Marit Tusvik - Mannen fra Milano

Tusvik. Mannen fra Milano. omslag.qxp_Layout 1 08.02.2022 13:21 Side 1

Hvor langt vil du nå med kokekunsten din? sa enka da de brått kom inn i et opplyst rom. Han glippet med øynene, lyset var så sterkt, spørsmålet også, han kjente nesten ikke igjen stemmen sin da han sa: Over hele verden.

Han kjente at han løy.

Enka merket det kanskje, for hun lo litt, og sa: Alt du trenger å gjøre, er å slynge et flott lyn over himmelen.

Om I hans armar (2017) «en forrykende, uhyggelig roman ... Det som gjør romanen så sterk, utover tidsbildet og det gjennomførte språket, er hvordan dynamikken mellom de to, ikke minst den uutgrunnelige avstanden mellom dem, langsomt blir avslørt i små, intime øyeblikk» KRISTIN VEGO, INFORMATION (DANMARK) «umulig å legge boken fra seg» ESKIL SKJELDAL, VÅRT LAND Om Fleur (2014) «en bok å bli klokere og rikere av» JANNEKEN ØVERLAND, KLASSEKAMPEN

Mannen fra Milano er en elegant og smått fantastisk roman om en kokk som løper og en enke som rir, hans hurtighet og hennes langsomhet, om en øy full av appetittvekkende vekster og om smaken som forsvant.

Om 26 små romaner (2011) «vanskelig å legge vekk ... vidunderlig overraskende» MARI NYMOEN NILSEN, VG

Rom a n

marit tusvik debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet. Hun har siden skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, diktsamlinger og barnebøker. Tusvik har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skramprisen og Doblougprisen. Hennes forrige roman, I hans armar, utkom til strålende kritikker i 2017.

Mannen fra Milano er Marit Tusviks niende roman.

|

omslagsdesign & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 1 9 6 8 2

forlaget oktober

FORLAGET OKTOBER

forfatterp ortrett: Jessica Lindgren-Wu

Om Deilig er jorden (2009) «Nok en gang har Marit Tusvik skrevet en praktfull, poetisk bevegende, teknisk overlegen roman» JAN ASKELUND, STAVANGER AFTENBLAD «Den er bare helt vidunderlig!»

A N N E L I S E M A R ST R A N D -J Ø R G E N S E N, KULTURGUIDEN P2 (DANMARK) Om Sigrid Finne (2007) «en original, vittig og sår roman, som fortjener en hærskare av lesere» GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

Tusvik. Mannen fra Milano. omslag.qxp_Layout 1 08.02.2022 13:21 Side 1

Hvor langt vil du nå med kokekunsten din? sa enka da de brått kom inn i et opplyst rom. Han glippet med øynene, lyset var så sterkt, spørsmålet også, han kjente nesten ikke igjen stemmen sin da han sa: Over hele verden.

Han kjente at han løy.

Enka merket det kanskje, for hun lo litt, og sa: Alt du trenger å gjøre, er å slynge et flott lyn over himmelen.

Om I hans armar (2017) «en forrykende, uhyggelig roman ... Det som gjør romanen så sterk, utover tidsbildet og det gjennomførte språket, er hvordan dynamikken mellom de to, ikke minst den uutgrunnelige avstanden mellom dem, langsomt blir avslørt i små, intime øyeblikk» KRISTIN VEGO, INFORMATION (DANMARK) «umulig å legge boken fra seg» ESKIL SKJELDAL, VÅRT LAND Om Fleur (2014) «en bok å bli klokere og rikere av» JANNEKEN ØVERLAND, KLASSEKAMPEN

Mannen fra Milano er en elegant og smått fantastisk roman om en kokk som løper og en enke som rir, hans hurtighet og hennes langsomhet, om en øy full av appetittvekkende vekster og om smaken som forsvant.

Om 26 små romaner (2011) «vanskelig å legge vekk ... vidunderlig overraskende» MARI NYMOEN NILSEN, VG

Rom a n

marit tusvik debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet. Hun har siden skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, diktsamlinger og barnebøker. Tusvik har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skramprisen og Doblougprisen. Hennes forrige roman, I hans armar, utkom til strålende kritikker i 2017.

Mannen fra Milano er Marit Tusviks niende roman.

|

omslagsdesign & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 1 9 6 8 2

forlaget oktober

FORLAGET OKTOBER

forfatterp ortrett: Jessica Lindgren-Wu

Om Deilig er jorden (2009) «Nok en gang har Marit Tusvik skrevet en praktfull, poetisk bevegende, teknisk overlegen roman» JAN ASKELUND, STAVANGER AFTENBLAD «Den er bare helt vidunderlig!»

A N N E L I S E M A R ST R A N D -J Ø R G E N S E N, KULTURGUIDEN P2 (DANMARK) Om Sigrid Finne (2007) «en original, vittig og sår roman, som fortjener en hærskare av lesere» GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 1

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 2

02.02.2022 17:39

Marit Tusvik

mannen fra milano Roman

forlaget oktober 2022

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 3

02.02.2022 17:39

marit tusvik Mannen fra Milano © Forlaget Oktober as, 2022 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Vignett (s. 1): Marit Tusvik Satt med Minion Pro 11,5/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2022 Første opplag, 2022 isbn 978-82-495-1968-2 www.oktober.no

Takk til Debra Hillman i Linguaglossa, Sicilia for oppskriften på antikke druelær (s. 60), som jeg var så heldig å få smake.

Takk også til Guri og Lotte som lokket meg til Elba på nittitallet.

De italienske rettene som nevnes i boka er hentet fra Elizabeth Davids bøker Italian Food (1954, Revised Edition med forord av Julia Child, Penguin Books 1999) og Is There a Nutmeg in the House? (2000, Penguin Books 2001).

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 4

02.02.2022 17:39

Det er ikke meg jeg forestiller. (fernando pessoa)

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 5

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 6

02.02.2022 17:39

I

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 7

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 8

02.02.2022 17:39

jeg er et forferdelig menneske. Jeg lyver om alt.

Jeg pleier å si det. Problemet er at når folk tror meg når jeg sier at jeg lyver, bedrar jeg meg selv også.

Jeg er med andre ord forvirret. Når begynte det?

Det begynte med de første veene. Først var jeg barn, så ble jeg mann med tunge skritt. Jeg var, som en sier, til stede. Jeg trodde livet bare kunne ta én retning – den jeg bestemte. Jeg tok feil. Grunnene er mange og pinlige. Jeg ville helt vanlige ting. Så ville jeg uvanlige ting. Alle vil jo bli husket, elsket, satt pris på. Men jeg gikk for langt. Jeg ville trosse tyngdekraften. Jeg ville slynge et lyn i lufta, hoppe oppover med det uten å falle ned igjen. Jeg glemte at da kunne jeg risikere å bli gående i en evig bane rundt jorda som den russiske hunden Laika og bli til støv. Jeg har prøvd å forklare det for meg selv, men hver gang kommer jeg til et punkt der alt blir så virkelig at jeg ikke orker å forklare videre. Da blir jeg nødt til å forandre på ting. Men en oppdiktet sannhet blir jo aldri like sann som en ekte sannhet. Jeg må komme til bunns i dette nå. Det haster. I tankene kaster jeg meg igjen på toget. Jeg vet at så snart toget passerer La Spezia, kommer 9

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 9

02.02.2022 17:39

samvittigheten. Den stenger for forståelsen. I Viareggio kommer forakten. Ikke selvforakt, som en kanskje skulle tro, men ren forakt, den giftigste og mest upålitelige. Før toget kommer til Piombino, vil denne giften sprette rundt i alle retninger, som kvikksølv. Det er ikke enkas feil. Men hun stilte spørsmål. Ingen har stilt meg slike spørsmål som hun gjorde. Ingen har jeg elsket så høyt mot min vilje og med andre ord med forakt. Men det viktigste sa jeg aldri til henne. Selv da hun var på ­nippet til å gjette riktig, bekreftet jeg det ikke. Det ville vært å nedgradere meg selv og sette punktum for alt i livet.

Men nå merker jeg at det å lyve uten v­ irkelig å lyve, er for lett med denne metoden. Jeg må klare å utlevere meg selv helt, ringe meg selv inn til jeg står der, fortvilet, naken. Vil jeg meg selv så vondt?

Ja, det vil jeg. Hvis ikke kommer andre til å fortelle livet mitt, si: han sier, han sa, han tenkte. Det kan jeg ikke la skje. Jeg betyr mye for mange mennesker nå. Det er ikke skryt. Folk tror på meg. Bevisene på det glitrer og skinner. Problemet er at det jeg blir sitert på og har fått kultstatus for, er basert på løgn.

Jeg sier ting som: «Med smaken kommer begjæret.» Folk sluker alt jeg sier og varmer opp restemat og spiser, bare fordi jeg i en bisetning slengte ut at det er bra. Det stemmer jo ikke. Bare etter et par timer i kjøleskapet får restemat en hinne av forråtnelse over seg. Den hinnen har nå lagt seg over meg. Jeg vil heller rulles i tjære og fjær og få skåret 10

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 10

02.02.2022 17:39

tre render i ryggen og strødd salt i, enn å ha det sånn. Det er mer naturlig. Naturen er sann. Den brisker seg ikke. N ­ aturen vet at det er store sjøer med friskt vann i lommer under verdens­havene på steder ingen ennå har sett. Ikke mis­forstå. Jeg er ikke opptatt av om u ­ niverset utvider seg eller ikke; universet gjør som det vil, og for månen, som vi beundrer så veldig, er det det samme om et menneske blir født eller dør. Folk fokuserer på feil ting.

Jeg har en mistanke om at jeg også gjør det. Det plager meg. Det brenner hull i hjernen. Men hva kan jeg gjøre med det, jeg som er født så alene.

Hvem er ikke født alene. En kan innvende, hvem har ikke en lue de mistet, en ubrukt dress i skapet, hvem sier ikke pus pus til katten?

Jeg er ikke hel. Jeg rakner slik kontinentene rakner. Det som ligger skjult, presser seg opp. Jeg kan ikke stoppe det lenger. Jeg må fortelle. Men nå merker jeg at skal jeg få det til, må jeg kalle meg han. Det er han som løper. De som så ham løpe ­gjennom den store jernbanehallen i Milano den dagen alt begynte å rakne, sa senere at det virket som han løp for livet.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 11

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 12

02.02.2022 17:39

II

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 13

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 14

02.02.2022 17:39

da han satt på toget, virket alt ennå helt normalt. Sola skinte. Himmelen var blå. Om tre timer skulle han ta ferja til Elba, om ti dager skulle han tilbake til Milano og gifte seg. Forloveden, en nydelig ung kvinne med ovalt, litt spisst ansikt og langt, mørkt hår som hun aldri satte opp, så hele bryllupsmiddagen for seg og ville sette sammen sin egen meny – for hans skyld, hadde hun sagt, men han hadde merket i det siste at hun nok tenkte at hun ville få ham til å bruke hennes ideer i restauranten også – enda en god grunn til å holde seg unna. Det sa han ikke. Han sa det var alt ståket rundt michelin­stjerna han ville bort fra. Det var nesten sant. Stjerna traff et punkt i ham, et komprimert rom, som etter en kollapset planet. Der, blant masse ubrukelig skrot, lå løftet han ga foreld­ rene på tolvårsdagen om å gjøre noe stort, ikke så mye for dem, sa de, men for verden. Han sverget med ­jugekors på ryggen; han visste at noe stort betydde en karriere i militæret, akkurat som faren.

Vår sønn, sa faren, og så forbi ham. Men det skulle han ikke tenke på nå; nå skulle han ringe forloveden og si at alt var bra. Han lette etter telefonen, 15

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 15

02.02.2022 17:39

fant den ikke, og satte seg igjen. Hvorfor skulle han si at alt var bra, det visste hun jo. Det var bare en time siden hun sa at nå skulle han bare slappe av og nyte. Å ringe og si at alt var bra, var en uvane for engstelige mennesker, og det var de enige om at de ikke var.

Han tok på seg høretelefonene, sank tilbake i setet og lot de første taktene av Beethovens femte skyte gjennom hjernen. På ­restaurantkjøkkenet var det et fantastisk startsignal. Men nå var han på toget, kom han på, nå skulle han hvile og høre på musikken forloveden hadde valgt. Han byttet spor.

Han ventet på lydopptaket av bekker gjennom et japansk landskap som forloveden elsket. Det var ikke det som kom. Det var Paroles, paroles, slageren fra syttitallet som hun sang hver gang han druknet henne i komplimenter mens han skrelte av henne klærne. Han strakte beina ut framfor seg og sank enda lenger ned i setet. Å, hun var deilig. H ­ endene og kyssene ga ham stadig elektriske støt. Han elsket det, elsket når hun sang paroles og kalte ham trollmann og magiker og sa at den unike ­smakssansen hans var en vuggegave han hadde fått og at de platte komplimentene hans ikke sto i stil til den.

Hun skjønte ikke at han bare uttrykte ­nøyaktig det han følte. Floskler og banaliteter var det ­sanneste av alt, mente han, bare de kunne utløse den ­blendende innsikten om smakssansen som bare en stor matkunstner kunne få.

Hun sa hun forsto.

16

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 16

02.02.2022 17:39

Han lukket øynene, nå kom partiet han likte best: Caramels, bonbons et chocolats… les mots tend­res enrobés de douceur se posent sur ma bouche mais jamais sur mon coeur … sukkersøte ord smaker godt, men de når aldri hjertet. Det var bare en sang, og alle forelskede menn sa bellissima, cascare morto di amore og mia civetta. Når han hvisket farsi encore una sveltina, la oss ta en runde til, og kalte henne cavolfiore og melanzana, la hun i alle fall hodet bakover og lo. Det var bra, hun smakte jo så godt, som panna cotta og varm risgrøt og dampet akkar med safran iblant, hvis hun ble borte, ville han kunne spore henne i blinde. Det ville han aldri klart, lo hun, så lett som han lot seg distrahere av andre lukter og smaker.

Han slo av musikken. Forloveden hadde rett.

Han var litt uoppmerksom. Toget hadde passert Spezia uten at han merket det. Foreldrene hadde kanskje litt rett, de også, som kalte ham et drømmende barn da han var liten. Men det betydde ikke at de forsto ham. Selv forsto han aldri militæret og hva faren gjorde der. Militæret luktet etterbarberings­vann og metall. Han skjønte ikke hva for noe stort en kunne gjøre av det. Selv var han tiltrukket av kjøkkenredskaper. Han hadde en sterk fornemmelse av at han ble født over et bakeri. Han husket de dumpe lydene i grålysningen fra etasjen under, lyden av raske skritt, stemmer og rop og plutselig latter, og da sola kom opp og fuglene begynte å kvit­re, de morsomme vispe- og 17

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 17

02.02.2022 17:39

hakkelydene. Han så for seg redskapene som laget slike lyder, og at de jafset i seg alt de så, og han merket at med øynene lukket ble lydene, og etter hvert også duftene av bakst som kom inn den lille glipen i vinduet, sterkere, og når han strakte tunga ut i lufta, kjente han smaken av de ulike bakervarene også. Sansene var fantastiske. De var til å stole på. Han husket hvordan han lå og tygget ut i lufta og lurte på ­hvordan sansene og lufta, som var usynlige, kunne ha alt dette i seg. Han kom til at det var magi. Moren fiket til ham da han sa det, og faren sa at bakeriet var rent oppspinn, de flyttet ustanselig og hadde aldri bodd over noe bakeri. Da var det vel et ekte ønske om å trylle fram vidunderlige dufter og smaker, da. Nå gjorde han det. Stjerna var beviset.

Han stakk hånden ned i bagen og klemte fing­ rene rundt stjerna, som for å kjenne etter om følelsen som burde følge med en slik utmerkelse, lå der.

Han hadde en stjerne. Det skulle faren ha visst. Nå var det for sent, men for å glede faren hadde han i alle fall prøvd militæret en stund. Han hadde likt seg overraskende godt der. Likevel, i all hemmelighet, hadde han begynt i kokkelære.

Toget krenget og ristet ham ut av denne tanke­ rekken. Hva var et løfte? En pakke han sendte til seg selv og aldri hentet. Foreldrene sa dessuten aldri noe viktig. De sa ikke engang hvor han var født og hvor de faktisk kom fra. Hva så. Hvor kom noen som helst fra. Og var de egentlig foreldrene 18

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 18

02.02.2022 17:39

hans? Ingenting var slik en trodde, og derfor var det ingen vits i å tro noe som helst, og etter at foreldrene ble drept i en kjedekollisjon på vei til Bari, eller hvor det var de skulle, spilte det vel ingen rolle lenger for dem hva han drev med. Det siste moren sa til ham før de dro, var: «Far klipper ut alt om deg i avisen og samler det i en perm.» Han likte det ikke. Nå var begge to borte. Hva betydde det. Å være død betydde at en hadde vært der. To søkk i hjernen, to avtrykk, som nedtrampet gress der to dyr hadde sovet om natta. Han trykket nesa mot togvinduet, som for å se om avtrykket kanskje lå i pinjeskogen toget kjørte forbi, men han så bare speilbildet av seg selv.

Han la armene i kors og strakte ut beina. Bedre å tenke på Mammu og smakene som ventet på å bli tryllet fram. Han hadde fantastiske rutiner som gjorde at alt gikk på skinner fra han våknet. Hver morgen redde han opp senga slik han lærte i militæret. Han var ikke perfeksjonist, det bare moret ham å se de krøllete lakenene bli stramme. Det hjalp ham som kokk. Synet av den perfekte senga strammet tankene, dagen reiste seg foran ham som et strukket seil. Slik ble hver dag hans. Noe ved det flakkende vinterlandskapet u ­ tenfor tog­vinduet minnet om militæret og våpentreningen der. Han kunne aldri tenke seg å bruke et våpen mot en annen. I hjertet var han pasifist. Han hadde blitt det da han fant en bok om Gandhi i en gjenglemt-­ kasse i kakebua en dag han satt der som straff for å 19

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 19

02.02.2022 17:39

ha drømt seg bort. Etter å ha lest den boka begynte han å sitte med rumpa i et kar med isvann når hjer­ nen kokte. Når kameratene spurte hvorfor, svarte han som Gandhi at når g­ enitaliene er avkjølt, kan en tenke klart. Gandhi sa i­ngenting om at når en reiste seg fra karet, ­fosset varmen tilbake i underlivet og gjorde hjernen tåkete, en bi­­effekt som ville ha gjort ham ukonsentrert hvis han ikke hadde skyndet seg å gjøre alt han deretter skulle gjøre. Å sitte i isvann gjorde ham ekstremt konsentrert og samlet. Det var da han begynte å bruke ordene enkelhet og frihet. Ordene s­krukket seg iblant, men minnene om de stramme reglene i militæret skapte fortsatt orden i kaoset han gikk med innvendig. Han snakket ikke om det. Han syntes dessuten ikke det var så mye å si den gangen. Han hadde merket at jenter syntes innadvendt­heten hans var ­interessant.

De sa han var en god lytter. Det forbauset ham. Han husket nesten ingenting av det de sa. Hver gang han kysset en jente, tenkte han på krydder. Når de ålte seg inntil ham og lirket hendene under genseren hans, kunne han komme på at i stedet for mu­­ skat, ville han bruke langpepper i salte og søte retter. Sånn sett hadde jenter alltid hatt en god effekt på ham. ­Fortsatt, når han løftet opp en grønnsak eller en frukt og rundskrelte den, var det jenter han skrelte. Det samme med forloveden. Alle mennesker var små jenter og gutter på samme jord. Barn, egentlig. Forloveden var enig. P ­ roblemet var at hun ville snakke om alt mellom himmel og jord på én 20

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 20

02.02.2022 17:39

gang. Hun kunne snakke om v­ indmøller kontra vannkraft og et morsomt radioprogram hun hadde hørt sam­tidig som hun ryddet leiligheten og svinset rundt i en kjole hun hadde kjøpt som hun lurte på om hun burde bytte eller beholde og hva syntes han.

Han hadde sagt at han syntes snakkin­gen stjal kraft fra arbeidet i restauranten. Det hadde hun ledd av, det burde jo være stikk motsatt, mente hun, og løp og hentet tre ulike eplesorter hun hadde kjøpt, slik at de kunne blindteste om hun var like god som han til å lukte og smake seg fram til den rette sorten.

Akkurat det likte han godt, det var morsomt. Sansene var til å stole på. Dem kunne en lett skjelne fra hverandre. Men følelsene hun også hele tiden ville snakke om, likte han ikke, de viklet seg sammen til en uoppløselig bunt. Hun sa at hun forsto det også, og begynte å snakke om smakskombinasjoner hun hadde tenkt han kanskje kunne prøve. Å, hun var uhelbredelig søt når hun insisterte på at hun forsto. Hun skjønte ikke at smakssansen hans ikke ble den samme etter for mye snakk. Alt avhang av den sansen. Men den doble effekten vesenet hennes hadde på sansene var også viktig, det kjente han godt. Smakssansen var hans, men sammen med henne ble den enda bedre. Dét skulle han jammen si når han kom hjem, det var en kompliment hun ville like. Men hva skulle han gjøre med stjerna. Én stjerne var vanskelig å dele. Hvorfor ikke to?

Han kastet tanken opp i lufta som et ønske og løftet bagen for å gi plass til en ny passasjer, som etter 21

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 21

02.02.2022 17:39

et blikk på ham skyndet seg videre. Han så på speilbildet sitt i togvinduet. Forloveden hadde sikkert rett. Han så virkelig skremmende godt ut. Trettisju år og eier av den berømte restauranten Mammu.

En stjernekokk på vei opp, og stadig kjekkere. Han så det i blikkene til dem som svermet rundt ham.

Han hadde kalt restauranten opp etter moren. Det tiltrakk dem nok også. Italienere elsket menn som elsket mor. Sønnen, som faren kalte ham, som om han var en annen.

Var han en annen?

Han kastet spørsmålet fra seg da toget økte farten. Landskapet utenfor samlet seg til en vibrerende grønnbrun stripe. Han levde, slik himmelen, trærne, fuglene og skyene levde. Alt var bevegelse.

Ingenting sto stille. Snart ville landskapet utenfor også bli et minne. Og han, ville han også bli det?

Tanken var skremmende. Han stakk hånden ned i bagen igjen, fant stjerna og fulgte inngraveringen «Bruno W» med pekefingeren.

Het han det?

Ja, det het han.

Hvem var han, da?

Til noen sa han at han at han var fra Wien, til andre sa han Genève. Så hadde han begynt å si at han var fra Milano, det trodde folk uansett. Han likte det ikke. Det ble sagt at milanesere var kalde og ufølsomme, at de tenkte på penger og ære hele tiden. Da ble det sikkert sagt om ham også. I det siste hadde han merket at det stemte, han var 22

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 22

02.02.2022 17:39

faktisk litt sånn, han også, med mindre han tolket blikkene folk sendte ham, helt feil, det sa i alle fall forloveden.

Disse og andre tanker fordelte seg over hus­ takene og de muntre pipene toget kjørte forbi, før de forsvant inn i himmelen, som han syntes var ­uvanlig høy. Forloveden fløy dansende oppi der og snurret seg selv inn i det skinnende mørke håret han likte så godt. Han moret seg med å bytte farge på det han så. Han malte håret blått, himmelen gul, skyene grønne og gresset rødt, slik han hadde gjort da han var liten. Men nå skjedde noe nytt. Trærne forsvant. Skyene ble borte. Bare himmelen var igjen. Og den var blå. Det var som et plutselig synsskifte. Som en forandring i selve iakttakelsen. Han følte at han fløy. Så følte han at han styrtet. Han kjempet imot, men det nyttet ikke, han hadde sett det han så. Verden var blå i ytterkantene og i dypet.

Han dro rullegardinen ned og lukket øynene.

Han hadde lest om dette i et tidsskrift. Det mest forlokkende blå lyset var i ferd med å gå tapt, lyset menneskene stadig løftet hodet og så etter, lyset en aldri kan nå, lyset en lengtet etter og drømte om å få tak i, var snart borte. Nå fortapte han seg i tanken på det. Blått var avstand. Blått var det som ikke kunne måles. Blått blikk, som b ­ likket forloveden så på ham med første gang de ­møttes; de hadde tilfeldigvis vært på samme strand, og svømte mot hverandre fra hver sin kant. K ­ jærlighet ved første blikk, sa han etterpå, men hun sa at det var ikke blikket, 23

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 23

02.02.2022 17:39

men den blå maneten han hadde på hodet, som dro henne mot ham. Han sa, litt ­skuffet, husket han nå, at han nettopp hadde dykket og ikke visste at maneten var der før han kjente hvor smertefulle tentaklene var, men da lo hun bare og sa at maneten gjorde ham ekstremt tiltrekkende.

Han slapp rullegardinen opp med et flerr. Nå ville han tenke på noe annet. Blå mat. Det var ikke ofte en så det. I Kina hadde han spist manet, men den var rød. Rød mat var mer vanlig. Selv voktet han seg for rødt. En gang han dykket, så han en skinnende gul manet …

Han lot den ene maneten avløse den neste, fant stjerna i bagen, lekte med den, holdt den opp mot lyset, lot den snurre rundt i lufta. På himmelen kom små hvite skyer seilende. Snart følte han seg lettere, og da toget nådde Viareggio, satt han og smilte. Nå skulle han virkelig glede seg og slappe litt av. Kose seg. Hvile på laurbærene fra kransen de ansatte på Mammu hadde forært ham. Den samme som forloveden sikkert dekorerte andepateen med akkurat nå.

Noen greiner fra et nåletre toget passerte, laget riper på togvinduet, han syntes nesten det sto god jul. Tanken på jul ga ham et nervøst stikk i brystet.

Han hadde glemt å spørre enka om det var et brukbart kjøkken i gartnerboligen der han skulle bo.

Han var kjent for å trylle fram komplekse smaker av én enkelt ingrediens, Mammu var allerede fullbooket hele jula, og han ville gjerne prøve ut et par 24

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 24

02.02.2022 17:39

uvanlige smakskombinasjoner før han dro hjem.

Selv han måtte øve. En lysstråle traff ham i øyet, en refleks fra solnedgangen utenfor. Han tok det som et godt tegn, la setet bakover og lukket øynene. Han pleide ikke å gruble så mye. Han pleide ikke å ta toget heller. Men planlegge litt kunne han vel. Han elsket å planlegge. I Milano handlet han inn alt selv.

