MOSKVA 1860 GRORUDDALEN 1979 S I N A L O A 2013
Mot slutten av 1970-årene har en noe forhutlet type bosatt seg på en søppelfylling i Groruddalen. En dag finner han en utstoppet kvinnekropp som han husker fra noen år tilbake, da hun var en attraksjon på Lunds tivoli.
Gunstein Bakke H A V E N DE
Julia Pastrana – «apekvinnen» – ble født i 1834 i Sinaloa i Mexico, med en lidelse som medførte forstørret kjeve parti og ekstrem behåring. Som voksen ble hun en del av den blomstrende freak show-industrien og reiste ver den rundt sammen med sin ektemann og impresario, amerikaneren Theodore Lent. I 1860 er paret kommet til Moskva, der Julia skal opptre – og snart nedkomme.
I 2013 reiser journalisten Kira til Sinaloa i forbindelse med overleveringen av Julia Pastranas levninger til den meksikanske stat. Som resultat av en voldtekt venter også Kira et barn, som hun har bestemt seg for å bære frem. Havende er en roman om å vente, om å være på reise, om frykt, forventning og forestillingskraft.
Bakke_o_korr1.indd 1
isbn 978-82-495-1751-0
forlaget oktober
forlaget oktober 2016
Gunstein Bakke H A V E N D E roman forlaget oktober
20.09.16 14.54
h av e n d e
Havende_m2.indd 1
19.09.16 09.08
Havende_m2.indd 2
19.09.16 09.08
H AV E N D E roman
Gunstein Bakke
forlaget oktober 2016
Havende_m2.indd 3
19.09.16 09.08
GUNSTEIN BAKKE Havende Š Forlaget Oktober AS, Oslo 2016 Omslag og bokdesign: Johanne Hjorthol Omslagsbilde: Vanessa Baird Forsats, illustr asjoner: Mette Hellenes Satt med: Adobe Caslon Pro Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,5 Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2016 Første opplag, 2016 ISBN: 978-82-495-1751-0 www.oktober.no AV GUNSTEIN BAKKE Kontoret. Roman, Gyldendal 2000 Den indre olding. Roman, Gyldendal 2005 Maud og Aud. Ein roman om trafikk. Roman, Forlaget Oktober 2011 Murskueteknikkane. Dikt, Forlaget Oktober 2012 Bok av tre. Kortprosa/foto, H //O // F 2012
Havende_m2.indd 4
19.09.16 09.08
Hafandi, part., frugtsommelig; drægtig. Oldnordisk ordbok, København 1863
Naturen har sine uforanderlige lover som den aldri fraviker. En kvinne gir barn slik et plommetre gir plommer eller et eiketre eikenøtter. Det ville være like underlig å se en k vinne bære frem en elefant, padde, slange eller due som å se en due, elefant, slange eller padde bære frem et menneskebarn. Jacques Barthélémy Salgues,
Om utbredte feiltakelser og fordommer i samfunnet, Paris 1811
Havende_m2.indd 5
19.09.16 09.08
Havende_m2.indd 6
19.09.16 09.08
HUNDE N Hun kjenner hvordan det vrir og kaster på seg, det som må være hodet, at noe vått og gummiaktig skaver mot låret samtidig som den vispende, brennende bevegelsen på innsiden slett ikke har gitt seg. En hund! sier jordmoren opprømt, en stor og fin mynde, men det kan ikke stemme, for det var ikke noen hund hun skulle ha, hva skal hun med en hund, det samme får det være, akkurat nå gjelder det bare at hun fortsetter å presse, sier jordmorstemmen, presser og får den helt ut, for dette er den første plikt en har overfor sitt avkom, å klemme det hele veien ut i verden, noe annet er det heller ikke mulig å gjøre, drive og selv bli drevet mot dette såret som vokser og som smerten stikker sitt hundehode ut av, så latterlig det enn er at livet for alt i verden skal stupe ut av seg selv, tvinge seg på innenfra og ut og bli til dette som hun aldri, aldri kommer til å elske, aldri vil kunne gi noen kjærlighet, for et beist er hva det er, et beist, og en stund kan det virke som om mynden får med seg hva hun føler og bare blir lengre og lengre, strekkes og vegrer seg for å komme helt ut, som om den virkelig er av gummi. Men hvis hun bare presser hardt nok, kommer den kanskje til å bli klemt i hjel, den eller hun selv eller begge, og da blir det ikke nødvendig med kjærlighet, det eneste som trengs er at en av dem dør, derfra vil ingen kunne kreve noe av dem, og dette holder dem på en måte sammen der de river og sliter i hver sin ende av det som virker som bare ett liv, og det er på tide å gjøre det nå, presse enda hardere til en av dem brister, problemet 7
Havende_m2.indd 7
19.09.16 09.08
er bare at det idet hun setter inn støtet liksom ikke lenger er noe der nede, ingen motstand å spore, bare en sviende sjakt, noe gapende sårt og brennende kaldt. Og når hun løfter blikket, henger det en hvit og rød klump fra et par hender og drypper ned på henne; slimtrådene glitrer. Navlestrengen glinsende og tykk som en hale. Dette er altså den nye verdensborgeren, sier stemmen. Idet hun forsøker å nikke, merker hun at nesa føles mye lengre enn den skal. Hun holder blikket festet på valpen, og behøver ikke engang trekke det tilbake til det som er hennes egen, kjølige snute for å vite at hun har gjort det som må til for å bli dette barnets mor.
