Karl Ove Knausgård - Om høsten

OM HØSTEN

KARL OVE KNAUSGÅRD Med bilder av Vanessa Baird FORL AGE T OK TOBER

OM HØSTEN

OM HØSTEN

K ARL OVE KNAUSG ÅRD Med bilder av Vanessa Baird

FORL AGET OK TOBER

2

OM HØSTEN

K ARL OVE KNAUSG ÅRD Med bilder av Vanessa Baird

FORL AGET OK TOBER

2

Brev til en ufødt datter | 28. august SEPTEMBER

Epler 21 Veps 25 Plastposer 29 Solen 33 Tenner 35 Niser 37 Bensin 39 Frosker 43 Kirker 47 Piss 49 Rammer 57 Skumring 59 Birøkt 63 Blod 65 Lyn 69 Tyggegummi 73 Kalk 77 Hoggormer 81 Munn 85 Daguerreotypi 89

Brev til en ufødt datter | 29. september

Brev til en ufødt datter | 22. oktober

OKTOBER

NOVEMBER

Feber 101 Gummistøvler 103 Maneter 105 Krig 107 Kjønnslepper 111 Senger 115 Fingre 117 Løv 121 Flasker 123 Stubbmark 127 Grevlinger 131 Spedbarn 135 Biler 139 Ensomhet 141 Erfaring 143 Lus 147 Van Gogh 151 Fugletrekk 155 Tankskip 157 Jord 161

Hermetikkbokser 173 Ansikter 177 Smerte 179 Demring 183 Telefoner 185 Flaubert 189 Oppkast 193 Fluer 197 Tilgivelse 201 Knapper 205 Termoser 209 Pilen 213 Toalettskåler 217 Ambulanser 219 August Sander 221 Piper 223 Rovfuglen 225 Stillhet 227 Trommer 231 Øyne 235

Brev til en ufødt datter | 29. september

Brev til en ufødt datter | 22. oktober

OKTOBER

NOVEMBER

Feber 101 Gummistøvler 103 Maneter 105 Krig 107 Kjønnslepper 111 Senger 115 Fingre 117 Løv 121 Flasker 123 Stubbmark 127 Grevlinger 131 Spedbarn 135 Biler 139 Ensomhet 141 Erfaring 143 Lus 147 Van Gogh 151 Fugletrekk 155 Tankskip 157 Jord 161

Hermetikkbokser 173 Ansikter 177 Smerte 179 Demring 183 Telefoner 185 Flaubert 189 Oppkast 193 Fluer 197 Tilgivelse 201 Knapper 205 Termoser 209 Pilen 213 Toalettskåler 217 Ambulanser 219 August Sander 221 Piper 223 Rovfuglen 225 Stillhet 227 Trommer 231 Øyne 235

K a rl Ov e K nausgå r d Om høsten © Forlaget Oktober AS 2015 Omslag og bok design: Aud Gloppen | Blæst Satt m ed Plantin 11 / 13,5 pkt illustr asjon er: Vanessa Baird Første opplag 2015 Try k k og in nbin ding: Livonia Print Papir: Munken Pure, 120 g ISBN 978-82-495-1560-8 www.oktober.no AV KARL OVE KNAUSGÅRD Ute av verden, 1998 En tid for alt, 2004 Min kamp 1–6, 2009–2011 Sjelens Amerika, 2013

Brev til en ufødt datter

Brev til en ufødt datter

28. august. Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt.

Det er seks måneder til du skal bli født, og hva som helst kan hende på den tiden, men jeg tror at livet er sterkt og ubendig, jeg tror at det kommer til å gå bra med deg, og at du vil bli født sunn og frisk og sterk. Se dagens lys, heter det. Da den eldste søsteren din, Vanja, ble født, var det natt ute, mørket fylt av virvlende snø.

Like før hun var ute, dro en av jordmødrene i meg, du tar imot, sa hun, og det gjorde jeg, en liten unge gled ut i hendene mine, glatt som en sel. Jeg var så glad at jeg gråt. Da Heidi ble født halvannet år senere, var det høst og overskyet, kaldt og fuktig som det kan være i oktober, hun kom ut på formiddagen, fødselen gikk fort, og da hodet var ute, men ikke resten av kroppen, laget hun en liten lyd med leppene, det var et så frydefullt øyeblikk.

John, som storebroren din heter, kom ut i en kaskade av vann og blod, rommet var uten vinduer, likesom inne i en bunkers, føltes det som, og da jeg gikk ut en tur etterpå for å ringe til de to besteforeldrene deres, ble jeg overrasket over lyset der ute, og at livet forløp som om 13

28. august. Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt.