Han måtte det, måtte være den første på markedet, velge ut de beste grønnsakene, den ferskeste fisken, det mest smakfulle kjøttet. Tilberedningen måtte også overvåkes og følges nøye opp. Han hadde sine regler. Han blandet aldri grønnsaker og frukt. Han syntes den søtlige og forføreriske smaken frukt ga, var for lettkjøpt. Forloveden sa at han skulle ikke forakte folk som likte ketchup og ferdigkjøpte sauser. Han svarte at det ikke handlet om forakt for andre, men forakt for smaken den type produkter ga. Men smak handlet ikke om andre, sa forloveden da. Den handlet om en selv. Ja, hadde han sagt, og han jaktet på den optimale smaken. Men når forloveden ba ham beskrive en smak, kunne han ikke svare. Hun tok det som at han voktet en stor hemmelighet. På en måte var det sant. Hva drev ham til å jakte på stadig nye smaker, da, ville hun vite.

Han sa: Det er ikke så mye jakten på noe nytt, som ­jakten på …

Her stoppet tanken opp. Det var som om han lettet fra setet og så seg selv høyt oppe, så hvordan han gikk i skyttel mellom senga, markedene, de beste matbutikkene og restauranten i Milano, en 25

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 25

02.02.2022 17:39

mann med lange, raske skritt. I det siste hadde forloveden ofte sagt at hun nesten aldri så ham. Det forbauset ham, han opplevde det ikke sånn, det var henne han landet hos hver natt, var det ikke? Han sa det, og forklarte på nytt hvor viktig det var for ham å være den første på markedet. Han sa at diskusjonene med kjøpmennene, veiingen, kjøpslåingen, synsingen fram og tilbake om han burde ta sardiner eller røde muller den dagen var en viktig daglig øvelse, men aldri helt lik den dagen før.

Det var som repetisjonene til en teaterforestilling, sa han, og at det var livet for ham, ja, større enn livet. Sa han det? Sikkert, siden forloveden hadde spurt om livet hans kom til å være matmarkedet og restauranten når de var gift, også. Han hadde ikke svart på det. Han kunne ikke si det tydeligere. Men han la til at de som gaflet i seg maten han laget, brydde han seg ikke om. Hun syntes det var en rar ting å si av en kokk. Han syntes det var helt naturlig. Det var jo kunstverkene hans de spiste. Oppgaven hans var å sørge for at de ulike rettene ikke ble like uforutsigbare og lunefulle som universet, som skrumpet sammen og este ut igjen og gjorde tilværelsen utydelig, som sett gjennom tåke. Halsen snørte seg ved tanken. Han ville stoppe den, men nå sto den foran ham som et syn. Hva var denne angsten for stillstand, denne lengselen bort som han alltid følte. Dette evige, doble ønsket om å være nær og sam­tidig kunne fjerne seg var jo selve fundamentet i suksessen, forsto hun ikke det? Dette 26

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 26

02.02.2022 17:39

klarte han ikke å si. Han tenkte det bare. Da var det ikke så rart at hun ikke svarte. Men, tenkte han nå, hvis han hadde spurt, ville hun ikke sagt det hun faktisk ofte sa, at han lette etter en tilstand som ikke fantes, som ikke var mulig for noe menneske å nå.

Tanken på at hun kunne ha rett, fikk ham til å slå knytt­neven hardt mot brystet. Han gispet etter luft, det føltes som han var under vann, han ble varm, så syntes han at han frøs, stjerna tynget ham, tanken på å sove i en fremmed seng var plutselig motbydelig, hva gjorde han der, på et tog midt på natta?

Han reiste seg og løftet bagen, han ville hoppe av toget, måtte snu, dra hjem og sove i sin egen seng, sove sammen med henne som han bare for noen timer siden kalte den rette.

Han satte seg igjen. Ikke vær barnslig, sa han til seg selv. Du er bare sliten. Suksess tærer på ­kreftene. Nå skal du hvile. Og når du har hvilt, skal du sette opp en overraskende meny, en meny ingen forventer seg om vinteren. Menyen skal hete L’inverno vero, Den ekte vinteren, nei, nei, M ­ angare per la vita e volevo vivere skal den hete, Spise for livet og for ønsket om å leve. Nei, han måtte finne på noe bedre. Det ville han sikkert gjøre når han kom fram. Da skulle han gå til den avsides lille restauranten som et par av gjestene på Mammu sa de snublet over en gang. De hadde opplevd s­ maker der som de siden aldri hadde kunnet glemme.

Ja, hvisket han for seg selv. De smakene ville han gjerne kjenne. Det var derfor han dro til Elba. Han 27

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 27

02.02.2022 17:39

så allerede restauranten for seg. Der ville han bli inspirert.

Han reiste seg og ristet på beina, han var ikke vant til å sitte stille så lenge av gangen, og maurkrypen i føttene og den kontinuerlige strømmen av tanker, og at han bebreidet seg selv for å tenke dem, gjorde ham rastløs og trett. Han satte seg igjen, falt stadig i søvn og våknet i små rykk, og da han til slutt ravet om bord i båten til Elba, følte han seg helt uttørket innvendig.

På båten sank han ned på første og beste sete. Nå kjente han hvor trøtt han faktisk var. Det var helt riktig å reise bort. Han burde ikke tenke så mye.

At stjerna føltes som et krav, kunne han snu til noe fint, og det skulle han, men akkurat nå tynget det ham og ga ham dårlig samvittighet, og det at han bebreidet seg selv, tok all kraft fra ham og gjorde ham svak.

Det hadde hendt ham før.

Etter en stund, som virket kort, men kanskje var lang, merket han at båten saktnet farten. Han så på de andre passasjerene. Alle sov eller halvsov. Nå hørte han dumpe dunk fra skroget. Han spratt opp.

En stemme ropte noe over høyttaleren. La båten til?

Det var bare han som gikk i land. Kaia var mørk, men den før så mørklagte båten var plutselig fullt opplyst. Han syntes han hørte skåling og klirring i glass, som om passasjerene våknet da han gikk av 28

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 28

02.02.2022 17:39

og båten la fra land igjen. Han syntes han hørte latter. Hva lo de av? Han ble stående og lure på det til båten forsvant som i en tåke. Han snudde seg.

Kaia var mørk og tom. I lufta over ham svevde røde og hvite små prikker. Atomstøv. Han hadde hørt at prikkene ikke var synlige for det blotte øye, men han så dem jo, han hadde alltid sett dem, og nå sved de i nesa, øynene rant og halsen pep, og da han dro pusten, kom det små, sprakende lyder fra brystet. Overalt rundt ham singlet det som av iskrystaller, og det var understrømmer av salt i lufta. Han nøs, og så seg rundt. En drosje ventet i mørket. Han satte seg inn.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 29

02.02.2022 17:39

eiendommen lå i mørke da han kom fram. Han betalte og gikk ut av drosjen. Var det virkelig der?

Enka hadde gitt ham en beskrivelse, men den lignet ikke det han så. Foran ham sto et stort og forfallent hus. En utelykt svaiet over døra.

Jo. Enka bodde nok der.

Han ble stående og se etter drosjen til den var borte. Et stykke unna så han konturene av to mindre hus, det ubeboelige annekset enka hadde nevnt, og gartnerboligen, der han vel skulle bo. Igjen kjente han hvor trøtt han var. Han måtte få nøkkel og komme seg i seng. Han tok trappa i to steg og løftet bankemekanismen, en jernhånd festet til et skjell av jern. En hund bjeffet fra en ås. Han holdt pusten. Han syntes han hørte prusting. Han snudde seg, og så en skygge i en slags innhegning. Han så mot gartnerboligen igjen. Kanskje døra var åpen.

Han løftet bagen for å gå.

Da åpnet enka døra.

I døråpningen var ansiktet dekket av skygge.

Kroppen skinte under nattkjolen. En hodeløs Venus fra Milo. Jeg hørte at du kom, sa hun, kom inn.

Stemmen var myk. Han svaiet, han var så trøtt, og 30

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 30

02.02.2022 17:39

hun var en engel som dro ham inn i entreen og videre inn i huset, leide ham etter seg, rom på rom, dypere og dypere inn i mørket. Huset var stort, hun sparte på strømmen slik rike folk ofte gjør, sa hun med en duft av snø og gress etter seg, nå som det var vinter, spurte han sjanglende bak henne, nei, nå som hun var enke, sa hun, ja, hvorfor varme opp rom en bare går fort gjennom, sa han, svimmel. Han var helt viljeløs, enka fanget ham så mykt og sikkert, i tankene lå han allerede i hennes seng.

Nei, nei, mumlet han for seg selv, feil seng, feil hår, feil tid, og vilje til å gå ut og hjem hadde han.

Hvor langt vil du nå med kokekunsten din? sa enka da de brått kom inn i et opplyst rom. Han glippet med øynene, lyset var så sterkt, spørsmålet også, han kjente nesten ikke igjen stemmen sin da han sa: Over hele verden.

Han kjente at han løy.

Enka merket det kanskje, for hun lo litt, og sa: Alt du trenger å gjøre, er å slynge et flott lyn over himmelen.

Han svarte: Det skal jeg gjøre.

Akkurat det var ingen løgn, han kjente helt oppriktig at det var hans minste sak der han sto, hvorfor, jo, fordi han aldri hadde sett noe så eterisk ­vakkert som henne, så melkehvit ­gjennomskinnelig som en nyskrelt svartrot, håret som sukkerspinn, han var klar for å gjøre alt for henne da hun plutselig snudde seg og la en nøkkel i ­håndflaten hans og 31

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 31

02.02.2022 17:39

dro ham tilbake gjennom de mørke ­rommene og dyttet ham ut på trappa med et kort god natt.

Der sto han helt fortumlet. Sto ikke månen i ne i stad? Nå var den full. Hvorfor glødet kroppen hans under klærne? Han så mot døra, den enka nettopp skjøv han ut av. Bak den gikk hun med duftende hår gjennom mørke rom. Og han? Han sto og prøvde å huske hva det var han skulle. Han hørte en lyd og snudde seg. En hest i en stor paddock. To hus på hver side av den.

Han syntes hesten fulgte ham med blikket hele veien rundt paddocken til han låste seg inn.

Han slapp bagen på gulvet og kastet seg fullt påkledd i senga. Springfjærene ga fra seg en flott lyd. Kammertonen, tenkte han, plutselig munter.

For første gang på lenge var han alene i en seng.

Hodet var tomt. Han tenkte ikke på noe. Jo, hesten. Mykheten han ville ha kjent hvis han hadde lagt hånden under mulen. Enkas mule. ­Kroppen som en nyskrelt nepe. Nei, nei, hun var ikke en nepe. Hva var hun da? Han hadde merket at da hun ga ham nøkkelen, fikk øynene hennes et annet uttrykk, som om hun dro en gardin foran sitt virkelige jeg. Hun var en dukke av glass. Så fint. Da kunne hun ikke spises. Han krøllet seg sammen, skjøv tomrommet der forloveden kunne ha sovet fra seg og dro måneskinnet rundt seg. Det var som om han aldri hadde sovet før, han glefset i seg søvn, åt natta i tomme lufta.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 32

02.02.2022 17:39

det første han tenkte på da han våknet, var forloveden. Så tenkte han: Hun er ikke her.

Fra kjøkkenvinduet så han enka ri rundt og rundt i paddocken uten sal i en sky av støv, tynn som et siv med flaksende armer og en rund skinnpose i den ene hånden, ansiktet utydelig, som strukket ut under sløret knyttet rundt en stråhatt, munnen formet som en o.

Plutselig hoppet hun av hesten og leide den bort.

Han så etter dem en stund, mest for å forstå hvorfor han selv sto der. Det var jo litt merkelig.

Reise til Elba midt i bryllupsforberedelsene. Var det en flukt? En flyktet fra én ting til noe annet uten å vite om det ene var bedre enn det andre.

Men han visste jo ikke ennå hva han hadde kommet fram til. Han fikk en følelse av at han heller ikke visste hva han reiste fra. Han presset følelsen bort, kom an, sa han til seg selv, rist deg litt løs nå og slapp litt av fra ståheien rundt stjerna og la forloveden forberede bryllupet i fred. Han nikket. Å reise var jo bare en vakker gest både mot henne og ham selv.

33

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 33

02.02.2022 17:39

Han sto slik foran vinduet og tenkte til støvskyen i paddocken hadde lagt seg. Så gikk han ut på trappa. Hvis det var enda en grunn til at han hadde dratt, så var den uhyre vag og bare en krusning på en overflate, et lite sus i øret eller på tunga, en iling som kom og gikk fra munnhulen gjennom halsen før den sprikte i alle retninger i kroppen, som om den ikke visste om den skulle gjøre seg gjeldende eller forsvinne.

Da forsvant den vel.

Han strakte seg på tå. De sypresskledde åsene lå som sammenrullede grønne tepper i morgendisen.

På den andre siden av paddocken lå det falleferdige annekset, og bak det, ingen flere hus, bare flere åser og et og annet geitefjøs.

Han gikk inn og pakket ut, han skulle være der en kort uke, det var bare å sette i gang og p ­ ønske ut menyen til Mammu i Milano i en så stor og kjær­­kommen fred. Men først måtte han finne ­restauranten som de hyggelige gjestene på Mammu hadde anbefalt. Ifølge kartet skulle den ligge ­ganske nær. Han fulgte veien forbi huset til enka og videre opp en ås. I en lysning, helt for seg selv, lå den.

Bocca. Det måtte være tusen middelmådige restauranter i Italia med det navnet – hvorfor fant de ikke på noe nytt.

Det luktet røyk og toalett i den mørke foajeen og gammel mat i restaurantlokalet, som var tomt, bortsett fra en kvinne med oppsatt hår som stirret ut vinduet med et stekt egg og et urørt glass amaro 34

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 34

02.02.2022 17:39

foran seg. Noe ved henne fikk ham til å tenke på sist sommer, da han og forloveden hadde kjørt og spist seg gjennom Umbria på jakt etter glemte og nye smaker. På vei tilbake til Milano ­overtalte hun ham til å ta en avstikker ved en grå elv. Der lå det et nedslitt, rådyrt spa hun ville prøve. Spaet luktet så vondt at de løp ut igjen og kastet seg nakne og lattermilde uti elva og smurte ­hverandre gratis inn med leire mens spapersonalet hyttet til dem fra balkongen. Han smilte litt ved tanken, det var slike morsomme ting forloveden stadig fikk ham med på. Han savnet henne plutselig helt vilt, men nå var han på Elba og forstyrret visst kvinnen med egget og amaroen, for hun gjorde et rykk med skulderen, som for å riste av seg en flue. Eccolo, ropte en spenstig mann med jerngrått hår som kom mot ham med utstrakt hånd, der er jo mannen fra Milano. Bruno stusset, oste det virkelig Milano av ham? Den jerngrå unnskyldte seg for den dårlige menyen, det var enkas restaurant, og hun likte nesten bare egg. Bruno viste ingen reaksjon på det, ba om menyen og en karaffel vann og satte seg. Den jerngrå bukket og gikk mot kjøkkenet med veivende armer, flakset, nesten slik enka hadde gjort da hun red. Selvsagt. Enker spiste vel ofte ute, og at de tok hensyn til hva enka likte, var ikke vanskelig å forstå, og så hadde hun vel nevnt ham for den jerngrå. Mannen fra Milano var dessuten et bra navn. Kanskje foreldrene fant ham i en kurv på trappa med en lapp rundt halsen? Tanken var 35

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 35

02.02.2022 17:39

ny og fri. Han kastet et blikk på kvinnen ved vinduet. Noe ved henne minnet om forloveden. Håret, kanskje, måten hun satt og lot maten bli kald på når hun måtte tenke, måten hun snurret to fing­­re rundt en hårtjafs på. Den lille bevegelsen skyllet en bølge av frykt blandet med noe ­ubeskrivelig mykt gjennom ham, samme følelse han fikk når forloveden børstet håret opp ned, en følelse som minnet om angst, men som var noe annet. Hva het den følelsen. Han visste ikke. Egget til den fremmede kvinnen var i alle fall urørt, og en mor var en mor, men en far kan aldri være sikker, som faren ofte sa, og nå kom den jerngrå tilbake med vannet og menyen, kledd som servitør i hvit jakke og med serviett over armen. Jakka var flekkete av inngrodd skitt, så Bruno da den ­jerngrå leste menyen høyt for ham, en uvanlig fantasifull omelettmeny og noen enkle salater. Bruno ville prøve frittata paesana og rå sopp, men bestemte seg til sist for frittata con i loertis, omelett blandet med humleskudd, også kalt fattigmannsasparges, som han bare hadde lest om, men aldri smakt.

Da han kom tilbake til gartnerboligen om kvelden etter å ha vandret i de sypresskledde åsene og olivenlundene hele dagen, var han skrubbsulten.

Omeletten han fikk på Bocca var nesten uspiselig på grunn av de seige humleskuddene. Han burde ha husket at skudd ble høstet om våren, men var så spent på selve smaken at han glemte det helt.

36

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 36

02.02.2022 17:39

Humleskuddene var antakelig tørket og vannet ut igjen, og omeletten var dvask og hadde samme lukt som den innrøkte foajeen.

Han la den flådde kaninen og posen med grønnsaker og epler han hadde kjøpt av en bonde på veien, fra seg på benken sammen med buntene med urter han selv hadde plukket. Han så på kaninen. På vei tilbake hadde han sett for seg en ragu.

Men passet den med sar? Mens vannet kokte, ble han stående ved vinduet med et eple i hånden og lure på det. Igjen red enka rundt i paddocken med den samme sammenknyttede skinnposen i hånden.

En fugl kretset rundt henne. Enka slo etter fuglen med skinnposen. Bevegelsen fikk ham igjen til å tenke på forloveden, fikk ham til å tenke: Nå børster hun håret opp ned. Nå ser hun på klokka, nå sier hun: Denne klokka du ga meg, er veldig stor.

Nå sa hun ikke det. Og hvis hun sa det, hørte han det ikke. Hun var ikke der. Hun var i Milano, og nå leide enka hesten bort med støvskyen bak seg.

Han gnagde epleskrotten ren og ble stående og se på den. Skrotten minnet om tegneserien han leste som liten der Qui, Quo og Qua, nevøene til Paperino, alltid bare spiste midtpartiet av eplet og ­kastet skrotten, og derfor gjorde han det alltid også. Han ­løftet skrotten opp etter stilken, studerte kjerne­ huset og blomsterfestet på undersiden. Et lite ­atomkraftverk med navlestreng. Det hvite eplekjøttet hadde allerede begynt å oksidere. Han kastet skrotten i søpla. Alt som levde og vokste, var flyktig.

37

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 37

02.02.2022 17:39

Alt kom og gikk. Hørsel og syn. En kunne leve uten dem. En kunne visstnok leve uten alle sansene.

Som en grønnsak, het det, men selv en grønnsak hadde sanser. Tanken var ubehagelig. Han skjøv den bort, fant et nytt eple og skrelte det omhyggelig, slik han hadde sett de voksne gjøre da han var liten, den gangen det var viktig å kunne skrelle et eple i én sammenhengende spiral. Så beundrende han hadde sett på de voksne da, s­ penningen når de l­øftet spiralen opp i lufta og ropte: Perfekt! Og da han tok kniven og løp av gårde, ropte de: Ikke løp med åpen kniv! Setningen var blitt en vits på restaurant­kjøkkenet. Han likte det, likte når de ansatte lo, det økte konsentrasjonen. Han elsket hurtig­heten på kjøkkenet også. Den konstante ­spenningen var som i teatret: Samme hvor godt en forberedte seg, ­visste en aldri hvordan premieren ville gå. Det viktigste skjedde der og da, hver kveld, alltid på et vippepunkt mellom suksess og kata­ strofe. Tanken på det siste gjorde ham for et øyeblikk litt svak, men bare litt, for han elsket det jo, elsket usikkerheten som trigget alle til å yte, elsket å gi korte, tydelige beskjeder og rope kommandoord.

Det siste ville nok ha gledet faren, general­majoren.

Selv tenkte han ikke slik. Han hadde lært kjøkkenteamet å behandle redskaper med samme lekenhet og humor som han selv gjorde, lært dem å leke og å dyrke humoren til hjulvispen, p ­ otetmoseren og mezzalunaen, og, ikke minst, de farlige k­ nivenes skarphet og ironi. Han tok en bit av eplet og så 38

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 38

02.02.2022 17:39

forbauset på det. Dette eplet hadde den friske og akkurat passe søtsyrlige safta som karakteriserte epler som hadde fått vokse langsomt og i fred.

Det smakte ­uvanlig godt. Han måtte kjøpe flere.

Men nå måtte han ha mat. Han var så sulten at han skalv. Han åpnet alle skap, fant en boks hermetiske tomater utgått på dato og en skvett marsala i en støvete flaske. Han løftet kniven og la den mot det mørke, glinsende ­kaninkjøttet. Redskapene hadde sjel, men det hadde ­kaninen også. Han skar den i åtte biter. Sjela var ikke én gitt størrelse.

Sjela ­vokste, det så han da han ­brunet ­kaninkjøttet lett og helte et glass marsala over kjøttet. Infatti, sa han da kaninkjøttet trakk seg sammen, nettopp.

Sjela var som universet, som altet. Han tømte boksen med tomat over ­kjøttet, raspet i en hvitløk og ­drysset på sar, salt og pepper i feil rekkefølge, han, som alltid passet på rekkefølgen av ingrediensene.

Det moret ham, det var jo ingen som så ham, og så s­ ulten som han var nå kunne han ikke huske å ha vært på mange år. Det måtte være noe spesielt med Elba. Alt som vokste på øya, hadde en helt egen appetittvekkende duft og smak. For et hell at det tilfeldigvis ble akkurat hit han dro, da kunne han eksperimentere med ulike dufter og smaker.

Det gjorde ham f­ orventningsfull og glad. Men da kaninraguen var kokt og spist og sola gikk ned, fikk han en ­synkende følelse. Hva kunne han, en liten maur i altet, legge igjen etter seg?

39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 39

02.02.2022 17:39

Da månen kom opp, gikk han ut. En tur i måneskinn ville rense tankene. Hesten fulgte ham med blikket. Foran huset til enka stoppet han. Han ville inn. Men hva skulle han si. Han måtte ha et ærend.

Han kunne høre hva opphengtheten hennes i egg kom av, siden hun hadde så stor innflytelse på menyen på Bocca. Det var et naturlig spørsmål fra en kokk. Han tok trappa i tre steg, løftet den lille jernhånden og banket på. Bankelyden var uventet høy. Hva gjorde han der, hvorfor banket han så hardt på, som om han var desperat. Han skulle snart gifte seg. Hva skulle hun tro. Tenk om hun misforsto. Han snudde seg. Månelyset stakk ham i nakken. Skulle han stå der, eller gå? Han møtte blikket til hesten da enka åpnet døra. Han spurte om hesten var sjalu. Hun sa hun håpet det, for hesten var en reinkarnasjon av den døde mannen.

Igjen dro hun ham etter seg gjennom mørke rom.

Hun gikk så fort, svevde n ­ esten, syntes han, det var vanskelig å holde tritt. Han prøvde å komme opp på siden av henne, han ville se ansiktet, se om det kanskje var som en perfekt formet frukt. Men da de sto i det opplyste rommet og enka vendte ansiktet mot ham, begynte øynene hans igjen å renne og svi, og han så henne som gjennom en tåke. Ikke se så forskrekket ut, lo enka, hun kunne ikke vite at uttrykket han fikk i ansiktet kom av at han plutselig så for seg sausen som forloveden var i ferd med å lage, og at den skilte seg. Enka trykket armen hans.

Han likte det, det var så lenge siden noen dro i ham 40

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 40

02.02.2022 17:39

på en u ­ forsiktig måte, og det merket hun nok, for hun grep tak i hendene hans og brettet håndflatene hans ut og sa hun elsket menn med store hender som kunne partere hester og løver. Nå så han bedre, så at hun småløp rundt i rommet, fortsatt i rideklær, satte over kaffe, hentet kopper, snakket om reiser hun hadde vært på, om ville dyr, safarier og sjiraffer, reddet kaffen fra å koke over, satte fram ristet brød og marmelade og en skål med smøret hun selv hadde kinnet av fløte i skinnposen hun red rundt med i p ­ addocken samme morgen. Hun svevde nesten, håret sto rundt henne som en sky, det lignet sukker­spinn og spunnet glass, syntes han da hun rakte ham koppen og sa: Men du trenger ikke å ligge i mørket om nettene og gruble på hvem du er.

Han sa at det var nettopp det han ofte gjorde i Milano, men mest om dagen, når det var lyst. Ja, sa hun, men her inne er det mørkt. Hun dro gardinene så tett sammen at månestripen på gulvet forsvant. Han følte at han sank, men det var hun som sank og satte seg på gulvet foran ham i mørket. Igjen kjente han en duft av gress og snø. Han sa blindt at han ofte følte seg liten. Hun sa du er ikke liten, du er stor. Han syntes han så henne tydeligere i det samme hun sa det. Hun var vakker, så vakker at det sved i øynene. Han ble redd og s­ kiftet tema. Han sa han hadde vært og spist på Bocca og spurte om hun gikk dit ofte. Nei, aldri, sa hun.

Han så henne ikke tydelig, men følte at ansiktet 41

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 41

02.02.2022 17:39

ble stygt og munnen spiss som en nål da hun fortalte at hun hadde arvet restauranten da mannen døde. Mannen hadde styrt den som en despot og satt opp kompliserte menyer som kjøkkenteamet aldri fikk til, og det hadde moret ham at alle ble mer og mer ulykkelige og deprimerte. Og nå? sa Bruno. Eggemenyen er min hevn, lo enka, mannen hennes hatet egg. Søker du hevn, grav to graver, sa Bruno automatisk. Enka lo høyt. Nå var ikke ansiktet spisst lenger, men mykt og rundt og hvitt og rosa, hun hadde tårer i øynene, eller var det snø.

Synet fikk ham til å tenke på måneskinnskaker, oppskriften han hadde sett i morens håndskrevne ­oppskriftsbok. Kakene besto av smør, mel, sukker og en teskje nyfallen sne, et barnslig formulert påfunn, syntes han, og hadde slengt boka i en skuff.

