Page 1

Powered by TCPDF (www.tcpdf.org)


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 1

S E IS M I S K E S M E L L


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 2


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 3


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 4


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 5


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 6


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 7

SA R A SØL B E RG | SE ISMISK E SME L L Roman | FORL AGET OKTOBER 2016

Vi hørte ikke lenger til dagen og lyset.


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 8

Bølgene slår mot båten

8

Båten slår mot bølgene Baugen pløyer gjennom vannmassene


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 9

Natten kommer fort her Havoverflaten skinner i mørket fra lyktene på båten.

9

De gjør seg klar for nattdykk.


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 10

Positiv og negativ trykktest utført! rundt kroppen

10

– Du er klar! Vannet lukker seg Synker ned i vannet, svever over bakken


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 11

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skygger skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset – og mennesker innsiden min – for første gang. Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn. Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier – opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene. Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes – fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes skarpe lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe – ta over for – hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og kroppen gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene.

Kroppen svever i mørket Hårene reiser seg

11

Huden trekker seg sammen Blod flyter inn og ut

Porene lukkes Bølgene slår mot båten


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 12

Jeg ligger urørlig, kjenner vannet som flyter i meg, stiger og synker. Havstrømmene jevner ut temperaturforskjellene på jorden, frakter varmt vann fra ekvator mot polene, og kaldt vann tilbake til ekvator. De øverste 200 til 400 meterne er sterkest drevet av vinden som blåser langs overflaten. Vannmolekylene beveger seg mer og tar større plass i varmt vann, i kaldt vann står de stillere og ligger tettere. Kaldt vann er tyngre og synker ned i dypet, der det danner en dyphavsstrøm i motsatt retning. På reisen over Atlanterhavet blir vannet varmere og stiger opp til overflaten. Så renner det tilbake igjen som en overflatestrøm. Det kan være underveis i opp til 1600 år. Vannet bærer historien med seg – hvor det kom fra – når det sank. Jeg forsøker å ikke tenke på at hjernen er 80 prosent vann, at i det fine nettverket av vannkanaler som omslutter hjernecellene sirkulerer vann like ukjent som havdypet, at det farligste vannet finnes der, i oss selv: Demmes det opp eller kommer på avveier – en forvillet nanodråpe er nok – dør vi. Jeg lurer på om også du kjenner det konstante suget fra vannet i kroppen, hvordan det strømmer og vibrerer, trekker seg sammen i små virvler, samles til høye bølger, forbereder vannmolekylenes tidsalder.

Korallrevenes polypper åpner seg om natten – jakter etter byttedyr og næring som kommer opp fra bunnen.

12


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 13

Elektromagnetisk stråling på netthinnen, mekaniske vibrasjoner i luften rammer det indre øret, en nevrokjemisk reaksjon på tungen og en nevrokjemisk reaksjon i nesen. Kjemikalier, luftforurensning og UV-stråler skader og muterer cellenes D NA . Cellene overvåker den genetiske koden konstant. Jeg ligger stille mens bakterier og celler arbeider hardt i meg for å opprettholde sin struktur. 90 prosent av cellene i kroppen kan bestå av fremmede mikrober (tilsvarende én til tre prosent av kroppsmassen). Jeg er en organismekoloni, en symbiose det ligger mange millioner års utvikling bak. Grensene mellom meg og virusene revideres: Virus sniker inn sitt D NA og får cellene mine til å produsere kopier, én etter én konverteres de, sikrer virusenes innflytelse og plass i arvematerialet. Det menneskelige genomet utraderes gradvis, blir til slutt kanskje noe helt annet. En (u)systematisk krig pågår der inne, beslutninger tas kontinuerlig, uavhengig av meg.

En gruppe blekkspruter farer fram fra mørket. De kommuniserer seg imellom ved å blinke rødt.

13


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 14

Dypvannsmaneten Periphylla periphylla lever på dyp ned til 7 000 meter, den tilsynelatende skjøre organismen er tilpasset det enorme trykket fra vannmasser på flere tusen tonn og har overlevd kriser som tok livet av nesten alle daværende arter på jorden. Den tåler ikke lys og mangler syn, men med sine små sansepærer skiller den lys fra mørke, og så snart de tolv tentaklene er ferdig utviklet, begynner døgnrytmen den holder fast ved livet ut: å pumpe seg hundrevis av meter oppover i vannlagene ved nattetid, for så å synke ned til dypet på dagtid. De blodrøde skapningene produserer en indre rød glød som blinker og bølger gjennom de geléfylte kroppene, i de bekmørke vannmassene flyter de omkring som utstøtte hjertemuskler fra underverdenen. I stille vann kan store periphyllaer henge urørlig i timevis.

