Page 1

Carlson, Hagerup & Storholmen. Torunn Borge. omsl.qxp 06.02.17 20.34 Side 1

forlag et oktobe r 2017 i sbn 978-82-495-1799-2

forlaget oktober

fo rfatt e r port r ett : mort e n b ru n desig n: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | e x i l d e s i g n

t o r u n n b o r g e t a n k e n s ly s t p r i n s i p p

torunn borge (1960–2014) ga ut tre diktsamlinger. I tillegg skrev hun en rekke essay, anmeldelser og artikler for bl.a. Vagant, Samtiden, Dagsavisen og Klassekampen. I 1999 redigerte hun antologien Yrke, reporter og utga Skjelett og hjerte – en bok om Tor Ulven (sammen med Henning Hagerup). I 2000 kom den essayistiske pamfletten Gudsskrekk, om den norske kulturradikalismen. Torunn Borge ble tildelt Tanums kvinnestipend i 2001. Dikt i samling utkom i 2015.

torunn borge (1960–2014) var forfatter og kritiker. Tankens lystprinsipp er et utvalg essay, anmeldelser og intervjuer som viser ulike sider ved Torunn Borges kritikerpraksis – hennes vidd, skarpe blikk, samfunnsmessige og politiske interesse og poetiske finfølelse. Her er kloke analyser, spissformuleringer, spenstige samtaler og ikke minst et vell av kunnskap, formidlet på en engasjert og raus måte. Noen av tekstene er skrevet i samarbeid med Henning Hagerup, som har redigert denne boken sammen med Dagfinn Carlsson og Ingrid Storholmen.

t o r u n n b o rg e tankens ly s t p r i n s i p p Skrifter i utvalg dag f i n n c a r l s s o n , h e n n i n g h ag e ru p og ingrid storholmen (red.)

forlaget oktober


Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 2

05.02.2017 23.36


Torunn Borge

tankens lystprinsipp Skrifter i utvalg dagfinn carlsson, henning hagerup og ingrid storholmen (red.)

forlaget oktober 2017

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 3

05.02.2017 23.36


Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 4

05.02.2017 23.36


innhold

Forord: Ved kafébordet og det dialogiske ordet En granat er ikke en granat Sigmund Mjelve: Område aldri fastlagt Hofmo som vitne Tankens lystprinsipp Bare luft er gratis – intervju med Erling Christie Arnold Eidslott, en modernistisk poet? Klemperers dagbøker Thure Erik Lunds Om naturen På tur i bilder – Cecilie Løveid Forsøksvis – Ola Bauer Undring og skrik. Et par nøkler fra et digert knippe – Tor Ulven Brev om håp? Harmoni og opprør –Tenk om jeg visste hva poesien het! Om dialog og terror, om sjelens brann Forord til Inger Elisabeth Hansen, 5 x Hansen Det lyende mennesket – Eldrid Lunden Etterord til Steinar Opstad Reisens metafysikk Taushet eller: La oss komme oss ut av denne ørkenen

99 107 112 120 126 136 140 150 157

torunn borge og henning hagerup «For sent og for tidlig» – Erling Christie Fra hoppkanten, så å si – intervju med Sigmund Mjelve Amor Mundi – Gunvor Hofmo «Høgre armen lyft i dans» – Marie Takvam

168 191 206 230

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 5

7 17 20 26 36 46 54 73 78 84 91

05.02.2017 23.36


Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 6

05.02.2017 23.36


tankens lystprinsipp

(Samtale med et svin: en antologi om litteraturkritikk, red. Sissel Lie og Liv Nysted, J.W. Cappelens Forlag, 1995)

Ja, hvem tenker kritikeren på når hun omtaler en bok, et kunstverk, en happening eller et annet kulturelt fenomen? Det er grunn til å håpe at hun primært konsentrerer seg om fenomenet hun har påtatt seg å kritisere, og i mindre grad bekymrer seg om – når alt kommer til alt – det diffuse begrepet «leseren». Når det gjelder kritikk av skjønnlitteratur, så oppfatter jeg det slik at hvis anmelderen/kritikeren tar tilstrekkelig hensyn til teksten, så er hensynet til leseren med nødvendighet også ivaretatt. Dette betyr selvfølgelig ikke at publikums og kritikerens interesser og synspunkter er sammenfallende, men at leseren kan være forsikret om at kritikeren verken har fart med panegyrisk harelabb eller med slaktekniv over teksten. Kritikerens dans burde heller være som en tango: en dans snart tett og sødmefylt nært, snart i posisjoner som selv om de innebærer avstand, så er dansen like fyrig, lidenskap er avhengig av en viss avstand. I denne bevegelsen finnes det ingen garanti for en «objektivt sannferdig lesning», snarere innebærer den at leseren stilles både fri og bundet med hensyn til sin lesning, fri fordi hennes egen lesning, hennes egen oppfattelse av 36