Nå fikk han en sterk trang til å lage de kakene av enkas snøtårer, og forære dem til henne. Han skulle til å si det, men stemmen adlød ikke. Han strakte ut armen for å ta i henne, hvor var hun nå, hun ble en skygge, det var så mørkt. Skyggen sa: Jeg elsker mørket.

Han sa famlende at det hadde han skjønt. Hun sendte duftene sine mot ham og sa hun ville se det hun ville se og ikke det hun ikke ville se. Ja, sa han, ser en rett på sola, blir en blind, og når han komponerte en ny rett, var det innvendig han så den for seg. Men, sa hun og smøg seg bak ham, det var vel ved hjelp av sansene han kjente lukt og smak? Ja, med smaken kommer begjæret, sa han automatisk, 42

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 42

02.02.2022 17:39

som et ekko av noe han hadde sagt tusen ganger før. Ja, sa enka, men hvilket begjær? Hun la armene rundt halsen hans. Han bet kjevene sammen.

Hvem var hun som fikk ham til å snakke så uvitende fritt? Var det virkelig fritt? Han reiste seg, kanskje var bevegelsen så brå at den sendte enka gjennom rommet. Nå var hun plutselig ved vinduet og dro gardinene fra og slapp månelyset inn. Han så på henne. Det var som om alle sannheter raknet når hun var nær, også sannheten om tiden, den verden skjønte mer av den gang tiden ennå ikke var påtvunget klokkeslett og navn, men fikk sirkle gjennom års­tidene i fred, og menneskene undret seg over månelyset bak en ås før månen selv kom fram. Dette sa han ikke. I stedet overrasket han seg selv med å si at jakten på den optimale smaken overskygget alt i livet hans. Å sovne med den og våkne med den gjorde ham konstant opphisset.

Akkurat da han sa det, kom en tung dysterhet over ham. Han ville ikke si mer, men ordene spratt ut.

Han sa: Jeg mister så lett lysten på en kvinne. Så må jeg ha en ny. Det må ta slutt. Jeg skal snart gifte meg.

Han bet kjevene sammen. Men du er jo gift, sa enka ertende, med jakten på den optimale smaken. Øynene hennes lyste. Å! ropte han, men hvor er den?

Den er jo her, sa enka, og her, og her. Hun dyttet pekefingeren mot kroppen hans. Du har sju sanser. Øynene ser. Det visste han vel?

43

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 43

02.02.2022 17:39

Han nikket, det visste han.

Ja, sa hun. Men visste han at det er kjøttet som hører? Visste han at det er sjela som lukter og blodårene som føler?

Ja, sa han opprømt, nå kjenner jeg det. Men hva med smaken?

Blodet smaker.

Blodet?

Ja, sa hun, det er blodet som kjenner hva hver enkelt ting smaker, og beinstammen holder alt dette sammen. Hun reiste seg, sto plutselig ved kjøkkenbenken og begynte å skramle med kopper og kar.

Men hva er den sjuende? sa han oppspilt, for han hadde telt etter.

Den sjuende er ømheten, ropte enka med ryggen til over oppvaskkummen, men det krever en viss intelligens å forstå.

Bruno ble irritert. Han hadde jo lyktes med alt dette. Han hevet stemmen mot skramlingen og sa han ikke likte klisjeer. Han ville gå, men enka stilte seg i veien, nå kom hun med en lignelse: En mann hører noen rope. Han snur seg og ser en søyle av ild. Den lyser opp verden, men den sier også: Kom ikke for nær.

Var det Gud? Spørsmålet datt ut av ham, som av et barn. I Milano ville han fnyst hvis noen ramset opp den typen ting og snakket til ham på den måten, men lignelsen boret seg inn i ham og beruset ham, eller 44

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 44

02.02.2022 17:39

var det munnen som uttalte ordene som b ­ eruset ham, han visste ikke, han visste ikke hvor han var lenger, han følte seg høy, han sto ikke, satt ikke, lå ikke, han var blitt vektløs, han fløy, han var en astronaut i fritt fall festet til enkas navlestreng.

Enka holdt ham svevende på en fingertupp, og kroppen jublet, han var ingen og han var alle, han fantes og fantes ikke, og da enka slynget ham som et lyn gjennom rommet og sa: Hvor langt vil du nå med kokekunsten din? og han svarte: Over hele verden, følte han at verden allerede lå for hans føtter. Like fort falt han innvendig, som i et hull, og tenkte, eller kanskje sa han det høyt: Hva er denne tråden som hele tiden drar meg mot noe som kanskje ikke finnes?

Enka tørket hendene på et håndkle og snudde seg mot ham. Det forsto han vel? Forsto han ikke at mennesket er fanget av sin egen situasjon? Skjønte han ikke at følelsen av innestengthet kom hver gang han skjøv bort det han trengte for å føle seg levende? Å, sa Bruno klagende, alt det flotte du sier, er jo laget for et abstrakt vesen. Det der er jo ingenting å holde seg i.

Enka klemte øyenbrynene hans hardt sammen mellom fingrene. Ødelegg livet ditt, sa hun, men ikke helt. Hun sa det mykt, likevel spratt han opp som stukket av en veps, hva mente hun med det? Livet lekte, han var på vei opp, han hadde en stjerne, det siste han gjorde før han dro til Elba, var å tilberede et måltid for fire kjente skuespillere, 45

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 45

02.02.2022 17:39

han kunne godt fortelle hva de fikk, hvis hun ville, de fikk dampede hoder og nakker av bærekraftig torsk, små skåler med makaroni av lokalprodusert umbrisk polenta drysset med nyutsprungne urter fra Appenninene, og til dessert en enkel pudding laget av kjernemelk fra frittgående fjellkyr, litt blancmange og små, luftige bringerbærpuffs – det var en suksess. Så, så, sa enka og dro ham forsiktig ned igjen med navlestrengen, i hjertet vet du hva som er rett. Å! Hvorfor fikk hun ham til å briske seg så motbydelig, hvorfor måtte hun snakke om hjertet når han bare ville hun skulle si det hun sa den første natta, be ham slynge et flott lyn mot himmelen?

Skal jeg si det om igjen? sa enka.

Ja, sa han. Si det igjen.

De neste nettene Bruno tilbrakte på Elba ­passet han nøye på å styre samtalene med enka selv. Bryllupet nærmet seg, og han måtte sette opp en b ­ arriere mellom seg selv og henne. Men se henne måtte han. Han måtte snakke.

Den første natta ville han snakke om hvilke trær som vokste på øya. Enka ville ikke snakke om trær og spurte hvorfor i all verden han skulle gifte seg i den mørkeste årstiden før jul og ikke i de tradisjonelle, lyse bryllupsmånedene. Han hadde ikke lyst til å snakke om det og svarte kort at jula var mest praktisk. Da enka rynket brynene, sa han at for­loveden hadde pollenallergi og at de begge to syntes tiden rett før jul var den vakreste av alle, og 46

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 46

02.02.2022 17:39

da siktet han ikke til maten og kakene, eller snøen, hvis den kom, men det jula faktisk sto for. Et barn blir født, og ikke et hvilket som helst barn, fortsatte han, forbauset over sin egen ordflom, men flommen kom helt naturlig ved tanken på den jule­ krybben av martorana-marsipan han laget ­forrige uke. Idet han sa det, kjente han duften av håret til forloveden. Han så henne for seg, så det alvorligertende blikket som alltid fikk ham til å le, som da hun plasserte et brudepar av plast bak Josef og Maria og en knøttliten figur av tre som forestilte Freud mens hun snakket som en foss om det hun kalte naturlig religion og at alver og mirakler selvsagt fantes. Var det forresten ikke da hun spurte om ikke han også trodde at det å tjene penger, mye eller lite, på det en skaper, vil frata en retten til å skape noe verdiløst? Spørsmålet var som en kniv i brystet, han ble nesten på gråten.

Vel, du har i alle fall en stjerne å henge over krybba, sa enka, som om hun hørte hva han tenkte.

Den andre natta snakket de om hva det kunne tenkes at Napoleon likte å spise da han var i eksil på øya. Bruno mente det måtte ha vært kjøtt. Enka var uenig, en kortvokst mann ville alltid være dratt mot pasta.

Den tredje natta mistet Bruno taket igjen, det føltes slik når han lot enka bestemme, og hvorfor skulle han ikke la henne bestemme at han skulle fly vektløs over senga en gang til, det var faktisk en 47

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 47

02.02.2022 17:39

god gjerning både for ham selv og forloveden, sa han til hesten da han smøg seg forbi paddocken for å sove noen timer i sin egen seng.

Den fjerde natta hadde han ingen egen vilje lenger. Jo, viljen var der et sted, det kjente han, og han skulle ta den i bruk, men ikke nå, for nå lå enka med all verdens frukter og nøtter rundt seg og ba ham dandere kroppene med dem, hvilke kropper, han visste ikke lenger, det spilte ingen rolle, hun skrelte ham, og han lot det skje. Da kjente han en duft og falt.

Han satte seg opp.

Enka dro noen lange strå ut av håret, hun så nesten b ­ eskjemmet ut, syntes han, da en edderkopp firte seg ned fra øyenbrynet i en tråd. Hun visste godt at hun skrelte ham mentalt der hun satt og åpnet munnen. Han håpet det ikke var for å komme med en lignelse til. Det var det ikke. Det var noe helt annet hun skulle si, noe konkret og nesten helt alminnelig, hvis ikke det var for at det var litt ualminnelig. Hun sa hun hadde gravd opp en gresstue i pinjeskogen bak huset og sittet med den på hodet hele dagen før han kom. Ikke le, sa hun, det er et gammelt råd som hjelper. Mot hva? sa han, men det ville hun ikke si, da ble kanskje effekten borte.

Den femte kvelden han gikk til enka, hørte hun overraskende på andre sats av Schuberts piano­ konsert, den samme han pleide å lytte til i Milano når han kokkelerte som best. Han ble helt rørt.

48

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 48

02.02.2022 17:39

Enka rakte ham et glass vin, hun var igjen kledd i rideutstyr og luktet hest, vinen var rød og luktet blod, hendene hans skalv. Er det ikke ufattelig vakkert, ropte hun gjennom musikken, å kunne lene hodet mot orkesterets skulder og si: «Ikke vær så sint?» Han flammet opp, hvorfor sa hun det, han var ikke sint, han var lykkelig, det så hun vel? Hun smilte. «Musikken viser at naturen har født oss inn i livet som til et stort festmøte. Se deg rundt, se alt som strekker seg mot lyset, og du vil snart forstå hvorfor du er født.» Han lo hardt, hvorfor snakket hun i gåseøyne? Jeg gjør det, sa hun, fordi jeg ikke alltid vet hvor jeg har det jeg sier fra. Jeg vet bare at det hjelper. Bruno fnyste. Det hun hadde sagt om de sju sansene for noen dager siden, hadde heller ikke hjulpet. Hun ba ham forklare. Han sa det var hun som måtte forklare. Mente hun på fullt alvor at huden hørte? Selvsagt, sa hun. Folk har hengt seg opp i at ørene hører. Det er et villspor. Jaha, sa han, da mente hun altså for alvor at luktesansen satt i sjela og smakssansen i blodet? Hun nikket. Da så en vel med nesa, ifølge henne? Nei, øyet ser, sa enka, det var jo opplagt, det skjønte han vel? Å, hun forvirret ham. Hun så det kanskje, og sa at det med at beinbygningen ga utholdenhet var han vel enig i? Du fokuserer på feil ting og glemmer hele tiden det viktigste, sa hun da han ikke svarte. Han så på henne uten å se, det føltes som om øyeeplene smeltet av sinne over å bli fanget i en så absurd samtale, men også i irritasjon over at han ikke kunne 49

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 49

02.02.2022 17:39

huske hva det berømte hjulet til Gandhi, eller var det Buddhas hjul, gikk ut på, hjulet menneskene er fanget i, hjulet som går rundt og rundt, der den ene følelsestilstanden avføder den neste. Og hva i helvete betydde det? Betydde det at en måtte hoppe bukk over hver enkelt følelse for å oppnå lykke?

Han så bønnfallende på enka, som for å si: Er det slik? Og: Er det ikke nok nå? Men enka sa: Du glemmer hele tiden det viktigste – ømheten.

Han stønnet. Det var et lettet stønn, og det forbauset ham, han trodde det var sint han var. Ømheten må være med i alt du gjør, sa enka.

Men det krever som sagt en viss intelligens.

Ordet intelligens traff ham som en knyttneve.

Han følte seg såret, han ville reise seg og gå, men da enka la armene rundt halsen hans, ville han bli, og da hun siterte Longinos og sa «Det er det uvanlige som vekker oss», ble han gjennomvarm.

Nettopp, ropte han, en helt uvanlig smak som vekker, en smak ingen før har kjent, en smak alle elsker, men ikke forstår!

Oppløftet gikk han til Bocca samme formiddag og spiste omelett. Omeletten var tørr og ikke slik han selv ville tillaget den, men det var mat, og han ville ikke kaste bort tiden på å lage mat selv. Om ettermiddagen gikk han tur i landskapet rundt eiendommen. Da han kom tilbake, husket han ikke hva han hadde sett. Om kvelden gikk han igjen til enka, ikke på grunn av henne, sa han til seg selv, men for 50

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 50

02.02.2022 17:39

å la hjernen eksplodere av nye tanker og ideer en gang til.

Hver morgen, i grålysningen, lå han igjen i sin egen seng, for det skulle han, var de begge enige om.

På spaserturene om dagene komponerte han nye retter i tankene. Han lettet på prinsippet om aldri å blande kjøtt og frukt. I tankene marinerte han hare og all slags vilt med tørkede og friske plommer og aprikoser. Han blandet fisk og skalldyr med kvedefrukt og appelsiner, skar den tykke delen av lamme­legg i mindre biter, la dem i en gryte med litt fett mellom hver bit, dyttet rå løk og sitron­ båter imellom og til slutt et dryss med sukker og en skvett melk. Utstrakt under et pinjetre stekte han fire løk myke i smør i en annen tenkt gryte, helte sitronsaft over – eller hvorfor ikke tamarind, tenkte han da en kongle traff ham i hodet. I tankene helte han kokende vann over tamarinden og kraften av den over løken. Han skrudde varmen opp, la i en skje masala, som han først kvernet selv av hele koriander­frø, kummin, bukkehorn og ajwain, blandet det med gurkemeie, svart pepper, litt kanelbark og litt salt. Han nølte litt. Så helte han sausen over kjøttet. Nå tok han sjanser. Nå var han modig.

Mens alt dette marinerte, sovnet han under treet.

Da han våknet, grillet han kjøttet raskt over trekull i tankene, og serverte det med sausen.

Så gikk han hjem.

51

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 51

02.02.2022 17:39

En morgen, etter den sjette natta hos enka, på vei opp en bratt skråning han ikke hadde gått før, kjente han en deilig duft. En gruppe menn i blå klær sto og stekte et villsvin i en enkel jordovn.

Hakker, spader og geværer lå strødd utover bakken.

De ba ham sette seg. De beveget seg hurtig, men skyndet seg ikke. De snakket, men ikke oppjaget.

I den friske fjellufta ble kjøttet sammen med brødet, appelsinene og den enkle, lokale vinen en høytidsfest. Da han løp hjem, ikke til g­ artnerboligen, men til enka, og hun sto på trappa som om han var ­ventet, sa han, så fin du er i den blå blusen, enda han så at den var gul. Da hun smilte på en spesiell måte, skjønte han at hun valgte å ikke rette på ham.

Det var noe annet som var viktigere enn at han sa den rette fargen. Han ble stående foran henne, andpusten, ivrig som et barn, og fortelle om mennene og villsvinet. Jeg forstår ikke hvorfor tiden går så fort her, samtidig som den går utrolig langsomt, sa han da han hadde fortalt ferdig. Det var som om jeg var en av dem og at jeg har vært her bestandig.

Du har jo det, sa enka. Du har alltid vært her. Og nå skal du snart dra. Hun strakte hånden mot ham.

Han løp opp trappa, løftet henne opp og bar henne i seng. Han hadde aldri opplevd noe lignende før. Å elske var én ting, hvis det var det de gjorde. Han var ikke sikker. Det store var å snakke bort resten av dagen og hele neste natt uten å tenke verken på bryllupet eller vintermenyen til Mammu. Lå de med hverandre? Han tenkte seg om, og kom til at 52

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 52

02.02.2022 17:39

de ikke gjorde det, med mindre det gikk an å ligge med en sky. Enka var en sky. Til henne sa han ting han aldri hadde sagt før. Han sa: Å bli født er som å lande i et hus med tolv rom å gå seg vill i. Ikke for meg, sa enka, alle rommene jeg har, er samme rom for meg. Han så seg rundt. I mørket så møblene plutselig ut som møblene hjemme i Milano. Han ble forvirret. Han kjente seg ikke trøtt, men han var nok det, for før han fikk tenkt seg om, utbrøt han: Men hvor skal forloveden min bo?

Enka lo, kvinner svevde rundt hvor de selv ville, det visste han vel. Bare pass på at hun ikke blir en flue i suppa.

Dette lo de av sammen, enda han ikke likte at hun sa det. Det var ikke morsomt, men det var sagt, og det hadde blitt ledd av, og da så han jo for seg at han skulle gifte seg med den flua. Men ubehaget forsvant. Han kjente kjevene løsne da han sa at å bli født var som å lande i landet som ikke er, hos foreldre som het det og det og hadde sånt og sånt hår og snakket på den og den måten og aldri skjønte en dritt, så hvorfor måtte han tenke på dem når de var borte? Enka nikket, det samme lurte hun på når det gjaldt mannen som døde. Folk mener jeg burde feire minnet hans, lage en festmiddag til ære for ham. Hadde Bruno hørt noe så dumt? Er en død, er en død, sa Bruno. Nettopp, sa enka, en dør, hva var det for ulykke? Litt bein og brusk og en håndfull sener og hud var vel ikke noe å feire?

Mat, derimot, var viktig. Hvilke retter så Bruno for 53

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 53

02.02.2022 17:39

seg om dagene, hva var det mest tiltrekkende og meningsfylte for ham å gjøre når han kom hjem? Å, sa han, øyeblikkelig beruset av spørsmålet. Jeg vil få alle ingredienser jeg tar i, til å danne opphøyde smaker som sprer seg over hele verden. Enka så på ham, var dét den største lysten? Ja, sa han, å skape smaker og dufter som en kjemiker, som en fysiker, en forsker, en gud. Å, som han likte å snakke med henne da, og at han aldri så ansiktet hennes tydelig, og at for henne var han også en skygge.

Samme natt, da han sov i sin egen seng etter timene hos enka, våknet han av en varm pust i ansiktet.

Foran ham sto to svarte hull. To tomme, levende nesebor som vibrerte og utvidet seg, helt nær. Hesten. Ikke enkas hest, men den som alltid sto ved et gjerde på vei hjem fra skolen da han var liten. Han turte aldri å klappe den. Han satte seg opp. Hjertet slo så rart. Han fikk nesten ikke puste.

Han sto opp og sprutet kaldt vann i ansiktet.

Holdt han på å bli gal? Rettene han stadig fantaserte om, samlet seg rundt ham, som skyer. Snart skulle de bli hans, artisjokker på romersk vis og artisjokker som i Veneto, enklere, men med en villere, dypere smak. Han hadde sett at det vokste mengder av vill fennikel i traktene. I morgen ville han smake på dem.

Dagen etter lå det et lag av hvit rim på bakken. Han kledde på seg og løp ut. Han visste at det første 54

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 54

02.02.2022 17:39

frostlaget forsterker smaken av alt som v­ okser. Han samlet mengder med vill fennikel i åsene rundt eiendommen, gravde til og med opp noen planter med rota for å ta med tilbake til Milano. Han tenkte ikke over hvor uvanlig det var å finne ny­­ utsprungne, lysegrønne urter i et sovende, kaldt landskap midt på vinteren, da han sto glad og skitten med hele herligheten i armene utenfor huset til enka. Denne fennikelsorten vil gjøre under med uccelini scappati allo spiedo, beinløse fugler med skinke, salvie, laurbær og spekk, ropte han til henne; i en viss type stracciatella kommer den til å fordype smaken på en helt annen måte enn den dyrkede. Å, ropte enka begeistret, prøv den i involtini saporiti og lenticchie brasate også, og i spuntature di costarelle di maiale alla romana, bitte små og fint oppkuttede stykker av unge svin kokt med merian og vin på romersk vis! Ja, sa han, og l­øftet henne ned på den frostbitte bakken; kjøttet steker i vinden, safta renner, sausen lager seg selv og røyken frakter duftene nedover åsene til veien der mennesker går i en gammel drøm full av vold smykket med svette og flyr tilbake til kjøttet og daler ned som en kvinne som langsomt lar klærne og håret falle.

De sa ikke adjø. Vinternatta hang rundt ham da han sto utenfor huset og hørte drosjen komme.

Han skulle ta nattbåten, da ville han komme frisk og opplagt til bryllupet med formiddagstoget dagen etter. Han så mot himmelen. Månen skinte.

55

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 55

02.02.2022 17:39

Alt var nøye planlagt og uttenkt, også at stjernene lyste. Han kjente en vill glede ved tanken på å beskrive alt dette for de ansatte på Mammu, og for forloveden. Så fin forloveden var når hun satt over ham med det mørke glatte håret fossende nedover kroppen og den perfekt formede havfruehalen når de elsket. For en lykke at han dro hit. Alt stemte.

Ingenting var feil. Kanskje gikk det likevel an å ha et like sterkt og fritt forhold til en kvinne som til det andre begjæret, arbeidet, det å skape. For et hell å møte enka. Uten henne ville han ha måttet dra tilbake som en helt vanlig stjernebestrødd kokk. Nå var han en kokk som kunne slynge unike smaker som lyn mot himmelen. Det var skjebne, det var magi. Det beste var at han ikke trengte enka mer.

Han så en siste gang mot huset. Utelykta svaiet.

Nå skulle det vidunderligste skje.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 56

02.02.2022 17:39

III

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 57

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 58

02.02.2022 17:39

de som så Bruno W løpe gjennom den store jernbanehallen i Milano midt på dagen tre år senere, sa at det virket som han løp for livet. Han tenkte det faktisk selv, og prøvde å løpe litt mer uanstrengt de siste meterne før han kastet seg på toget. Han fant to ledige seter i kjøreretningen og åpnet bagen.

Der, mellom tre kilo pæreformede ravennaløk og to michelinstjerner, lå et brev fra enka. Han hadde allerede lest det flere ganger. Nå leste han det på nytt. Det sto at en liten delegasjon fra fastlandet, to restauranteiere og en person til, hun husket i farten ikke hvem, hadde funnet en passende dato for en festmiddag på Bocca til ære for den avdøde mannen. Kunne Bruno hjelpe til med den? Han r­ ynket brynene. Hvorfor ville enka feire en hun sa hun var glad for å være kvitt? Kanskje han mis­forsto. Kanskje det var kollegaene til den døde mannen som hadde mast, og så hadde enka sagt ja for å være høflig. Det spilte ingen rolle. På mirakuløst vis falt brevet sammen med det indre presset han gikk og følte. På den daglige runden til mat­markedet i Milano samme morgen hadde han følt seg tung og kvalm. Det var som om han sakte ble fylt med 59

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 59

02.02.2022 17:39

steiner og sement. På tre år var han blitt førti, skilt og nesten far. Det siste var han ­forresten ikke sikker på. Skilsmissen var uansett ingenting mot det forferdelige som hadde hendt ham personlig.

Han hadde ikke sagt det til en sjel. Til de ansatte på Mammu hadde han sagt at han var nødt til å reise bort en liten uke. Å dra sin vei rett før påske var ikke ideelt. Han hadde satt opp menyen, men han hadde ikke gått skikkelig igjennom den med de ansatte. Det var dumt. Det verste var de antikke godsakene han hadde lovet den italienske ambassaden i Roma å lage til påskehøy­tidelighetene der, en ambassadeansatt skulle komme ens ærend til Milano for å hente de skjøre lekkerbiskenene.

Bruno hadde smakt druelær noen uker tidligere, da moren til en ansatt overraskende kom forbi med en porsjon hun hadde laget. Han ble helt forelsket i de skjelvende, men likevel faste, mørke kakene. Han hadde aldri smakt noe lignende, og ba om oppskriften.

Det viste seg at kakene, som ikke var kaker, men en mellomting mellom godteri og dessert, var laget av fersk druemost og aske, og ekstremt krevende å lage. Først måtte en brenne drueranker fra fjor­ årets innhøsting og sikte asken til et fint pulver. Det hadde han gjort. Selve druemosten skulle tilberedes av ferske druer, og nå var druene fra Australia sikkert kommet. Han fant telefonen og slo nummeret til Mammu. Det kostet ham mye å delegere så kompliserte ting til andre, men kjøkkenteamet forsikret 60

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 60

02.02.2022 17:39

ham om at de skulle gjøre sitt beste, og minnet ham på at han hadde lært dem at med viljen klarer en alt. Han brummet noe utydelig som skulle vise at han ble rørt. Han var ikke rørt. Han var irritert.

Ikke på dem, og ikke på seg selv, men på det forferdelige. Det forferdelige sperret snart veien for alt.

Knus druene, sa Bruno. Gni drueskinnet skikkelig godt for å få ut mest mulig tanniner. Bland musten med den silte asken, fortsatte han. Det skal være tohundreogfemti gram aske per fem liter must. Kok blandingen i ti minutter. Han ventet litt, telte til åtte på inn- og utpust mens de ansatte rablet instruksen ned. Når aske- og mustblandingen var avkjølt, måtte den siles i skinke­lerret to ganger daglig tre dager på rad helt til asken var borte, og så skulle de ringe ham. Han sa det uvanlig fort og tørket telefonen mot skjorta, han var våt av svette. Nå måtte han holde humøret og den unike utholdenheten han var kjent for, oppe. Han fant en hyggeligere stemme, beklaget igjen at han hadde reist, og la til, uten å vite hva det innebar, at han ville være tilbake i god tid for å legge siste hånd på verket. De ansatte minnet ham på at han hadde stått på natt og dag de siste tre årene, lov­ordene haglet både over ham og restauranten, selvsagt skulle han ta litt fri.

Rosen var oppkvikkende, men også u ­ tmattende.

