Page 1

Nilsen. Himmelske tilstander. Omsl.qxp_Layout 1 13.08.17 22.48 Side 1

t o v e n i l s e n (f. 1952) debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, og har siden skrevet en rekke bøker, blant annet Skyskraperengler (1982), Kvinner om natten (2001), Kreta-døgn (2003) og Sommer 2005 (2006). For Øyets sult (1993) ble hun innstilt til Nordisk råds litteraturpris, og for Nede i himmelen (2010) ble hun innstilt til p2-lytternes romanpris, Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris. Tove Nilsens forfatterskap er blitt hedret med Amalie Skram-prisen, Språklig samlings litteraturpris, Riksmålsprisen og Oktoberprisen. Bøkene hennes er oversatt til flere språk.

Himmelske tilstander er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

forlaget oktober 2017 isbn 978-82-495-1790-9

9 788249 517909

f o r l ag e t o kto b e r

forsidefoto: jeren | getty images forfatterportrett: morten krogvold omslagsdesign: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

Hun er tilbake på Kreta, den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft og møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små. Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med ham hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved den voksne kjærligheten som gjør henne ekstra sårbar? På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Og da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.

t o v e n i l s e n h i m m e l s k e t i l s ta n d e r

Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.

TOV E NILSEN H I M M E L S K E T I L S TA N D E R

Om Konge i snø (2014) «Tove Nilsen har nådd et punkt i forfatterskapet der hun kan bevege seg påfallende ubesværet fra det observant fortellende til det innstendig utforskende. Konge i snø er en lett lest, treffende samtidsroman med ubehagutløsende fortidspartier og med en evigaktuell agenda: Hva er det vi vil, med livene våre, og med hverandre?» jan n e ke n øve r lan d , klas s e kampe n «Same korleis dei har det, evnar menneska å gjera det beste ut av stoda. Og Tove Nilsen skildrar dei suverent … Dette er ei vellukka bok, suverent skriven av ein forfattar som ikkje er jålete eller freistar å vera stilistisk annleis og rar, men som verkeleg har noko på hjarta» o d d w. s u r é n , d a g o g t i d Om Øyer i hjertet (2011) «Hun har øyne som ser, Tove Nilsen; en taxitur en mørk gresk natt blir en stemningsfull scene og tar leseren med på reisen … En vakker bok fylt av livsvisdom og kjærlighet til mennesker, dyr, steder, land og – øyer» g u r i h j e lt n e s , vg Om Nede i himmelen (2010) «Tove Nilsens nye roman har en fortellerkraft som bør plassere den blant høstens beste romaner … en roman som vibrerer i kraft av innsikt og klarsyn og en fintfølende sans for hvor vanskelig og forvirrende det er å leve» tur id lar s e n , Dagsavisens bokfavoritter 2010 «Det er klasse over Tove Nilsens oppvekstroman Nede i himmelen» f i n n s t e n s ta d , t ø n s b e rg s b la d, Årets anbefalinger 2010

ROMAN

| F O R L AG E T O K TO B E R


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 1


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 2


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 3

tove n il sen Himmelske tilstander

ro m a n | f o r la g e t o k tob e r 2 0 1 7


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 4


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 5

Til Pia og Maria Med takk til Manolis

«Verden er bare en gynge i evig uro. Alt i den svaier uten opphør. (…) Jeg kan ikke holde fast på mitt emne, det virrer og sjangler rundt som i en medfødt rus. Jeg tar det for meg her og nå, slik det ter seg i det øyeblikk jeg er opptatt av det» Essays, m o n tai g n e


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 6


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 7

fø r avreisen

Norge på sitt vakreste

en morgen var et rådyr det første jeg fikk øye på. Det er ingen sjeldenhet, det går et gammelt rådyrtråkk i en skogsrest jeg bor ved, men akkurat dette rådyret hoppet over nettinggjerdet utenfor kjøkkenvinduet mitt, og det jeg fikk se, var ikke et hopp, det var et svev som varte i sekunder, men som virket uendelig, siden det hadde mer enn alle artsfellers svev i seg, det ga også et svev til meg. Jeg sto i rekkehuset mitt en tåkegrå dag i Oslo og så noe som kunne ha utspilt seg i Afrika, og jeg tror det var da det gikk opp for meg at det triste ved å ikke tro på Gud ikke er at man ikke har noen å be til, men at man ikke vet hvem man skal takke. Hver gang jeg nærmer meg behovet for takksigelse, kjenner jeg suget etter Kreta i kroppen, og jeg vil ikke, klarer ikke, prøver ikke engang å stå imot. Jeg vil til de storslagne landskapene, fjelltoppene med snø og havet med klipper, selv om det jeg ser for meg, ikke er storslagenhet, det er kjøtere, kattunger, markmus, sneglehus, sommerfugler, skilpadder, øgler 7