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 36

05.02.2017 23.36


teksten indirekte gis et gyldig rom, og bundet fordi kritikerens lesning med nødvendighet ikke unnlater å virke. * Hvilke krav man mener at en leser av kritikk kan stille til kritikeren, avhenger av hvordan man betrakter litteraturen; på samme måte som det finnes flere mulige lesestrategier for den såkalt alminnelige leser, eksisterer det også for kritikeren forskjellige slike. Hvis diskusjonen rundt kritikernes virksomhet ikke tar høyde for at det verserer grunnleggende forskjellige holdninger til poetikkproblemer, og dessuten at den ideologiske og politiske optikken vil variere, så har man allerede i utgangspunktet fornektet muligheten av en reell diskusjon. Diskusjonen om dagspressekritikken versus akademisk kritikk er en av de debattene jeg i denne omgangen velger å la ligge, for i stedet å reflektere over forskjellige andre prinsipielle og personlig opplevde aspekter vedrørende kritikervirksomheten. * Det finnes mange gjeldende måter å betrakte og karakterisere kritikeren på. Den hyppigst forekommende diskusjonen angår et motsetningsforhold mellom dagspressekritikken – med den høye omløpshastigheten som gjelder der – og den mer essayistisk pregede skrivemåten som gjerne finnes i tidsskrifter. Når denne debatten har løpt frem og tilbake i decennier uten egentlig å komme av flekken, må det med nødvendighet s­kyldes 37

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 37

05.02.2017 23.36


en manglende evne til å anerkjenne både den gjensidige avhengigheten og den faktiske forskjelligheten. Fra begge sider hagler det med beskyldninger, på den ene siden om arroganse og manglende hensyn til publikum, og på den andre siden om overfladiskhet og om sidehensyn til den litterære institusjonen. På ett vis har begge parter rett, på en annen måte tar de begge feil. En anmelder kan utmerket godt utøve kritikk. Men det forekommer også kritikk som overhodet ikke har med anmelderi å gjøre. * I debatten om litteraturkritikken har man på den ene siden de som mener at for å skrive eller uttale seg om litteratur, er det ikke nødvendig med andre kvalifikasjoner enn leseglede og et visst litteraturhistorisk tilfang. På den andre siden finnes de som foruten å insistere på de nevnte kvalifikasjonene også tilføyer omfattende litteraturteoretisk kunnskap, og som i større eller mindre grad ynder å gjøre bruk av det aller siste innenfor teoretiske trender for å belegge teorien, ikke for å belyse verkets eller tekstens validitet eller verdi. Dette er selvfølgelig de absurde ytterpunktene i debatten, og det er ytterst sjelden at noen av disse synspunktene kommer til syne i ren form. Jeg anfører dem fordi det er en vanlig oppfatning at det er her slaget står. Men tilbake til dette som har med gjensidig avhengighet å gjøre: Det er opplagt at en artikkel som er såkalt dyptgående, undersøkende med hensyn til et bestemt verks forutsetninger og plass i den samtidige ­litteraturen, 38

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 38

05.02.2017 23.36


at hvis denne artikkelen står på trykk i en dagsavis og ikke i en essaysamling eller i et tidsskrift, så foreligger det materielle og symbolske forutsetninger som ikke unnlater å virke. Det er ikke for ingenting at man fremdeles kan betrakte Marcel Duchamps pissoar utstilt i et galleri som et vesentlig utsagn om de endrede vilkår for betraktning av kunst og lesemåter i vårt århundre. Hvis man betrakter dagsaviser som b-kultur og bøker og tidsskrifter som a-kultur, noe som er høyst vanlig, også blant dem som sverger til b-kultur, vil man altså oppnå det tilsynelatende motsatte av Duchamps poeng ved å la noe essayistisk trykke i en dagsavis, siden avisen er å betrakte som noe vulgært. Men det Duchamps pissoar forteller oss, handler om betraktningsmåter som er endret. Den dype ironien her angår umuligheten av å opprettholde et slikt rigid skille mellom høyt og lavt som fremdeles anses som adekvat. Og den viktigste innsikten man kan dra ut av dette, er at så lenge disse forestillingene fortsetter å regjere den allmenne bevissthet, vil også diskusjonen omkring de påståtte motsetningsforholdene høyt / lavt introvert / med publikumsappell, akademisk / f­olkelig osv. fortsette å distrahere publikum og kritikere. Jeg nøyer meg foreløpig med å fastslå at det er mulig å foreta et anselig antall kombinasjoner av de nevnte attitydene, og her er det bare å gå til den litteraturen som kritikerne arbeider med for å få bekreftet denne muligheten. Man kan betrakte denne kulturelle stoda med beklagelse. Men det er ugjørlig å oppheve den. Dette saksforholdet finnes det en utpreget høy bevissthet om blant århund­ rets, men også dagens norske forfattere. La oss håpe at vi kritikere tar høyde for deres innsikter. 39