Den andre stjerna var strengt tatt ingen overraskelse, og at han var sliten, var også sant. Han så ut togvinduet. Han hadde lagt merke til at kjøkkenteamet hadde begynt å stusse i det siste. Det 61

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 61

02.02.2022 17:39

ville ikke vare lenge før han ble avslørt. Å lage en festmiddag på Bocca var en bagatell mot det han strevde med. Men hvorfor ba enka ham om det, hvorfor kunne hun ikke bare skrive det vidunderlige ordet kom? Det irriterte ham, og da hun hadde ringt for å høre om han hadde fått brevet, hadde han sagt ja til å hjelpe til på betingelse av at det ble holdt hemmelig at han var der. Han håpet hun ikke hadde lest intervjuet i La Stampa uka før, der han sa at det ypperste målet for ham som kokk hadde vært å greie å slynge et flott lyn mot himmelen for en spesiell kvinne, og han hadde lagt an en saklig tone så enka ikke skulle tro at det var henne det gjaldt og henne han ville treffe. Det hadde han ikke trengt. På telefonen hadde enka vært formell, nesten kjølig, og sa kort at gartnerboligen sto til hans disposisjon, det var ingen andre på eiendommen, og selv var hun så travel at hun nesten ikke hadde tid til å snakke, så fred skulle han få, hun var nesten aldri hjemme.

Han fikk en fornemmelse av at hun skjulte noe.

Men det gjorde han også.

Først hadde han ikke merket det. Så hadde han merket det, men slått det fra seg som en forbigående tetthet i nesa, en rest av en forkjølelse. Men han var ikke forkjølet Han hadde ikke polypper heller, hadde legen som undersøkte ham sagt.

Snart begynte han å legge merke til at kjøkkenteamet sendte hverandre spørrende blikk når han for eksempel sa at en rett trengte mer salt eller 62

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 62

02.02.2022 17:39

mang­let et krydder de allerede hadde hatt i. Hver gang beklaget han og skyldte på stress, de visste jo om bruddet, om skilsmissen.

Sannheten var at han hadde mistet smaken.

Ingen visste det. Han hadde selvfølgelig ikke sagt det til noen. Å miste smaken var en tragedie for en kokk, men det var også en ulmende katastrofe for de ansatte og restauranten. Alt handlet om den unike smakssansen hans. Alle sa det. To stjerner.

Nå var Mammu virkelig på vei opp. For å skjule sannheten hadde han begynt å late som feilene han gjorde på kjøkkenet var en metode for å trene de ansatte opp smaksmessig. For å gjøre løgnen enda mer troverdig hadde han bedt dem beskrive smakene i hver rett nøye for ham og for hverandre. Han sa det var et japansk triks for å trene ­ansvarsfølelsen for maten. Slik ble også ansvaret for smaken gradvis deres. Det føltes bra en stund. Så kom forakten for at de adlød ham så slavisk. Deretter kom selvforakten. Det gikk snart ikke lenger. Det måtte ta slutt før sannheten eksploderte. Å tape ansikt var ingenting mot å tape ære.

Han så ut togvinduet. Landskapet lå som badet i gull. Ja, tenkte han. Han ble sett opp til. Og med rette.

På reise ble sansene ofte skjerpet. Smaken var borte, luktesansen var svekket og sola var på vei ned. Men sola ville stå opp igjen, og han skulle få smaken fram igjen. Å reise bort en uke var perfekt. Han hadde en plan. I en av de eldste barokke 63

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 63

02.02.2022 17:39

kokebøkene han hadde lest, var det kurer for alt i verden. Han hadde trålet antikvariatene i Milano for å finne den igjen. Nå lå boka i bagen. Han løftet den opp og fant eseløret. Mellom råd om h ­ vordan få bort vorter, utslett og lus, sto det at «det å miste smaken er et tegn på at sjelsevnene er svekket.»

Sjelsevner? Han syntes ordet var ubehagelig og oppkonstruert. Så kom han på enka. Sjela kunne lukte, hadde hun sagt, og blodet kjente smak. For å kunne smake, måtte en logisk sett kunne lukte.

Og det kunne han. Han kjente den karakteristiske toglukta helt fint. Men luktesansen måtte iblant finstemmes. Det var det han skulle nå, finstemme den som en stradivarius. Bare da kunne smakssansen lokkes fram. Han åpnet boka og leste videre at «det finnes en metode som vekker smakssansen på nytt når den blir borte». Metoden var enkel. Den handlet om ravennaløk. Det gjaldt bare å skjære løken i riktig vinkel, om han forsto det rett. Det hørtes nesten for lett ut. Ville det funke? Han kastet spørsmålet ut togvinduet, prøvde å finne et fast punkt i det flakkende landskapet utenfor å feste det til. Han klamret seg til denne planen, den var hans siste håp, og han måtte utføre den i skjul og helt alene.

Toget fløytet, sakket farten og økte den igjen. Et dyr i sporet, kanskje. Eller et menneske. En trist person, en kvinne, en forstokket brokkoli som hadde gått i frø og ikke lenger orket synet av seg selv. Eller en mann, hvorfor ikke en mann, en vakker, feiret, barnløs mann som i et svakt ­øyeblikk 64

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 64

02.02.2022 17:39

kastet seg foran toget i ren fortvilelse over å ha mistet det viktigste han hadde. Han grøsset. Livet burde være enkelt. For tre år siden var livet enkelt.

På forstedene toget kjørte forbi, så han at ingen lenger visste hvordan en skulle leve. Visste han det?

Han trodde det før. Nå visste han ikke lenger. Slik var det med alt. Voldsomme ting skjedde. Likevel ble de glemt. Hvem visste hva som egentlig styrte verden og menneskene. Politikk, tilfeldigheter, synkronisitet? Et sukk, en duft, et nys på den andre siden av jorda som fikk en til å gå en annen vei enn den en hadde tenkt?

Han trykket pekefingeren mot togvinduet som for å lime hver tanke fast. Forrige gang han tok toget samme strekning, skulle han snart gifte seg.

Da var han optimistisk. Det måtte han ha vært.

Jeg skjønner ikke hvem du er lenger, hadde for­ loveden sagt bare noen uker etter bryllupet. Ikke at det var noe galt, sa hun, han var bare så euforisk, nesten litt for glad. Han visste ikke hva han skulle si til det. Han prøvde å dempe gleden han gikk og følte. Det hjalp heller ikke. Alt hun før syntes var sjarmerende med ham, var visst det hun nå hatet.

Til og med at han kom svømmende med en blå manet på hodet første gang de møttes, hadde hun dratt ned og kalt påtatt eksentrisk. Han forsto det ikke. Kunne hun ikke heller spørre ham om hvor smertefullt det måtte ha vært, eller spørre seg selv hvor entusiasmen hennes for det blå var blitt av?

Da slo hun døra igjen etter seg. Han forsto henne.

65

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 65

02.02.2022 17:39

Men det kunne han ikke si. Da ville han ha måttet forklare nøyaktig hva han forsto, og det visste han ikke hvordan han skulle formulere. Han ville sikkert brukt feil ord, og det ville utløst noe uopprettelig. Bedre å late som. Men det merket hun også.

Det var så mye han ikke visste svaret på, hadde han til slutt sagt, og da syntes han ikke det var noe å snakke om heller. Men da virket det som han holdt noe hemmelig. Det hadde hun for så vidt rett i, men på en annen måte syntes han ikke det. Det han opplevde på Elba den gangen, kunne ikke nevnes.

Selv nå kunne han ikke sagt det. Det ville vært som å påkalle djevelen. Det var også andre ting forloveden hadde satt spørsmålstegn ved, ting han ikke kunne noe for, som hvor han hadde det flotte håret som skiftet farge etter årstidene, fra. Han sa det var helt vanlig når en hadde vokst opp ved en ensporet jernbanelinje. Det lo hun gudskjelov av. Å, som han elsket når han fikk henne til å le. Når ikke alt han sa, måtte tas så alvorlig. Folk spurte om ting hele tiden. Han hadde ikke alle svar. Til noen sa han at han var født i Trieste, til andre sa han at han var fra Genova, og i det siste, under alt oppstusset rundt stjerna, hadde han begynt å si han var fra Milano, han bodde tross alt der. Nå, da toget rullet forbi et skilt mot et sted på U, tenkte han at han burde ha sagt at han var født i Udiche, et lite sted på grensen mellom Italia, Sveits og Østerrike, ikke engang på kartet. Da kunne de ikke sagt det om milanesere om ham, hvis de sa det.

66

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 66

02.02.2022 17:39

Han tok på seg høretelefonene. Beethoven var en som kunne uttrykke seg. Og kvinner. Så lett kvinner fant andre ord for sorg og glede, de hadde til og med andre ord for smerte. Kvinner kunne naturlige, dyrelignende ting, fødte og aborterte med den største selvfølgelighet. Hva kunne menn? ­Forloveden svarte ikke på det. Hun sa: Det er naturen. Ja vel. Når kvinner var kalde og likegyldige, var det også natur? Hva ellers? hadde hun sagt. Det var vel en slags likestilling i det. Alt en ikke forsto, kalte en jo natur.

Han skrudde opp musikken, nå kom partiet han likte best, andre sats i den sjuende symfonien. Og her satt han på toget og kalte henne fortsatt for forloveden. Han måtte det. Hun var ikke hans kone mer. Ordet ekskone gjorde ham kvalm. Navnet hennes ville han ikke engang gjenta i tankene for seg selv. «Forloved» var et bedre navn, et med håp og framtid i. Ikke om henne, men om livet generelt.

Musikken i ørene bekreftet det.

Han skrudde opp lyden. Hvordan kunne en døv mann lage så fantastisk musikk? Det måtte ha vært en egen sans Beethoven hadde hatt, en som var skjult for verden, akkurat slik den unike smaks­ sansen hans var. Kjøttet hører, hadde enka sagt, men Bruno hadde lest at hammeren, som tar imot all lyd, var det siste som døde når en døde. Det kunne faktisk ha vært vibrasjonene fra ­hammeren i øret komponisten fortsatt hørte da de trodde han var døv.

Og der, helt i begynnelsen av livet, satt den store 67

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 67

02.02.2022 17:39

komponisten som liten gutt ved pianoet og gråt, spilte og gråt. Av og til tok han seg til øret, akkurat der det siste slaget fra faren traff da faren sa at skjønnheten var til for alle som gadd å ta imot den.

Bruno dro av seg høretelefonene. Toget hadde stoppet tre ganger uten synlig grunn. Nå sto det i et ingenmansland med råtten kål på begge kanter.

Han lukket øynene. Han følte skyld. ­Skyldfølelsen var en ørn. Den sirklet over ham bestandig. Så stupte den ned og satte kloa i ham. Det var forferdelig. Han syntes ikke han så farger så godt som før, heller. Den andre legen han oppsøkte før han dro, en holistisk lege, trodde ikke på ham og sa det handlet om forbigående sjelelig angst og derfor syntes den ikke på røntgen, hjertet slo som det skulle, lungene var rene, synet godt og smaken var det vel heller ingenting i veien med, han hadde jo kjent lukta av duftprøvene, kunne han lukte, kunne han vel smake, så kanskje det ikke var s­ makløshet han kjente, men avsmak? Bruno hadde syntes det var utrolig dumt sagt, men da toget kjørte inn i Piombino, syntes han plutselig det ikke var så dumt likevel, da kunne han jo gjøre noe med det.

Oppkvikket av den tankerekken kastet han seg inn i en drosje og rakk så vidt båten. Han fortet seg opp på dekk, fant fram den barokke kokeboka og leste på nytt at «når sjelsevnene er svekket slik at man ikke lenger kjenner noen smak, vil duften fra ravennaløk, når man skjærer den i tråd med løkens innerste fibrers lengderetning, og deretter steker 68

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 68

02.02.2022 17:39

løken så varsomt at de subtile duftene som vanligvis går tapt, blir frigjort, og inhalerer dem i dype åndedrett, få både øyne og nese til å renne og igjen åpne sjelskanalene, vekke sansene og pirre lysten til å leve». Han hadde lest det før, og likt det. Nå ble han nesten litt fornærmet. Handlet fravær av smak om manglende lyst til å leve? Det var en ganske frekk påstand. Og sjelsevner. Hva var det for noe?

Hvorfor kom alle drassende med sjela bare en ba om et lite råd? Hva om han ikke hadde noen sjel?

Han slo nummeret til enka. Jeg var en fri mann på Elba, sa han uten innledning.

Ja, i sju dager.

Bruno nølte. Nå tok hun ikke den formelle tonen lenger. Nå brukte hun den myke stemmen og snakket som om de så hverandre i går og ikke for tre år siden.

De dagene var som et helt liv, sa han. De var en åpning mot det livet jeg kunne hatt.

Du kunne ikke hatt det livet, ikke med meg.

Nei, sa han, men jeg kunne hatt det livet med meg selv. Hører du meg? sa han da enka ble stille.

Jeg brøt forlovelsen. Å? sa hun, jeg syntes jeg så bryllupsbildene i avisa, jeg, og da tenkte jeg, for et bra tidspunkt å gifte seg på, første juledag, en frelser er født, en gledens dag.

Hun sa det ikke ironisk.

Jeg følte meg fri og levende de dagene, fortsatte han innbitt. Det var ingen som ringte for å be meg 69

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 69

02.02.2022 17:39

om noe som helst, ingen krav, ingens fremtid jeg måtte bestemme, bare …

Nå hører jeg deg dårlig.

Det er vinden, jeg står på dekk.

Det er helt vanlig å ligge med en annen rett før en gifter seg, sa enka.

Bruno krøp sammen. Det var som om de sju dagene ble slettet da hun sa det. Det var ikke sånn, jeg er ikke sånn, sa han famlende.

Hallo? sa enka, jeg hører deg ikke, hallo?

Bruno tidde. Han så mot havet. Elba lå som en svart forøyning i horisonten. På den sto enka med telefonen i hånden. Skjønte hun ikke at hjernen hans formelig eksploderte den gangen, skjønte hun ikke at alt han hadde skapt og fått til, var takket være henne?

Jeg hadde kommet tilbake dagen etter jeg kom hjem, ropte han gjennom vindkastene, hvis det ikke hadde vært for at jeg måtte få i gang det ­helvetes michelinstjernemaskineriet i Milano så alle skulle føle seg like viktige som …

Som deg?

Nå hører jeg deg dårlig, sa han for å slippe å svare. Hva med henne, det store hun sa hun selv ville gjøre. Gjorde hun det?

Selvsagt ikke, sa enka, jeg var jo veldig ulykkelig den gangen, men nå har jeg det …

Han snudde mikrofonen mot havet for å slippe å høre det hun sa.

70

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 70

02.02.2022 17:39

Selvsagt, tenkte han da de la på. Så dum han var. De dagene var ingenting for henne. En tror en har noe, og så har en det ikke. Det var ikke noe nytt. Vinden hadde også løyet uten at han merket det. Han hadde tjent penger på rådene enka hadde gitt ham.

Det unnet hun ham vel. Men hva var det merkelige forloveden sa til ham en gang. Hun hadde spurt om han trodde at det å tjene penger på det han skapte, kunne frata ham retten til å skape noe verdi­løst.

Var det derfor smaken forsvant? Han ­skjøv tanken bort. Jeg er smakenes alkymist, ropte han til vinden. Jeg samler morgendugg og fanger den letteste substansen som naturen gir – det er et under! Han hørte skritt og så seg rundt. Sto det noen der og hørte? En paparazzi kanskje, som hadde fått sitt livs scoop. Han visste ikke hva han hadde sagt høyt og hva han bare hadde tenkt. Magen rumlet. Han fant fram matboksen han hadde i lomma. Han hadde lest at mat en avskydde kunne stimulere smaken og hadde forberedt en test på det. Han åpnet lokket.

Kokt kald spinat, og noen snegler. Hvordan kunne enka feie bort viktige ting så lett? Han trykket fingeren mot spinaten, fisket opp en grønn klatt, la hodet bakover og slapp den inn i munnen. Hvis han enda kunne spy. Framkalle kvalme, i det minste. Spinaten lå som en diger snørrklump på tunga.

En fattigmanns-østers. Han spyttet den over rekka.

Hvorfor måtte enka bruke det ordet, lykke? Han løftet opp et sneglehus mellom to fingre. Sneglen så klebrig og kald ut der inne. Han prøvde å suge den 71

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 71

02.02.2022 17:39

i seg. En ble aldri helt kjent med noe menneske.

Ikke etter tre års ekteskap, sikkert ikke etter tretti, heller. Etter førti år på planeten jorda gikk han fortsatt rundt og lette etter seg selv. Han fant en tannpirker, stakk den i sneglen og dro den ut. Menneskene ville alltid være nødt til å stole på fremmede.

Det var nifst å tenke på. Løver, tigre og slanger var ingenting mot faren ved å møte en fremmed av samme art. Han slurpet sneglen i seg, fant følehornene med tunga og tygget det lille dyret sammen til en glatt masse. Han hørte lyden av sine egne kjever og tenner. Den glatte seigheten i konsistensen var også der. Men smaken var borte. Han tygget fortere. Hva var den massen. En kropp med hode, tarmer og hud. Han fikk følelsen av at han tygget seg selv. Det hadde vært mulig hvis han hadde valgt en karriere i militæret, vært soldat i Irak, for eksempel, og ble most av en tanks. Å! Hvorfor måtte han si at han brøt forlovelsen, hvorfor løy han om det alle visste. Han giftet seg, og nå var de skilt, det var det han skulle sagt, det var helt normalt.

Han lukket matboksen. Det metalliske kneppet fikk ham igjen til å tenke på da låsen smekket igjen etter dem i bryllupssuiten. Lyden som sa «det er ingen vei tilbake». Hvorfor følte han det slik. Han ville jo være der med henne. Leve med henne. Det var løftet om et «for alltid» som var kvelende. Som om livet allerede var slutt. Et ekteskap var som et trossamfunn. Men var det ikke slik på restaurantkjøkkenet også? Måtte ikke de ansatte på Mammu 72

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 72

02.02.2022 17:39

være enige om en trosretning, hans trosretning, den optimale smaken? Han lente seg over rekka.

Havet bruste og skummet. Smaken var borte. Og han hadde kalt forloveden amore samme dag som de var offisielt skilt, kalt henne rose og skatt og engel. Hvorfor gjorde han det. Han gjorde det fordi han ikke kom på noe annet å si. Det var siste gang de så hverandre, og da ville han si noe hyggelig og bra. Selv da begynte hun å synge slageren Paroles.

Det lo de av, lot så de gråt på s­ kilsmissepapirene de fortsatt sto med i hendene. Da de gikk hver til sin kant, hadde hun snudd seg og ropt at hun førte drømmedagbok og anbefalte ham det samme. Hun hadde drømt om bryllpsnatta samme natt, og skrev den ned, og da hun leste drømmen morgenen etter, var den fylt av motiv hun ikke forsto, en knust mosaikk uten mønster. Så hadde hun gått. Han hadde fulgt etter henne et stykke, og snudde da han overhørte henne si til en venninne i telefonen at «hadde han enda lagt hodet bakover og ledd høyt av og til, eller grått en gang iblant». Han slo opp jakkekragen. Ja vel. Det var vel slik engler snakket.

Snakker du med engler?

Bruno snudde seg. En fremmed nærmet seg med utstrakt hånd. Han sa: Jeg er sulten.

Synd, sa Bruno, jeg har bare disse. Han viste fram sneglene.

Den fremmede tok to, sugde dem i seg, og tygget.

73

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 73

02.02.2022 17:39

Hvordan smaker de? sa Bruno.

Fantastisk, sa den fremmede, har du flere?

Bruno rakte ham boksen.

Jeg har spist mye snegler, sa den fremmede og kastet seg over boksen, men aldri slike. Hva er de, er det helix pomatia?

Jeg spurte om smaken, sa Bruno irritert. S­ maker de søtt, slik de skal, med en ettersmak av gress og noe udefinerbart syrlig, eller smaker de kanskje bare kald, våt jord, eller rett og slett ­motbydelig emment?

Den fremmede tygget. Nå vet jeg det, sa han. De smaker musikk.

Hva er det du sier, sa Bruno oppspilt, smaker de musikk?

Den fremmede nikket. Den skjønneste, guddommeligste musikk.

Det er jo fantastisk, sa Bruno. Helt utrolig. La meg se, sa han. Jeg hadde bare i en liten klatt smør i åpningen av sneglehuset. Men vent. Jeg drysset litt poleimynte i.

Den fremmede tørket munnen med jakke­slaget.

Og det var det guddommelige? Du ramser opp masse fakta som du kaller ingredienser, men hva tror du i bunn og grunn gjør at det blir godt, det du lager?

Ikke snakk til meg om Gud, sa Bruno.

Nei vel, sa den fremmede. Men hvis du møtte Gud og fikk lov å stille et spørsmål, hva ville du sagt?

74

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 74

02.02.2022 17:39

Jeg ville spurt om hvorfor hun ikke la fram bedre bevis for sin eksistens.

Men du fikk jo beviset nå? Æsj, sa Bruno. Spørsmålene du stiller, er bare noe du har lest.

Så du merket det, sa den fremmede. Jeg tenkte nok at han der, som tilbereder snegler så vidunderlig, han har nok også lest sin Hume.

Bruno la hendene foran ansiktet, akkurat slik han gjorde da han var liten og ikke skjønte hva galt han hadde gjort.

Hvorfor snakket du så lenge i telefonen? sa den fremmede. Unnskyld, men du snakket veldig høyt.

Du virket ikke oppriktig. Du virket falsk.

Jeg er falsk, sa Bruno. Stemmen hans sprakk, han holdt nesten på å begynne å gråte. Jeg er kokk, sa han, jeg fikk en stjerne, nå har jeg to.

Og det er det verste som har hendt deg?

Nei, nei, sa Bruno, det verste var at jeg begynte å like det. Å bli feiret? Er det så fryktelig?

Ja. Jeg gjør meg til hele tiden. Jeg sier jeg føler, jeg sier jeg tror, jeg synes at. Men jeg føler ingenting, tror ingenting, synes ingenting. Det er et mareritt.

Den fremmede klødde seg i hodet. Hvorfor lyver du hvis du ikke vil det?

Bruno tok hendene bort fra ansiktet. Hvordan skal jeg ellers komme unna? Jeg hører på musikk så jeg slipper å snakke noe særlig. Jeg har innbilt 75

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 75

02.02.2022 17:39

de ansatte at bare da kan jeg skape rettene alle sier er så himmelske. Skjønner du? sa han gråtkvalt.

Jeg står der som en Pavarotti i hans største skurke­ rolle, jeg, som aldri har sveket, baksnakket eller drept noen, og så har jeg gjort alt sammen. Og de ­klapper.

Den fremmede pirket seg i tennene. Det er straffen, sa han.

Bruno tok tak i jakkeslaget hans.

Hvorfor gråt du ikke da du spiste sneglene mine?

Folk gråt uten å kunne forklare hvorfor da Beet­ hoven spilte piano. Jeg er som ham. Skjønner du?

Folk sier at maten jeg lager, er så god at den får dem til å gråte. Skjønner du? Gråt da. Du smakte den jo nettopp selv. Hvorfor gråter du ikke? Gråt, for faen.

Den fremmede vred seg løs.

Unnskyld, sa Bruno. Beklager. Jeg er … Han slo knyttneven i brystet. Hører du? Det er som en rustning.

Den fremmede trakk på skuldrene. Jeg for min del har lurt mye på det der med la belle époque som alle snakker om, den som skal komme før en krise.

Tenk om det er krisa som er den virkelige belle ­époque.

Bruno lo høyt.

Jeg skal si deg en ting, sa den fremmede. Du er infisert av selvbevissthetens giftige tid som vi lever i. Du er en dilettant. Pragmatiker. Pratmaker. Du er en Napoleon, du lager mat som smaker musikk, men det vet du vel, at Beethoven skrev på 76

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 76

02.02.2022 17:39

et bestillingsverk for Napoleon og rev det i stykker da Napoleon utropte seg selv til keiser?

Hvorfor det? sa Bruno.

For da var jo Napoleon bare et vanlig menneske.

Bruno eksploderte. Jeg har mistet det viktigste jeg hadde i livet, og du kaller det la belle époque?

Den fremmede skvatt til side.

Skjønner du ikke hvor jævlig det er for en som meg å ha mistet smaken? ropte Bruno etter ham.

Det er ikke bare dere andre som gråter. Jeg gråter også. Skjønner du det?

Pratmaker. Dilettant. Han sendte ordene ned i toalettskålen på en gul stråle. Det ble sagt at det var så flott at menneskene kunne snakke. Hva var så flott med det. Alle var forgiftet av ord. Og enka, tenkte han, står på trappa skjønn og dødelig som en Askepott når jeg kommer fram, mens tarmbakteriene forsvinner like fort som isbreene smelter. Han dro i snora. Det kvikket ham opp. Han skulle ikke flyte med ned i dragsuget på andres tankeløse ord.

Det ville han si til den fremmede.

Han gikk ut på dekk. Den fremmede var borte.

Sola hadde gått ned. Bruno stilte seg ved rekka.

Havet var svart. Hvordan kunne et hav bli så svart?

Himmelen var også svart og livet en hån og ensomheten en fornedring, men også et behag, merket han, før han kjente ubehaget på nytt. Bølgene slo også hit og dit som om de ikke kunne bestemme seg for hvilken kant de skulle komme fra. Han 77

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 77

02.02.2022 17:39

bøyde seg over rekka. Havet var større enn han ­husket fra sist. Ingenting å feste blikket på. Han følte seg svimmel. Båten, dønningene, våren som snart ville eksplodere med pollen og fugler og farger, og at han ikke engang kjente lukta av salt hav, gjorde ham kvalm. Nå så han at pusten var hvit, og at det var iskrystaller i lufta. Var det ikke uvanlig mørkt? Verden var i alle fall blitt dunklere. Han bøyde seg over rekka. På tolvhundretallet var verden lysere. Det hadde han lest et sted. Hvordan kunne de vite det. Hadde de vært der. Han la hånden mot brystet. Hjertet slo normalt, men havet var svart og uttrykksløst og skjøv båten mot noe skjebne­svangert, det kjente han godt. Han så mot himmelen. Det ville være mørkt når han kom fram.

Måtte han dit? Bedre å spy og ta første båt tilbake.

Det gikk faktisk an å ombestemme seg. Men det var noe i det enka sa, også. Hun sa hun var ulykkelig den gangen. Eller var det lykkelig hun sa?

Han visste ikke. Han bredte armene ut og slo floke.