Havende_m2.indd 8
19.09.16 09.08
Groruddalen 1979
E T ME NNE SKE Om det er en setning liksom rammet inn i natta, et slags mantra, eller mer av et tilfeldig notat, noe nedskriblet på en huskelapp – han vet ikke, uansett er det noe som først nå skyller frem til ham, innhenter ham og gjør ham jevngammel med hans egen barndom, den som har ventet så tålmodig og først nå kan artikulere dette som minnene ikke kan dekke over, og det er da likevel ingen setning i natta, for den finnes i noe grønnlig, i et liv der ute, i allting: Kanskje det finnes et menneske. Nå står hun her like foran ham. Er hun dermed frembrakt av denne liksom alltid hviskede, vindaktige setningen, denne pustede setningen som har lett etter sin kropp, sin stemme? Det er en setning som alltid har kommet, aldri er blitt tenkt. En båret setning. Av og til usagt, av og til overhørt. Men alltid der. Og han kjenner hjertet bevege seg i brystet, kjenner sin egen innside som et landskap, det er karrig, månelyst, urolig. Levende og tomt.
9
Havende_m2.indd 9
19.09.16 09.08
Russland, oktober 1859
HE S TE NE På vei fra St. Petersburg mot Moskva legger hun fra vinduet i kupeen flere ganger merke til hestene. Den første dagen, hvordan de liksom utskårne, uten å bevege på seg, står spredt – en gruppe på ti, tolv, blant noen trær på et slakt høydedrag – og alle er vendt i nøyaktig samme retning. Julia har sett dette før, og hun vet at det ikke handler om at noe eller noen er i vente fra det holdet, at det bare er den veien de alle denne timen er rettet eller stilt, lik viserne i et urverk, noe de selv ikke kan noe for, slik også hun er nødt til å vende et sted, for noe liv finnes ikke som ikke er vendt, som ikke er nødt til å være til stede i et møte med det som kommer mot en, det som kommer nær en; det som livet tar imot og trekker seg tilbake fra, lik tidevann. Tidevann, tider. Det var det mest utrolige hun noen gang hadde sett, første gang hun fikk oppleve det: hvordan havet krøp frem og skummet og utmattet seg selv, før det samlet seg og sugde seg inn i seg selv igjen. At det sank og steg etter en bestemt rytme, at det levde, slik også tiden gjør det når den, som nå, her i dette nye landskapet, velter seg frem i henne med alt dette som den allerede er. Og hun fikk gå ut i vannet med bare føtter og kjenne hvordan det åt seg opp over anklene, oppover leggene, der hun vasset, hvordan det liksom svelget henne langsomt, med to munner, en for hvert bein, sånn at hun enten måtte snu eller vokse for å holde unna for det, og det hun da hadde tenkt på – for mye av det en så, krøp inn i hodet på en og slo 10
Havende_m2.indd 10
19.09.16 09.08
seg til der og ventet bare på å få komme tilbake – var slangen hun noen dager i forveien hadde møtt, som hadde spist et dyr og lå der med skinnet utspent midt i veien, avmektig, liksom overmannet av sitt eget bytte. Alle ting begynner i hverandre. Alle ting lever av hverandre. Kanskje står også hestene hensunket i et minne, ikke vet hun om de er i stand til å huske noe, eller om de behøver det, men det er slik det kan se ut, som en erindring de deler, en rolig sorg med en årvåkenhet like under. Noe de husker uten å vite det. Noe som uten dem ville vært glemt. Vannet, den gang, delte henne på en sånn måte at hun ikke lenger kunne vite noe sikkert om beina under overflaten; det var som om de tilhørte en annen kropp, en vannkropp. I overflaten fikk denne vannkroppen en underlig vinkel mot den egentlige eller nærmeste kroppen, luftkroppen, beina så ut som de var brukket. Hun kunne ikke svømme, ingen hadde lært henne det, men en gang – i Tamazula – hadde hun snublet med vilje, bare for å få legge seg ned og senke hele kroppen under vann. Også ansiktet. Slik at det ikke ble igjen noe over. Vannet hadde lukket seg omkring henne, og det var ikke noen vannkropp å snakke om når hun var under med alt, med hele seg, der. Og så førte vannet henne opp igjen, hun kjente kraften i det, at det ikke ville ha henne der nede, det levende vannet. Du øver deg fortsatt på å være født, du, sa Maria da hun kom opp igjen. Theo er ennå ikke tilbake, farer sikkert omkring i gangen og fritter ut folk om byen de er på vei til, for rastløs til å 11