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 8

og biller, få steder har så flotte biller som Kreta. Røde biller, svarte biller, grønnglinsende og emaljeblå. Jeg liker ikke biller, jeg er redd for biller, jeg grøsser ved tanken på å få dem på meg, ti biller på huden og sammenbruddet er nær, samtidig som blikket blir trukket mot billene og mysteriene deres. Tidligere hadde jeg ikke den fjerneste idé om billers betydning, det var noe jeg ikke skjenket en tanke, til tross for at jeg tidlig skaffet meg en glassboks med en preparert nesehornbille, som virker større enn en blåmeis, med mothaker på beina og et fryktinngytende horn. Jeg plasserte den på skrivepulten min, så jeg måtte konfronteres med den hver gang jeg satte meg for å skrive, men ikke engang det fikk meg til å skjønne at biller representerer mer enn seg selv. Jeg kan bli besatt av tanken på å stå i en bestemt sving, med sitrontrær og fuglesang i bakgrunnen, og så få øye på noe som ligner et smykke, en middels stor og forgylt brosje i full fart over veien. Jeg vil til mylderet, det er det jeg vil. Jeg vil til alt som ruges, klekkes, såes, springer ut, blomstrer, visner, dør og frør seg mens noe nytt forløses, uavbrutt er det noe eller noen som forløses, og hvilken trøst er ikke det? Faren min har vært død i seks måneder og tre uker. Siden det fremdeles gjør vondt, hender det at jeg lager lister for å skape motvekt. Moren min har vært død i 11 år. Vincent van Gogh har vært død i 126 år. Francisco Goya har vært død i 189 år. 8


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 9

Cervantes har vært død i 400 år. Plinius den eldre har vært død i 1897 år. Plutark har vært død i 1917 år. Jeg vil til Kreta, og på Kreta vil jeg aller helst til min venn Manolis, som hvis det ikke hadde hørtes pompøst ut, kunne kalles inkarnasjonen av alt det beste en bestemt kultur kan bringe fram i et menneske. Portrettet hans henger i yttergangen min, jeg vil at det skal være noe av det første jeg ser når jeg låser meg inn hjemme. Jeg har rammet det inn og plassert det sammen med portretter av familien min. Det er en tilsnikelse, som jeg tillater meg siden slektskap springer ut fra mer enn familietrær. Hver dag ser jeg det solbrune ansiktet med huden rutet opp som et kart. Øynene stirrer rett inn i kameraet med vekten av alt han har opplevd, alt det som har ført til et kompromissløst, noen vi si et ukuelig uttrykk. Kom hit, oppfatter jeg at han sier. Kom hit en gang til, det er her du kan både lære og nyte, det er her du kan hente kunnskap og inntrykk, det er her du kan få trøst, om det er det du trenger. Manolis har blitt gammel, noe han er smertelig klar over, selv om han må smile, ikke så rent lite fornøyd, når han leverer uttrykket han de siste årene har brukt for å ta brodden av døden: – One day, for all of us, holiday finished, sier han og uttaler slutten med stemt z. Før han, med et hint til alle oss reiseglade, topper det med å kalle kirkegården for The Last Hotel. 9


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 10

Jeg ser ham for meg mens jeg bestiller billett på nettet og er så heldig at jeg får tak i det siste ledige setet på en av torsdagsflygningene, en tilfeldighet som jeg øyeblikkelig legger mening i. Trøst? Trenger jeg det? Trenger ikke alle det? Men hvorfor skulle jeg trenge trøst nå? Fordi faren min, i likhet med Plinius den eldre, er død? Far likte å bruke barnebarna som anledning til å tegne rare selvportretter der han ga seg selv enda rarere navn. På en av tegningene, som jeg har lagt i en plastmappe, har han kalt seg Jubelius den fromme. Forsøkte faren min, kanskje ubevisst, å uttrykke at han var en mann som erkjente at først kom jubelen, og så fromheten, og at det må være i den rekkefølgen, ikke omvendt? Jubelius den fromme døde, og språket lukket seg for meg. Jeg, som alltid har elsket bøkene og søkt tilflukt i dem, klarte hverken å lese eller skrive. Hadde jeg enda fått det som kalles skrivesperre, som forfattere kan kokettere med til det kjedsommelige, men dette gikk dypere, det føltes som om språket var omgitt av samme type murer og gjerder som de rikeste gjemmer seg bak, med glasskår eller smijernsspyd på toppen, umulig å forsere. Jeg følte meg mislykket. Det finnes ikke vellykkete eller mislykkete mennesker, det er en av de ekleste skillelinjene, likevel gikk jeg rundt og følte meg som det siste. 10