Hva holdt han på med. Å reise og å forstå var jo det samme. Å forstå og å se, det samme. Nå reiste han til et sted han hadde vært før. Den mystiske og skjønne eiendommen og landskapet rundt ville ta imot ham med åpne armer, omfavne ham som en gammel venn og følge ham overalt. Det han hvilte i sist, var der jo fortsatt. Enka var ikke viktig. Landskapet var viktig. Når han kom fram, ville åsene, pinjetrærne og sypressene reise seg og ta imot ham og gjøre alt for at han skulle ha det behagelig. Han 78

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 78

02.02.2022 17:39

kunne faktisk sitte med rumpa i isvann igjen hvis grublingen tok overhånd, hvordan hadde han kunnet glemme det? Han rettet ryggen. Selvsagt skulle han dit. Han var i et viktig ærend. Han skulle få smaken fram igjen.

Slik muntret han seg selv opp, og da båten la til land, løp han ned landgangen så stjernene s­ kranglet i bagen, nå kunne han ikke komme fort nok fram.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 79

02.02.2022 17:39

da han kom fram til eiendommen, ble han stående. Lykta over trappa svingte som før. Men ­følelsen den ga, var ikke den samme. Han så seg rundt. Alt var annerledes. Han hadde ventet å se hesten, ventet å se enka ri rundt på den. Men paddocken var overgrodd. Hesten borte. Gartnerboligen så vidt synlig bak en eng av sammenfiltrede vekster. Nå kjente han hvor trøtt han var.

Samtidig så han klarere enn noen gang. Han syntes det. Han hadde ikke reist dit for å kaste glans over en ­lurvete restaurant. Han var der for å få syn på det han skulle glemme. Glemme enka, glemme det korte ekte­skapet, glemme ståket rundt stjerne nummer to, den han ønsket seg så sterkt, og fikk.

Glemme forventningen som lyste i ansiktene på de ansatte om hvor glad han skulle bli da de sto på trappa bare for noen få dager siden og hengte nyheten som et lodd rundt halsen hans. Nå orket han ikke flere overraskelser. Han ville sove. Han så mot gartnerboligen. Kanskje døra sto ulåst. Men hvis ikke, måtte han gå tilbake og hente nøkkelen.

Han tok trappa i tre steg, løftet den lille jernhånden og banket på. Han hørte en rar, mørk dur inne fra 80

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 80

02.02.2022 17:39

huset. En rullende lyd, som om noen kastet en tung gjenstand over gulvet. Et kjevle, kanskje. Han følte seg svimmel. Han grep rundt rekkverket for ikke å falle. Hånden satt fast. Han rev den til seg, bykset ned trappa og løp over til motsatt side av den overgrodde paddocken, da kunne ikke enka se ham hvis hun så ut.

Ved annekset ble han stående. Det lille huset virket mer innbydende nå enn forrige gang han var der. Måten ytterdøra flasset av på var ekstremt tiltrekkende. Han la hånden mot dørhåndtaket. Døra gikk opp. Han ble stående en stund og lure på om han skulle gå inn, men lot det være.

Døra til gartnerboligen var også ulåst, og nøkkelen sto i. Koppen han lot stå uvasket igjen i oppvaskkummen tre år tidligere hadde fått et grønnsvart, pusete belegg. Han trykket langfingeren mot det. I samme øyeblikk ringte enka.

Så, nå er du der altså. Stemmen var lys, nesten munter.

Magen hans snørte seg.

Hvor er hesten? sa han hest.

Den ble skutt.

Han skvatt som om han hørte skuddet, og sa fort: Men nå er jeg her i hvert fall.

Ja, sa hun, jeg så jo lyset.

Ja, det er klart, sa han. God natt.

God natt.

81

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 81

02.02.2022 17:39

For en idiotisk ting å si, «men nå er jeg her i hvert fall.» Altfor intimt, som om han var et substitutt for hesten. Og hvorfor la han på så bryskt. Hvorfor motarbeidet han seg selv, fanget seg selv? Han tente lyset over den lille utslagsvasken på kjøkkenet, plasserte toalettsakene på speilglasshylla og grep tannbørsten. Han skulle ikke ringt fra båten, han burde vært mer nøytral, oppført seg høflig, men distansert og litt kjølig, han også. Han skulle spurt hvorfor hesten ble skutt, det ville en normal person ha gjort, han visste jo hvor glad hun var i den hesten. Det hadde vært en vanlig, høflig ting å si. Enka virket glad uansett, argumenterte han mot speil­bildet sitt med munnen full av tannkrem. Nå skulle han i hvert fall ikke si noe mer han kunne komme til å angre på. Hva skulle det ha vært. At han elsket henne? Tanken kom uventet, han hadde virkelig ikke tenkt på enka på tre år. Var det mulig å elske noen en aldri tenkte på og aldri hadde sett ansiktet til tydelig? Kanskje det ansiktsløse var lettest å elske. Men hvis det ikke var mulig, var det heller ikke sant. Han la tannbørsten fra seg på speilglasshylla med et smell, skylte munnen, og pakket ut det han hadde tatt med seg i farten, to skjorter, en lett bukse i tilfelle det ble varmt, ullgenser i tilfelle det ble kaldt, noen sokker, litt undertøy og posen med ravennaløk. Han la løken og den barokke ­kokeboka i vindus­karmen og kokke­kniven på b ­ enken – plasserte dem, som hellige gjen­stander. Han hørte en lyd, og åpnet 82

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 82

02.02.2022 17:39

vinduet. Kanskje han ikke hadde lukket døra til annekset skikkelig.

På vei ut fikk han et glimt av seg selv i speilet.

Forferdelig. Et stup i hjernen. Var det slik han så ut når han prøvde å ikke tenke på enka. Det var ikke så rart, han sto jo foran samme speil tre år tidligere, og da hadde han også prøvd å ikke tenke på enka.

Det fine, sa han til seg selv da han gikk krumbøyd gjennom den overgrodde paddocken for ikke å synes, var at han ikke tenkte på forloveden lenger.

Eller litt, kanskje, siden han merket det.

Døra til annekset sto og slo. På en innskytelse gikk han inn. Han ble stående rett innenfor døra. Han ventet på en lukt. Lukta av et hus som hadde stått tomt lenge. Den støvete, vennlige lukta av bra mennesker som hadde sovet der en gang. Den kom ikke. Han tente lyset. Rundt ham flasset veggene i svære flak. Lag på lag med tapeter i forskjellige farger og mønstre som hadde blitt limt oppå hverandre gjennom årene, hadde sprukket opp. Det var som om de levde. Han la håndflaten mot dem. Veggen var myk og varm, som hud.

Tilbake i gartnerboligen åpnet og lukket han ut­­ gangsdøra for å forsikre seg om at den virkelig var lukket. Igjen minnet lyden om lukke­mekanismen som skulle få døra i bryllupssuiten til å gli lydløst igjen. Han låste døra, slukket lyset i gangen og gikk ut på kjøkkenet. Da kjente han en lukt. Hvor kom 83

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 83

02.02.2022 17:39

den fra. Han løftet hendene. Håndflatene kriblet og lyste. Han la hendene mot ansiktet og snuste.

En subtil, nesten kjent duft. Han fikk ikke tak i den. Hva kunne det være. Han ble stående i mørket og lure på det til han kjente at han burde sjekke ytterdøra på nytt, pusse tennene på nytt og pusse ­tankene bort på nytt – han kunne jo ikke kalle det en drøm at han giftet seg den gangen, han hadde virkelig dreid ansiktet hennes mot seg den natta, som for å speile seg i hennes forståelse, bare for å oppdage at hun sov.

Han skylte munnen, gurglet og spyttet. Slik var det. Bruden hadde sovnet, og nå skulle han også sove, og når han våknet, skulle han gjøre det han hadde planlagt, nemlig hakke ravennaløk etter den barokke metoden og få smaken fram igjen. Det var det viktige. Festmiddagen på Bocca var en bagatell.

Den var ikke viktig. Mammu var viktig. Det var Mammu han var her for. Alle ventet på ham der.

Glad for å ha snakket seg selv så bra til rette, slukket han lyset og la seg.

Men han sov urolig. Midt på natta våknet han av at han skrek. Hvor var han? Han ville reise seg, men klarte det ikke. Det var som han var fastlimt til madrassen. Som å våkne opp død på et lite hotell.

Han la hendene mot brystet. Hjertet slo. Hva var det moren hadde kalt ham da han var liten og redd.

Brimbo, Bobbo, Bimbippo. Kjært barn hadde mange navn. Var han kjær den gangen? Han visste ikke.

84

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 84

02.02.2022 17:39

Sansene var ikke til å stole på lenger. Han husket ikke hvordan det å smake faktisk kjentes lenger, heller. Skrekken for aldri å få smaken tilbake var forferdelig. Den var som et infrarødt lys. En så den ikke. Men den var der. Han reiste seg, og grep fatt i vinduskarmen for ikke å falle. Følelsen av båten satt ennå i. Han så ut vinduet. Hvorfor lot han seg lokke tilbake dit når alt var borte? Landskapet, paddocken og hesten, borte.

Han åpnet vinduet og bøyde seg ut. Enkas hus lå der oppe. Det lyste i et vindu der. Sov ikke hun ­heller? Tenkte hun på ham nå?

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 85

02.02.2022 17:39

da han våknet, var det allerede langt på dag.

Han spratt opp, skvettet vann i ansiktet over oppvaskkummen for å unngå å se seg i speilet over vasken, drakk store slurker rett fra springen og kledde på seg. Hvordan kunne han sove når det var viktige ting å gjøre? Han så ut vinduet. Synet av den overgrodde paddocken ga ham en synkende følelse. Å!

Hvorfor hadde han sagt ja til å lage f­ estmiddag på Bocca? Nå måtte han klare å få fram smaken enda fortere. Selv på en lurvete liten restaurant måtte han være på høyde med seg selv. Men hvordan skulle han kunne det, uten det vante kjøkkenteamet rundt seg. Det var de som holdt ham oppe, de som holdt illusjonen om den unike smakssansen hans i live. Det visste ikke de noe om. Men han visste.

Han tok kniven, valgte seg ut en løk og flådde den. Under skallet var løken silkeglatt og skinnende. Med et raskt grep var løken delt i to. Han så på snittflatene. Løksafta piplet. Han pleide å like det synet. Nå syntes han det var motbydelig. Slik var det med alle. De tingene en først synes er sjarmerende, er de samme som etter hvert blir uutholdelige. Nå hakket han løk på Elba. Da måtte han 86

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 86

02.02.2022 17:39

gjøre det riktig. Han hadde hakket løkfibrene på langs. Ifølge metoden i boka skulle han ha hakket dem på tvers. Han sopte løkmassen ned i søpla og så på klokka. Viserne gikk uvanlig fort rundt. Han la klokka bort og prøvde å svelge angsten for ikke å klare å være rask nok. Det føltes som han sto i en seig sump og ikke klarte å løpe videre, som i drømmene han hadde i det siste.

Han fant en ny løk.

Da ringte enka.

Sovet godt?

Hjertet hans gjorde et hopp. Han la løken og ­kniven fra seg, allerede på spranget, hun virket så lett og glad, ville hun treffes? Planene var blitt forandret, fortsatte hun uten innledning, den lille delegasjonen fra fastlandet måtte komme noen dager før, og festmiddagen måtte skyves fram, men han hadde fortsatt tre dager på seg. Hvis han kunne gå og hilse på kjøkkenpersonalet på Bocca med det samme, var det flott, fortsatte enka uten å vente på svar. Han mørknet. Selvsagt ventet hun ikke på svar, hun lurte ikke på svaret, hun hadde allerede avtalt at han kom for å diskutere menyen om en time, tusen takk, sa hun i en strøm av ord, Bocca hadde forfalt, og takket være Bruno kunne de endelig heve nivået.

Så var han fanget.

Han grep løken han hadde lagt fra seg, flådde den, skar den i to og begynte å hakke. Å, enka var listig. Alle ble sikkert fanget av enkas sjarm. På 87

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 87

02.02.2022 17:39

den andre siden var alle fanget på samme planet et sted i Melkeveien under et lokk en kalte atmosfæren. Av og til var det overskyet, da kunne en slappe litt av. Han blunket, tårene rant. Hvem var han nå? En klatt smør og litt olje i stekepanna? Han så på klokka. Hva skulle han si til kjøkkenpersonalet på Bocca? Han hadde overhodet ikke lyst til å snakke med dem. Skulle han si at han var kommet til Elba for å hakke løk? Det skulle han sagt til enka, sagt: Det er det viktige. Men da hadde hun vel bare spurt hvorfor, og det ville han ikke si.

Ikke til noen. Aldri. Sa han det høyt, ble det brakt videre som en uopprettelig sannhet. Sånn sett var det bra å lage festmiddag på Bocca. Han var uansett nødt til å få smaken fram før han dro hjem.

Han la ­ansiktet over stekepanna og snuste. Det sved i ansiktet. Han inhalerte og kjente d ­ ampen trenge gjennom bihulene og inn i hjernen. Men nå kjente han ingen lukt. Han ble bare kvalm. Han rettet ryggen. Enten holdt han på å bli gal, eller så var han sulten. Han så nedover seg selv. Klærne hang og slang på ham. Når ingenting smakte, var det ikke så morsomt å spise. Kanskje han burde prøve noe enda mer ekkelt enn sneglene han hadde spist på båten, overkokt blomkål og b ­ rokkoli, for eksempel, som han virkelig hatet. Amerikanere rørte ofte all mat sammen til en grøt på ­tallerkenen, kanskje han skulle prøve det. Han kunne skaffe seg et par testikler fra en okse eller en hest og spise dem rå og se om han i det minste ville føle litt vemmelse 88

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 88

02.02.2022 17:39

– som den han følte da han undertegnet skilsmissepapirene ved et kafebord og forloveden sa: Høsten kommer til å bli vanskelig resten av livet. Hvorfor måtte hun si det, som om resten av livet bare var til å kaste? Men nå var han konsentrert, nå hakket han en ny løk på tvers av fiberretningen, slik han skulle.

Han så lagene i løken falle fra hverandre ett for ett, så den klare, snart melkehvite, safta renne ­mellom knivbladet og fingrene. Hva var smak, egentlig.

Ikke spyttkjertlene, ikke papillene på tunga, men smak dypest sett. Smak på dette, sa en jo når det var noe riktig godt. Men også når en var i tvil. Han skjøv løken sakte rundt i stekepanna. Ventet på lukta, som ikke kom. Han samlet løksafta som lå igjen på skjærebrettet i hånd­flatene, la ansiktet mot dem og inhalerte. Han ventet på angrepet som vanligvis fikk øynene til å renne. Det kom heller ikke.

Hva skjedde nå? Kunne det være ertene han ­puttet i neseborene da han var liten, som fortsatt satt fast, eller var det fordi han hadde giftet seg med en fremmed? Hva het hun igjen? Han ble i tvil, navnet lød plutselig så merkelig, han ville ikke uttale det for seg selv engang, det gjorde for vondt. Han satte på Beethovens femte. Nå ble det mer futt. Han samlet løkmassen med stekespaden. Hva kom først.

Først ble en født. Var en heldig, fikk en morsmelk.

Så skulle en spise. Uten tenner gikk greit, tunga var der og smakte. Men hva var smak. Ikke den vitenskapelige forklaringen av den, men selve det en kjente. Sapere het det på latin. På italiensk betydde 89

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 89

02.02.2022 17:39

sapere flere ting, å bite, kunne, smake, kjenne, føle.

Usynlige ting, alt sammen. Vekk med dem. Vekk med definisjonene, vekk med maten, ut med spyttet. Hvem slår munnen når en spytter ut maten, hvem slår øret når en ikke spiller riktig. Hvem slår ett slag, ti. Far slår. Hva mer? Var det alt? Nei, melkehvit, snart gyllen, snart gjennomskinnelig, og så: karamellbrun løk i et brusende hav av smør. Ville han ikke ha barn, innerst inne. Hvor i kroppen var det, hvordan så det ut der, innerst inne? Sikkert helt svart. Han dyttet løken lett med stekespaden. Hun ville prøve på nytt, han ville ikke prøve på nytt. Han sa har du opplevd krig, vil du glemme krigen. Sa han virkelig det? Ja, det sa han. Han sa: Alle prøver å rense bort de verste bildene og den verste angsten.

Alle prøver å begrave det som har skjedd. Han flyttet løken fram og tilbake i stekepanna. Det var godt sagt. Men det som blir lagt lokk på, svulmer opp til slutt og presser seg opp av bakken. Viser seg i all sin råttenskap. Begraves hastig på nytt. En masse­ grav av minner han stadig prøvde å forflytte. Han slengte stekespaden fra seg. Å! Om han bare kunne få snakket litt med enka. Han ville ikke spørre om det var greit, ville ikke være den som spurte først.

Om hun bare kunne si helt lett: Stikk oppom meg en dag og slå av en prat. Om han bare fikk kjenne lukta av gress og snø fra håret hennes på nytt, le latteren de lo sammen sist. Å snakke med henne var som å snakke med Gud, bare at Gud svarte. Han kastet et blikk mot vinduet. Hun var virkelig der.

90

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 90

02.02.2022 17:39

Bare noen hundre meter fra ham. Og her sto han og hørte løken gi fra seg en svak, pipende lyd. Han løp bort til stekepanna. Var det den rette lyden, den som ifølge metoden var tegnet på at den rette ­duften var på vei sammen med smaken? Han satte seg ved komfyren med et håndkle over hodet. Med ansiktet skjult var det lettere å kjenne etter. Når han satt slik, ble han fokusert. Alt annet ble uviktig.

Hvem han var. Hvor han var. Enka. Uviktig. Han gjespet. Nakken ble tyngre. Hodet falt forover. Han tenkte på tyngdekraften. Alt ble dratt mot den. Rett inn mot sentrum av jorda. Nærmere og nærmere stekepanna. Nærmere og nærmere smaken. Kjente han en enke? Han visste ikke. Hva var det hun sa igjen. Om det skjulte. Hun sa det skjulte kan ikke ses. Det sa hun. Det skjulte kan ikke forklares. Men det finnes. I sin egen uforklarlige usynlighet. Det sa hun. Den skjulte gud.

Han sovnet nesten der i mørket, og våknet av at albuen skled til siden. Bocca, kom han på, nå satt de og v­ entet.

Han kastet av seg håndkleet og løp.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 91

02.02.2022 17:39

den samme servitøren Bruno hadde møtt tre år tidligere, han med den gode holdningen og den skittenhvite jakka, sto i døra og ventet. Nå var han krum, men han veivet fortsatt med høyre arm.

Bruno fulgte etter ham ut på kjøkkenet, der resten av kjøkkenteamet, Pippo, en liten mann med pist­ rete hår og et smil Bruno ikke likte, og Lina, en ung jente med kort, svart hår og årvåkent blikk, satt og ventet. Han trengte ikke å presentere seg, de visste godt hvem han var og at det var hemmelig at han var der, det så han på de innforståtte blikkene.

Enka hadde instruert dem godt. Bruno spurte høflig hvem av dem som var kjøkkensjef. Pippo så på Lina, Lina så på den krumme, den krumme slo ut med hendene og sa at han var sjefskokk der i glansdagene, så ble Pippo sjef til han fikk glassøye, Lina var lærling, og for tiden gjorde alle alt, og i det siste serverte de nesten bare omeletter, bortsett fra til politiet, som kom forbi hver torsdag når Lina bakte cannoli. Bruno tok høflig en bit av cannoloen de skjøv foran ham. Den smakte ingenting, men konsistensen var god, kontrasten mellom det sprø kremmerhuset og det myke, men faste fyllet 92

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 92

02.02.2022 17:39

var perfekt. Han stappet resten av kaken i munnen.

De så forventningsfullt på ham. Han sa at kaken var perfekt og at han gledet seg til å diskutere festmiddagen med dem. Han visste at han kom til å bestemme alt selv, men taktisk sett var det smart å være vennlig, det var de som kjente øya, og han trengte deres hjelp til å handle inn de beste rå­­ varene. Men for å kunne yte sitt beste, måtte han kunne smake. I Milano hadde han litt etter litt greid å trene kjøkkenteamet opp til å hjelpe ham med det, uten at de skjønte at det var det de gjorde.

Hvordan skulle han klare det her på en, to, tre?

Helvetes enke. Nå hadde han bare to dager på seg til å få fram i alle fall en anelse smak, og her satt han med tre idioter som slengte ut håpløse forslag i munnen på hverandre, Lina en oppskrift på lam som var bakt på en måte som fikk den til å smake som geit, den krumme en helt alminnelig fiskesuppe fra Palermo, mens Pippo skrikende prøvde å overbevise alle om at en enkel pasta con sarde, pasta med saltede sardiner, var det de fisefine gjestene fra fastlandet trengte. Bruno orket ikke mer.

Han unnskyldte seg ikke, han bare reiste seg og løp.

Han var så sint. Hvorfor hadde enka utsatt ham for dette. Hadde han kanskje ikke slynget tusen lyn i lufta for henne med de fantastiske rettene han hadde skapt de siste årene? Tre år tidligere var han ikke bare på vei opp, men helt på toppen. Likevel hadde hun sagt at han måtte yte mer. Det hadde han gjort. Så hvorfor holdt hun ham på avstand nå?

93

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 93

02.02.2022 17:39

Han satte opp farten. Stien han løp på, var bred og myk. Kanskje han ikke hadde trengt enka den gangen. Kanskje det var hun som trengte ham.

Benyttet seg av ham. For å styrke egoet sitt. Med aggressiv hjelpsomhet tok hun sikkert smaken fra ham.

Han stoppet. Foran ham lå huset til enka. Det kjente landskapet lå også der. Bak det, andre ­himler og åser. Han kunne gå dit han ville. Han vaklet.

Han syntes han kjente en duft av gress og snø.

Hvorfor hadde enka skrevet et brev. Hvorfor sa hun ikke bare kom. Nå forsto han. Hun ville ydmyke ham. Hun ville ha noe igjen for å ha hjulpet ham.

Hun var som en mafiaboss, nei, verre. Det skulle han si hvis han noen gang så henne igjen.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 94

02.02.2022 17:39

i det samme enka åpnet døra, raste alt han hadde tenkt å si, sammen. Kanskje hørte hun raset, for hun strakte ut armen som om hun ville hindre ham i å falle. Men han sto oppreist, andpusten og stum, enda han holdt på å sprekke av et tilbakeholdt rop.

Kom inn, ropte enka blidt og skjøv rullestolen og seg selv gjennom rommet med stor kraft, ville han ha kaffe eller te? Hun snudde seg ikke, sikker på at han fulgte etter. Han så henne rulle fram og tilbake mellom kjøkkenskapene og komfyren en stund.

Hva har skjedd, sa han.

Hun så på ham, hun falt av hesten, sa hun ikke det på telefonen?

Hun satte to espressokopper og en tent kandelaber midt på bordet med de samme runde og lett flaksende armene han kjente så godt. Men hun ble vel snart bra igjen? fikk han fram. Enka smilte, slik en smiler til et barn som ikke forstår. Han så på henne. Håret som dekket ansiktet som en sky, den fine halsen, nakken han elsket å legge mulen inntil, munnen som hadde snakket om glemte dufter, den fine stemmen som hadde hjulpet ham å finne tilbake til rispuddingen han aldri kunne glemme, den 95

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 95

02.02.2022 17:39

som hadde blitt en suksess på Mammu, med hans egen vri av tørket satsumiskall på toppen. Å! Han gjorde en omfavnende bevegelse mot henne. Så tynn du er blitt, sa hun i det samme, er du ikke så pasjonert lenger? Han slo armene rundt seg selv. Så hun det, tenkte han lamslått, kunne en faktisk se at han hadde mistet smaken? Du er blitt tynn og du er ulykkelig og du er her, fortsatte hun. Hvorfor? Han fikk lyst til å fike til henne, fikk lyst til å sparke til den idiotiske stolen, tvinge henne til å stå oppreist og rundkysse henne til håret sto som en tornado rundt henne. Han presset tunga hardt mot ganen.

Jeg kom for å diskutere menyen med deg, sa han i en påtatt munter tone. Han var så sint, hvordan våget hun å falle av hesten, en ble vel ikke lam av å falle av en hest? Var det et spill? Han fant fram et smil. Hva så hun for seg som en bra meny, hun som kjente gjestene som skulle komme? Æsj, det måtte han da klare å bestemme selv, sa hun, svar heller på hvorfor dere ble skilt. Fordi, sa Bruno med tilbake­ holdt gråt og sinne, å innlede et fast forhold til en kvinne var som å sette seg i et fly og styrte opp­ over og ikke ane hvor det skal ende. Hvorfor sa han det, det var jo ikke sånn det var. Han skjøv stolen ut fra bordet, ikke for å gå, men for å komme vekk fra den sterke ­tiltrekningen han følte mot sin vilje.

Enka så på ham. A ­ nsiktet var usynlig inne i håret, men øynene lyste. De tidde litt. Hun løftet kandelaberen av bordet, plasserte den på ­gulvet mellom dem og rullet stolen helt nær. I det rembrandtaktige 96

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 96

02.02.2022 17:39

lyset ble hun seg selv igjen, den hun var sist, den vakre volven som hadde lagt frukter, bær og nøtter over seg sist han var der, og latt ham spise. Trodde han det var lettere å gifte seg med en mann, sa hun, trodde han det var annerledes. Spørsmålet gjorde ham kvalm, han hadde ikke tenkt på det før, og nå ville han i hvert fall ikke tenke på det. Så typisk henne å lede samtalen over på seg selv. Nei, rettet han seg selv, det var ikke typisk sist han var der.

Men det var s­ ikkert typisk nå. Jeg trodde, sa han med påtatt naiv stemme, at å gifte seg med en mann var som å få en diamant i hånden og våkne hver morgen i en sky av kjærlighet. Enka lo kaldt, hadde han så dårlig teft når det gjaldt kvinner? Ordet teft traff ham som en pisk, var det et hint om den forsvunne smaken? Nei, nå overøste hun ham med komplimenter, ga ham elektriske støt med hendene, kjærtegnet fing­rene hans, kalte ham trollmann og sa at han ikke måtte besudle nådegavene han hadde fått med vittigheter og sarkasmer. Han slo blikket ned. Det hun sa, sved, øynene også, hjulene på rullestolen skinte så sterkt. I det flakkende lyset så beina og føttene hennes deformerte ut. Det ville han heller ikke se. Men enka dro i ham. Hvordan hadde han kunnet lovprise restemat slik han hadde gjort på fjernsyn og i avisene i det siste? Var han blitt en værhane nå? Han av alle visste vel at folk som spiste oppvarmede rester, aldri følte seg helt bra, men klaget over tristhet og at hjernen var tåkete? Hva? sa han, han hadde stirret på kandelaberen så lenge at 97

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 97

02.02.2022 17:39

flammene satt fast på netthinnen. Eller var det lyset fra enka? Ansiktet hennes var himmel og sol. Han så ned, måtte ikke se rett på den sola, og lette etter noe avledende å si. Jeg har hørt, sa han svevende, at Rembrandt ikke var så god til å fange særtrekkene til modellene sine og vise forskjellene mellom dem.