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 39

05.02.2017 23.36


* I «Essayet som form» skriver Theodor Adorno om «den av eksistensialontologien så utskjelte nysgjerrigheten, tankens lystprinsipp» (min utheving). Dette uttrykket dekker det, etter min mening, ene nødvendige for en kritiker: å være drevet av den nysgjerrighet som er «tankens lystprinsipp». Pluss, selvfølgelig, utholdenhet og vilje til å utfordre sine egne og for øvrig rådende oppfatninger om kvalitet og verdi. Hvis man satser for hardt på å styre utenom gjeldende normer for vurdering, kan det hende at de sniker seg inn likevel. Kanskje er det en klokere metode å innreflektere disse og la ens egen tekst bryte mot både selvsagtheter, platityder og forskjellige hermetiske eller polemiske nett. At man stiller sin kritikk i overensstemmelse med en teori eller betraktningsnorm kan i verste fall oppfattes som servilitet, i beste fall blir det gjerne uinteressant. Selv er jeg langt fra å være på høyde med mine egne krav, men de foregående linjene er ikke desto mindre uttrykk for en ambisjon, en ambisjon om å la nysgjerrigheten handle kjettersk, for igjen å låne fra et uttrykk fra Adorno. Det vil føre for langt å skulle utlegge Adornos bruk av ordet, men slik det er ment brukt fra min side, betegner kjettersk – idiomatisk uttrykt – å ikke ta noe for god fisk, men heller ikke kaste barnet ut med badevannet. I og med denne kaudervelske opphopning av idiomer kan det være på sin plass med en nærmere forklaring av hva jeg mener med å gjøre bruk av dem. Etter min oppfatning er en av kritikerens fremste oppgaver ikke å evaluere, men å tydeliggjøre verkets egen dynamikk i møtet med en selv, 40

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 40

05.02.2017 23.36


altså dynamikken i verket slik den oppfattes av kritikeren. Det er ikke snakk om den form for subjektivitet som tar utgangspunkt i følelser, altså i den rene leseropplevelsen. Snarere en subjektivitet som gransker sin egen oppfatning like mye som det verket eller de fenomenene man har lest og satt under lupen. Verkets gehalt kan ikke utledes som en objektivt vitenskapelig kategoriserbar størrelse, men kritikeren bør ikke sky noen anstrengelse for å få fatt på verkets erkjennelsesgehalt. Dette kan til tider synes umulig, og er uansett ikke noe man i tide og utide bør begi seg ut på som dagspressekritiker, tatt i betraktning den omløpshastigheten som man i den sammenhengen er utlevert til. Ikke desto mindre finnes de dagspressekritikerne som med få, men presist karakteriserende linjer er i stand til å uttrykke en egen og dynamisk lesning av et verk. * Som anmelder har jeg opplevd frustrasjonen over å måtte levere fra meg bidrag på tross av at jeg ikke har vært fornøyd med min egen innsats. Kanskje var fristen for kort, eller det var umulig å sette fingeren på hvilke utfordringer eller problemer boken jeg skulle uttale meg om, reiste. I slike situasjoner kan det faktisk være, om ikke akkurat smertefullt, så likevel dypt utilfredsstillende å levere fra seg et skriftlig arbeid. Det er ikke nødvendigvis slik at den anmeldelsen som kommer på trykk, vurderes som et dårlig arbeid målt mot alminnelige kriterier for omtale av en bok, men fordi fornemmelsen av det som skulle befunnet seg i teksten, det 41

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 41

05.02.2017 23.36


man skulle ha maktet å formulere, er sterk, så ligger frustrasjonen der og gnager til man eventuelt får hull på saken og får en anledning til å bake den nye innsikten inn i en eventuell senere anmeldelse av forfatterens neste bok, eller i en bredere anlagt artikkel. Det er ikke snakk om noe annet ansvar enn det man føler overfor sin egen tanke, overfor «nysgjerrigheten, tankens lystprinsipp». * Men det er opplagt at jeg som anmelder er bevisst ansvaret overfor leserne. Det ligger et formproblem som ikke er til å kimse ad, i det å skulle henvende seg til et udifferensiert publikum, derfor er det også av største viktighet å ikke fire på de både generelle og spesielle krav man stiller til seg selv som kritiker. Når det gjelder samtidslitteratur, som jeg stort sett befatter meg med, så stiller jeg selvsagt kravet om å ha lest den anmeldende boken grundig nok, gjerne – hvis det er snakk om en etablert forfatter – å ha innsikt i forfatterskapet som sådant.Ytterligere handler det om å kunne lese boken i lys av andre samtidige forfattere, og så langt det er mulig å lese ut hvilken innflytelsessfære forfatteren befinner seg i. Nå finnes det et annet krav som jeg oppfatter som vel så viktig, om ikke viktigere, nemlig kravet til redelighet. Redeligheten må være synlig på alle plan, fra fremvisning av tematikk til synliggjøringen av ens egne lesestrategier. Redelighet er ikke det samme som hederlighet. En hederlig anmeldelse av en bok er gjerne heller kjedelig lesning, men innebærer klart en mulighet når alt låser seg for den angjeldende kritiker, som stilt overfor verket ikke ser seg i stand til å ytre 42