Det er seks måneder til du skal bli født, og hva som helst kan hende på den tiden, men jeg tror at livet er sterkt og ubendig, jeg tror at det kommer til å gå bra med deg, og at du vil bli født sunn og frisk og sterk. Se dagens lys, heter det. Da den eldste søsteren din, Vanja, ble født, var det natt ute, mørket fylt av virvlende snø.

Like før hun var ute, dro en av jordmødrene i meg, du tar imot, sa hun, og det gjorde jeg, en liten unge gled ut i hendene mine, glatt som en sel. Jeg var så glad at jeg gråt. Da Heidi ble født halvannet år senere, var det høst og overskyet, kaldt og fuktig som det kan være i oktober, hun kom ut på formiddagen, fødselen gikk fort, og da hodet var ute, men ikke resten av kroppen, laget hun en liten lyd med leppene, det var et så frydefullt øyeblikk.

John, som storebroren din heter, kom ut i en kaskade av vann og blod, rommet var uten vinduer, likesom inne i en bunkers, føltes det som, og da jeg gikk ut en tur etterpå for å ringe til de to besteforeldrene deres, ble jeg overrasket over lyset der ute, og at livet forløp som om 13

ingenting spesielt hadde hendt. Det var den femtende august 2007, klokken kan ha vært fem eller seks, det var i Malmö, som vi hadde flyttet til sommeren før. Senere den kvelden kjørte vi til et pasienthotell, og dagen etter hentet jeg søstrene dine, som hadde mye moro av å sette en grønn gummifirfisle på hodet hans. Tre og et halvt og snart to år var de den gangen. Jeg tok bilder av det, du skal få se dem en dag.

Slik så de dagens lys. Nå er de store, nå er de vant til verden, og det merkelige er at de er så ulike, så helt og fullt sine egne personer, og at de alltid har vært det, helt fra første stund. Jeg går ut ifra at det vil bli slik med deg også, at du allerede er den du vil bli.

Tre søsken, en mor og en far, det er oss. Det er familien din. At jeg nevner det først, er fordi det er det viktigste.

Bra eller dårlig, varmt eller kaldt, strengt eller snilt, det spiller ingen rolle, det er det viktigste, dette er relasjonene du kommer til å se verden gjennom, og som kommer til å forme din oppfatning om nesten alt, direkte eller indirekte, både i form av motstand og medgang.

Akkurat nå, disse dagene her, har vi det bra. Mens barna var på skolen i dag, dro din mor og jeg til Limhamn, og på en kafé der, i sensommervarmen – det har vært en helt fantastisk dag i dag, sol, blå himmel, med et ørlite drag av høst i luften, og alle farger likesom dype, men samtidig klare – diskuterte vi hva du skulle hete. Jeg hadde foreslått Anne, dersom du er jente, og nå sa Linda at hun likte det navnet så godt, det har noe lett og lyst over seg, og det vil vi skal være forbundet med deg. Dersom du er gutt, skal du, foreslo vi, hete Eirik. Da har du den

samme lyden i navnet som dine tre søsken – j – for sier du navnene høyt, har alle den – Vanja, Heidi, John.

De sover nå, alle fire. Jeg sitter på arbeidsværelset mitt, det er egentlig et lite hus med to rom og et loft, og ser over plenen mot huset de ligger i, de mørke vinduene som ville ha vært usynlige hadde det ikke vært for gatelyktene på den andre siden, og lyset fra dem som fyller kjøkkenet med et svakt, spøkelsesaktig skinn.

Det huset er egentlig tre hus som ligger etter hverandre, bygd sammen til ett. To av dem er av rødmalt tre, ett av hvitkalket mur. En gang i tiden var det familier som arbeidet på en av de store gårdene her, som bodde der.

