Page 1


OM SOMMEREN


OM SOMMEREN K ARL OVE KNAUSG Ã…RD Med bilder av Anselm Kiefer

FORL AGET OK TOBER


JUNI

Vannspredere 11 Kastanjer 15 Kortbukser 19 Katter 23 Campingplasser 27 Sommernatt 31 Sommerettermiddag 35 Intelligens 39 Skum 43 Bjørk 49 Snegler 53 Rips 57 Sommerregn 61 Flaggermus 65 Sjekte 69 Ulv 73 Türer 77 Mixmastere 81 Dagbok, juni 85


JULI

Gressplen 199 Isbiter 203 MĂĽker 207 Bananfluer 211 KirsebĂŚrtre 215 Makrell 219 Veps 223 Stuntshow 227 Lekeplasser 231 Flaggermusen 235 Grill 239 Sting 243 Geitrams 247 Hunder 251 Gjerstadholmen 255 Mygg 259 Besvimelse 263 Jettegryter 269 Dagbok, juli 273


AUGUST

Klær 337 Iskrem 341 Salt 347 Meitemakk 351 Ekelöf 355 Sykkel 359 Backer 363 Kynisme 367 Plommer 371 Hud 375 Sommerfugler 379 Egg 383 Fylde 387 Jordveps 389 Sirkus 393 Repetisjon 397 Krabbefiske 399 Marihøner 403


JUNI


Vannspredere

At jeg har min egen vannspreder, har aldri riktig gått opp for meg, det har bare vært en av de mange tingene som jeg skaffet meg da vi kjøpte huset her, i likhet med gressklipperen, hagesaksene, rivene og alt det andre utstyret som hører til en hage. Selv om jeg utallige ganger har skrudd hageslangen på kranen i gangen i sommerhuset, hørt vannet først frese, deretter suse, og så sett de tynne vannstrålene reise seg ute i hagen, kan­ skje fem meter opp i luften, ofte glitrende i sollyset, for langsomt vaiende å falle til den ene siden, deretter reise seg opp og falle til den andre siden, i denne bevegelsen som jeg alltid har tenkt ligner en vinkende hånd, har jeg aldri forbundet det med meg eller mitt, som om det det representerer, ikke representerer meg, eller med and­ re ord, at det livet jeg lever her, ikke egentlig er mitt, men bare noe jeg tilfeldigvis befinner meg i akkurat nå. Å trekke en så stor slutning av noe så lite som en metallbøyle full av hull som vannet strømmer gjennom, virker kanskje i overkant anstrengt, men av alle ting jeg kan huske fra somrene da jeg vokste opp, er vannspre­ deren den mest emblematiske, den enkeltgjenstand som samler flest stemninger og hendelser inn under seg i hukommelsen, og som vekker flest assosiasjoner. Alle husstandene i byggefeltet hadde en vannspreder, og 11


alle var av den samme typen, slik at denne glitrende buen av tynne vannstråler var overalt å se på dager da sola skinte om sommeren. Ofte var plenene de stod på, folketomme, som om de levde sitt eget selvstendige liv, som en slags store, vennlige, vannbaserte skapninger. Når vannet landet på plenen, var lyden nesten uhørlig, et lett og fint dryss bare, som kunne bli overdøvet av suset fra slangen eller fra kranen, om den ikke var helt tilskrudd, mens lyden kunne stige til rasling eller til og med knatring dersom sprederen var stilt slik at vannet traff bladene på busker eller trær. Disse lydene, som steg og sank likesom metodisk og tålmodig, som fra et nøye arbeid, og som også bidro til fornemmelsen av at vannbuen var et selvstendig vesen, kunne vare hele dagen og inn i kvelden, uberørt av beboernes øvrige gjøremål, av og til også gjennom natten, selv om det var sjeldent, det ble av en eller annen grunn ikke ansett som passende å vanne i mørket. I vårt hus var det min far som rådet over vannsprederen, jeg kan ikke huske å ha sett min mor flytte den eller skru vannet av og på, uten at jeg vet hvorfor det var slik. Kranen stod i vaske­ kjelleren, og slangen løp ut i hagen gjennom det smale, rektangulære kjellervinduet, som inne befant seg høyt oppe, like under taket, mens det ute befant seg langt nede, like over bakken. At vinduet ikke lot seg lukke så lenge pappa vannet, ga opphav til en svak, smertende følelse i meg, mens vinduets ulike bakkehøyde inne og ute på sin side virket magisk og dragende. Buen av vann og alle aspektene av den, både visuelt, auditivt og den nytten den gjorde i hagen, representerte noe ubetinget godt. At jeg nå selv er herre over en vannspreder og 12


både skrur den på og flytter den rundt selv, i min egen hage, burde derfor bety noe for meg, om ikke mye, så i alle fall litt, siden det livet jeg den gangen bare betrak­ tet – de voksne menns og kvinners liv – nå har blitt mitt, noe jeg ikke lenger betrakter fra utsiden, men fyller fra innsiden. Det gjør det ikke, jeg finner ingen spesiell glede i å skru på vannsprederen, ikke mer enn jeg finner glede i å smøre en brødskive eller ta av meg skoene når jeg kommer inn. Nå er det barnets verden jeg betrakter fra utsiden, og hvilket bilde på denne asymmetrien i livet passer vel bedre enn kjellervinduet, som på en og samme tid befinner seg høyt oppunder taket og helt nede ved bakken?