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 42

05.02.2017 23.36


seg annet enn langs allerede opptrukne linjer. Hederlighet bør likevel unngås. Redelighet – kunne man si – handler om å pare konsentrasjon og ærlighet, vel å merke ikke den form for ærlighet der alt sies, heller den ærligheten der skribenten nærer en oppmerksom mistenksomhet vedrørende sine egne motiver og beveggrunner. Alt dette i nysgjerrighetens tjeneste, som det som overskrider litteraturens sfære, denne egentlig unyttige litteraturen. Hvordan kan så en kritiker anse litteraturen for å være komplett unyttig uten at det oppleves som at hjulene løsner fra den vognen hun kjører? Som yrkesleser har det mer og mer gått opp for meg hvordan lykken ved lesning er selve motoren, selve drivkraften, det som på tross av gjennomganger av lass med livløs litteratur ikke tar slutt. Men lykken finnes ikke, annet enn som erindring, eller like gjerne utopi. Denne erindringen eller utopien om lykken er det som får en til å gyve løs på romaner og diktsamlinger, noveller og drama, for å knekke nøtta «gåten om Paradishaven». Et øyeblikks glimt, så er det over, og man er ute av stand til å redegjøre for hva opplevelsen besto i, opplevelsen av at «alt» gikk opp i en enhet, mindre enn et øyeblikks enhet av tanke og følelse, idé og materialitet, historie og tidløshet. Store ord, men det handler som nevnt om utopi, ikke virkelighet, i alle fall ikke den type virkelighet som kan registreres og settes på formel. * Litteratur og litteraturkritikk handler om begeistring, men så er det verdt å inntenke at mennesker lar seg 43

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 43

05.02.2017 23.36


begeistre av vidt forskjellige fenomener. Hvorfor la seg fornærme av andres annerledes gleder? Hvem kan sies å ha hevd på en form for glede? For noen er gleden ved litteraturen forbundet med emosjonelle sjokk, katarsiseffekten, for andre kan det dreie seg om erkjennelsesprosesser som mer eller mindre løper utenom emosjonene. Mitt eget utgangspunkt både som yrkesleser og ren lystleser er en blanding av de to nevnte holdningene, med tillegget fascinasjon overfor språklige attityder og prosjekter. (Dessuten må jeg innrømme at jeg foretrekker å røres i mitt hjertes sentimentale hybel over rødtoppen Annies skjebne i musikalen ved samme navn, heller enn å oppsøke den samme reaksjonen gjennom en roman hvis siktepunkt – hvor håndverksmessig dyktig den enn er utført – er å få meg ned på mine medlidende eller annerledes sødmefylte knær.) * For en som lever av å lese og vurdere litteratur, er det viktig å holde kontakt med de ypperste verkene fra litteraturhistorien. Hvis jeg ikke får mine jevnlige doser av klassikerne og påfyll gjennom ren lystlesning av mine favorittforfatteres verker, blir resultatet at jeg opererer ut fra en list som er lagt for lavt: inadekvat og ahistorisk vurdering ville bli resultatet. Litteratur er et digert felt: fra homeriske epos over William Shakespeares sonetter og skuespill til vårt eget århundres mangfoldige, for ikke å si uoversiktlige litterære landskap. En kritikers største skrekk er å ikke lese nok, men det er bedre å se begrensningene sine i øynene 44

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 44

05.02.2017 23.36


enn å være overmodig. Bøker er i kraft av å være trykt og lagt ut til salg allerede en henvendelse: kanskje lukker den deg ute, men er likefullt en henvendelse som bør tas alvorlig. Å ta en henvendelse alvorlig kan innebære å omfavne, men kan vel så gjerne bety å avvise den.

Tankens lystprinsipp_Torunn Borge.indd 45

05.02.2017 23.36

Torunn Borge – Tankens lystprinsipp. Skrifter i utvalg.  

Bla i boka. Leseprøve på Torunn Borge – "Tankens lystprinsipp. Skrifter i utvalg". Dagfinn Carlsson, Henning Hagerup og Ingrid Storholmen (R...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you