Mellom disse to husene ligger et gjestehus, som vi kaller sommerhuset. Inne i hesteskoen de utgjør, ligger hagen, som strekker seg kanskje tretti meter bortover til en hvit mur. To plommetrær står der, ett gammelt hvor den ene grenen har vokst så langt bortover og samtidig blitt så tung at den må støttes opp av to krykker, og et ungt, jeg plantet det i fjor sommer, det bærer frukt for første gang nå, dessuten et pæretre, også det gammelt, mye høyere enn huset, og tre epletrær. Et av epletrærne har vært i ganske dårlig forfatning, mange av grenene var døde, det virket stivt og livløst, men så klippet jeg det tidligere i sommer, det har jeg aldri gjort før, og jeg ble så ivrig, klippet mer og mer uten å se hvordan det ble, før jeg endelig, langt på kveld, klatret ned og tok noen skritt tilbake for å betrakte det. Skamfert var ordet jeg tenkte om det. Nå har grenene vokst ut, bladene er tette, og det bugner av epler. Det er erfaringen jeg har fått av å jobbe i hagen, det finnes ingen grunn til å være forsiktig eller redd for noe, livet er så robust, det kommer likesom

14

15

ingenting spesielt hadde hendt. Det var den femtende august 2007, klokken kan ha vært fem eller seks, det var i Malmö, som vi hadde flyttet til sommeren før. Senere den kvelden kjørte vi til et pasienthotell, og dagen etter hentet jeg søstrene dine, som hadde mye moro av å sette en grønn gummifirfisle på hodet hans. Tre og et halvt og snart to år var de den gangen. Jeg tok bilder av det, du skal få se dem en dag.

Slik så de dagens lys. Nå er de store, nå er de vant til verden, og det merkelige er at de er så ulike, så helt og fullt sine egne personer, og at de alltid har vært det, helt fra første stund. Jeg går ut ifra at det vil bli slik med deg også, at du allerede er den du vil bli.

Tre søsken, en mor og en far, det er oss. Det er familien din. At jeg nevner det først, er fordi det er det viktigste.

Bra eller dårlig, varmt eller kaldt, strengt eller snilt, det spiller ingen rolle, det er det viktigste, dette er relasjonene du kommer til å se verden gjennom, og som kommer til å forme din oppfatning om nesten alt, direkte eller indirekte, både i form av motstand og medgang.

Akkurat nå, disse dagene her, har vi det bra. Mens barna var på skolen i dag, dro din mor og jeg til Limhamn, og på en kafé der, i sensommervarmen – det har vært en helt fantastisk dag i dag, sol, blå himmel, med et ørlite drag av høst i luften, og alle farger likesom dype, men samtidig klare – diskuterte vi hva du skulle hete. Jeg hadde foreslått Anne, dersom du er jente, og nå sa Linda at hun likte det navnet så godt, det har noe lett og lyst over seg, og det vil vi skal være forbundet med deg. Dersom du er gutt, skal du, foreslo vi, hete Eirik. Da har du den

samme lyden i navnet som dine tre søsken – j – for sier du navnene høyt, har alle den – Vanja, Heidi, John.

De sover nå, alle fire. Jeg sitter på arbeidsværelset mitt, det er egentlig et lite hus med to rom og et loft, og ser over plenen mot huset de ligger i, de mørke vinduene som ville ha vært usynlige hadde det ikke vært for gatelyktene på den andre siden, og lyset fra dem som fyller kjøkkenet med et svakt, spøkelsesaktig skinn.

Det huset er egentlig tre hus som ligger etter hverandre, bygd sammen til ett. To av dem er av rødmalt tre, ett av hvitkalket mur. En gang i tiden var det familier som arbeidet på en av de store gårdene her, som bodde der.

Mellom disse to husene ligger et gjestehus, som vi kaller sommerhuset. Inne i hesteskoen de utgjør, ligger hagen, som strekker seg kanskje tretti meter bortover til en hvit mur. To plommetrær står der, ett gammelt hvor den ene grenen har vokst så langt bortover og samtidig blitt så tung at den må støttes opp av to krykker, og et ungt, jeg plantet det i fjor sommer, det bærer frukt for første gang nå, dessuten et pæretre, også det gammelt, mye høyere enn huset, og tre epletrær. Et av epletrærne har vært i ganske dårlig forfatning, mange av grenene var døde, det virket stivt og livløst, men så klippet jeg det tidligere i sommer, det har jeg aldri gjort før, og jeg ble så ivrig, klippet mer og mer uten å se hvordan det ble, før jeg endelig, langt på kveld, klatret ned og tok noen skritt tilbake for å betrakte det. Skamfert var ordet jeg tenkte om det. Nå har grenene vokst ut, bladene er tette, og det bugner av epler. Det er erfaringen jeg har fått av å jobbe i hagen, det finnes ingen grunn til å være forsiktig eller redd for noe, livet er så robust, det kommer likesom

