utilgjengeligheten, øker nytelsens verdi. Eplet er et unntak fra dette. Det er bare å strekke opp hånden, gripe eplet og sette tennene i det. Ikke noe arbeid, ikke noen hemmelighet, bare rett på nytelsen, den nesten eksplosive frigjøringen av eplets skarpe, friske og syrlige, men likevel alltid også søte smak i munnen, som kan få nervene til å ise og kanskje også musklene i ansiktet til å trekke seg sammen, som om avstanden mellom menneske og eple er akkurat stor nok til at dette miniatyrskalasjokket aldri helt forsvinner, uansett hvor mange epler man har spist i sitt liv. Da jeg var ganske liten, begynte jeg å spise hele eplet. Ikke bare fruktkjøttet, men også hele kjernehuset med alle steinene, og til og med stilken. Det var ikke fordi det var godt, tror jeg, heller ikke fordi jeg hadde noen idé om at jeg ikke skulle sløse, men fordi det å spise skrotten og stilken ga nytelsen motstand. Det var et slags arbeid, om enn i omvendt rekkefølge: først belønningen, så jobben. Det er fortsatt utenkelig for meg å kaste en epleskrott, og når jeg ser barna mine gjøre det – av og til kaster de halvspiste epler – fylles jeg av indignasjon, uten at jeg sier noe om det, for jeg vil at de skal bejae livet og ha et overflodsaktig forhold til det. Jeg vil at de skal føle at livet er lett å leve. Derfor har jeg også endret innstillingen til epler, ikke som en viljesakt, men som et resultat av at jeg har sett mer og forstått mer, tror jeg, og nå vet jeg at det aldri handler om verden i seg selv, men bare om vår måte å forholde oss til den på. Mot det hemmelige står det åpne, mot arbeidet står friheten. Sist søndag dro vi til stranden en mils vei herfra, det var en av de tidlige høstdagene som sommeren hadde 22
strukket seg inn i og nesten helt fylt med sin varme og ro, samtidig som alle turister for lengst hadde dratt hjem og stranden lå tom for folk. Jeg tok barna med på en tur inn i skogen, som vokser helt ned til sandkanten, og som for det meste består av løvtrær, iblandet en og annen rødstammet furu. Luften var varm og stille, solen hang tung av lys på den svakt mørkeblå himmelen. Vi fulgte en sti innover, og der, midt i skogen, stod et epletre fullt av epler. Barna var like forundret som jeg, epletrær var noe som vokste i hager, ikke vilt ute i skogen. Kan vi spise dem, spurte de. Jeg sa ja, bare ta. Jeg forstod i et plutselig glimt, like fylt av lykke som av sorg, hva frihet var.