Kastanjer

Vi har et kastanjetre i hagen, det står i hjørnet mellom de to husene og rager mer enn tyve meter opp, kanskje så mye som femogtyve. De lengste greinene strekker seg sikkert ti meter utover, og noe av det første jeg gjorde da vi flyttet hit, var å sage av de nederste, siden noen av dem delvis sperret gangen mellom husene, mens andre hadde vokst inn over taket og hvilte på det. Men selv om denne kastanjen er så stor – på avstand er det den man ser av eiendommen, ikke hustakene – og selv om jeg har klatret i den og sagd i den, har jeg likevel aldri lagt merke til den, aldri tenkt på den. Det har vært som om den ikke har funnes. Nå er det ubegripelig at jeg har levd side om side med en så stor skapning i fem år uten å ha sett den. Hva er det for et fenomen, å se uten å se? Antageligvis handler det om at det man ser, ikke fester seg. Men hva fester det vi virkelig ser, seg i? Vi sier at noe gir mening, som om mening er noe vi får i gave, men egentlig, tror jeg, forholder det seg omvendt, det er vi som gir mening til det vi ser. Og den kastanjen, som jeg sitter og ser på når jeg skriver dette, ga jeg ingen mening. Den var der, og jeg visste at den var der, det var ikke slik at jeg støtte inn i den på min vei mellom husene, men den hadde ingen betydning for meg, og dermed ingen reell eksistens. 15


Det som hendte, var at jeg denne våren og sommeren har arbeidet med bilder av maleren Edvard Munch. Jeg har sett på alle maleriene hans, igjen og igjen, og jeg har blitt fortrolig med de fleste av dem. Han malte flere kastanjer, og det var særlig ett av de maleriene jeg festet meg ved. Det forestiller et kastanjetre i en gate i en by og er nesten impresjonistisk malt, i den forstand at alle overflater mer trer fram som farger enn som solide objekter, de er for øyet mer enn for hånden, for øyeblikket mer enn for varigheten. Kastanjetreet blom­ strer, og de hvite blomstene er malt som små stolper i alt det grønne, hvor de lyser som lykter. Når jeg ser ut på kastanjetreet utenfor vinduet her, er det ingenting ved blomstene som ligner på de blomstene Munch malte – de ser ikke ut som vertikale streker, men som små puffer ordnet i fire eller fem etasjer, og de er ikke kritthvite, men har nyanser av beige og brunt i seg. Likevel var det Munchs bilde som gjorde at jeg, da treet begynte å blomstre i slutten av mai, for første gang forstod at det var et kastanjetre som stod der. Det samme hend­ te med trærne som vokser langs fortauet på veien inn mot sentrum av Ystad, den som går langs jernbanespo­ ret innenfor havnebassenget, hvor de store ferjene til Polen og Bornholm troner. Det er jo kastanjer, tenkte jeg da de begynte å blomstre. Og det var ikke navnet som gjorde forskjellen, det var ikke det at jeg nå kunne si at det var kastanjer, mens jeg før ikke hadde kunnet si det – for det hadde jeg, jeg hadde hele tiden visst godt hva slags trær de var – det var noe annet som var saken, at kastanjetrærne nå inntok en fortrolig plass i bevisstheten min. Og jeg tror det er den fortroligheten 16


vi snakker om når vi snakker om det autentiske. For fortrolighet opphever radikalt avstand, som er det sent­­ rale i alle det forrige hundreårets teorier om fremmed­ gjøring, og som fortsatt er virksom i våre lengsler etter det håndfaste, som vi opplever som nærmere virkelig­ heten. Polene er ikke modernisme og antimodernisme, framskritt og tilbakeskritt, det er bare konsekvensene av balansen mellom fortrolighet og ikke-fortrolighet, hvor tyngden legges, og det er igjen avhengig av hva vi har bruk for, og hva vi vil med livet. Vil vi ta inn kas­ tanjen, vil vi se den og la den få plass i oss, vil vi kjenne dens nærvær hver gang vi passerer den, dens helt egne plass i virkeligheten? Det kastanjen artikulerer, det den uttrykker, er ingenting annet enn seg selv. Og kanskje gjelder det samme for oss, at det vi artikulerer, det vi uttrykker, ikke er annet enn oss selv? Et bestemt nærvær på et bestemt sted til en bestemt tid? Mer og mer tenker jeg slik, at tankene bare er noe som strømmer gjennom meg, at følelsene bare er noe som strømmer gjennom meg, og at jeg like gjerne kunne ha vært en annen, at det vesentlige ikke er hvem jeg er, men at jeg er, og at det samme gjelder for kastanjen der den står utenfor vinduet akkurat nå, taust ruvende, midt i sin virvel av grønne blader og hvite blomster.


