å være. Hun får med seg rubbel og bit. The Hills kan minne om en Wienercafé, men ligger ikke i Wien. Den kan likne en Great European, men er for slitt, for grimete, til å matche grandeuren man finner på kontinentet. Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846. Dette vet Barsjefen alt om. Familieoverhodet, Benjamin Hill, en legendarisk, men tragisk dandy, innflyttet fra Windsor i England, gamblet bort to tredjedeler av familieformuen og snublet inn i en sviende konkurs som endte i selvmordsforsøk og påfølgende invaliditet. Entreprenøren som tok over lokalene, åpnet en restaurant som het La Grenade, men det originale naveskiltet i blyglass som dekker deler av fasaden, var så til de grader påkostet og forseggjort, for ikke å snakke om dønn fastmontert, at han lot det være, og stedet ble, som man kan tenke seg, hetende The Hills på folkemunne. Den handlekraftige sønnen til Benjamin Hill kjøpte tilbake lokalet, tok over driften og gjenreiste familienavnet. The Hills er fremdeles på familiens hender. Fra et buet messingrør montert over inngangsdøren henger to tykke filttepper, med kalveskinn påsydd i kantene mot slitasje, opphengt slik at varmen ikke 11

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 11

08.07.2017 17.51


slipper ut. Inn gjennom denne tildekkingen, The Hills’ portal, eller sceneteppe om man vil, kommer Grisen, omsider, smilende og nikkende. Klokken er straks ti på, altså på grensen til hva som kan tolereres. Jeg verken smiler eller nikker tilbake. Det har kelnerne fått beskjed om å avstå fra. Jeg er i utgangspunktet verken en smiler eller en nikker. Jeg trenger ikke å anstrenge meg noe videre for å oppfylle instruksen: Møt gjestene med et blankt, men tjenestevillig ansikt. Pokerfjes er en del av håndverket. «Beklager forsinkelsen,» sier Grisen og ler unnskyldende, ikke med et grynt, men med et slags vrinsk. Hva heter det vrinsket som et esel lager? Et hyl? Grisen ler med et skarpt hyl, slik han ofte gjør. Jeg har ofte tenkt tanken at Grisen er et esel, i overført betydning, et esel slik man kjenner det fra europeisk mytologi og litteratur – altså ikke det gamle, greske «sta og dum», men det bibelske «pålitelig og lojal». Men altså ikke videre pålitelig akkurat nå. «Hvor mange blir vi i dag?» «Fire, inkludert meg,» sier Grisen. «Og de andre er på vei?» «Det regner jeg med.» Det finnes mange måter å kle seg på. Grisen har valgt den eneste akseptable: uklanderlig. Han har stadig nye dresser, og etter snitt, søm og tekstilkvalitet å dømme må denne være satt sammen hos skredderne på Savile Row eller der omkring. Med en alder på drøye tre snes år, og iført slike gevanter på daglig basis, er han på alle måter en staselig mann og en mønstergjest. Grisen passer The Hills som hånd 12

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 12

08.07.2017 17.51


i hanske. Det er derfor vi gir ham slingringsmonn på antall bestilte plasser, forsentkomming, vrøvl ved bordet og så videre. Uten at dette skjer ofte. Grisen er bemidlet, det er opplagt, men også en slags introvert. Stille og regelmessig trekker han stadig nye kontakter og bekjente inn på The Hills, fortrinnsvis til lunsj, av og til til middag, alltid høflig og alltid med denne uklanderligheten i antrekk og manerer. «Da har vi holdt av det sedvanlige vindusbordet,» sier jeg og slår ut med hånden mens jeg griper fire menyer og geleider ham gjennom lokalet. Med klokkeren timing trekker jeg ut stolen og repeterer den faste setningen: «Litt mineralvann mens du ser på menyen?» «Ja, takk skal du ha.» Han stiller seg med ryggen til og lar meg dytte stolen ømt inn i knehasene. Grisen har en kraftig, hvitgrå hårmanke som han holder stutt ved å trimme den ukentlig. Han ble grå allerede sent i tyveårene, da han gjorde karriere i Paris, og fikk tilnavnet Le Gris, som straks ble oversatt til Grisen da han kom tilbake til Norge. Øyenbrynene er fortsatt mørke, dette gir ham et intelligent uttrykk, lik en Castelli, eller hundeaktig, lik en Scorsese.

