Per Petterson – Menn i min situasjon

per petterson (f. 1952) er en av våre mest internasjonalt anerkjente forfattere. Bøkene hans er oversatt til over femti språk. Han er blitt tildelt en lang rekke litterære priser, bl.a. Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris, Bokhandlerprisen og Independent Foreign Fiction Prize. I 2007 mottok han som første norske forfatter The International impac Dublin Literary Award, i konkurranse med navn som J.M. Coetzee, Cormac McCarthy, Salman Rushdie og Jonathan Safran Foer.

tidlig i Arvid Jansens leilighet på Bjølsen. Det er Turid, hun er ute av seg og trenger hjelp, men hun veit ikke hvor hun er. Arvid finner henne ved den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørke­langen og ­kjører henne hjem til rekkehuset h ­ ennes på ­Skjetten, hvor hun har bodd med de tre ­jentene deres det siste året. Der inne gjenkjenner Arvid ingenting av ­livet de har hatt sammen. Han er som utradert.

Gjennom året som har gått siden Turid dro, har ­Arvid flakket omkring fra bar til bar i Oslo ­sentrum, han har kjørt bil, forbi steder fra opp­ veksten, langs skogene på Østlandet eller over svenskegrensen til Arvika i Värmlands län. I ­løpet av denne søndagen i september skal han kanskje finne et svar på ­hvorfor ting ble som de ble. Men den største prøven ­kommer seinere, da den eldste dattera, Vigdis, er den som trenger ham.

Menn i min situasjon er et ømt og skånselløst portrett av en mann som holder livet på avstand.

per petterson Menn i min situasjon

søndag, september 1992. Telefonen ringer gry­

Menn i min situasjon_Per Petterson_omslag.indd 1

«Petterson vrenger hjertet vårt som en hanske» éric neuhoff, le figaro (Frankrike) «en av [Pettersons] mest gåtefulle romaner til nå … noen scener, som den på innsjøen når isen begyn­ ner å sprekke, likner skinnende spørsmålstegn» paul binding, times literary supplement Årets beste bøker 2014 (England) «Spenningen ligger ikke i plottet, men i skriften, med sine enestående, sykliske setninger» blake morrison, the guardian Forfatternes bokfavoritter 2014 (England) «Per Petterson blir man aldri lei av å lese. I bok etter bok varierer han sitt grunnstoff med et aldri sviktende nærvær» may schack, politiken Årets beste bøker 2013 (Danmark) «Ordet ‹lysende› melder seg, selv om dette er mørk lesning. Tenk så fint det er at vi har Per Petterson» silje bekeng, klassekampen Årets beste bøker 2012

Per Petterson

Menn i min situasjon

forlaget oktober 2018 isbn 978-82-495-1974-3

forfatterportrett: Baard Henriksen omslagsillustrasjon: M.M.Malvin omslagsdesign: Mona Persdatter Bekkevad

jeg nekter [roman, 2012]

forlaget oktober

roman | forlaget oktober

«For en åpning på en roman! Petterson skriver etter prinsippet om å kjøre ut så hardt du kan og øke på etter hvert. En oppvisning i dramaturgi og prosakunst» fredrik wandrup, dagbladet Årets beste bøker 2012

jeg forbanner tidens elv [roman, 2008] «Setningene hans lengter etter å fly ut i poesien, det er sjelden å se prosa som er så presis og sam­ tidig så vag. Likevel er Petterson en skarp roman­ forfatter når det gjelder menneskelige motiver og selvbedrag» james wood, the new yorker Årets beste bøker 2012 (usa) «Per Pettersons melankolske og likevel livs­ bejaende roman om tingenes svingninger og tidens forgjengelighet gir ingen trøst. Men som ethvert stort kunstverk blinker det i mørket som et fjernt og hemmelighetsfullt lys» claus ulrich bielefeld, die welt (Tyskland)

04.09.2018 09:21

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 2

04.09.2018 12:07

Menn i min situasjon en roman av per petterson

forlaget oktober 2018

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 3

04.09.2018 12:07

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 4

04.09.2018 12:07

Til Geir B.

