«Det kalles Monatsbinde på tysk,» sa hun. «Det er fordi det bare skal brukes én gang i måneden. Det finnes en logikk i det.» «Jeg har så mye å lære,» sa han. «Det er jo derfor du er her,» sa hun.
Enkle atonale stykker for barn Roman Forlaget oktober
Enkle atonale stykker for barn
ISBN 978-82-495-1719-0
Enkle atonale stykker for barn er en roman i tre frittstående deler. Dag Johan Haugerud skriver presist og rammende om menneskers samspill og de hårfine vekslingene mellom det som løfter og det som krenker.
Om Hva jeg betyr (2011) «Perfekt lesning for de fleste anledninger» AFTENPOSTEN, KRITIKERNES FAVORITTER 2011
«Man blir overraskende glad og oppløftet av å lese Dag Johan Haugeruds utsøkt pinlige fortelling om en mor som konkurrerer med sin egen sønn … en miljøskildring som balanserer elegant mellom det realistiske og det vennlig karikerte … en pageturner» ANE FARSETHÅS, DAGENS NÆRINGSLIV
«Han er skarp, nådeløs og utleverende. Samtidig er han underholdende og morsom … her er en forfatter som kan trenge ned under overflaten. En som har et blikk for sårbarhet, klar til å avsløre forstillelse og løgn i hverdagens små og store møter … en spenningsmettet roman som setter underdanighet, offervilje og ambisjoner opp mot hverandre» ANNE CATHRINE STRAUME, NRK P2
«en mørk, kvernende bok som samtidig er lys terapi … Med Hva jeg betyr trer Dag Johan Haugerud, sammen med blant annet Carl Frode Tiller, frem som en av våre fremste utøvere av det Pinlig Nærgående Tankereferatet» CARL JOAKIM GAGNON, MORGENBLADET
oktober
Omslag: Kjartan Helleve Bildet på forsiden er fra dokumentarfilmen Les Grandes Répétitions: Karlheinz Stockhausen – Momente av Luc Ferrari og Gérard Patris, produsert av Pierre Schaeffer ved Service de la Recherche, ORTF (1965–66)
I en by ved foten av Alpene forlater tysklæreren huset og skynder seg til biblioteket. Det er starten på en fortelling som i løpet av et døgn springer fra person til person gjennom Sentral-Europa. En av disse personene er på jakt etter en avhandling om Tom og kaninen, den populære barneboken Eivind Ness debuterte med før han ble en berømt, bestselgende romanforfatter. Erik Andersen, en forfatter av det smalere slaget, vil skrive avdøde Ness’ biografi, mest på grunn av barneboken, som en gang gjorde et dypt inntrykk på Erik. Men biografien lar seg ikke skrive uten at det etableres et samarbeid med forfatterens enke. Dermed innledes et års dragkamp mellom forfatteren og enken. Langt senere, i en entré, står en eldre bøssebærer og lurer på om hun drar kjensel på den unge mannen og kvinnen som befinner seg i huset. På bare noen minutter snurpes livet sammen til et spørsmål om skyld og om noe kunne ha vært gjort annerledes.
Dag Johan Haugerud
Dag Johan Haugerud (f. 1964) er forfatter og filmskaper. Han debuterte som forfatter i 1999 med romanen Noe med natur. I 2011 kom romanen Hva jeg betyr, som fikk strålende mottagelse og var blant kritikernes favoritter i Aftenposten. Manuset til Haugeruds prisvinnende spillefilm Som du ser meg fra 2012 kom i bokform i 2014. Enkle atonale stykker for barn er Haugeruds fjerde roman.