Kortbukser

Jeg har kortbukser på i dag, de er mosegrønne og rekker meg til like over knærne, og selv om de er mer komfor­ table enn langbukser i varmen, hefter det også noe lett ubehagelig ved dem, det er som om de gjør meg mindre, som om jeg er for gammel for dem. Selve begrepet, kort bukse, er infantilt i sin enkle deskriptivitet, et ord et barn kunne ha funnet på, i slekt med fot ball, klatre tre, sutte klut, tre sko. Skriver jeg i stedet at jeg går med shorts i dag, føles det en anelse mindre barnslig, og legger jeg til at de er militærgrønne, høres det ikke lenger ut som om jeg er iført klesplagget til en tiåring, mer en ung mann i begynnelsen av tyveårene på vei til en musikkfestival. På midten av nittitallet leste jeg en roman som gjorde stort inntrykk, og som ga meg en form til noen strøm­ ninger og felt i meg som inntil da hadde vært udefinerte. Det var A Child in Time av den britiske forfatteren Ian McEwan. Hovedhistorien handler om den største skrek­ ken av alle, et barn som blir borte, men det som festet seg i meg, var et av de parallelle løpene i boka, som handlet om regresjon og infantilitet – en mann, som så vidt jeg husker var medlem i parlamentet, faller tilbake i barndommen, han kler seg i kortbukser og begynner å klatre i trær, bygger hytter i dem, leker som han gjorde da han var liten. Jeg opplevde det som grotesk, for fallet 19


var helt ribbet for verdighet, i en helt annen grad og på en helt annen måte enn fallet inn i alkoholisme eller narkomani. Samtidig kunne jeg kjenne en dragning mot det, for ikke bare var jeg fylt av en sterk nostalgi overfor alt som hadde med barndommen min å gjøre – lukten av smeltende snø og synet av de hvite iskantene som det rant vann utover veien fra, under en tåkefylt himmel, for eksempel, kunne få fram en lengsel etter å vende tilbake til den gangen jeg opplevde det samme som barn, som var så sterk at det gjorde vondt – jeg lengtet også etter å bli tatt hånd om som jeg ble den gangen. Ikke direkte, ikke engang artikulert, før jeg leste McEwans roman og alle disse vage, uerkjente følelsene rant inn i formen dens, slik at jeg kunne se dem fra utsiden, som noe objektivt i verden. Det groteske ved det stod også klart for meg. Den voksne som vil være barn, er enda mer grotesk enn den gamle som vil være ung, og jeg brukte den innsikten til å skrive min første roman, hvor lengselen etter å bli barn ble transformert til lengselen etter barnet – jeg husket de intense følelsene de aller første forelskelsene fylte meg med da jeg ennå gikk på barneskolen, og lot hovedpersonen gå dit, inn i det, og forelske seg i et barn. Nå virker alle disse lengslene og følelsene underlige, og da jeg tok på meg kortbuksene i morges, siden det så ut til å bli nok en varm dag, kjente jeg et svakt støt av ulyst over denne formen, livsfornek­ telsen i det tilbakeskuende, og måtte si til meg selv, det er bare et stykke tøy som lar leggene være bare. Men selv om nostalgien er over, eller svekket til det ugjen­ kjennelige, vet jeg at det finnes andre slike ubevisste strømninger og mønstre i meg – i hele mitt voksne liv 20


har jeg for eksempel gått inn i relasjoner som minner om dem jeg var i da jeg vokste opp, så den jeg elsket, inntok den samme posisjonen som faren min hadde hatt, en jeg ville blidgjøre, en jeg ville tilfredsstille, som jeg samtidig fryktet og kunne bli trollbundet av – og det å bli voksen innebærer kanskje mest av alt å frigjøre seg fra disse mønstrene, ved å bli klar over dem og erkjenne dem, slik at man kan leve i pakt med den man er eller vil være, ikke den man var eller ville være. Gevinsten ved å opprettholde gamle mønstre er at de føles trygge, uansett hvor vonde eller destruktive de måtte være. Det frie er utrygt, i det frie kan hva som helst hende, og et av livets paradokser, i alle fall et av mitt livs paradokser, er at jeg nå, på vei ut i det åpne og frie, ikke lenger har bruk for det, det var i den første delen av livet mitt, fram til jeg var førti, da alle mulighetene lå foran meg, at jeg hadde hatt bruk for det og kunne hatt glede av det. For hva skal en middel­aldrende mann i kortbukser med frihet?

Karl Ove Knausgård - "Om sommeren"  

Bla i boka. Leseprøve på Karl Ove Knausgårds "Om sommeren".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you