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 5

04.09.2018 12:07

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 6

04.09.2018 12:07

første del

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 7

04.09.2018 12:07

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 8

04.09.2018 12:07

kapittel 1

Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.

Så da telefonen ringte denne morgenen, lå jeg i mi egen seng. Jeg hadde ingen lyst til å ta den, jeg følte meg dørgende sliten. Jeg hadde drukket, ja, men ikke mye, og garantert ikke etter elleve, og hadde tatt

9

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 9

04.09.2018 12:07

Tåsen-bussen opp fra sentrum og gått av i krysset hvor det i dag er ei rundkjøring og gått videre inn forbi Sagene kirke mot Bjølsen i det lette regnet. Da jeg kom inn i leiligheten, følte jeg meg helt fin, og burde være uten promille nå.

Det som gjorde meg så sliten, var drømmene jeg hadde. Det er ikke lett å gjøre rede for her, allerede på side to, hva det var med dem som gjorde meg så utmatta, det må jeg få komme tilbake til.

Jeg hadde tenkt å bli liggende i hvert fall en time lenger for så å stå opp og sette over vann til kaffe og sette meg ved pulten og om mulig skrive et par timer sjøl om det var søndag. Men telefonen ga seg ikke, og da svingte jeg meg ut av senga og gikk fort ut i stua for å ta den, og det gjorde jeg fordi det føltes på kant med loven bare å la den ringe. Jeg har alltid hatt, og har fortsatt, en forestilling om at jeg er nødt til å svare og kan straffeforfølges hvis jeg lar det være.

Det var Turids stemme. Det var ett år siden hun dro og tok jentene med seg og flytta til et rekkehus på Skjetten. Hun gråt, og så vidt jeg kunne tolke, med hånda foran munnen for å dempe lyden, og da sa jeg, Turid, hva er det i veien, men det ville hun ikke svare på. Er du hjemme, sa jeg, men det var hun ikke, hun var ikke hjemme. Men Turid, hvor er du da, sa jeg, men det visste hun ikke. Veit du ikke hvor du er, sa jeg, og hun gråt og sa, nei. Hun visste ikke hvor hun var.

10

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 10

04.09.2018 12:07

Faen, tenkte jeg. Hvis hun gråter på den måten og ikke er hjemme, hvor er jentene da. Det er tross alt tre av dem. De var i hvert fall ikke hos meg, og mora hennes var i Singapore. Mora mi var død, og faren min var død, og brødrene mine var stort sett døde. Vil du at jeg skal komme og hente deg, sa jeg, for jeg gikk ut ifra at hun ikke hadde bilen sin der hvor hun befant seg, og hun gråt fortsatt og sa, ja, det er derfor jeg ringer, jeg har ingen annen, og jeg tenkte, har du ingen annen, da har du ikke mye. Men det var ikke det jeg sa, jeg sa, men da må jeg jo vite hvor du er. Hvordan ser det ut der du står. Det er en togstasjon her, gråt hun, den er gul, men det er ikke noe tog. Nei vel, sa jeg, det er kanskje litt tidlig, det er tross alt søndag, og da sa hun, nei, det er ikke det jeg mener, det jeg mener er at det er ingen skinner som toget kan kjøre på.

Jeg tenkte meg om, hvilket sted kunne det være, det var ikke mange å velge blant i rimelig avstand, det måtte være Bjørkelangen, jeg kom ikke på annet, herregud, det var fem mil dit, eller mer, kanskje seks, hvorfor befant hun seg der, uten bil, uten noen, på denne tida av døgnet. Men det kunne jeg ikke spørre henne om, det hadde jeg ingenting med, jeg kunne passe mine egne saker, hvilket jeg stort sett også gjorde. Alt det andre var uansett over og forbi.

Jeg savna det ikke engang, tenkte jeg, ikke nå lenger, etter et så langt år, men da jeg hadde tenkt det ferdig, kunne jeg ikke helt sikkert si om det var sant.

Jeg veit hvor du er, sa jeg. Jeg drar om fem minutter.