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 11

Først falt jeg ut av litteraturen. Så falt jeg ut av parforholdet. Så falt jeg ut av selskapslivet. Det siste skjedde omtrent sånn: Jeg ble bedt i et selskap. Vertinnen, som ikke var en venninne, men en bekjent, ringte og sa, som om det var en kvalitetssikring, at det bare kom kulturmennesker. Da kom det sånne som meg, det gjorde meg skrekkslagen, hva skulle jeg snakke med sånne som meg om? Jeg var full av fordommer mot sånne som meg, likevel gikk jeg i det selskapet, jeg smilte og skålte og konverserte som om jeg aldri hadde gjort annet. Vi satt rundt et gedigent spisebord, det var sølv og damask, det var latter og samtaler, det var asparges i en syrlig urtesaus, det var hjortefilet med rotgrønnsaker, og så ble det annonsert en hvilerett som besto av et slags skum. Det går noen grenser i verden, og kanskje går en av dem ved trangen til skum som hvile mellom dyre retter, det rakk jeg ikke å tenke mer over før en av de kvinnelige gjestene lente seg fram og sa: – Har du fått deg en ny mann? Hun var på min alder, med giftering. Hun spurte på en høflig og alt annet enn sladderaktig måte, men under fornemmet jeg en nedlatende medlidenhet, pluss noe krast, kanskje et ufrivillig snev av misunnelse, som om hun var ute i et personlig ærend for kontinuiteten og like gjerne kunne ha spurt om det ikke snart var på tide å ta det litt med ro, alderen tatt i betraktning. Jeg hadde ikke fått, jeg hadde møtt en mann, men det siste jeg ville, var å snakke om ham til en som fikk 11


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 12

ham til å lyde som en anskaffelse. Skummet boblet i hvileskålen, og hadde jeg vært brisen nok, skulle jeg svart ja, og i tillegg til den nye mannen burde jeg få meg ny kjole og nye turstøvler, i tillegg trenger jeg også ny komfyr og stavmikser. Jeg var ikke brisen, så jeg sa ingenting. Før vertinnen hadde gitt oss tegn til at vi kunne gå fra bordet, takket jeg for meg uten nærmere forklaring og uten å unnskylde at jeg var uhøflig. Jeg gikk ned trappene og ut på fortauet, fylt av en stille triumf over ikke å ha latt meg overliste av selskapssnakk. «Har du fått deg en ny mann?» Hva skulle jeg ha sagt hvis det spørsmålet skulle tas alvorlig? – Ja, jeg har møtt en mann som kan få meg til å våkne med samme forventning som da jeg var ti og ville til de hemmelige stedene der det vokste skogstjerner og linnea. Husker dere hvilken glede det gikk an å våkne med? Dere har vel ikke glemt det? Noe sånt kunne jeg ha sagt, men det ville fort ha blitt oppfattet som hoverende, som om jeg pirket i det tapet av glede som alle godt voksne kan plages av, uansett ville det ikke ha stoppet hverken henne eller gjestene hennes. De var smarte og oppegående, sikkert også følsomme og empatiske, de hadde sine egne erfaringer. De ville ikke latt seg avspise med en barnlig blomsterhenvisning, som uansett sa mest om meg og min evne, eller trang til oppspilt uskyld, de ville inn i det konkrete og kompliserte. De ville ha stilt flere spørsmål:

12


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 13

Hvor lenge har dere kjent hverandre? Hvor gammel er han? Har han vært gift før? Hvem har han vært gift med? Har han barn? Hvor bor han? Har han god råd? Kommer dere til å flytte sammen? Kommer dere til å reise sammen? Hvor kommer dere til å reise? Under spørsmålene ville jeg ha merket den tilbakeholdte nysgjerrigheten rundt det erotiske, om vi var heftige sammen, eller mer vennskapelige, inderlige kanskje, men nedtonet, som mange på vår egen alder ville ønsket at vi skulle være, fordi vi da speilet deres eget liv. I tillegg ville jeg vært klar over trangen til å plassere oss sosialt, om vi kunne innlemmes som nye parvenner og dermed bli en del av limet mellom par som stadig trenger å finne på noe sammen med andre, for ikke å gå lei. Jeg ville blitt brydd, både på deres og mine vegne, fordi jeg visste at jo mer jeg hadde sagt og jo større ord jeg hadde brukt, jo mer ville jeg ha forminsket det jeg var inne i. Kunne det ikke like gjerne ha vært omvendt? Kunne ikke det å fortelle om oss ha virket forsterkende, slik alle ord kan forsterke det som allerede finnes? Det kan godt hende, men der og da hadde jeg nok med å kjenne hvordan det kan være å gå under mektige kastanjetrær, uten behov for å forklare eller forsterke noe som helst.

13


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 14

Jeg bor på østkanten, bak et begravelsesbyrå og en Prix-butikk. Hver dag står det en mann utenfor butikken. Mannen er fra Romania, fra en landsby med et navn som har så vanskelig uttale at jeg aldri klarer å huske navnet på stedet, der han sier at han har kone og fem barn. Han sover i Østmarka, hvor jeg har løpt og lekt siden jeg var barn, og hvor jeg aldri har sluttet å gå turer. Skogen kan ligge der så fristende, med lukt av mose og granbar, like fristende som den kan virke trøstesløs og kald når regnet siler fra grantrærne. – Har du telt? har jeg spurt. Siden jeg vet at han bare kan et og annet ord på engelsk, tysk og norsk, har jeg lagt hendene under kinnet for å illustrere søvn. – Prezenning, har han sagt og slått floke for å vise netter uten seng. Han samler flasker og selger et blad som nesten ingen gidder å lese. Han står ikke med tiggerkopp og ville kanskje ha seg frabedt å bli kalt tigger, men han har ingen jobb og strever for å få tak i penger. Jeg vet at han går en fast rute for å samle flasker som han panter så snart butikkene åpner. To fulle bæreposer med tomflasker, hvor mye kan det bli? Femti, seksti kroner. Litt over prisen for et godt brød og halvparten av prisen for en billigbok. Jeg har smugkikket mens han har stått bøyd over søppelkasser og containere, og når jeg sier smugkikket, er det fordi det å studere detaljene i andres fattigdom kan virke frekkere enn det meste.

14


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 15

Når han retter seg opp, er det lett å se at han er skapt for å gjøre noe helt annet. Ri hester, hogge trær, dyrke jord, grave diker, røre mørtel, kjøre buss, hva som helst annet enn å stå med hendene i andres søppel. Om vinteren er hendene hans ofte så rødblå av kulde at det ser vondt ut når han gnir og blåser på dem. Ellers er han en stor mann som virker overraskende sunn til å leve på den måten han gjør. En brudgom, har jeg grepet meg i å tenke, ikke uten forlegenhet, siden det også er lett å se for seg kvinner som har villet gå med ham dit han vil. Når han får øye på meg på langt hold, kan han vinke, noe som hver gang gjør meg like forvirret, siden det minner om måten vi vinket på da vi var barn og endelig fikk øye på en lekekamerat. Han må være i førtiårene, men har et åpent ansikt og et uskyldig blikk, og hver gang jeg har tenkt akkurat det, har jeg hørt de stemmene som prøver å fortelle meg at jeg er lettlurt og naiv, og at han er del av et organisert nettverk som er i ferd med å raide den velstående delen av Europa, at han sikkert selger både dop og mindreårige slektninger, at han kanskje er det simpleste av alt, en hallik, og at han kommer til å bryte seg inn hos meg og stjele alt av verdi. Jeg er lei av de stemmene, skikkelig lei, jeg vil ikke at den type stemmer skal få rom i meg. Han har brutt opp fra alt sitt, satt seg i en varebil sammen med andre fra hjemstedet sitt og latt seg kjøre opp gjennom Europa, mil etter mil på motorveier, helt til Oslo, som han kanskje hadde sett bilder fra,