Hva hadde det med henne og ham å gjøre, sa enka.

Det forsto hun vel, sa han, ingen av personene i bildene framstår som verken sløv eller slapp, stor eller liten, god eller ond, men alle er i stand til å bli dette hvert øyeblikk. Enka klappet i hendene, der beskrev han hemmeligheten med sin egen kokekunst, gjorde han ikke? Eh jo, sa han forfjamset. Ja, sa enka, for han skulle vel ikke lage mat som Bosch og Brueghel? Han lo. Du ler, sa enka, men kokekunsten din berører mennesker. Den har noe ubeskrivelig i seg, som skinner. Han hadde vel smakt den selv? Han rødmet. Enka rullet seg nærmere.

Jeg skal si deg noe, sa hun. Mennesker ser bare det de er konstruert for å se. De ser ikke tingenes rette natur. Likevel innbiller de seg at de ser og forstår alt, til og med kosmos. Men med kompleksiteten i smakssansene dine kommer de veldig nær den beskrivelsen. Hun la hånden på kneet hans. Han vred på seg. Denne middagen er til ære for Bocca og ikke for meg, sa hun. Men jeg ville også se deg.

Ha deg her litt. Han reiste seg, mest for å få hånden hennes bort fra kneet, men også for å klare å avlure henne falskheten i det hun sa. Hun så på ham. Hun sa at hun var lei seg. Nei, sønderknust, sa hun. Og 98

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 98

02.02.2022 17:39

fordi han ikke kunne parere hennes sønderknust, sa hun så tynn du er blitt, igjen. Han så nedover seg selv. Var han blitt tynn? Hun skjøv rullestolen nærmere ham og tok hånden hans igjen.

Jeg har like stor lyst som deg til å leve et fint liv uten minner. Minner forkludrer alt.

Ja, sa han, alle snakker om at det er så viktig å huske, men jeg synes det er viktigere å glemme.

Hun la ansiktet mot magen hans.

Har du glemt det eneste jeg sa du aldri måtte glemme?

Han vred på seg, stemmen fikk tarmene hans til å rumle.

Nei, selvfølgelig husker du ikke det, sa hun.

Men før, for lenge siden, var det en stor, flott elv å drukne minner i som het Lethe, glemselens elv.

Den lå i Hades. Alle som drakk av den, opplevde fullstendig glemsel. Drar du dit, blir du fri.

Han skjøv henne bort, magen rumlet noe forskrekkelig nå.

Jeg er der ofte, fortsatte hun. Du finner meg lettere der. Det er der jeg kommer fra. Da kalte de meg Alethe.

Han så på henne. Hva snakket hun om. Hva holdt hun på med, var hun ironisk, prøvde hun å provo­ sere ham?

Og hvem er du nå? sa han biskt.

Du forstår ikke, sa hun. Alethe betyr sannhet.

Det motsatte av sannhet er ikke løgn, men glemsel.

Jeg er begge to. Men jeg trenger også å glemme. Jeg 99

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 99

02.02.2022 17:39

liker å dra dit for å glemme hvor vanskelig det er å være kvinne.

Men er det virkelig så vanskelig å være kvinne? sa han.

Det skjønte han vel, sa hun, slik verden var blitt, en verden helt uten ømhet. Å, hvorfor måtte hun si det ordet igjen. Verden var vel alltid slik? Han bøyde seg og la munnen mot håret hennes. Kvinner ble slått ned og dratt hjem etter håret før i tiden også, kanskje det var en slags ømhet den gangen? Da han sa det, kjente han en stigende panikk. Han sa flere ting han ikke visste noe om. Det føltes som han gikk helt i ­oppløsning.

Som om den han var, det han mente og visste om seg selv, om armene, beina, hjernen og de indre organene, datt fra hverandre i små biter. Han skjøv hodet hennes fra seg og plasserte det oppå skuld­ rene hennes igjen. Han hadde reist til Elba for å hente seg inn, ikke for å gå i stykker. Han så på henne, den spede ryggen, nakken, så vidt synlig under det skinnende håret, overkroppen som hun med små, lette bevegelser manøvrerte på plass i stolen. Hun var ikke svak. Hun var sterk. Han skjøv rullestolen fra seg med et rykk. Stolen for bortover gulvet og kolliderte med en vegg. Han ville gå sin vei, men også si noe avsluttende, noe bra, som kunne feie bort det hjerteskjærende blikket enka snudde seg og så på ham med. Han sa: Så du kommer altså til å sitte i rullestol resten av livet?

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 100

02.02.2022 17:39

han løp ut døra og tilbake til Bocca med hjertet i halsen. Han håpet kjøkkenteamet hadde kommet fram til noe brukbart i mellomtiden, noe opplagt han ikke hadde tenkt på. På vei inn døra til restauranten sprang han nesten på de tre politimennene kjøkkenteamet hadde snakket om. De så forskende på ham med hver sin cannolo i hånden, stappet kakene i munnen og lo.

Fransk fiskesuppe, ropte den krumme da Bruno kom styrtende inn.

Nei, det må være en italiensk meny, sa Pippo.

Menyen må ikke være italiensk for å være god, sa Lina hissig.

Jo, det må den, sa Pippo. Vi har en superstjerne her som har vist at italiensk mat er den beste i v­erden, og nå skal han bevise det igjen.

Pippo la hånden på Brunos skulder. Det føltes som et støt. I et glimt så Bruno det han ikke hadde skjønt før, det enka hadde prøvd å si at hun var, nemlig en himmelsendt hjelper. Han unnskyldte seg ikke, løp bare ut igjen, lykkelig over å ha kommet på det. Ja, tenkte han løpende, enka skulle få alt hun ønsket seg og enda mer. Han skulle overgå 101

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 101

02.02.2022 17:39

alt han hadde gjort tidligere. Han skulle klare å få fram smaken. Det var viljen det kom an på. Den lille festmid­dagen skulle bli et lyn så vakkert at all uro over fortiden og fremtiden forsvant.

Han løp med blodsmak i munnen, slo døra igjen etter seg i gartnerboligen, vred om nøkkelen, og ble stående og hive etter pusten. Ravennaløkene stirret på ham fra benken. Han løftet en opp. Han syntes han så et ansikt i det glinsende skallet. Enkas ansikt. Var hun kanskje et sendebud fra antikken?

Han tok kniven og skar løken i to. Han gned snittflatene mot ansiktet. Tårene rant. Han visste ikke om det var hans tårer eller løkens. Han sank ned på kne og foldet hendene. Gulvflisene var harde og kalde.

Gjør meg hel igjen, ba han. Gi meg smakssansen tilbake, vær så snill.

Han satte seg i karet med isvann. Kjøkkenteamet på Bocca ventet på beskjed om hva de skulle lage.

Han måtte samle seg. En stjernekokk mistet ikke fokus bare fordi tankene bablet i vei. Selv i en middelmådig restaurant og med et elendig kjøkkenteam måtte han klare å lage noe skikkelig bra. Han flyttet litt på seg i karet for å fordele isbitene bedre.

Smaken var en rev. Hvordan lokke på en rev? For det første måtte han ikke bykse over den hver gang den stakk snuten fram. Heller ikke kjefte. Ikke tryg­­­le og be. Ikke prøve å tvinge ut av den hvor den hadde vært. Der hadde han det. Han reiste seg fra karet, isbitene stakk i rumpa. Han måtte gjøre 102

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 102

02.02.2022 17:39

smaken trygg igjen. Trygg på at den aldri måtte temmes.

Bak annekset fant han stien han gikk sist, en knapt synlig sti som etter en stund skrådde ned mot et uttørket elveleie. Stien minnet ham om stiene han sprang på da han var liten, stier med hovspor og hestelort. Han hoppet fra stein til stein. Han fortsatte å løpe hoppende. I tankene red han til hest gjennom farlige fjellpass og dype bergkløfter. I en skråning stoppet han og plukket til seg rosmarin, oregano og salvie, i en annen fant han flere s­ orter timian og mynte. Endelig tok naturen imot ham.

Han løftet armene i været. Dette var ­meningen med å komme hit på nytt. Her pustet landskapet i samme takt som ham. Han så seg rundt, som for første gang. Trærne og buskene, vårblomstene og urtene våknet for alvor. Alt dette som for kort tid siden virket uorganisert og rotete, stilte seg opp i geledd, som om det at han sto der og betraktet dem, var en ordre.

Kjøkkenteamet møtte ham i nystivede forklær og kokkeluer da han kom tilbake til Bocca. Vi er klare, sa de og viste seg fram, hva ble menyen? Bruno spredte urtene foran dem på benken til svar. Han ba dem fortelle hva hver enkelt urt het, og hvordan hver urt luktet og smakte. Slik kunne han få en pekepinn om hvor han selv sto, siden smaks- og luktesansene deres på en måte var hans. De visste 103

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 103

02.02.2022 17:39

godt hva alt sammen var, sorterte timian, oregano, salvie og mynte i små bunker, gned bladene ­mellom fingrene og snuste. Pippo rakte en bukett rosmarin til Bruno. Tenk, sa han, for en opplevelse det må ha vært å se en rødmende brud skride fram mot sin egen underkastelse med en slik bukett?

Ordet brud satte Bruno ut av fatning. Han rygget bakover, la med en kraftanstrengelse buketten pent fra seg, ønsket dem god natt og forsvant ut døra igjen.

Da han nærmet seg enkas hus, hørte han musikk.

Han hadde aldri hørt den musikken før. Det kunne være Wagner, en komponist han ikke likte. Det føltes som et tegn. Døra sto åpen. Han gikk inn, nærmest ramlet gjennom alle rom. I det innerste ­rommet sto enka med ryggen til og en hammer i hånden.

Står du? sa han forbløffet, kan du gå?

Som du ser, sa enka.

Stemmen var blid, men også sint. Jeg har hørt flere si at denne musikken forandret livet deres.

Hva trodde Bruno om det?

Jeg mente ikke å skremme deg, sa han, skremt.

Enka lo. Bare én ting kan skremme meg. Å ikke få være den jeg er.

Bruno gjemte ansiktet i hendene.

Se på meg, sa hun. Første gang du var her, var jeg full av liv og kraft. Nå greier jeg ikke engang å slå en spiker i veggen.

104

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 104

02.02.2022 17:39

Det skjønte han ikke, hvorfor var det viktig å slå en spiker i veggen?

Hun løftet hammeren mot ham.

For å kunne det!

Han rygget ut døra, snublet og falt flere ganger i mørket før han fant gartnerboligen og stupte i seng.

Han burde ikke ha gått inn til enka. Wagner var ikke et godt tegn. Det var jo ikke et fnugg av håp i den musikken, bare masse ord om lovbrudd som var begått og urett som skulle sones. Hva skulle han sone. Han hadde da ikke gjort noe galt? Enka var kanskje lam. Men også ikke. Det var forvirrende.

Men også bra. Og han? Han hadde glemt å pusse tennene.

Han sto opp igjen, pusset tennene og la seg igjen.

Kanskje enka satte på musikken for å håne ham.

Håne ham for troen på at han ville bli forhåndstilgitt av henne og hele verden for snart å måtte skuffe alle. Men det visste hun jo ingenting om. Skjønt hun visste på en måte alt. Og nå hånet hun ham for å ha gjemt seg bak en maske. Hun selv, da, hva med hennes masker og forkledninger. Sto hun virkelig? Det var for vilt. Han dro teppet tettere rundt seg. Han måtte virkelig sove. Kanskje sov han allerede, og drømte at han våknet av et skarpt lys. Han så ut vinduet. Lyset steg og sank. Så ble det borte.

Han ble stående og se ut i mørket. Alt var løgn og bedrag og fordømt stille, og smaken var død. Han la seg igjen og boret ansiktet inn i puta. Han kunne lage en dødsmessemeny over den døde smaken.

105

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 105

02.02.2022 17:39

Eller sove. Han slo armene rundt puta. Så fin den puta var. Myk, men fast. Og han. En stjernekokk med gråten i halsen. Han hadde aldri klart å si noe ekte om seg selv til noen. Og nå, da han ville det, var det ingen å si det til.

Han sto opp igjen og ringte enka. Sto naken og hutrende foran det mørke kjøkkenvinduet og sa: Jeg føler meg skyldig, mest fordi jeg ikke vet om jeg er skyldig i noe. Stemmen hennes, stemmen uten kropp og hode som sa: Ikke plag meg med hva du føler.

Av og til føles det som jeg bare er en tanke, fortsatte han i en indre telefonsamtale med enka. En navnløs. En som hakker løk. Som visper. Parterer dyr.

Jeg er ikke stygg, jeg er ingen Barabbas. Øynene mine sitter litt tett og jeg halter når jeg tråkker feil.

Jeg er ikke pukkelrygget. Men jeg har også et kors å bære. En kan si at Barabbas var heldig, han slapp å henge der på korset selv. Men resten av livet kunne han ikke tenke på noe annet. Resten av livet. Var det nå?

Han fylte karet med isvann. Han hadde aldri sittet i karet om natta før. Det føltes absurd. Men han måtte få bort all plapringen inni ham døgnet rundt.

Smaken var der et sted. Den skulle bare fram igjen.

Når den kom fram, ville alt bli bra. Så enkelt var det. Han hadde ikke dratt til Elba for å tvile på seg selv. Hadde han bare fått fred. Litt sol og noen fugler var alt han trengte. Fuglene plapret også, 106

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 106

02.02.2022 17:39

men de sa i hvert fall noe. Han la armene i kryss over knærne og hvilte pannen mot dem. Underlivet ble mer og mer numment. Tankene stilnet.

Det kalde vannet hjalp virkelig. Han strakte armen mot telefonen på kjøkkenbenken bak seg og ringte enka. Telefonsvareren sa pip. Han ble sittende slik i karet, med telefonen i hånden mens isbitene smeltet rundt ham. Han satt slik lenge. Han ventet på en beskjed. Fra hvem. Fra smaken. Han følte seg nesten fornærmet. Hvordan kunne smaken svikte ham. Etter alt han hadde gjort for den. Kanskje han hadde brukt den for mye? Kanskje han hadde hørt for mye på Beethoven? Det var ikke umulig. Det var alltid unntak. Han kunne være et slikt.

En av ti tusen.

Han reiste seg opp av karet med et hikst. Gråt han nå ved tanken på at livet var så urettferdig mot akkurat ham. Hva så, hadde han kanskje ikke lov til det, han som hadde en drøm om å skape en humoristisk og overraskende vakker smak. Han ­trykket tomlene mot øynene. Hva kunne den ­smaken ha vært av. Hummer, kanskje. Eller blekksprut. Det var morsomme, vakre dyr med nydelig smak og lukt når de ble dampet in natura helt uten tilsatt væske, med litt olje, hvitløk, chili, sitronskall og safran. Når han lettet på lokket etter åtte ­minutter, lå de allerede i sin egen saft og kunne drysses med salt, persille, pepper og sitron. Han fikk vann i munnen ved tanken. Han hadde ikke glemt den smaken, eller duften. Kvinner hadde også dufter i 107

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 107

02.02.2022 17:39

håret som frigjorde historier en trodde var sanne.

Men hvordan kunne han kjenne duften av enkas hår der han satt, når ikke lukta av ravenna­løken greide å nå ham?

Han reiste seg opp av karet. I det samme falt en lysstrime inn vinduet. Han så ut. Enkas hus var fullt opplyst og gardinene dratt fra. En skikkelse med hår som av sukkerspinn sto i vinduet der oppe og slynget seg rundt en mann.

Han fikk på seg klærne i en fart og løp mot huset til enka – som en frigjøringsarmé, tenkte han idet han skulle til å storme inn døra, eller som en selvmords­gruppe, tenkte han da han så at døra sto på gløtt. Og der sto han og stampet som en okse, sto han idiotisk nok og tenkte, men det tenkte han også, at han var en idiot. Han greide til og med å tenke at akkurat i dette øyeblikket ble hjernen hans om­­ formet, det hadde han hørt en amerikansk hjerne­ forsker si at hun selv forsto skjedde i det øyeblikket hun fikk slag. Hun hadde sett hjernen betrakte seg selv mens den raste sammen og tenkte jaha, der ble koblingen til armbevegelsene slått av, og der, evnen til å snakke. Det var det han følte nå, bortsett fra at hjernen hans ikke ble slått av, men tvert imot ble opplyst av en væske, en elv av hvitt raseri eller av noe annet han ikke kunne sette ord på.

Han hørte en lyd. Han lyttet. Han ventet på lyden av rullestolen, men hørte skritt. Han kjente en duft av gress og snø. Han dro inn magen og skjøt brystkassa fram. En latterlig, haneaktig posisjon, men 108

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 108

02.02.2022 17:39

helt riktig for en som var fanget i enkas labyrint.

Og så kom hun gående mot ham og sa: Er du klar?

Hadde han kunnet se seg selv utenfra, sett ansiktet sitt gjenspeile følelsene som raste gjennom ham, sett forbauselsen, vantroen, smerten, forakten og den gule sjalusien, hørt seg selv forlange å få vite hvem mannen han hadde sett i vinduet, var, sett alt sammen smelte og fordufte bare fordi hun rørte ved armen hans, og hvis han hadde trodd på kjærligheten, ikke den vanlige som går i oppløsning, men den store, som bare er, ville han kanskje tenkt at her var den jo, den kjærligheten. Det ville i alle fall ikke ha vært helt feil av ham å tenke det akkurat da. I timene som fulgte, skrelte enka ham slik hun gjorde tre år tidligere, første gang han var der, og som han aldri siden hadde kunnet glemme. Men da hun igjen holdt ham svevende på en fingertupp og spurte: Er du klar? og han sa sa ja, slo hun overraskende lyset på, enda hun elsket å skjule ansiktet sitt i mørke, og de så hverandre for første gang akkurat slik de var, med brun pels og svarte snuter, og var bjørner om våren, og da hun rullet et rødt bær inn i munnen hans, ble munnen hennes det røde bæret, og han så at det vokste greiner og blader og nøtter ut av armene hennes, og da hun ba ham spise, var det som om han spiste seg selv. Øynene så alt, men det var huden, ikke ørene som hørte. Han hørte en myk, flaggermusaktig flaksing fra et sted dypt inne i seg. Han syntes med ett at han forsto påstanden i 109

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 109

02.02.2022 17:39

den barokke kokeboka om at sjelsevnene ble svekket når smakssansen var borte. Det var de som rørte på seg. Han ville si det til henne, men håret hennes sto plutselig som en blåhvit glorie rundt henne og gjorde ham stum. Kjente han det nå, sa enka og vred armene hans bakover, kjente han at beinbygningen holdt ham sammen. Han ba om nåde. Hun rullet ham rundt og løp oppover rygg­ raden hans så den knaket, og da hun bet ham i underleppa så blodet rant, og han smakte sitt eget blod og drakk det, kjente han smak for første gang på evigheter, og han gråt.

Nåde, ropte han. Og falt.

Han så seg rundt. Et vilt øyeblikk trodde han at han var hjemme i Milano. Han så etter forloveden, han måtte finne henne, fortelle henne noe viktig han ikke lenger kunne huske.

Du prøver å huske, sa enka og stappet noen bær i munnen på ham, men du glemmer at det å huske har ingen form.

Han kjente spyttet flomme og tygget litt. Han ventet på smaken av bærene, men den kom ikke, den var ikke der lenger, enda den hadde vært der for noen minutter siden.

Gi meg den, ba han. La meg få den tilbake, vær så snill.

Men hva hun skulle gi ham, ville han ikke si.

Jeg skal ikke skuffe deg, sa han. Jeg skal tilberede alt du ønsker og enda mer. Du skal få kaker av aske.

Han ropte det ut.

110

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 110

02.02.2022 17:39

Enka kysset ham. Det var et svalt kyss, og så søtt og sødmefylt at han syntes han nesten aldri hadde kjent noe så sødmefylt før. En sødme uten smak.

Skjønner du det nå? sa hun.

Hva da? sa han.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 111

02.02.2022 17:39

bruno våknet. han følte seg renset og klar. I virkeligheten var han helt forvirret. Enka ville ha fagiano futurista, fremtidens fasan, det var det siste hun sa før han gikk hjem. Han hadde ­t ilberedt det før til en ambassademiddag. Det gikk ­gjetord om den middagen. Skulle han lykkes med den nå, måtte han bruke oppskriften som gruppen I ­futuristi med den revolusjonære Marinetti i spissen lanserte i 1932. Det var et innfall, men slik kunne han kaste et opprørsk skjær over måltidet, som et hemmelig lite beinspark til enka som stadig trollbandt ham, samme hvor mye han strittet imot, og som til og med hadde greid å mane smakssansen hans tilbake noen sekunder, enda hun ikke visste at den var borte. Det siste var et fordømt godt tegn.

Han la seg på gulvet. Strakte seg ut. Fake it till you make it. Han var kanskje blitt for god til det. Uansett var det sjenerøst av ham å lage fasan, selv ville han gått for lam, det var jo snart påske. Han gikk opp i skulderstående, telte til ti, spratt opp fra gulvet, pusset tennene, ga hjernen beskjed om å finne oppskriften, og la seg til å sove.

112

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 112

02.02.2022 17:39

I grålysningen våknet han av at oppskriften sto klart for ham. Nå kunne han presentere den for de ansatte på Bocca.

Han fant stien bak annekset, en knapt synlig sti som etter en stund skrådde ned mot et u ­ ttørket elveleie. Igjen red han til hest i tankene. Han ville gå gjennom oppskriften trinn for trinn ute i frisk luft før han gikk til Bocca. I etterdønningene etter det nattlige måltidet med enka var det ikke lett.

Hva hadde han sagt til henne. Hadde han virkelig spist nøtter og honning av armene hennes. Han husket ikke. Han husket bare at han plutselig syntes brystkassen hennes lignet sprengt oksebryst med spisskål, en festlig rett blant jernbaneansatte da han var liten, og det mest vanvittige, han hadde kjent smaken. Han stanset. Gjorde han virkelig det? Før tok han smaken for gitt. Nå var smak mer og mer mystisk. Han rev til seg en salviekvist fra en busk i veikanten. Salvie frambrakte alltid en heftig smak.

Han rev av et blad og puttet det i munnen. Han tygget bladet i stykker, og spyttet. Skulle han aldri mer få kjenne smak? Han saumfor landskapet etter svaret. Sa det ikke «Vær ikke redd»?

Mens han sto slik, forandret landskapet seg. Det videt seg ut. Bredte ut armene som om det sa: Jeg er her.

Han red videre. Her og der rev han til seg små, myke strå av vill fennikel som vokste langs stien, samlet dem, til en bukett. Så dunlette de føltes mot leppene. Han tygget forsiktig, gråt nesten av 113

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 113

02.02.2022 17:39

spenning og av angst. Og så kom den, smaken av anis han ikke hadde kjent på lenge. Han kastet seg ned på bakken og kysset den. Han var ikke troende, ikke katolikk engang, men det var et under, og han takket.

Han ringte Mammu. Druemosten var klar, sa kjøkkenteamet, etter den femte filtreringen fra asken hadde den fått en vidunderlig, egenartet smak og en uvanlig sødme av sol og jord og noe overjordisk de ikke kunne sette ord på.

Som enka, sa Bruno.

Hva? sa de.

Bruno fikk en brennende trang til å si sannheten.

Fortelle at han hadde vært uten smak i månedsvis og holdt dem for narr utrolig lenge. Han trykket tunga mot ganen og rensket stemmen.

Send mosten hit, sa han kort. Å, men vi har nettopp kokt den langsomt i leirkrukke, sa kjøkkenteamet. Vi har redusert den til en tredjedel, slik du sa, og fylt massen i formene av blikk, de flotte med antikt mønster som du la fram rett før du dro.

Fortsett, sa han da de tidde. De fortalte at da massen var stiv, hadde de vippet hver enkelt kake forsiktig ut, blansjert dem i saltet vann og latt dem tørke i bakhagen i sola i tre dager – kakene var redusert til halvparten nå, og utrolig vakre, og de håpet han tilga dem for å ha fullført prosessen uten ham, de visste at han snart kom tilbake, men ikke 114

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 114

02.02.2022 17:39

nøyaktig når, og påsken nærmet seg, og oppskriften hadde de jo fått.

Bruno bet kjevene sammen. Han hadde hatt utrolig lyst til å tilberede kakene selv, men hadde helt glemt at det ville han ikke hatt tid til. Han ville takke dem, men var barnslig skuffet. Han sa: Send kakene til Elba med ilpost straks.

Han red videre i galopp. Da han kom til de vide åsene med de klassiske jaktområdene, fløy en fasan skrikende opp. Som i den originale oppskriften til Marinetti bredte skriket seg utover landskapet som en protest mot makaroni, spagetti og tagliatelle.

Oppkvikket løp han videre. Retten skulle fremme una vita più aera e veloce, et luftigere og hurtigere liv, akkurat slik han selv likte å framstå, ja, slik han var, innerst inne, og sikkert også framsto fortsatt, ytterst ute. Dette var faktisk hans egen visjon om livet og maten. Marinetti kunne gå og legge seg.

Fagiano futurista, sa Bruno da han løp inn på Bocca, fremtidens fasan.

Fasan? ropte den krumme, hva var i veien med Cacciucco Livornese, suppen for de store anledninger, han hadde vært oppe hele natta og lest om den suppen. Alle var enige, Lina hadde allerede ringt en onkel som kunne skaffe fisk. En suppe for de store anledninger, gjentok Lina, hvorfor ikke.

Bruno ba dem sette seg.