Takk, sa hun, og jeg sa, det tar jo litt tid å komme seg

11

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 11

04.09.2018 12:07

dit. Jeg er klar over det, sa hun, og jeg tenkte, hvordan kan hun være klar over det, hun veit jo ikke hvor hun er.

En rød telefonkiosk, ei nedlagt, gulmalt stasjonsbygning hun sannsynligvis kunne se fra den kiosken.

Hvis jeg hadde rett, burde det ikke bli så vanskelig.

Det kunne sjølsagt være en helt annen nedlagt jernbanestasjon mange mil i ei helt annen retning, men jeg kom ikke på noen.

Jeg tok en rask dusj, dro den korte James Deanjakka på meg, og med et halvt rundstykke i hånda småløp jeg ned trappene, ut på parkeringa tett ved bussholdeplassen foran den gule murgården jeg bodde i ved Advokat Dehlis plass på Bjølsen, og satte meg inn i den tretten år gamle stasjonsvogna mi, en champagnefarga Mazda 929.

Jeg var framme på tre kvarter. Det var fort. Fortere ville vært fengsel.

I krysset ved bensinstasjonen på vei inn i Bjørke­ langen svingte jeg til venstre og kjørte helt ned forbi Felleskjøpet hvor den gule logoen var malt rett på de himmelhøye sylinderforma kornsiloene, et ­korn­aks i midten, og på hver side bokstavene F og K malt i grønt. Så tok jeg til høyre i Stasjonsveien ved det neste krysset, der det lille hotellet med kafeen befant seg; alle vinduene svarte nå, ikke ei lampe tent, og da var det vel nedlagt siden sist jeg var her, det var slett ikke utenkelig, for hvordan kunne et hotell betale seg, på Bjørkelangen.

12

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 12

04.09.2018 12:07

Et stykke lenger borte i veien sto som forventa den røde telefonkiosken ikke langt fra den gamle stasjons­ bygninga. Jeg kjørte helt fram og parkerte foran stasjonen og gikk ut, og det var en bussholdeplass der, den siste på ruta, kunne det se ut som, men Turid kunne jeg ikke se.

Det sto ingen buss på holdeplassen, det var helt stille, og bilen min var den ene av tre parkert ved ­stasjonen. De to andre var en sedan og en stasjonsvogn, begge Volvo, begge blå, ingen av dem nye. På Bjørkelangen visste nok alle hvilken bil som tilhørte hvem, og så stakk Mazdaen seg ut i sitt smårustne champagnefarga forfall med skilter som ingen hadde sett her før, og én beboer sa kanskje til en annen, hvem faens bil er det, når han så den gjennom vinduet fra et av husene omkring. Tanken gjorde meg rastløs. Her gjaldt det å komme seg fort inn og fort ut igjen, og sjølsagt satt hun ikke her ute på forsida av stasjonsbygninga midt i glaninga, så da gikk jeg rundt til det som vel strengt tatt var den egentlige forsida eller i hvert fall hadde vært det den gangen skinnene kom blankslitte inn til stasjonen her, helt fra Sørum­ sand i vest, og kort etter kom ut igjen på den andre sida, denne gangen med toget på, og konduktøren på stigbrettet, han lente seg ut med sitt blafrende grønne flagg i hånda, og med fløyta i munnen blåste han, av sted! av sted! og blåste igjen, han var stolt av den fløyta og lyden den lagde, det ville vel alle vært.

Men skinnegangen hadde vært av den smalspora sorten og hadde tapt kampen om framtida for en

13

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 13

04.09.2018 12:07

mannsalder siden og mer enn det, men likevel, bare et par–tre tiår tilbake kom toget fortsatt intetanende hit til Bjørkelangen og strøyk videre mot Skullerud i sør, til innsjøen og til dampbåten som kunne seile deg ned gjennom slusene fra det djupe innlandet hele veien til Ytre Oslofjord og videre derfra til hvor som helst i verden, til Spania, til ­Amerika, hvis det var dit du ville, og det var ikke spesielt langt til verken Sørumsand eller Skullerud, dialekten omtrent den samme, og skinnene var for lengst revet opp og kjørt bort som skrapmetall, og ingen nye ble lagt.