15


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 16

men likevel ikke kan ha hatt noen reell forestilling om, fordi reelle forestillinger om en by handler om sanseinntrykk som har nedfelt seg gjennom år og blitt til essenser, som hvor surt det kan trekke fra fjorden og opp gjennom sidegatene i januar, eller hvor fint det kan være å gå over Domkirkeplassen, ned den urinstinkende trappa og inn til palestinerne på Carmel for å spise falafel i pita midt på natta. Kanskje har mer rutinerte landsmenn, eller bakmenn, tvunget eller rådet ham til å ta t-banen østover til en av forstedene, kanskje han har hørt at folk der ikke er like rike som på vestkanten, men at de er sentimentale og mer villige til å gi? Målet hans er å spare penger som han kjøper lekablokker for, i håp om en dag å kunne bygge et hus til seg og familien, det har han fortalt ved å tegne hus og murblokker med en pinne i grusen. En dag var han borte, jeg antok at han hadde reist til hjemlandet og følte lettelse. Stor lettelse følte jeg, endelig gikk det an å kjøpe melk og brød uten å forholde seg til moralske standarder, men etter noen uker var han tilbake foran butikken. Da han fikk øye på meg, lyste han opp og ropte fornavnet mitt, som jeg ikke kunne begripe hvordan han husket. Vi hadde håndhilst og forsøkt å snakke sammen, og han hadde overtatt vinterklær etter faren min. Skinnhanskene etter far hadde han også fått, de som jeg kjøpte til jul året før. Jeg kjøpte hanskene på trass fordi far, som ikke fantes dement, men fremdeles var full av snodige påfunn, hadde begynt å skrive omvendte ønskelister. 16


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 17

Hva jeg ikke ønsker meg til jul, skrev han øverst på et ark. Så fulgte selve lista, som kunne se sånn ut: Slips (tolv stykker fra før, tretten med det fine 17. mai-slipset i silke) Golfjakke (da jeg har tre ubrukte) Ytterjakke (den gamle blå er mer enn fin nok og kan skiftes glidelås på hos iraneren i Storgata) Etterbarberingskrem (noe klineri jeg aldri kommer til å bruke) Dusjsåpe på flaske (gjør badegulvet livsfarlig glatt) Alle slags typer konfekt (skaper kvalme) Jeg kjøpte de dyreste hanskene jeg kunne finne. At hanskene gikk fra fars til rumenerens hender, trakk en tråd mellom oss, om enn aldri så tynn, og jeg kjente en henrykkelse over at tynne tråder til fremmede mennesker er blant verdens ypperste tilbud, selv om trådene ikke fører til noe som helst. Villsvinskinn, tror jeg det var, og hvem kan vel ikke trenge litt skinn fra et vilt svin? Jeg lurte på alt fra hvordan rumeneren betraktet livet sitt og framtidsdrømmene sine, hvis det var noen igjen av dem, til om han hadde bra nok liggeunderlag og sovepose, og om jeg ikke burde dra på Europris og kjøpe en varmedress til ham av den typen barnehageansatte bruker når de er ute med barna om vinteren, det ville ikke koste meg mer enn fire hundre kroner. Jeg lurte på hvordan han klarte å framstå såpass velstelt når han bodde ute. Var han spesielt påpasselig med klærne, hengte han dem opp i trærne så de ikke skulle bli krøllete, og badet han i det nærmeste tjernet? 17


Nilsen. Himmelske tilstander. Mat.qxp 14.08.17 16.10 Side 18

Til slutt oppsøkte jeg stedet hvor han sov, og det var en så spesiell opplevelse at den fortjener å bli fortalt seinere, i lys av noe vesentligere som jeg er nødt til å vente med, siden fortellinger må følge sine egne lover. En mann fra Romania. Jeg hadde gått rundt og tenkt på ham, men da han reiste hjem, forsvant han fra tankene mine. Eller, jeg ville at han skulle forsvinne, sammen med alt ubehaget som fulgte med de uforenlige rollene våre. Bare at jeg var i posisjon til å gi ham gamle eller nye klær, hvor ubehagelig var ikke det? Jeg hadde skjøvet ham ut til strøtankene, de som driver rundt i frynsekanten av bevisstheten, men plutselig vendte han tilbake, og da det gikk opp for ham at jeg ikke husket navnet hans, virket det som om han ble bestyrtet på grensen til vantro. Han så på meg som om jeg var en venn med afasi, før han pekte insisterende på hjertet, hodet og på hjertet igjen. – Djinko, sa han. – Djinko!

Tove Nilsen – Himmelske tilstander  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Himmelske tilstander" av Tove Nilsen.

Advertisement