14

15

i kaskader, blindt og grønt, og det er iblant skremmende, fordi vi også lever, men under en slags kontrollerte omstendigheter, som gjør at vi frykter det blinde, det ville, det kaotiske, mot solen strekkende, men oftest vakkert, på en dypere måte enn det visuelle, for jorden lukter av råte og mørke, kryr av pilende biller og konvulserende makk, blomsterstenglene er saftige, kronene breddfulle av dufter, og luften, kald og skarp, varm og fuktig, fylt av solstråler eller regn, legger seg om den innevante huden som omslag av nærvær. Bak hovedhuset ligger veien, som ender hundre meter lenger inne, i et slags nedlagt lite halvindustrielt område, bygningene har bølgeblikktak og vinduene er knuste, motorer og hjulaksler ligger og rustner utenfor, halvt forsvunnet i gresset. På den andre siden, bak huset jeg sitter i, ligger en stor gårdsbygning av rød teglstein, den er vakker der den står og ruver mellom alt grønt bladverk.

Rødt og grønt.

Det sier deg ingenting, men for meg ligger det så mye i de to fargene, det er et sug inn mot noe i dem, og jeg tror dette er en av grunnene til at jeg har blitt forfatter, for jeg kjenner det suget så sterkt, og jeg forstår at det er viktig, men jeg har ikke ord for å uttrykke det, og vet derfor ikke hva det er. Jeg har forsøkt, og jeg har kapitulert. Kapitulasjonen er bøkene jeg har gitt ut. Du kan lese dem en dag, og kanskje vil du forstå hva det er jeg mener.

Blodet som flyter i årene, gresset som vokser på jorden, trærne, å trærne som vaier i vinden.

Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne, og det finnes nesten like mange

måter å gjøre det på som det finnes mennesker. Det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den.

Hva er det som gjør livet verdt å leve?

Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt. Livet sier seg selv: om det er bra eller dårlig, spiller ingen rolle. Slik er det fordi de ikke ser verden, ikke betrakter verden, ikke betenker verden, men er så dypt i verden at de ikke skiller mellom den og seg selv.

Først når det skjer, når det oppstår en avstand mellom det de er og det verden er, melder spørsmålet seg: hva er det som gjør livet verdt å leve?

Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom?

Ja, døren slår opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve.

Har man levd i mange år, er døren selvsagt. Huset er selvsagt, hagen er selvsagt, himmelen og havet er selvsagt, selv månen som henger og lyser over hustakene om natten, er selvsagt. Verden sier seg selv, men vi hører ikke etter, og siden vi ikke lenger befinner oss i dypet av den og opplever den som en del av oss selv, er det som om den forsvinner for oss. Vi åpner døren, men det betyr ingenting, det er ingenting, bare noe vi gjør for å komme fra et rom til et annet.

Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du

16

17

i kaskader, blindt og grønt, og det er iblant skremmende, fordi vi også lever, men under en slags kontrollerte omstendigheter, som gjør at vi frykter det blinde, det ville, det kaotiske, mot solen strekkende, men oftest vakkert, på en dypere måte enn det visuelle, for jorden lukter av råte og mørke, kryr av pilende biller og konvulserende makk, blomsterstenglene er saftige, kronene breddfulle av dufter, og luften, kald og skarp, varm og fuktig, fylt av solstråler eller regn, legger seg om den innevante huden som omslag av nærvær. Bak hovedhuset ligger veien, som ender hundre meter lenger inne, i et slags nedlagt lite halvindustrielt område, bygningene har bølgeblikktak og vinduene er knuste, motorer og hjulaksler ligger og rustner utenfor, halvt forsvunnet i gresset. På den andre siden, bak huset jeg sitter i, ligger en stor gårdsbygning av rød teglstein, den er vakker der den står og ruver mellom alt grønt bladverk.

Rødt og grønt.

Det sier deg ingenting, men for meg ligger det så mye i de to fargene, det er et sug inn mot noe i dem, og jeg tror dette er en av grunnene til at jeg har blitt forfatter, for jeg kjenner det suget så sterkt, og jeg forstår at det er viktig, men jeg har ikke ord for å uttrykke det, og vet derfor ikke hva det er. Jeg har forsøkt, og jeg har kapitulert. Kapitulasjonen er bøkene jeg har gitt ut. Du kan lese dem en dag, og kanskje vil du forstå hva det er jeg mener.

Blodet som flyter i årene, gresset som vokser på jorden, trærne, å trærne som vaier i vinden.

Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne, og det finnes nesten like mange

måter å gjøre det på som det finnes mennesker. Det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den.

Hva er det som gjør livet verdt å leve?

Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt. Livet sier seg selv: om det er bra eller dårlig, spiller ingen rolle. Slik er det fordi de ikke ser verden, ikke betrakter verden, ikke betenker verden, men er så dypt i verden at de ikke skiller mellom den og seg selv.

Først når det skjer, når det oppstår en avstand mellom det de er og det verden er, melder spørsmålet seg: hva er det som gjør livet verdt å leve?

Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom?

Ja, døren slår opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve.

Har man levd i mange år, er døren selvsagt. Huset er selvsagt, hagen er selvsagt, himmelen og havet er selvsagt, selv månen som henger og lyser over hustakene om natten, er selvsagt. Verden sier seg selv, men vi hører ikke etter, og siden vi ikke lenger befinner oss i dypet av den og opplever den som en del av oss selv, er det som om den forsvinner for oss. Vi åpner døren, men det betyr ingenting, det er ingenting, bare noe vi gjør for å komme fra et rom til et annet.

Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du

16

17

kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve.

SEPTEMBER

kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve.

SEPTEMBER

Epler

Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige, med bare et tynt, lett gjennombitbart skall over fruktkjøttet, det gjelder for pærer og epler så vel som for plommer, de er bare å slafse i seg, mens fruktene som vokser lenger sør, ofte er dekket av tykke, uspiselige skall, som appelsiner, mandariner, bananer, granatepler, mangoer og pasjonsfrukter. Normalt sett, ut ifra mine andre preferanser i livet, foretrekker jeg det siste, både fordi tanken om at nytelse må fortjenes, gjennom et forutgående arbeid, står så sterkt i meg, og fordi jeg alltid har hatt en dragning mot det skjulte og hemmelige. Å bite av et stykke av skallet på toppen av appelsinen, og kjenne den bitre smaken i et kort sekund skyte ut i munnhulen, for å få tak med tommelen, inn mellom skallet og fruktkjøttet, og så løsgjøre flak etter flak, noen ganger, dersom skallet er tynt, i helt små biter, andre ganger, når skallet er tykt og forbindelsen til kjøttet løst, i ett eneste langt stykke, har også noe rituelt over seg. Det er nesten som man først er i tempelets søylegård og langsomt beveger seg mot det innerste rommet, når tennene biter gjennom den tynne, blanke hinnen og fruktsaften renner ut i munnen og fyller den med sødme. Både arbeidet og det hemmelige, altså 21

Epler

Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige, med bare et tynt, lett gjennombitbart skall over fruktkjøttet, det gjelder for pærer og epler så vel som for plommer, de er bare å slafse i seg, mens fruktene som vokser lenger sør, ofte er dekket av tykke, uspiselige skall, som appelsiner, mandariner, bananer, granatepler, mangoer og pasjonsfrukter. Normalt sett, ut ifra mine andre preferanser i livet, foretrekker jeg det siste, både fordi tanken om at nytelse må fortjenes, gjennom et forutgående arbeid, står så sterkt i meg, og fordi jeg alltid har hatt en dragning mot det skjulte og hemmelige. Å bite av et stykke av skallet på toppen av appelsinen, og kjenne den bitre smaken i et kort sekund skyte ut i munnhulen, for å få tak med tommelen, inn mellom skallet og fruktkjøttet, og så løsgjøre flak etter flak, noen ganger, dersom skallet er tynt, i helt små biter, andre ganger, når skallet er tykt og forbindelsen til kjøttet løst, i ett eneste langt stykke, har også noe rituelt over seg. Det er nesten som man først er i tempelets søylegård og langsomt beveger seg mot det innerste rommet, når tennene biter gjennom den tynne, blanke hinnen og fruktsaften renner ut i munnen og fyller den med sødme. Både arbeidet og det hemmelige, altså 21

utilgjengeligheten, øker nytelsens verdi. Eplet er et unntak fra dette. Det er bare å strekke opp hånden, gripe eplet og sette tennene i det. Ikke noe arbeid, ikke noen hemmelighet, bare rett på nytelsen, den nesten eksplosive frigjøringen av eplets skarpe, friske og syrlige, men likevel alltid også søte smak i munnen, som kan få nervene til å ise og kanskje også musklene i ansiktet til å trekke seg sammen, som om avstanden mellom menneske og eple er akkurat stor nok til at dette miniatyrskalasjokket aldri helt forsvinner, uansett hvor mange epler man har spist i sitt liv.

Da jeg var ganske liten, begynte jeg å spise hele eplet.