Dag Johan Haugerud
«ein sjeldan god roman … Romanen er velkomponert og velskriven både i dialogar og i utfyllande tekst, ikkje utan ein underliggjande humor og eit lett ironisk blikk på små bagateller som veks seg store og uhandterlege … Hva jeg betyr har blitt ein roman som greier å halde lesaren fanga» ODDMUND HAGEN, DAG OG TID
enkle atonale stykker for barn
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 1
16.09.2016 12.33
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 2
16.09.2016 12.33
Dag Johan Haugerud
Enkle atonale stykker for barn Roman
forlaget oktober 2016
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 3
16.09.2016 12.33
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 4
16.09.2016 12.33
i. sex og kulturformidling i europa
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 5
16.09.2016 12.33
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 6
16.09.2016 12.33
«det kalles monatsbinde på tysk,» sa hun. «Det er fordi det bare skal brukes én gang i måneden. Det finnes en logikk i det.» «Jeg har så mye å lære,» sa han. «Det er jo derfor du er her,» sa hun. Hun sto ved kommoden med kalenderen i hånden, slapp blikket hans og bladde for å se når hun kunne finne en ny time til ham, kikket opp og så ham gå bort til lenestolen foran peisen for å hente genseren sin; så på ham mens han dro genseren over hodet. En tykk, beige ullgenser. «Så fin genser du har!» sa hun. «Takk,» sa han. «Det er en blanding av kasjmir og shet landsull.» Han dro genseren ned over magen mens han gikk bort til henne slik at hun kunne få kjenne på den. «Veldig fin!» sa hun. Han rettet den til over skuldrene, og hun så ned i boken igjen. «Jeg har dessverre ingen ledige timer før 23. januar,» sa hun. «Ellers er jeg opptatt i hele resten av januar og den første uken i februar.» 7
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 7
16.09.2016 12.33
«Selv skal jeg jo reise en del framover,» sa han. «Men jeg kan første halvdel av den andre uken i februar.» «Og deretter flyr du til la?» Han nikket, gikk bort til peisen igjen for å hente skjerfet sitt. «Med Air France?» «Alltid,» sa han. «De er best om man skal frakte kunst. En venn av meg hadde store problemer med å få med cel loen på klm. Enda han hadde kjøpt egen billett til den. De insisterte på å oppbevare den med bagasjen. En cello til over 30 000 euro!» «Ein Cello im Wert dreissigtausend Euro,» sa hun. «Ein Cello im Wert dreissigtausend Euro,» sa han. Hun fulgte etter ham ut i entreen, ventet mens han tok på seg parkasen. «Det er jammen litt av et vær vi har om dagen,» sa han. Hun åpnet døra for ham, og de ble stående et øyeblikk og beundre det blendende hvite alpelandskapet foran dem: snøen, som lå i fonner nedover fjellsiden, dekket trærne, hang som en kappe på overbygget over døra, gnistrende i formiddagssola. Hadde de vært barn, ville de ha løpt ut i bare tøflene, sklidd i full fart nedover bakken. Hun lukket døra etter ham og ble stående i entreen og vente litt. Så fortet hun seg å ta på seg støvlettene og kåpen og gikk ut. Hun småløp ned bakken til byen, forsiktig, mens hun så ned for ikke å skli på isen. Fem på halv ti var hun nede ved torget, og så at den gamle mannen allerede ventet ved hjørnet av bygningen. 8
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 8
16.09.2016 12.33
Han sto og strøk med begge hendene over det skallete hodet, som om han prøvde å få opp blodsirkulasjonen. Hun ropte på ham, og han så opp, nikket til henne og begynte straks å gå mot inngangen, med henne småløpende etter. De kom inn i bibliotekhallen, stor som en togstasjon, med hvelvet tak og gallerier på hver side. Den gamle man nen gikk foran henne inn i den ene sidefløyen til venstre, bort til en informasjonsskranke. Mannen bak skranken rakte ham boken med en gang han fikk se ham, og den gamle mannen tok den og gikk, med henne på slep, videre nedover sidefløyen til lesesalsplassene, hvor han fant et ledig bord. Han ble stående og vente til hun hadde fått av seg kåpen og satt seg ned, før han la boken foran henne og bladde seg fram til bildet der Stockhausen og Cage sitter i et lite pappfly og kjører over Siebengebirge. «Der!» sa den gamle mannen. «Ja visst, ja,» sa hun og bøyde seg fram, så nøye på det. «Hva tenker du om det?» sa hun, uten å slippe blikket fra bildet. «Ja, hva tenker jeg om det?» sa han. «Jeg tenker at det er et under at det har eksistert en vilje i samfunnet til å finansiere et sånt prosjekt. For når man snakker med folk, hører hva de liker og tenker og mener om ting, så ser man jo ingen tegn til at det skulle kunne skje. Og plutselig duk ker det opp likevel, en vilje, en visjon, et verk.» «Som kanskje tar pusten fra en?» sa hun og så på ham. Han trakk på skuldrene, ville ikke uten videre være med 9