Havende_m2.indd 11
19.09.16 09.08
holde seg i ro hos henne. Alene i kupeen stikker hun hodet så langt ut av vinduet som hun kan, lukker øynene mot vinden som ikke er noen vind, men luften som ansiktet blir presset gjennom, og også den er et slags vann, merker hun nå, en fast strøm, bare at der er man ikke nødvendigvis forskånet fra blikk, som i vannet. Akkurat nå er hun likevel det, og det er så godt å kjenne ansiktet sånn, tydelig og gjennomstrømmet. På seks forskjellige språk kan hun si «ansiktet mitt», kanskje betyr det at hun har seks av dem. Eller sju, for det var et der også før ordet kom, et som må ha trengt seg frem, hvis hun en gang har vært glatt som vannet, også hun. Hvis alt var vann, og så kom det. Kanskje var det hendene som fant det. De vender innsidene mot hverandre der de hviler i fanget, som om det er et hode de ikke kan glemme, et ansikt. Det må være det første. Som ennå ikke hadde kommet. Eller som aldri kommer. Og det går an å kjenne det, i håndflatene. Hvordan de liksom brenner stille. Venter. Et hemmelig ansikt. Som ikke tilhører noen. Men også hennes skjeggete ansikt er vendt mot de andre, mot fremsidene som lar det som er på innsiden, komme til syne. For det surrer en stor, grå ball av liv inne i hodet på mennesker, en slags tåke med sol i, den lyser frem i øynene. Bare i Theo finnes det ingen slik tåke. I ham, en svart, klar natt. Hun vender litt på seg og kjenner håret, både det på hodet og det på kjaken, bli kjemmet av luften; den fintrådete mosen på en trestokk nede i vannet. Jernhesten, det er et ord hun har hørt. Og akkurat som for hestene på åskammen finnes det en retning som er gitt, 12
Havende_m2.indd 12
19.09.16 09.08
som denne jernhesten hun befinner seg i, følger og selv ikke kan noe for. Kanskje er det sånn fatt også med henne, at hun bare beveger seg der det allerede finnes et spor, en retning? Og er det i så fall, for henne, Theo som er sporet, på kryss og tvers av kontinenter og grenser? Eller noe annet, mindre synlig, mindre åpenbart; like fullt en kraft det ikke går an å motstå. Hun har hørt mannsstemmer snakke om spor, andre slags spor, på terrassen hos don Pedro i Culiacán, der eller foran ildstedet, lavmælte, men intense diskusjoner, markert av spyttklyser som klasket mot stein eller laget et fresende hull i flammene, om himmelretninger og hvor lang tid som vil kreves mellom steder hun ennå husker og aldri har besøkt. El Comedero. Navolato. Ansiktene synker inn i kveldsmørket, men disse navnene stiger ennå frem av det med lukten av lær og svette, farger som ligner dem man bare ser når man i dagslys lukker øynene fort. Og nå er hun her, på dette forbifarende stedet, for første og kanskje eneste gang, på vei gjennom et skogkledd landskap mens gamle steder og stemmer fortsetter å tumle frem i henne. Nye steder er så svake, eksistensen deres så skjør, nesten enda mindre enn slike navn hun bare har hørt. For det skal noe til å begynne å tro på et sted. Akkurat slik det tar tid å venne seg til et ord; face, for eksempel, ansikt, og gesicht, for det som heter rostro. Ordene er også ansikter, de har konturer det tar tid å kjenne igjen. Uansett er det lenge siden hun visste at det var slik det var og fikk bli, for henne, at et sted er noe som raskt tæres ned, som vil bli oppbrukt på noen måneder. Et stopp, en pause, et gryende oppbrudd. Theo, da han begynte å snakke om Europa: jeg skal gi deg til verden. Og verden til deg. 13
Havende_m2.indd 13
19.09.16 09.08
Det han mente: alltid bli værende til mange nok har sett. Til ansiktet er brukt opp. For det tar tid å tro på et ansikt. Og når de begynner å gjøre det, er det på tide å dra. Theos verden, den han har gitt henne, kan alltid bare bli mindre.
Havende_m2.indd 14
19.09.16 09.08