Ikke bare fruktkjøttet, men også hele kjernehuset med alle steinene, og til og med stilken. Det var ikke fordi det var godt, tror jeg, heller ikke fordi jeg hadde noen idé om at jeg ikke skulle sløse, men fordi det å spise skrotten og stilken ga nytelsen motstand. Det var et slags arbeid, om enn i omvendt rekkefølge: først belønningen, så jobben. Det er fortsatt utenkelig for meg å kaste en epleskrott, og når jeg ser barna mine gjøre det – av og til kaster de halvspiste epler – fylles jeg av indignasjon, uten at jeg sier noe om det, for jeg vil at de skal bejae livet og ha et overflodsaktig forhold til det. Jeg vil at de skal føle at livet er lett å leve. Derfor har jeg også endret innstillingen til epler, ikke som en viljesakt, men som et resultat av at jeg har sett mer og forstått mer, tror jeg, og nå vet jeg at det aldri handler om verden i seg selv, men bare om vår måte å forholde oss til den på. Mot det hemmelige står det åpne, mot arbeidet står friheten.

Sist søndag dro vi til stranden en mils vei herfra, det var en av de tidlige høstdagene som sommeren hadde 22

strukket seg inn i og nesten helt fylt med sin varme og ro, samtidig som alle turister for lengst hadde dratt hjem og stranden lå tom for folk. Jeg tok barna med på en tur inn i skogen, som vokser helt ned til sandkanten, og som for det meste består av løvtrær, iblandet en og annen rødstammet furu. Luften var varm og stille, solen hang tung av lys på den svakt mørkeblå himmelen. Vi fulgte en sti innover, og der, midt i skogen, stod et epletre fullt av epler. Barna var like forundret som jeg, epletrær var noe som vokste i hager, ikke vilt ute i skogen. Kan vi spise dem, spurte de. Jeg sa ja, bare ta.

Jeg forstod i et plutselig glimt, like fylt av lykke som av sorg, hva frihet var.

utilgjengeligheten, øker nytelsens verdi. Eplet er et unntak fra dette. Det er bare å strekke opp hånden, gripe eplet og sette tennene i det. Ikke noe arbeid, ikke noen hemmelighet, bare rett på nytelsen, den nesten eksplosive frigjøringen av eplets skarpe, friske og syrlige, men likevel alltid også søte smak i munnen, som kan få nervene til å ise og kanskje også musklene i ansiktet til å trekke seg sammen, som om avstanden mellom menneske og eple er akkurat stor nok til at dette miniatyrskalasjokket aldri helt forsvinner, uansett hvor mange epler man har spist i sitt liv.

Da jeg var ganske liten, begynte jeg å spise hele eplet.

Ikke bare fruktkjøttet, men også hele kjernehuset med alle steinene, og til og med stilken. Det var ikke fordi det var godt, tror jeg, heller ikke fordi jeg hadde noen idé om at jeg ikke skulle sløse, men fordi det å spise skrotten og stilken ga nytelsen motstand. Det var et slags arbeid, om enn i omvendt rekkefølge: først belønningen, så jobben. Det er fortsatt utenkelig for meg å kaste en epleskrott, og når jeg ser barna mine gjøre det – av og til kaster de halvspiste epler – fylles jeg av indignasjon, uten at jeg sier noe om det, for jeg vil at de skal bejae livet og ha et overflodsaktig forhold til det. Jeg vil at de skal føle at livet er lett å leve. Derfor har jeg også endret innstillingen til epler, ikke som en viljesakt, men som et resultat av at jeg har sett mer og forstått mer, tror jeg, og nå vet jeg at det aldri handler om verden i seg selv, men bare om vår måte å forholde oss til den på. Mot det hemmelige står det åpne, mot arbeidet står friheten.

Sist søndag dro vi til stranden en mils vei herfra, det var en av de tidlige høstdagene som sommeren hadde 22

strukket seg inn i og nesten helt fylt med sin varme og ro, samtidig som alle turister for lengst hadde dratt hjem og stranden lå tom for folk. Jeg tok barna med på en tur inn i skogen, som vokser helt ned til sandkanten, og som for det meste består av løvtrær, iblandet en og annen rødstammet furu. Luften var varm og stille, solen hang tung av lys på den svakt mørkeblå himmelen. Vi fulgte en sti innover, og der, midt i skogen, stod et epletre fullt av epler. Barna var like forundret som jeg, epletrær var noe som vokste i hager, ikke vilt ute i skogen. Kan vi spise dem, spurte de. Jeg sa ja, bare ta.

Jeg forstod i et plutselig glimt, like fylt av lykke som av sorg, hva frihet var.