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 13

08.07.2017 17.51


blaise Gamle Johansen, huspianisten, sitter bak flygelet på mesaninen og ser mot takhvelvingen og til venstre, skrått ut i luften. De butte, paveaktige fingrene løper med lette steg og tung rutine over klaviaturet og produserer sømløs, knapt hørbar musikk. Er det taffelmusikk? Det er store komponister han velger seg, Johansen, men det er fremdeles taffel. Innimellom siger øynene hans igjen mens tonene triller i alle retninger og ned i lokalet. Gamle, trinne Johansen. Hodet hans bikker mot skulderen, og det ser ut som han dupper av et sekund, men så ruller det tilbake i stilling og øynene går opp. Slik holder han på i timevis uten stopp. I halvannen generasjon har han sittet slik, i endeløse strekk, med hodet veivende, hver dag, på mesaninen, dette mellomtaket, og lagt behagelige toner i rekkefølge for de besøkende. Vi hilser sjelden siden vi kommer til forskjellig tid, men det sies at han har skarp humor. Serviettene ligger stablet med tellekanter i en lav hylle mellom to av søylene midt i lokalet. Et skjermbrett i glass med blasse jugendlinjer står oppå hyllen og fungerer som en buffer mellom bord 12 og bord 8. Hvis jeg blir stående tomhendt, tar jeg gjerne en tur til 14

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 14

08.07.2017 17.51


servietthyllen, hvor jeg stiller meg bak skjermbrettet og strammer opp serviettene med en ekstra brett. Nyansatte Vanessa slurver litt her. Jeg passer på at The Hills-emblemet blir liggende opp i høyre hjørne. «Har du den hvite burgunden i dag?» sier Grisen. «Selvfølgelig.» Jeg venter to smakfulle takter før jeg stiller neste spørsmål, som jeg for øvrig vet svaret på. «På glass, eller tar vi en flaske?» Grisen smaker på det. «Du, vi tar en flaske.» Brått reiser han seg, jeg får knapt trukket ut stolen for ham. Han strekker hendene mot et stilig par som kommer gående mellom bordene. «Blaise! (utt. Blés!)» sier Grisen med entusiasme. Og så, med ynde: «Katharina.» Blaise Engelbert er Katharinas mann, Katharina er Blaises kone. De omgås Grisen rett som det er, særlig Blaise. Blaise og konen har fått den modne versjonen av hverandre, som Barsjefen pleier å si, den gamle versjonen er kanskje urettferdig å si, sier hun. Etter hver sin rause omvei rundt i Oslos sosietet (hva nå enn det måtte være) har de funnet hverandre, og er nå, kan Barsjefen videre melde, den eldste den andre noensinne har vært sammen med. Katharina går først og setter det ene benet foran det andre slik at den vedlikeholdte figuren på 43–45 år drives bestemt fremover i retning Grisen. Blaise kommer hakk i hæl med drøyt 7 år på toppen av hennes, ikledd en grå dress med pen søm helt oppe på Grisens nivå, muligens et hakk over. Blaise har et 15