Dykkernes bevegelser får plankton til å avgi ørsmå lysimpulser – et glødende slør henger etter dem i det sorte vannet

14


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 15

Ultralydbølgene sendes fra lydhodet og inn gjennom brystkassen, lagene av hud og kjøtt er pelagiske soner i havet: Hjertemuskelen er en ukjent organisme på havbunnen. Rommet fylles av en seig lyd som minner om støvler dratt løs fra en sump. Oldtidens egyptere balsamerte hjertet før de la det tilbake i brysthulen, klart til å føre den dødes sjel over til det hinsidige. Aztekerne ofret levende menneskers hjerter til solguden for å unngå jordens undergang og det evige mørket i underverdenen. Nå frakter vi bankende hjerter over jorden i fly, kunstig holdt i live av maskiner, for at en ny kropp – men også hjertet selv – skal kunne reddes. Hjertet mitt er godt tilkoblet vener, ledninger og batteri, omsluttet av hud, kjøtt og bein, kan hverken føre meg eller seg selv bort herfra. Legen studerer bildet på skjermen foran oss, som forsøker han å oppdage nye arter, lokalisere isfjell og ubåter. Hjertet er lyse og mørke områder som åpner og lukker seg, pumper blodet ut og inn, inn og ut; det ligner en manet som forsøker å flykte. Under vann kan ultralydbølger skape sonoluminesens: små lysglimt med ekstremt høy varme. Hjertet stamper uberørt videre.

– Om natten kan du synke uten å merke det – du ser ikke overflaten – ser ikke bunnen, du vet ikke hva som er opp og ned. Du kan havne så dypt at veien opp blir for lang

15


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 16

Da jeg kommer ut fra skyvedørene fra sykehuset, er det som om jeg opplever solen for første gang – jeg frykter å sprekke. Hvert skritt blir et steg mot lyset, som var jeg på vei inn i en mellomtilstand, mellom nå og nå, her og her, en nær døden-opplevelse, åpningen – eller utgangen. Ett skritt feil og jeg er et annet sted. De lysfølsomme sansecellene bombarderes med impulser, omgivelsene blender meg, er uten kontraster, fyker forbi i et hvitt ras. Nesten vektløs svever jeg hjemover. Jeg låser meg inn, men den lille leiligheten oppleves fremmed, lukket, som om rommene har nok med seg selv; det er ikke plass til meg og min nye rytme. Jeg traver gjennom rommene, kjøkken, bad, stue, lik en fange på leting etter en oversett utgang, en uventet løsning. Jeg må ut og opp i høyden, et sted der jeg kan se ned, der øyet og pulsen møter ingenting. Jeg løper opp til takterrassen, ser havet langt der ute – landskapet som ligger foran meg, alt skinner av et overjordisk klarsyn. Jeg puster, forbindes med lyset, luften, atmosfæren. Huset, solen, vinden – alt følger min rytme. Jeg går til kanten, klar til å hoppe, ikke ned, men videre opp. Kjenner de nye hjerteslagene dundre, arbeide hardt for å holde meg nede – holde meg her.

– Alt liv her gjør vannet uklart. folder seg ut – skifter form –

16

Fiskestimer trekker seg sammen – samler seg for beskyttelse – svømmer videre.


sølberg. seismiske smell. mat. 150 x 200.qxp 13.09.16 19.54 Side 17

Jeg hadde ikke planlagt å bli voksen, at jeg skulle leve så lenge. Vet ikke om jeg liker tanken på å bli eldre enn det du ble.

Himmelen tetner til, bølgene tiltar, strømmen skifter retning. En stormfront er på vei. Været påvirker ikke dem der nede, men de kan bli tatt av strømmen når de skal opp.

17

Sara Sølberg - "Seismiske smell"  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Seismiske smell" av Sara Sølberg.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you