Hun satt i gresset med panna mot knærne i skråninga ned til den lille elva jeg visste het Lierelva. Jeg visste alt om disse stedene spredt ut i et stort felt over hele Østlandet. Jeg hadde kjørt igjennom dem og forbi dem utallige ganger, aleine på dagtid og natterstid, noen ganger med jentene i baksetet, alle tre eller bare én av dem, Vigdis da, som regel, som var eldst. Jeg hadde kjørt og kjørt til jeg var lei det, jeg var ufattelig lei av det akkurat nå. Av veiene. Av bilene, av Mazda og Ford, av Opel, av hvilket merke som helst, av biler med manuelt gir og automatgir, av bensin­biler og store dieselbiler, av stille­gående biler og biler som velta ut av seg kølsvart røyk over asfalten i en miserabel hale fra eksosrøret. Jeg hadde ikke regna ut hvor mye co² jeg slapp ut på disse turene, det var sannsynligvis kriminelt mye, og ærlig talt, det plaga meg, jeg tenkte på det ofte, jeg lå våken om natta og telte liter med drivstoff, jeg telte kubikkmeter utslipp i drømme, men hva skulle jeg gjøre, skulle jeg ta piller.

14

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 14

04.09.2018 12:07

Hvor forurensende var ikke ­legemiddelindustrien.

Helt sikkert veldig forurensende, sjøl om jeg ikke ­visste med hvilket stoff den var det og på hvilken måte, giftig avrenning i bakken, dritt i lufta eller bare generelt narkomant ødeleggende.

Det jeg kunne ha gjort, var å føre journal i denne tida. Det ville vært nok til ei bok på mange hundre sider, den kunne blitt interessant, tenkte jeg, geografisk, topografisk, biografisk, ikke minst, jeg var rastløs og hadde vært det i lang tid, og da var det ikke lett å holde seg vekk fra bilen. Det siste året hadde jeg brukt den som dop. Hvor ellers skulle jeg gjøre av meg om kveldene. Det var Oslo sentrum eller ­Mazdaen, og like ofte som jeg gikk på bar, gikk jeg ut og satte meg bak rattet.

Jeg kunne se av skuldrene hennes at hun fortsatt gråt, og jeg tenkte, hvordan kan hun holde på så lenge. Det var ikke lett å forstå. Men jeg visste jo heller ikke hva som hadde skjedd, og hadde ikke tenkt å spørre, det var hennes liv, ikke vårt.

Etter et meningsløst mislykka forsøk på brannmannstak fikk jeg støtta henne inn i passasjersetet.

Det var ikke enkelt, beina hennes var som gummi uten merkbare ledd, og jeg tenkte først at hun var full, og det hadde hun sikkert vært, kanskje veldig full, men hun var ikke full nå, hun sa, unnskyld meg, Arvid, flere ganger, og jeg sa, bare slapp av, Turid, dette går helt fint, sjøl om det ville vært enda finere om hun lot være å slappe av fullt så mye. Jeg hadde aldri sett henne i en sånn forfatning, ikke i hele vårt

15

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 15

04.09.2018 12:07

lange liv sammen, og nå var jeg nødt til å holde omkring henne, men kroppen hennes kjentes ikke som jeg kjente den før, det var forvirrende, jeg hadde forventa i hvert fall en mild form for gjenkjennelse i håndflatene, eller noe som likna gjenkjennelse, men nå kjentes kroppen hennes privat, og samtidig tydeligere, ja, nettopp derfor, som en kropp ikke på vei bort, men en kropp helt ny, og skarp, på vei hit, men det var overhodet ikke der landet lå, det var ikke til meg den var på vei, og da måtte jeg plassere hendene så de ikke ble liggende steder de hadde lagt seg før, det var jo bare ett år siden sist, men så kunne jeg ikke huske om jeg fortsatt holdt omkring henne da, det gjorde jeg sikkert ikke, jeg var for redd den gangen, murt inne i mitt eget, hva som helst kunne skje hvis jeg holdt omkring henne.

Menn i min situasjon_Per Petterson.indd 16

04.09.2018 12:07