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 9
16.09.2016 12.33
på hennes vridning av resonnementet, og hun merket det og lot som ingenting, tok bare fram brillene, vendte seg mot boken. «Det gir meg uansett håp,» sa han. «Det er bare det jeg mener. At det har vært mulig å skape ting som ingen visste at de ville ha.» «Du tenker sånn, ja,» sa hun bare, uten å se opp, lot som hun allerede var fullstendig oppslukt av boken, og han ble stående et øyeblikk og se på henne, tenkte at den som har språket i sin makt, har et enda større ansvar for å gjøre seg forstått. Når skulle hun skjønne det? «Jeg kan møte deg igjen etter at jeg har vært i svømme hallen,» sa han. Hun nikket, fremdeles uten å se på ham, og han forlot henne; var allerede på vei ut av salen da han hørte henne rope navnet hans, halvhøyt. Han snudde seg og så at hun holdt hendene opp foran ansiktet, som om hun tok et bilde, for så å se spørrende på ham. Han ristet på hodet, skjønte hva hun mente, men trakk bare på skuld rene, han hadde ikke med seg kamera, hadde heller ikke mulighet til å låne henne mobiltelefonen sin. Hun fikk hel ler ta en kopi, eller klare seg uten. Prøve å ta inn det hun opplevde direkte, uten hjelp av en linse. For en gangs skyld. Han fortet seg ut og hutret over torget til svømmehallen, hvor han betalte, gikk inn i garderoben og kledde av seg. Han tok ut posen med badebuksa fra losjakka og gikk naken over til dusjrommet, forsiktig og med korte skritt så han ikke skulle skli i vanndammene på gulvet. 10
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 10
16.09.2016 12.33
Rett innenfor døra, ved knaggrekken, sto en ung mann og tørket seg. Idet den gamle mannen hengte fra seg hånd kleet og badebuksa, la den unge mannen hånden på den ene rumpeballen hans og klemte til. «Hvordan kan du ha så fast rumpe når du er så gammel?» sa han. Den gamle mannen snudde seg rolig mot ham. «Jeg tre ner,» sa han. «Jeg svømmer. Jeg trener setemusklene hver dag. Hva med deg selv?» Han tok et skritt mot den unge mannen, la hendene på rumpeballene hans og dro ham inn til seg. «Selv har du litt å ta igjen,» hvisket han. Så slapp han taket og gikk inn i dusjen. Den unge mannen ble stående med håndkleet over skrit tet. Så gikk han ut i garderoben. Han satte seg på en benk med håndkleet i fanget, ventet et par minutter før han begynte å kle på seg. Den unge mannen dro på seg lua og sykkelhanskene, gikk ut og låste opp sykkelen sin – den eneste som sto parkert i det nedsnødde sykkelstativet – og syklet gjennom gågata, under girlandere med små grønne, oransje og røde lys, gjennom den sørlige delen av byen og ut mot høyhusområdet. Syklet rolig på gangstien mellom blokkene, merket hvor hardpak ket snøen var, såpeglatt, tenkte på balanse, tenkte på sete musklene, tenkte på balanse igjen, på armene som vokste når han svømte, trente, men altså ikke setemusklene. Han kikket opp, på flyene som hadde lettet et sted i Nord-Italia og dro seg opp over Alpene; prøvde å holde en rak linje fra nakke til hofte, selv når han så opp, uten å miste balansen. 11
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 11
16.09.2016 12.33