Jeg skal fortelle dere hvorfor ikke. Fasan er eksklu­­siv, men også enkel å tilberede. Rett nok var fasan 115

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 115

02.02.2022 17:39

en typisk høstrett. Men nettopp det ville gjøre smaks­opplevelsen av fasan mye sterkere, utradisjonelle og spretne vår-fasaner med ny, ung smak. Og jeg har tenkt, sa han. Middagen skal ikke bli min fortjeneste alene, men like mye deres. Jeg skal rettlede, men dere skal få æren.

Lina nikket. Det Bruno sa var veldig lurt. I motsetning til fisk, tålte fasan å vente.

Ja, sa Pippo, når enka en sjelden gang kom, lot hun alltid gjestene vente på seg til maten ble uspiselig.

Den krumme slo ut med hendene, fasan var kanskje ikke så dumt.

Bare tenk på duften, sa Lina.

Og utseendet, sa Pippo og løftet et tenkt serveringsfat opp i lufta: Med de fargerike fjærene dandert rundt fasanene var det en sikker suksess.

Bruno så på dem og tenkte: Jeg har dem nå.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 116

02.02.2022 17:39

k v e l d e n f ø r m i d dag e n ringte kjøkkenteamet på Bocca. En eske merket Attentione! hadde blitt levert med ilbud fra restauranten Mammu i Milano. Bruno ba dem sette esken et svalt, tørt sted og møte opp på Bocca klokka seks neste morgen.

Allerede klokka fem morgenen etter var Bruno på det lokale matmarkedet for å kapre de beste fruktene til mostardaen. På vei tilbake til Bocca med pærene, kirsebærene, de små appelsinene, fikenene, plommene, aprikosene, en liten melon og et glass sennepssyltet gresskar, løp han inn på en ny sti. Stien var smal, med tettvokst kratt på sidene. I tankene red han i galopp. Han merket ikke at krattet hadde pisket ham til blods i ansiktet, før han befant seg på en klippe.

Han bråstoppet.

Havet lå der. Det hadde ligget der hele tiden, og han hadde ikke sett det. Soloppgangen var over, men gjenskinnet av den lå der som et gyllent teppe.

Ja, tenkte han. Lys faller ulikt på alle og sikkert også på meg. Tanken på det gjorde ham urolig. Var han selv bare en liten ingrediens i altet?

117

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 117

02.02.2022 17:39

På Bocca var sølvtøyet pusset, det fineste dekketøyet tatt fram, blomstervaser fylt. Pippo bet negler, den krumme så stadig på klokka. Det var mindre enn sju timer til gjestene kom, og alle var nervøse.

På en krok på veggen hang de to fasanene som bestilt. En lokal bonde hadde levert dem. Fasanene var ikke skutt, men slaktet på halal-måten og garantert møre. Bruno nikket. Fasanene ­virket avslappet.

Kjøttet var glinsende og klart. Han spredte innholdet i handle­posene utover bordet. Nå skulle de gå gjennom oppskriften sammen.

Du blør, sa Lina og pekte.

Fagiano futurista, sa Bruno og feide henne bort.

Først steker vi fasanene ekstremt varsomt i ovnen in natura, som de er. Jeg passer tiden. Deretter ­varmer vi dem en time i vannbad i en utsøkt moscato di Siracusa, før de løftes over i melk, der de varmes i vannbad en time til. Så fyller vi dem med en fersk variant av mostarda di Cremona – her nikket han mot fruktene på bordet. Dette er en type fersklaget mostarda. Den vil avgi dufter og smaker med røtter tilbake til romertiden. Eller mente de at de skulle bruke den håpløse ferdigkjøpte etter­ ligningen de hadde utstilt på disken? sa han da Pippo og den krumme sukket. Nei, fy, sa Lina, hun hadde aldri smakt noe så vondt som mostardaetterligningene til Sperlarli-brødrene i Milano som den krumme insisterte på å ha i restauranten. Navnet Milano satte Bruno et øyeblikk ut av balanse. Han begynte å kaldsvette, akkurat slik han 118

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 118

02.02.2022 17:39

hadde gjort på Mammu den siste tiden når han var redd for å bli avslørt. Han presset tunga hardt mot ganen. Nå måtte han ikke vakle.

Han reiste seg, løftet fasanene ned, og ba alle innta sine poster. Den krumme sto for bordet, velkomstdrinkene og serveringen, Lina sto for mostardaen, Pippo skulle lage en enkel forrett av rå fennikel, endiver og parmesan, og den ­hemmelige ­desserten sto allerede ferdig i spiskammeret og lyste.

Han tok på seg høretelefonene og fant fram en løk. Opptakten til Beethovens femte slo an tonen.

Alle holdt på med sitt. Bruno sjekket vannbadet under fasanene. Alt gled nesten ufattelig bra. Lyset falt i en perfekt vinkel inn vinduet, stemningen var spent, men rolig. I Milano var de åtte på kjøkkenet, her var de fire, likevel yrte det av liv. Selv løken oppførte seg som den skulle, snart ble den blank og gjennomskinnelig som en kvinne, eller, slo det ham da han dro av seg høretelefonene og hørte løken gi fra seg en mørk, hes lyd, som en volves gjentakende «vil du ha mer, eller er det nok nå?»

Det er da ikke løk i noe av det vi skal ha?

Den krumme sto plutselig over ham. Bruno skvatt, som tatt på fersken, og gjentok at fasanene måtte saltes ikke for tidlig, ikke for sent, dro steke­ panna til side og sa at løken var et kjent grep for å skjerpe smakssansene. Det er som å stemme en fiolin, sa han, og du rører for fort, bjeffet han til Pippo, og Lina, skru ned varmen et hakk.

119

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 119

02.02.2022 17:39

Ikke for tidlig og ikke for sent, sa den krumme og forsvant ut svingdørene igjen.

Helvete er de andre, mumlet Bruno. Han fisket opp en bit løk fra stekepanna med to fingre og slapp den inn i munnen.

Enka har allerede kommet, ropte den krumme på vei inn svingdørene igjen.

Bruno spyttet ut løken og feide resten av løk­ massen ned i søpla, tørket hendene og åpnet ovnsdøra. Så skinnende vakre fasanene lå der inne i ovnen med mostardaen så vidt hengende ut av rumpa. Alle snuste ut i lufta, så godt hadde det aldri l­uktet på kjøkkenet før. Lukta av suksess, ropte den krumme og veivet ut svingdørene med en flaske, enka ville ha gin tonic, og hun ville ha det nå. Så forfinet og likevel så vulgær, mumlet Pippo og la noen fennikelfjon på hver forrett, hun er her aldri, likevel klager hun på alt vi gjør, men når den ­største matskribenten i Italia kommer, er hun ­presis.

Bruno svelget. Selvsagt. Enka hadde alltid noe i ermet.

Men du har jo ingenting å frykte, sa Lina og klappet Bruno på skulderen.

Det lille klappet føltes som et slag. Han visste ikke om nyheten var god eller dårlig. Men spennin­ gen den la i lufta, likte han. Stemmesurret inne fra restauranten, latteren og skålingen. Alt stemte, også de lette, ivrige skrittene til de ansatte, de kvikke, litt barnslige blikkene de sendte ham for å se om han 120

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 120

02.02.2022 17:39

syntes de var flinke. Han presset tommelen mot gumpen på fasanene. Der skulle halefjærene festes. Men først måtte sjyen samles, og ­smakes til. Det siste hadde han nesten glemt. Han samlet litt sjy med en skje. Han førte skjeen inn i munnen, spyttet sjyen i vasken og skylte munnen.

Smak på dette! Lina rakte ham en skje, er det sånn mostardaen skal smake? Hun nærmest dyttet skjeen inn i munnen hans.

Hva synes du selv, sa han med et forvridd smil.

Han visste jo hva som smakte godt og hva som ikke smakte godt. Han harket, mostardaklatten vokste i munnen.

Eccolo, der er han jo, selveste mannen fra Milano.

En fremmed brøytet seg ubedt inn gjennom svingdørene med et glass musserende i hånden.

Bruno bøyde seg over vasken og spyttet.

Her lukter det suksess, ropte den fremmede.

Nei, det lukter revolusjon, sa Pippo.

Det var enkas påfunn, sa Lina fort.

Ja, når enka taler, må en adlyde. Den fremmede skjenet bort til Bruno.

Jeg adlyder ingen, sa Bruno. Han tørket seg om munnen.

Men dere er venner?

Nei, vi er ikke venner.

Men du kjenner henne?

Nei, jeg kjenner henne ikke.

Pippo dro mannen i armen. Den fremmede løftet armene og glasset i været. Slapp av, sa han, jeg 121

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 121

02.02.2022 17:39

går. Jeg ville bare oppleve geniet i aksjon, sa han, og lot seg dytte mot svingdørene. Å, ropte Lina etter ham, var det du som kalte ham trollmann?

Nei, ropte den fremmede, jeg kalte ham illusjons­ maker.

Bruno så mot svingdørene og den deilige lyden av klirrende glass og latter som steg og sank der inne. Hva holdt han på med. Hvorfor benektet han vennskapet med enka. Hun lot ham få vise at han var stor nok til å drysse stjernestøv over en fille­ restaurant. Det var fantastisk. Det viste bare hvor ujålete og generøs han var. Han rettet på hale­ fjærene til fasanene og så seg rundt. Forrettene sto klare og lyste. Nå gjensto bare å dandere de antikke kakene av aske på et fat og slynge dem som et lyn over himmelen for henne.

Han vinket på den krumme. Nå kunne middagen serveres.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 122

02.02.2022 17:39

i grålysningen satt de fortsatt på kjøkkenet.

Gjestene hadde for lengst gått, men de ville vente til morgenavisa kom. Nå satt de bøyd over den.

Fy faen, sa Lina.

Det er for jævlig, sa den krumme.

Pippo gikk taust rundt på gulvet og gned håndflatene mot hverandre, dyster og i hettejakke syntes Bruno at han lignet en katolsk prest. Selv satt han med kakeesken i hendene. Ordet nedsaltet og fiasko hang i lufta. Forsiktig! sto det på esken. Det føltes som han holdt seg selv. Han så ut v­ induet.

Han ville flykte. Men han satt. Kapteinen måtte gå ned med skipet. De andre diskuterte hvem som hadde skylda. Lina hadde sett Pippo strø salt på fasanene. Pippo hadde sett den krumme gjøre det. Den krumme syntes han hadde sett Pippo salte to ganger. De så på Bruno. Hva trodde han?

Bruno tidde. Han satt og lurte på hvorfor han ikke snart kunne få et sammenbrudd. Han hadde ­egentlig alltid drømt om å få ligge litt på sykehus.

Ikke som syk, ikke for å bli operert for noe. Bare hvile i en hvit verden av stillhet, der ingen kunne få tak i ham. Han så på dem. Hvorfor skyldte de 123

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 123

02.02.2022 17:39

på hverandre og ikke på ham. Hvorfor beskyttet de ham. Forsto de ikke hvor nedverdigende det var for ham?

Blir vi uten jobb nå? sa Lina.

Bruno eksploderte. Han sa han hadde skjønt at de var udugelige, men at de var så elendige hadde han aldri trodd. Han eskalerte, sa ting han ikke mente, kalte dem utsugere og opportunister, straffet dem, enda det var seg selv han straffet for igjen å ha falt for enka og for å ha trodd det var en dyp og skjellsettende innsikt han fikk på klippeavsatsen ved havet samme morgen. Han falt sammen over esken. Han ønsket nesten at de vendte seg mot ham, anklaget ham og ga ham en kald skulder.

Rart jeg ikke visste at skikken med å varme opp tallerkenene oppsto fordi fårefett størkner så lett, sa han mumlende. Rart jeg ikke visste at en kald skulder betyr nettopp det: Mannen kommer sent hjem etter en lang dags arbeid, utslitt og s­ ulten, kona setter fram det som er igjen etter middagen, det mest uspiselige kjøttstykket som ingen vil ha – en kald skulder. En burde nesten sette det på menyen. Han så på kjøkkenteamet. De stirret undrende tilbake.

Hva snakket han om?

Lina la hånden på armen hans. Det var da ikke hans skyld, hvis det var det han mente. Alle kunne feile. Skulle hun lage en omelett til ham?

Bruno lukket øynene.

Kanskje du ble født for tidlig, sa den krumme tenksomt. Han hadde lest et sted at ble en født for 124

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 124

02.02.2022 17:39

tidlig, brukte en så mye kraft på å leve at en til slutt ikke orket å bære nådegavene en ble født med.

Men jeg ble født med keiserkappe, sa Bruno hissig, jeg hadde et tjukt fettlag rundt kroppen.

Mange er født med det, sa Pippo, Napoleon ble det.

Nettopp, ropte Bruno, og det ble forventet noe stort av oss.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 125

02.02.2022 17:39

bruno gikk langsomt hjemover med esken foran seg i hendene, skred, som med en offergave.

Enka tenkte sikkert at det ikke var han, men det uerfarne kjøkkenteamet, som hadde ødelagt fasanene. Og hvis han sa at ansvaret var hans, ville hun likevel se det fra hans kant. Men, tenkte han, hvis hun ikke så det fra hans kant, hva skulle han gjøre da. Skulle han fortelle det forferdelige, at han hadde mistet smaken?

Han fortsatte å gå med esken tett mot brystet.

Han var ikke vant til å gå så langsomt. Han skled, og holdt på å falle. Først nå så han at bakken var hvit av rim, og at det var iskrystaller i lufta. Og månen. Selv midt i soloppgangen hang den der, nesten full. Nå så han hvor hånlig blikket dens var. Og han hadde beundret den. Han snudde seg.

Han syntes han hørte latter bak seg. Så hørte han musikk. Den kom fra enka sitt hus.

Døra sto åpen.

Han tok et nytt tak rundt esken og skred inn som en lakei. Musikken kom rennende mot ham som Lethe, glemselens elv, den enka hadde sagt hun svømte i til trøst. H ­ jertet hans flommet over.

126

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 126

02.02.2022 17:39

En livsglad, vakker kvinne på en mystisk og skjønn eiendom som kinnet smør mens hun red, og som hadde havnet i rullestol. Det var henne det var synd på.

Enka møtte ham i døra. Nå sto hun. Hun hadde en biljardkø i hånden. Bra du kom, sa hun og gikk foran ham gjennom alle rom, jeg kom akkurat på en oppsikts­vekkende god meny. Hun la køen rutinert mot kanten av et enormt biljardbord. Han hadde aldri sett det bordet før. Du vet jo at forrettene ofte er bedre enn hovedrettene, sa hun og siktet. Så jeg tenkte, hvorfor ikke bare ha forretter. Ja, for du blir jo her nå når livet ditt har rast sammen? sa hun da han ikke svarte. Vet du hva, sa hun og stilte seg foran ham med rød, spiss munn. Vi gir restauranten et nytt navn. Boccone, munnfuller.

Hva syntes han om det? Bruno grep tak i kanten på biljardbordet, det føltes som han druknet i en flom av ord og prøvde å holde seg selv og esken flytende.

Hva har skjedd med deg, sa enka og konsentrerte seg om et nytt skudd, før var du så entusiastisk, nå er du ikke det lenger. Hvorfor?

Bruno vippet kakeesken opp på biljardbordet før den falt i gulvet. Enka siktet og skjøt. Kakene spratt til alle kanter.

De var til deg, sa han.

Få dem vekk, sa hun. Jeg vil ikke ha flere gaver.

Jeg fikk dette biljardbordet av middagsgjestene. Og en latterlig fotmassasjemaskin. Hva skal jeg med den? Det er jo ingenting å klappe på.

127

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 127

02.02.2022 17:39

Hesten, sa han.

Hesten? sa hun.

Han tidde.

Hun så på ham. Jeg skjønner hva du tenker, sa hun.

Hva tenker jeg, sa han, og tenkte: Så skjør og sterk hun er, så vakker hun er med håret som av sukkerspinn og spunnet glass. Han strakte ut armen for å ta i det, men strøk hånden gjennom sitt eget hår i stedet. Han åpnet munnen for å si noe, si hva som helst. Han sa: Jeg er snart død.

Da burde du høre på Bellini, sa hun og skiftet spor. Visste Bruno at da Bellini var over åtti, gikk han rett fra måten han hadde skapt musikk på, til avantgarde-abstraksjon? Visste han at det siste ­verket var fylt av en fantastisk energi som tok ­pusten fra en? Hvorfor kunne ikke Bruno gjøre det samme?

Du glemmer en ting, sa Bruno. Bellini var i godt humør. Han snudde seg for å gå, men enka holdt ham igjen, armen hennes var tynn som en kvist, rev han seg løs, ville den kanskje brekke.

Hva er i veien med deg? sa hun. Du er en betydningsfull person som har mistet retningen, likevel får du innpass overalt, men aldri som deg selv.

Han så på henne. Så ovenpå hun plutselig var, så belærende og nedlatende. Han skjøv henne fra seg med stor kraft. Hun falt i gulvet. Forsto hun ikke hvor grusomt det var aldri å kunne framstå som seg selv?

128

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 128

02.02.2022 17:39

Hun prøvde å reise seg, selvsagt forsto hun, hva trodde han. Han trampet i gulvet. Skjønte hun ikke hvor grusomt det var for ham å se det største han hadde i livet, blåse bort med vinden?

Stå i det da, sa enka. Stå i at det blåser bort og for­svinner. Når noe blåser bort, kommer grunn­ fjellet til syne.

Ja, ropte han, og det er karrig, og hvordan er det du ser ut, du som var så vakker? Han ropte ikke særlig høyt, slik han trodde.

Ja da, du føler en hel masse, sa enka og prøvde å komme seg opp fra gulvet, og så bruker du hele livet på å prøve å ikke føle det du føler.

Er det Longinos igjen? sa Bruno opprømt, det minnet om noe forloveden leste høyt for ham en gang, om da Longinos hadde forklart en ung student om det opphøyde i livet og kunsten, og til slutt sa: Og nå til det viktigste, følelsene.

Jeg vet ikke, sa enka. Hva var det viktigste?

Vet du det ikke? sa Bruno, men da får vi aldri vite det, resten av verket har gått tapt.

Han følte seg mer og mer fortvilet. Hvis han bare hadde klart å rive seg løs fra det lysende blikket, ville han løpt sin vei, rømt fra hele situasjonen og ikke blitt stående der, forlatt og helt alene med henne som ikke viste noen interesse for ham.

Cazzo, merda, sa enka, nå lå hun på siden. Alt snakket om hvordan alle ting smaker og lukter og ser ut, hadde snart ødelagt den egne opplevelsen av noe som helst. Visste Bruno egentlig hvordan 129

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 129

02.02.2022 17:39

noe som helst virkelig smakte? Trodde han at han visste, bare fordi han kunne si at en smak hadde hint av brød og melon, undertone av stikkelsbær og ­fioler, var syrlig, men lakrispreget og hadde en god sødme av ditt og datt? Hvem hadde lyst på en sånn smørje?

Han så på henne. For noen minutter siden sto hun oppreist. Nå klarte hun ikke å reise seg, men spydig klarte hun å være. Han satte seg på huk foran henne. Hva mente hun nå?

Jeg mener, sa hun og stablet knoklene i rygg­ raden oppå hverandre, at smak og lukt dessverre aldri har fått samme status som syn og hørsel. Jeg hadde ventet at du som siterte Gandhi, skjønte mer.

Han rev seg i håret. Hva skulle jeg skjønt?

Det, sa hun. Det jeg har prøvd å forklare deg.

Men du tar det jo fra meg igjen. Han trodde hun snakket om smaken.

Du burde i hvert fall skjønt at mat laget av noen i dårlig humør aldri smaker godt, sa hun.

Det er ikke derfor middagen ble som den ble, sa han.

Han tidde. Hun forsto ikke at smaken var borte.

Og han kunne ikke fortelle det, da ville det bli en sannhet uten håp. Han sa: Jeg kom hit i håp om å bli leget.

Enka lo høyt. Du fornektet meg i kveld. Tror du ikke jeg hørte?

Ikke vær så dramatisk, sa han. Se på deg selv. I det ene øyeblikket er du krøpling, i det neste amasone.

130

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 130

02.02.2022 17:39

Herregud, glem det, sa hun, glem tanken på om jeg står oppreist, sitter eller går. Det er noe helt annet og mye mer levende enn meg som forbinder deg med verden. Å komme dit skal være som å vekkes av en søvn.

Ved ordet søvn falt hodet hennes litt på skrå mot gulvet. Hun pustet nesten ikke og var likblek inne i skyen av hår. Bruno la hånden støttende under nakken hennes og sa: Jeg føler meg skyldig.

Hun lukket øynene. Ikke plag meg mer med hva du føler.

Han så på henne, såret. Inni det såret lå alt han lengtet etter å si. Som at han ville være en hun trengte. Ikke alt hun trengte, men en beinsplint, en amulett hun kunne åpne med bankende hjerte.

Jeg er den beinsplinten og amuletten, hvisket hun.

Han løftet armen.

Skal du dra til meg igjen nå?

Han la seg ned. Nei. Aldri. Han la ansiktet mot håret hennes. Det luktet gress og snø. Han hvisket i øret hennes at han følte skyld, men mest over at han ikke visste om det var skyld han faktisk følte, og heller ikke for hva, og hvem. Han løy, han lå jo der med en klo av ømhet i brystet, men det ville han ikke si, da ville hun kanskje si det ordet igjen, hjertet. Han satte seg opp, la armene rundt henne og løftet henne opp. Hun var en fjær, et dun. Hun åpnet øynene og så på ham. Hva sa det blikket. Hva 131

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 131

02.02.2022 17:39

sa hans eget blikk. Han la alle krefter inn på å la ansiktet sitt si: Ikke vær redd.

Så bortkastet, sa enka kortpustet, å snakke bort en bra solnedgang. Bær meg ut.

Han bar henne ut. Blåtimen kom sigende. Eiendommen lå helt stille.

Jeg savner hesten, sa enka. Jeg elsket den hesten.

Kjærligheten, sa Bruno. Alle snakker om den som om den er et problem en må klare å løse.

Den er jo det, sa hun.

Han kjente en intens smerte i hendene da hun sa det; han hadde ikke merket hvor hardt han holdt rundt henne og at knoklene hennes skar dype merker i hendene hans.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 132

02.02.2022 17:39

han sto på trappa. Enka hadde sovnet i armene hans, og han hadde båret henne i seng. Nå sov hun inne i huset. Og han, hvor skulle han sove, som ikke hadde en stein å legge hodet på. Han ville i hvert fall ikke hjem til gartnerboligen, der ravenna­løken ­ventet på ham som en kone. Han så mot annekset.

Noe lokket på ham der. Som en kran som dryppet.

Noe var forandret da han gikk inn. En flaske sto på bordet, eller kanskje sto den der sist, han husket ikke. Han tok et skritt mot den, og skled. På g­ ulvet lå et ark. Han plukket det opp. «Denne evindelige hakkingen, denne løklukta døgnet rundt», leste han. «Nå begynner han igjen …»

Han ringte enka. Bor det noen her? sa han uten innledning.

Hvor? sa hun søvndrukkent.

I annekset.

Enka gjespet. Noen var der for å hvile, men dro igjen. Hun var veldig trett.

Jeg så henne ikke, sa han.

Hvorfor skulle du se henne? sa enka. Må du absolutt ha en kvinne for å føle deg bra?

133

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 133

02.02.2022 17:39

Han krøllet arket sammen, tok flaska, og drakk.

Han forsto det ikke. Noen, en kvinne, hadde vært der for å hvile, men hun dro. Han brettet arket ut igjen. «Står på trappa som en Napoleon …» Bruno slengte arket fra seg, øynene sved som av løk, tapetene flagret i trekken og halsen brant – han hadde tømt flaska uten å merke det. Han sank ned på gulvet. Han var så forbløffet. En fremmed, en vakker kvinne, han syntes skriften røpet det, hadde vært der og dratt som om hun ikke kunne få ham fort nok ut av syne. De hadde sovet på hver sin side av den overgrodde paddocken hver natt. Som to syke.

Han la seg i fosterstilling. Når en har vært syk, tenkte han. Og når en begynner å spise igjen. Da er det som å smake alt for første gang.

Som han lengtet etter den tilstanden.

Han slumret. Han syntes han hørte en stemme.

Den sang «Se hit. Se hit. Bredbrystet er du, men også dum. Stødig er du, men også lettsindig. En­­ foldig, en skrythals er du. Hvordan kunne du slippe tvilen løs? Hvor lenge har det vært din beste venn?

Nå ligger du og dør. Din lettlurte idiot.» Sangen kjentes som en omfavnelse. Han ville løfte hodet for å se hvem som sang sånne ord så sødmefylt, men stemmen var så søvndyssende, så varm og trygg at han sovnet som en tomsing med et smil om munnen, det var så lenge siden han hadde tenkt slik om en kvinne.

Men han sov urolig. Å, hvorfor var en født? En burde i hvert fall bli spurt: Vil du bli født? Du skal 134

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 134

02.02.2022 17:39

få alt du vil. Du kommer til å vokse opp med selvopptatte foreldre som ikke skjønner en dritt, og du får ingen søsken. Du må alltid lyve, og du må huske å undertrykke ditt eget vesen. Du kommer til å gjøre alt for ikke å bli som dem, men også alt for heller ikke å være den du er, og til slutt skjønner heller ikke du en dritt og gifter deg med feil person. Du blir ekspert på å lage mat til fremmede rike mennesker, du kaller det et kall. Avisene kaller deg en gud, og snart kaller de deg en fiasko. Bedre å ikke leve, er det ikke?

Han vred på seg. Gulvet var hardt. Han ville reise seg, men det var umulig, han lå som fastlimt.

Gulvet, jamret han, gulvet måtte ikke bli det siste ­stedet, stedet han ble båret ut fra. Han ville ikke være noe siste sted. Han ville dø på hesteryggen, bli skutt i ryggen, legge ut på en vandring slik at det siste stedet ble tilfeldig, et sted der han bare falt sammen med støvlene på, slik Tolstoj ville, men han døde på en jernbanestasjon, enda han bare ville bort fra huset der han bodde, men ble ubønnhørlig i­ nnhentet, funnet, sammenkrøpet på en kald perrong, som i boka forloveden hadde lest høyt for ham fra.

Han sov kanskje, i hvert fall føltes det som om han bråvåknet av en lukt. Han ravet ut på trappa.

Nattehimmelen hang over ham. Blodet fosset og summet i kroppen. Han følte seg syk og frisk. Som om han var stått opp fra de døde.

Han kjente en søtlig duft, og gikk mot den.

