28. august. Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt. Det er seks måneder til du skal bli født, og hva som helst kan hende på den tiden, men jeg tror at livet er sterkt og ubendig, jeg tror at det kommer til å gå bra med deg, og at du vil bli født sunn og frisk og sterk. Se dagens lys, heter det. Da den eldste søsteren din, Vanja, ble født, var det natt ute, mørket fylt av virvlende snø. Like før hun var ute, dro en av jordmødrene i meg, du tar imot, sa hun, og det gjorde jeg, en liten unge gled ut i hendene mine, glatt som en sel. Jeg var så glad at jeg gråt. Da Heidi ble født halvannet år senere, var det høst og overskyet, kaldt og fuktig som det kan være i oktober, hun kom ut på formiddagen, fødselen gikk fort, og da hodet var ute, men ikke resten av kroppen, laget hun en liten lyd med leppene, det var et så frydefullt øyeblikk. John, som storebroren din heter, kom ut i en kaskade av vann og blod, rommet var uten vinduer, likesom inne i en bunkers, føltes det som, og da jeg gikk ut en tur etterpå for å ringe til de to besteforeldrene deres, ble jeg overrasket over lyset der ute, og at livet forløp som om 13