Han satte fra seg sykkelen i søppelrommet og spurtet opp trappene til fjerde etasje, prøvde å ta i med baken, og kjente etter mens han løp om han merket noe. Han plukket opp avisen fra dørmatta og låste seg inn. «Albert! Er det deg?» ropte moren hans fra soverommet. «Ja, det er meg!» ropte han tilbake, og gikk inn i stua. Han la avisen på spise bordet, kikket på forsiden mens han tok av seg yttertøyet. Idet han dro av seg lua, merket han hvordan hånden hans luktet av et annet underliv, en annen rumpe, og et øyeblikk kjente han en voldsom ømhet som holdt på å slå ham helt ut, og han ble stående midt på gulvet og tenke på blikket til den gamle mannen, visste med seg selv at han kunne ha gjort hva som helst for den mannen, lovet ham sin trofast het resten av livet, det ville ikke være noe problem. «Hvor blir det av deg?» ropte moren hans, og han ropte tilbake at han bare skulle vaske hendene først, stakk hodet inn på soverommet og smilte til henne, sa det igjen, at han skulle bare vaske hendene først. Hun snudde hodet mot vinduet, hørte ham gå inn på badet, men hørte ikke lyden fra kranen, og da han plutselig var tilbake i rommet hen nes, ble hun forvirret. Hun skjønte ingenting, ble urolig for hørselen sin, så på ham mens han brettet opp ermene, så på hendene hans, om de så vasket ut. «Vasket du hendene?» sa hun og prøvde å møte blik ket hans. Hun syntes det så ut som han nikket, men var ikke sikker. Han hadde allerede snudd seg vekk, var borte ved skapet og tok ned morgenkåpen hennes fra hengeren, hengte den over rullestolen. 12
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 12
16.09.2016 12.33
«Er du sulten?» sa han og trillet stolen fram til senga. «Jeg syns du ser varm ut,» sa hun. «Jeg har syklet,» sa han. «Du må hente ned vhs-spilleren fra loftet,» sa hun. «Og betaspilleren!» Han bøyde seg over henne, la hendene under ryggen hennes og dro henne opp. «Og du må stikke innom Digifuchs,» sa hun. «Du må høre om det finnes en firewirekabel som kan passe til beta spilleren?» «Og til vhs-spilleren,» hikstet hun idet han la armen under knærne hennes og svingte beina over sengekanten. «Du er nødt til å sjekke utgangene på vhs-spilleren! Og på betaspilleren. På begge spillerne!» Han låste knærne hennes mellom knærne sine og løftet henne over i rullestolen. Så trillet han henne inn på badet og etterlot henne foran vasken mens han gikk for å lage kaffe. Hun tok opp kluten, men la den ned igjen, trillet seg i stedet bort til badevinduet og kikket ut. Hun hadde drømt forferdelig, om monokrome landskaper, om gnistrende havflater, mennesker i gummibåter, om bølger av svart masse som veltet seg utover alle tenkbare rammer, som røyk, bortsett fra at dette var fast materie, tyktflytende, som boblene i en lavalampe, som la seg over alt, dekket det til, kvalte det. Drømmen minnet henne om noe annet, en vrangforestilling hun var redd skulle komme tilbake, der det føltes som om øynene hennes var flytende, svarte hull, 13
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 13
16.09.2016 12.33
og at blikket var som svarte piler som skjøt ut i alle retnin ger. Akkurat som i den kunstvideoen hun hadde laget. Hun tenkte på den, lurte på når vrangforestillingene hadde star tet, om det var kvelden etter åpningen av Veneziabiennalen da videoen hadde blitt vist og en kurator fra New York hadde beskrevet henne som the next hot shit. Kan det ha vært da? Eller kvelden etter? Det var i hvert fall i Venezia. Hun hadde satt seg på do på det trange hotellrommet, krø pet sammen foran badekaret med lukkede øyne, uten at det hadde hjulpet, for det var nesten verre når hun hadde øynene igjen, selv om hun ikke klarte å la være å lukke dem; det var som en refleks som slo inn når det kom. Som nå: Hun følte hvordan den svarte, flytende massen steg i henne, og hun knep øynene sammen, kjente hvordan den fylte hele hodet hennes, sprengte på bak øyelokkene, og hvordan den – idet hun ikke klarte å holde igjen mer og slo opp øynene – eksploderte ut gjennom pupillene hennes som et pilregn; skjøt gjennom luften over blokkområdet og traff trærne, bilene, lekestativet og nakken på damen med rød vindjakke, lue og sekk som gikk langt der nede, på gangstien mellom blokkene, og som var i ferd med å skru opp lyden i øreproppene slik at musikken overdøvet duren fra motorveien. Hun tok seg til nakken. Det føltes som om hun hadde blitt stukket av noe, rett nedenfor luekanten. Hun klødde seg, før hun konsentrerte seg om lyden igjen. Det fantes en grense for hvor høyt hun orket å ha det, og idet motorveien 14
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 14
16.09.2016 12.33