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 15

08.07.2017 17.51


ypperlig slips i halsen og er spenstig i steget. Finesse er et ord som alltid henger i luften rundt denne mannen. Jeg tripper bak dem, trekker ut stolene og får bekreftet, uten at noen trenger å åpne munnen, at de vil ha både vann og vin skjenket i glassene sine. Menyen ser fransk ut og er delikat satt i en lett sperret Bodoni. Dette er ord som figurerer på de to tettskrevne sidene: svor, rødspette, kje, blåskimmel, spisskummin, profiterol, jordskokk, terte, bouillabaisse, akkar, løyrom, daddel, bog, rilette og vågeval. Dette og mer til kan man peke på og få tilberedt, med både klokskap og teft, av sjefskokken og hjelperne hans, før jeg, eller for eksempel Vanessa, bærer rettene ut og gjestene putter dem i munnen bit for bit. Trøffel kan man også få. Trøffelen er sentral. Vanessa, den relativt ferske kelneren med det sarte ytret og en kort guttesveis, med et talent hemmet av ambisjon, retter duker mens jeg slår et slag i lokalet og skjenker i litt her og behager litt der. Den stakkars skuespilleren som ble tatt for dokumentfalsk nylig, får seg en påtår, man ser allerede en tilvassing av øyeeplene hans. Når Grisens selskap har sett på menyen et minutt eller to, er jeg på pletten og skjenker vann. Blaise avviser brått den hvite burgunden før jeg rekker å spørre. Han drikker flere lange slurker vann, og jeg etterfyller umiddelbart. Så gir han tegn til at vinen kan skjenkes. Jeg vrir flasken med klokken etter hver gang jeg har skjenket, for å fange opp den siste dråpen. Taktfullt lener jeg meg over Grisens skulder og spør mildt om vi skal vente på fjerde og siste person. Grisen ser på armbåndsuret. 16

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 16

08.07.2017 17.51


«Er det noen som har hørt fra henne? Klokken er 14.03. Vi er en halvtime på overtid.» Blaise og konen rister på hodet. «Hun har bekreftet?» sier Blaise. «For all del,» sier Grisen. «For all del.» Bakhodet til Blaise er avlangt og ungdommelig. Han strekker hals og kikker mot inngangspartiet. Hårfestet er klassisk og rent og speiler hakelinjen på en fordelaktig måte. Også nesevinkel, bryn og kinnbeinas krumning gjentas med fin rytmikk i hårlinjen slik den løper fra tinningen og ned mot øret. Nakken er gutteaktig, tross alderen, blikket våkent. Skjortekragen ligger behagelige 6–7 millimeter ut fra nakkeskinnet i en flott fold. Blaise er trent, men ikke overtrent, han er skarp, men ikke stram. Katharina og Grisen lener seg frem når han snakker, nesten hvisker. Stemmen til Blaise er spesiell. Der man ville ha ventet et ambisiøst press, slik det ofte forekommer hos vakre, nesten oppstyltede menn, produserer han en fast, autoritativ, men vennlig, ja, nesten sensuell røst. «Ville dere vente litt?» sier jeg uten å virke påtrengende. Grisen ser på klokken igjen, også Blaise løfter venstrearmen og rister frem uret. Det viser seg å være en flott A. Lange & Söhne, det kan da umulig være en Grand Lange 1? Han har noen gram spradebass i seg, Blaise. «Du kan ta bestillingene nå, så får sistemann …» sier Grisen og antyder, først med den ene hånden, så med den andre, at hun kan etterbestille når hun kommer. Jeg setter blikket i Blaises kone for å indikere at 17

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 17

08.07.2017 17.51


hun kan begynne. Katharina velger en blandet salat med Monte Enebro-geitost, nøtter, frø og pasjonsfruktvinaigrette. «Kunne jeg få litt ekstra nøtter og frø?» sier hun. «Ekstra nøtter og frø,» sier jeg. Blaise ombestemmer seg to ganger før han lander på den kremede risonien med perleløk. Det er tydelig at fomlingen skurrer en smule for Grisen – tydelig for meg, ikke for ekteparet Blaise. Jeg henvender meg til Grisen. Det er hans tur. Han tar seg tid. «Den ørreten fra Valdres,» sier han. «Ja?» «Hvilket flatbrød kan du tilby ved siden av?» «Vi har et flatbrød fra Hemsedal.» «Riktig.» «Vi har også en utmerket rømmedip til dette,» sier jeg med pekefingeren i en krok nedover for å illustrere «dip». Hva er det jeg driver med? «Ellers takk. Ikke noe dip til meg. Jeg satser på ørreten.» «Utmerket.»

The Hills_ Matias Faldbakken.indd 18

08.07.2017 17.51

Matias Faldbakken – The Hills  

Bla i boka. Leseprøve på Matias Faldbakkens roman "The Hills".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you