nærmet seg, var hun i ferd med å overskride den grensen. Spørsmålet var hva som var mest skadelig for ørene, Elgar eller motorstøy. Eller kanskje det var like ille. Hun så for seg veien hun hadde foran seg: Først måtte hun gå trappa ned til viadukten, passere under seks filer, for så å ta trappa opp på andre siden igjen. Etter det måtte hun gå kanskje femti meter langs motorveien før hun nådde rasteplassen hvor hun skulle ta stien inn i skogen. Og deretter bare skog, og så en lang hei, før hun kom til kirken. Hun hadde tenkt at hun skulle klare å gå turen på fire timer, maks, og at hun fint ville rekke å spise matpak ken ved tårnet i skogen, uten at det ville gå ut over for beredelsestiden i kirken. For hun trengte virkelig to timer der, minst, eller kanskje én og en halv, såframt notesta tivene og instrumentene var på plass. Og hun var så for nøyd med seg selv for at hun endelig hadde klart å sette av tid til å gå denne turen som hun hadde tenkt på så lenge, og som hun tenkte på hver gang hun kjørte til kir ken, hvor fint det måtte være å gå der en gang, sette av dagen, gå i stedet for å kjøre, og heller sitte på med noen i koret tilbake. Hun hadde planlagt å forberede en liten introduksjonstale, hadde sett for seg at hun skulle tenke på den mens hun gikk gjennom skogen, mellom trærne, og det føltes ikke helt rett å begynne å tenke på det alle rede, mens hun gikk under motorveien, men hvordan kan man ikke tenke på det man tenker på. Hun visste at teno rene garantert ville spørre hvem Gerontius var, og at hun i hvert fall måtte kunne svare på det. Ellers tenkte hun at 15
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 15
16.09.2016 12.33
hun måtte si noe om sjelens vei. Enda så høykirkelig det hørtes ut; hun måtte finne en måte å få det ned på jorda på, gi det et anslag av trivialitet, visste at det ville vokse seg sterkere gjennom kroppene og stemmene deres dersom de kunne relatere det store til noe dagligdags. Hun kom på at hun burde ha noen ord fra oratorieteksten å gå ut fra, og idet hun nærmet seg rasteplassen, tok hun av seg sekken og skulle til å ta ut lommepartituret da hun hørte noen tute bak seg. En liten Citroën kjørte opp på siden av henne, og hun ble engstelig først, før hun så at det bare var Marion. «Hvor skal du?» sa Marion. «Jeg er på vei til kirken.» «Allerede? Vil du at jeg skal kjøre deg?» «Nei. Jeg har tenkt å ta det som en tur, har tenkt på det så lenge, at jeg har lyst til å gå gjennom skogen.» «Er det ikke mye snø nå? Burde du ikke hatt ski?» «Det går jo en skogsvei gjennom der.» «Ja, men oppkjørt?» Det var hun da nesten helt sikker på. «Tror du ikke den er oppkjørt?» sa hun. «Jeg vet ikke,» sa Marion. «Det vil du jo uansett snart finne ut.» Hun satte seg opp i setet igjen, som om hun skulle kjøre videre, men kom tydeligvis på en ting til hun måtte si, for hun lente seg over igjen. «Har du hørt om togulykken?» sa hun. «Hvor?» «I Spania. Forferdelig.» «Terror?» 16
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 16
16.09.2016 12.33
«Terror.» «Ja ja. Jeg får gå …» «Hva tenker du om avslaget, da?» sa Marion. «Avslaget?» «Har du ikke hørt at vi ikke får penger fra legatet like vel?» Ikke? De fikk da alltid penger fra legatet? Hun merket hvordan denne informasjonen var i ferd med å ødelegge hele turen for henne. Nå kom hun bare til å gå og tenke på det. Hun ville ikke klare å nyte skogen og lyset, som hun hadde sett sånn fram til. Og innledningstalen som hun hadde gledet seg til å forberede, føltes nå bare som en stressfaktor, noe hun måtte løse, mens hun heller burde tenke på hvordan de skulle få penger til nye messinginstru menter. Hun så på Marions uengasjerte blikk, de tykke, røde flettene hennes, merket hvordan hun irriterte henne, mer enn noensinne. «Kanskje søknaden ikke var bra nok skrevet, da,» sa hun. «Vi brukte samme søknad i fjor,» sa Marion. «Vi fikk penger da!» «Brukte du samme søknad!» «Vi søker heller Siemens,» sa Marion avvergende. «Jeg er på vei hjem nå. Jeg tenkte jeg skulle begynne å jobbe med søknaden når jeg kommer hjem.» «Hvorfor er du på vei hjem nå? Avspaserer du?» Marion nikket, hun orket ikke å fortelle at hun følte seg dårlig, selv om hun merket det ekstra mye nå som hun satt litt skjevt og lente seg over bilsetet, hvordan det 17
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 17
16.09.2016 12.33
skar i magen. Hun rettet seg opp, satte bilen i gir. ÂŤVi ses i kveld,Âť sa hun og lukket vinduet.
18
Enkle atonale stykker_Dag Johan Haugerud.indd 18
16.09.2016 12.33