135

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 135

02.02.2022 17:39

Midt i den overgrodde paddocken lå et nesten utbrent bål. Han falt på kne foran bålet. Han satt slik en stund. Han tenkte på hvor vennlige knærne hans så ut når han satt slik. Av og til kom det små knepp fra glørne, og en søtlig duft.

Var det du som sang? sa han til bålet.

Kanskje det, sa bålet, og slengte en pinne mot ham.

Bruno plukket opp pinnen. Et fuglebein. Han snuste på det. Det var der den søtlige lukta kom fra.

Han bet i det. Han hørte lyden av brusk og bein.

Som foten mot det første islaget om høsten. Som lokket på en crème brûlée.

Det er for jævlig, sa han, og kastet beinet fra seg.

Jo, jo, sa bålet, men smaken.

Jeg kjenner den ikke.

Hva? sa bålet. Den er jo så markant, så subtil og sterk på samme tid?

Jeg hadde også en smak jeg var stolt av en gang, sa Bruno stille.

Bålet knitret: Hadde Bruno prøvd å lukke det ene neseboret med en finger og bare puste med det andre?

Jeg har prøvd alt, sa han. Jeg har til og med in­­ halert duften av ravennaløk, men det er noe som sperrer.

Mellom lukta og smaken?

Nei, mellom smaken og meg selv.

Bålet hadde snakket. Bruno stirret inn i glørne slik alle som snakker rundt et bål, gjør når de til 136

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 136

02.02.2022 17:39

slutt kommer på at de vet akkurat det samme. Men han klarte ikke å tie stille lenge. Hvorfor dro jeg hit? sa han, hvorfor drar en noen steder i det hele tatt, hva er det vi skal?

Se på månen, sa bålet.

Bruno så opp. Var det alt?

Bålet sluknet. Bruno reiste seg. Enka hadde åpnet vinduet der oppe. Var det hun som sang? Hvem be­­dro hvem i verden, hvem var den største løgneren, egentlig? Hva var musikken enka spilte nå – var det den samme David spilte for Saul? Det måtte ha vært en spesiell akkord som traff, slik at angsten forsvant.

Han strakte seg på tå for å se bedre. Nå sto enka oppreist igjen, gikk lett og ledig foran vinduene og skinte som en solgudinne. Å, hvorfor måtte han lide sånn? Han ropte det ut. Han ble stående og lytte. Slik hadde mennesker alltid stått og ropt og lyttet, kom han på. Uten å få svar. Det var bare ropet som fantes. Men nå kom det et svar: Hvor var du da jeg skapte alt dette?

Han la hendene foran ansiktet. Hva skulle han bruke det svaret til? Svaret var like ubrukelig som den røde lampen høyt oppe på veggen i kirkene som sa: «Det er noe her.» Han trampet det sluknede bålet flatt, knuste restene av fuglefjær og brusk og bein til støv.

Han gikk og satte seg på verandaen utenfor annekset. Han ville se hvordan det var å sitte der 137

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 137

02.02.2022 17:39

og se mot seg selv, slik den trette kvinnen i annekset hadde gjort, først i troen på at gartnerboligen var tom, så i irritasjon over løklukta og over at han sto på trappa som en Napoleon. Hvordan kunne hun sammenligne ham med den kortvokste, selvopptatte mannen? Han skulle heller ha drevet med gartnerting. Han skulle ha klippet av en rose og lagt den på gelenderet hennes eller klippet gresset med ljå i bar overkropp, da ville hun nok blitt værende.

Han så mot enka sitt hus igjen, mot gartner­boligen og annekset og åsene bak, hele sirkelen han hadde gått i. Hvem så den trette kvinnen da hun gikk sin vei med raske skritt mens hun prøvde å få ut ­flokene i det lange håret?

Ingen så henne. En fugl.

Han lo forbauset. Han trodde han var trist, men nå kjente han rytmen på Mammu i kroppen, lykke­ følelsen når restaurantkjøkkenet skinte og kjøkken­ redskapene gled gjennom hendene og alle ville det samme. Gleden var ikke ny, det var en gammel glede, den samme moren en gang sa at hun også kjente når hun sto med en visp i hånden og var spent på hva for noe fantastisk som skulle skje med ingrediensene hun hadde foran seg. Så vanvittig lett det var å lage mat, så vanskelig og vidunderlig det var, og så alvorlig. Og likevel. Etter alle de be­­jublede smakene han hadde eksperimentert fram, sto smaken av rugbrødskiva med ost som en fremmed stakk til ham på en togreise en gang, som den største smaksopplevelsen av alle. Han la hodet 138

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 138

02.02.2022 17:39

bakover og lo latteren forloveden hadde etterlyst, den som hadde ligget i halsen altfor lenge.

Han løp inn i gartnerboligen, hentet den barokke kokeboka og fant stien bak annekset. Han red ikke.

Han gikk. Han ville sitte på berghylla han fant sist.

Han ville se boka åpne seg som en horisont mot havet.

På vei tilbake så han at landskapet glitret som etter et regnskyll. Hadde det regnet? Han hadde sittet på berghylla med boka i hendene, men begynt å lese, og kastet bort tiden på et kapittel om at jakt var adelens privilegium. Han hadde sittet foran havet. Men han hadde glemt å se på det. Han måtte skjerpe seg. Han så seg rundt etter en passende gresstue og fant en tørr og fin tue som var lett å rive opp. Han hulte den ut på undersiden og plasserte den på hodet. Vekten var behagelig. Ikke for tung og ikke for lett.

Han gikk videre som med et veikryss i hodet.

Tua virket. Det kjente han godt. Trådlignende røtter dinglet foran øynene. Sikkert fulle av ­bjørnedyr, en av de eldste skapningene på jorda. Han begynte å småløpe. Forsiktig, med boka under den ene armen og den andre hånden lett mot tua på hodet.

Tankene ristet. I totalt uttørkede områder, uten en dråpe vann, tenkte han løpende, uten døde trær og ikke ett grønt blad, ser en alltid mennesker, mens de vannrike, store skogområdene er nesten mennesketomme. Men før, kom han på, sist is­­breene 139

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 139

02.02.2022 17:39

smeltet, vokste vel skogene mot h ­ verandre og ble til en nesten sammenhengende skog som dekket hele Europa. Han så seg rundt. ­Landskapet måtte ha vært mer tettvokst den gangen. På den tiden ville han ha måttet jakte selv. Hjort og villsvin, og iblant, for letthetens skyld, en smakfull hurtigmat, beccafichi al nido, grillede ­hakkespetter på sopp, og uccelletti, tordi, allodole, pettirossi, merli, monachine, alt som hadde vinger og kunne fly.

Mens han gikk slik, kom de samme politibetjentene han hadde sett før, gående. De kom ­tydeligvis fra Bocca. De hadde beige drakter med svarte snorer, høye støvler, pistoler og batonger i beltet og cannoli i hendene. De stirret på ham. Han stirret tilbake, og da han løp forbi dem, lo de høyt og innforstått med rosa og hvit krem i munnvikene, som om de nettopp hadde myrdet noen, tenkte han, som om de nettopp hadde begravd liket under gulvplankene, og da siste spiker var slått i, hadde de hørt hjertet slå under gulvet. Han ble stående og se etter dem til de ble borte. Så løftet han gresstua forsiktig ned på bakken, og gikk hjem.

Han vasket kjøkkenet. Han støvsugde alle gulv. Han så mot speilglasshylla og speilet der han hadde stått så mange ganger med munnen full av skum. Nå sto han der igjen. Han sa ikke: «Jeg skal glemme.

Glemme enka, glemme gleden over smaken, ønsket om å skape noe alle vil ha.» Han ville ikke glemme.

Han ville huske. Huske skuffelsen over at månen, 140

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 140

02.02.2022 17:39

universet og kjøkkenredskapene ikke var magiske i seg selv. Huske at alle ting var tomme, og at han måtte fylle dem med mening selv hver dag. Han sa ikke: «Dette er kjernen i det jeg hele tiden prøvde å skjønne, og selv den skal jeg glemme.» Han glemte å glemme kjernen, og sa: En gang skal jeg bli et menneske som levde for lenge siden.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 141

02.02.2022 17:39

jeg løy ikke. Jeg sa bare ikke alt. Jeg visste ikke hva alt var. Ingenting er som en tror, og derfor trenger en ikke å tro noe som helst. Ordet forferdelig er kanskje ikke det rette ordet om meg. Jeg har ikke et mer presist ord. Jeg gikk i mørke. Så gikk jeg i en sky. I skyer ser en nesten ingenting.

Men ingenting kommer av ingenting. Ingenting er ikke-­vitenhetens sky. Da jeg satt på toget tilbake til Milano, så jeg for meg det som hadde hendt, som på en scene. Allerede før toget var ute av Piombino, hadde handlingen utspilt seg i et omvendt déjà vu: En kokk som løper og har mistet smaken og en vakker og vital enke som blir sittende i rullestol på en mystisk og skjønn eiendom. Enka ga meg alt jeg ikke ville ha. Jeg kaller det aggressiv vennlighet. Å hjelpe noen på den måten er skadelig. Jeg ba ikke om noe. Beklager hvis jeg virker litt distré, jeg har en and i ovnen og må passe tiden, vi skal nemlig snart … men det kan jeg fortelle senere.

Det merkelige var at i det samme toget gikk videre mot Milano, gikk også et ras av følelser gjennom meg, som i en omvendt parallell. Først ble jeg kald, så ble jeg varm. Det var som om jeg brant.

142

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 142

02.02.2022 17:39

Jeg skalv og hakket tenner. Noen så det, jeg kjente hender rundt meg. Noen ga meg et glass vann. Jeg kjente vannet renne gjennom halsen. Det f­øltes som om huden på armene mine krøllet seg som skinnet på anda jeg øste brennhet sjy over i stad.

Skinnet boblet opp, så trakk det seg sammen. Slik føltes det. Er du allerede død, kjenner du det ikke, men lever du, er det et inferno. Da toget nærmet seg Viareggio, gikk det over. Jeg kunne sagt at da forsto jeg hva som skjedde. Men jeg er bare et menneske. Folk prøver å forstå alt mulig. Men er det mulig. Jeg vet ikke. Forskere forstår heller ikke hva de kommer fram til. De kommer til et visst punkt, kaller det et eller annet, og så må en være i det. Jeg liker ikke det. Det er for endelig. Det er usikkerheten som er vakker. Den holder en i gang. Måltidet for enka var en katastrofe, men enka fortsetter å leve, redusert, forkrøplet, energisk og vital, kanskje rir hun igjen, for alt jeg vet. Men hold tråden et øyeblikk mens jeg svarer i porttelefonen, et bud har kommet …

Kort sagt, jeg bryr meg ikke om enka mer. Før toget kom til Spezia, var også den dårlige samvittigheten for at jeg stakk av fra bryllupsforberedelsene for tre år siden, borte. En fantastisk følelse. Tåka lettet. Hjernen klarnet. Det var som da jeg var liten og kom til en uventet lysning i skogen og trodde jeg så alver. Det var ikke alver jeg så. Det var følelsen en også kan få som voksen når en plutselig kjenner at en er på nippet til å forstå noe stort.

143

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 143

02.02.2022 17:39

Da toget rullet gjennom forstedene til Milano med de slitte høyblokkene, balkongene med gamle parabolantenner og gulvtepper og tøyvask som henger til tørk i årevis og aldri blir tatt inn, så jeg at verden er blitt et sted der menneskene ikke lenger ønsker å være. Jeg forstår dem. Jorda spytter også ut alt den ikke vil ha. Da jeg gikk av toget og sto i jernbanehallen i Milano, følte jeg meg overraskende glad. På vei til Mammu hoppet jeg over en spypøl uten å ergre meg. Tvert imot gledet det meg å se gulrøtter og grønne erter på asfalten og at folk faktisk spiser veldig sunt. Ting skjer. Blader faller og kommer tilbake. Fugler flyr i lufta. Hårdotter. Folk tror de rydder, men støvet feies bare hit og dit, fyker med vinden over landegrensene og blander seg med andres støv og øyenbryn og spytt.

Blomster visner og spretter opp igjen. Mammu går sin gang uten meg. Den seiler videre på minnet om smakene jeg skapte. Det er fantastisk. Restaurantgjestene tror de finner min unike smak i maten kjøkkenteamet på Mammu lager. De ansatte holder tett, restauranten er tross alt min, og alle tror fullt og fast på at en dag snart kommer både jeg og smaken tilbake. Det siste må jo skje først. Jeg har nok å gjøre. Flere ganger i måneden, alltid på ulikt tidspunkt, oppstår Mammus lille baby Mammulina. Vi, det er to lærlinger og meg, har gjort en avtale med kommunen om å leie oss inn i ulike kondemnerte bygninger rundt om i byen, helst gamle forretningslokaler med sjel, men også større 144

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 144

02.02.2022 17:39

leiligheter som ser ut som de hastig har blitt forlatt. Leien går sannsynligvis til mafiaen, men det vet vi ikke. Vi har seks ulike steder vi ­veksler mellom nå, det siste er en systue med plass til tolv.

Favorittstedet har likevel blitt denne forfalne patriser­leiligheten i distrikt 4, et område dit nesten ingen lenger går og få vet om. Møblene sto intakt, det lå til og med en tretti år gammel svart- og hvitstripete dress og en rød dansekjole over en stolrygg, som om noen nettopp hadde slengt dem fra seg. Dressen passer meg perfekt. Jeg har den på meg nå. Vi averterer ikke. Folk finner oss. De sier at de elsker å lete, at det skjerper appetitten. Jeg vet ikke. For meg er appetitt noe abstrakt som kommer og går som den vil. Av og til stikker smaken snuten fram. Da må jeg ikke kaste meg over den som en tiger over sitt bytte, da løper den sin vei.

Her om dagen trodde jeg smaken var tilbake for godt. Jeg har sluttet helt å smake på rettene jeg lager, det holder med å måtte få i meg maten jeg nødvendigvis må spise selv. Lærlingene forstår.

Men da jeg hentet fire små Budino di limone ut av kjølerommet en kveld for servering, og så hvordan de dirret og vibrerte, så hvordan de holdt det raspede sitronskallet like fint fordelt som da jeg hadde vendt det forsiktig inn med slikkepott samme morgen, så hvordan de sto der i all sin tillitsfulle letthet, klarte jeg ikke å stå imot. Jeg spiste en. Jeg ventet ingen smak. Jeg ville bare kjenne konsistensen, kjenne skyen av sitronfromasj smelte i munnhulen 145

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 145

02.02.2022 17:39

igjen. I stedet kom smaken. Det var helt fantastisk.

Jeg turte nesten ikke svelge. Jeg ville ikke skremme smaken bort. Men jeg måtte også være modig. Så jeg spiste en til. Det samme skjedde. Alle fire fromasjene lot meg kjenne smak av alt jeg hadde hatt i. Sitronene, eggene, mandlene, sukkeret og skvetten med Bermuda-rom. Jeg ble så glad at jeg glemte å være forsiktig og satte i gang med å tilberede Rose Diaboliche av futuristen Marinetti, en lett røre av egg, mel og sitron som vispes sammen med en håndfull roseblader før den friteres, en rett ment for kommende bruder, faktisk den samme som forloveden også fikk. Nå sto jeg der og tilberedte den igjen. For hvem, tenkte jeg. For ingen. Da den var klar og jeg skulle smake, var smaken borte igjen. På en måte likte jeg det. At smaken kommer og går, er bevegelse. Det motsatte er stillstand. En dag skaffet jeg meg et rugbrød fra Østerrike og laget meg en brødskive med ost fra Altenmarkt. Det smakte ingenting, men synet av den, og konsistensen, vekket meg. Det fikk meg til å forstå dypere hva mat er.

Før orket jeg ikke se at gjestene spiste maten jeg laget. Jeg foraktet dem nesten. Nå ser jeg på dem.

Først smaker de på maten. Forsiktig, med en viss forventning. Så får de et uttrykk av forvirring i ansiktet før de kjenner en eksplosjon av velbehag ile fra munnen gjennom hele kroppen. Det gjør dem løsslupne og glade. Det er fint. Jeg vil at de skal føle seg verdsatt. De skal ikke ha for stor respekt eller føle underdanighet overfor maten de 146

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 146

02.02.2022 17:39

skal spise. Jeg varter dem opp som om de var hjemme hos en slektning. Jeg vil at de skal føle seg omfavnet. Det virker. Jeg synes jeg ser det i øynene deres. Kanskje maten minner dem om ganger de var lykkelige. I så fall har jeg klart å lyse opp en annens sjel med noe jeg har laget. Jeg tror tapetene som flagrer i trekken her på Mammulina også spiller inn. Gjestene sier det samme. De sier at synet av de sønderslitte tapetene med motiver fra Pompeii, de banale Chianti-­flaskene med levende lys og serviettene og papirdukene som aldri holder seg på plass, får nakkehårene til å reise seg. Jeg forstår dem. Den mest virkelige måten å gestalte virkeligheten på, er jo eventyret. Virkeligheten er eventyrets teologi. Det er så jævla heftig. Dette forstår jeg jo. Jeg har alltid forstått den verdenen, alltid villet forsvinne inn i den verdenen. Den er mystisk på en konkret måte. Bare i den verdenen har jeg følt meg voksen. Den verdenen er sannere enn alt. Virkeligheten er antakelig for merkelig for meg. Natur­ lovene forklarer en del, men de forklarer ikke selve mysteriet. De sier ingenting om hvordan virkeligheten, som utfolder seg oppå alt det konkrete, kan være så ulogisk og underlig. Det er ingen sammenheng mellom det som eksisterer omkring oss, og den informasjonen som sansene gir oss. Jeg skjønner det nå. Det vi ser, hører, lukter og smaker, for den som er så heldig å kjenne smak daglig, er noe helt annet og mye mer livaktig enn forestillingen om det. Å tenke på en spesiell smak eller lukt eller 147

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 147

02.02.2022 17:39

en spesiell blåfarge er noe helt annet enn å kjenne, lukte og se den. Følelser, derimot, er noe uforståelig rot. Følelser er mye mer pålitelige enn fornuften, men derfor kan vi ikke handle i samsvar med den.

Jeg synes jeg skjønner det nå. Hva fornuft til syvende og sist er, kommer an på om en er sulten eller mett, uthvilt eller trøtt. Sånn sett blir det enda mer meningsfylt å ikke bare være kokk, men matkunstner. Folk må betale ekstra for det, og det vil de. Vi satte prisene ned en stund. Det likte de ikke.

Vi kan heller ikke vite noe sikkert om virkeligheten rundt oss. Vi tror det bare. Men det finnes tegn.

Når en ser tegnene, får livet retning. Barn ser dem.

Barn har retning. De sier «nå er du liksom død, og så tryllet jeg deg liksom levende igjen». Den logikken føler jeg meg hjemme i. Vår verden klarer ikke å ta dette opp i seg, enda så mye merkelig det skjer med mennesker. Når folk ­kommer inn på Mammulina, når de slår sammen de våte paraplyene og setter seg ved bordene, når øynene deres lyser og en plutselig latter brer seg av at noen mister et lynende gebiss på tallerkenen, tenker jeg hver gang: Så skjøre vi er, alle sammen! Så lett det er å dø! Sist søndag kom et eldre par inn døra, i mot­lyset trodde jeg nesten det var mor og far. De hadde reist helt fra Venezia for å spise hos oss. Kvinnen laget samme lyd som mor laget i halsen når hun svelget.

Hva betydde den lyden. Den betydde: Jeg er mor.

Hun sa ikke adjø da de gikk. Blikket sa: Jeg skal aldri gå fra deg. Et løfte og en trussel. Jeg håper de 148

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 148

02.02.2022 17:39

ikke kommer igjen. På matmarkedet kjøper jeg av og til urter av en spesiell kvinne. Hun har nesten ingenting til salgs som jeg vil ha. Men hun smiler så fint. Hun ser meg. Hun er en sol. I august kommer de første spede rødbetene, da kjøper jeg det.

Nå har hun bare salater. Hun er litt frekk. Når jeg skal gå, nasker hun til seg en eller annen frukt fra naboboden og gir meg, sist var det en klemetin. Jeg kjente safta renne gjennom halsen. Jeg drømmer om at hun en morgen kommer løpende mot meg som en sol med ingenting i ­hendene. Da skal jeg si: Jeg elsker sola, for den lyser på alt, og det betyr at du har sett meg. Det skal jeg si, og jeg skal stå helt stille og føle meg latterlig og dum. Forloveden må ha sett meg, alt annet er så forvirrende. Diskusjonene om rette og spisse vink­ler som hun gjenfortalte fra arkitektkontoret der hun jobbet, forvirret meg ofte. Jeg klarte ikke å ta det inn. Hvem snakker hun til nå. Det er mye snakk overalt. Straks folk kommer inn døra her, begynner de å snakke. Jeg liker det. De snakker, men om andre ting enn de gjør ellers. De sier det selv. De synes at de beveger seg annerledes, også. Det er riktig. Bevegelsene de gjør, ligner dem folk gjorde før i tiden. Jeg tror det.

Ingen må innbille seg at han forstår fortiden. Men når noen bærer et tent stearinlys gjennom lokalet her og legger den ledige hånden beskyttende bak flammen så den ikke blåser ut, får vi et glimt av den. Måten å holde noe i hånden på, måten å be­­ vege seg på får meg til å tenke på gamle redskaper 149

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 149

02.02.2022 17:39

på loppemarkedene. De ligger der som merkelige relikvier. Som de jo er. Slik de glemte bevegelsene er. Jeg liker ikke når gjestene går. Så mange av­­ skjeder. Nå ser jeg at det begynner å mørkne. Hvis månen skinner inn, drar jeg gardinene for. Å dra til månen krever den ultimate avskjeden. Da må en virkelig være innstilt på å dø. Hvordan kunne de første astronautene svare så dumt da de ble spurt om hvordan det føltes å stå på månen og se mot jorda. De sa at vi bare tenkte mission completed og at nå kunne vi gå inn i kapselen igjen og spise tubene med and og kaviar. Jeg ble så skuffet da jeg så opptak av det. Jeg var helt sikker på at de skulle beskrive en følelse ingen her på jorda hadde hatt før. Men de var vel ikke langt nok ut. Jeg diskuterte det med en nervøs brite som stadig kommer til Mammulina. Han forsvarte astronautene. Han sa det var topptrente menn, og at de ikke hadde ord for det de hadde opplevd, og hvis de hadde ord for det, var de redde for å bli sett på som gale hvis de prøvde å uttrykke noe annet enn det vitenskapelige og tekniske de var drillet i å beskrive. Han sa det var litt som å prøve å uttrykke sin kjærlighet til en kvinne. Jeg sa kanskje det og hvem vet og at i dag forkastes store sjelelige opplevelser som fantasi­ historier, men tenk litt lenger tilbake, sa jeg, til jordas tilblivelse, tenk hvordan jorda hele tiden prøver å stabilisere atmosfæren selv med vulkan­utbrudd og flom. Tenk heller på at trærne strekker greinene oppover, sa briten. Vær heller fornøyd med verden 150

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 150

02.02.2022 17:39

slik den er, for det var han. Det var litt av en tanke.

Jeg svarte ikke på det. I det siste har jeg lurt på om smaken forsvant fordi jeg ville bli sett gjennom den. Jeg vet ikke, men kanskje er det sånn at jeg har villet gjemme meg i hver enkelt ingrediens og vise mitt sanne jeg i kraft av dem. Det er det samme som å lyve. Men da lyset falt inn vinduene her i ­formiddag mens jeg skrelte en kvedefrukt og en solstråle falt over hånden min, ble jeg plutselig var at det lyset kom fra vår største stjerne. Tanken traff meg med et høyt smell, som smellet når en romkapsel treffer atmosfæren. Et vilt øyeblikk var jeg selv inne i kapselen. Jeg så jorda på avstand. Atmosfæren rundt den lignet sukkerspinn og spunnet glass. Jeg så hvor blå og liten den svever i det svarte universet og hvor tappert den prøver å holde den ytterst skjøre atmosfæren samlet rundt seg som et lite teppe. Hvor mye tydeligere må vi ha det, tenkte jeg da. Vi er maur. Maur er dyktige. Vi bor på en liten planet som fortsatt snurrer på grunn av farten den fikk under big bang. En gang slutter den å snurre. Jeg sjekket det. Forskerne er litt uenige.

Noen mener den snurrer saktere og saktere, andre sier den har begynt å snurre fortere. Jeg tror på det første. Da dinosaurene levde, var døgnet kun på sytten timer. Vi er på vei dit igjen nå. Hvis ikke det er omvendt. Jeg fikk lyst til å ta den blå planeten i armene mine og trøste den. Tanken på å omfavne jorda vi alle bor på, ga meg en følelse jeg aldri har hatt før. Den skjøt inn i brystet og videre ned i 151

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 151

02.02.2022 17:39

mageregionen. Den var som et kyss som invaderer hele kroppen. Den åpnet noe i meg. Videt meg ut.

Ja, tenkte jeg, bedre å la matrettene jeg skaper, spasere ut i verden uten meg. Jeg gjør uansett det jeg elsker høyest. Det er egentlig genialt. Jeg lager maten, kjøkkenteamet kontrollerer smaken, gjestene spiser, og når de har spist, kommer de ut på kjøkkenet og sier at jeg får fram smaker som gjør livet verdt å leve. Det siste er nok riktig. Når jeg først har kommet i gang, er jeg nådeløs. Jeg trenger ikke musikk lenger. Jeg hører musikken inni meg.

Gjestene lander som fugleflokker. Måltidene på Mammulina er som en messe, sa en gjest til meg i går, et løfte om at mennesket har mulighet til å forbedre seg. En annen sa hviskende at dagens rett, blekksprut kokt i sitt eget blekk på en seng polenta, var nøyaktig den samme han hadde sett i en drøm natta før. Øynene hans lyste. For en underlig og teatralsk rett, ropte en annen gjest da retten ble båret inn, det svarte blekket mot den lysende gule polentaen! Jeg ble nødt til å sette meg, jeg ble så overrasket. Retten var enkel. Nesten alminnelig. Og de beskrev den som et ikonmaleri. Hva ville det si?

Var det en skjult beskjed om å tre inn i en annens tjeneste? Tanken gjorde meg nedstemt. Jeg kom til at det kunne ikke handle om noe teologisk. Det måtte handle om noe mer åpent. Kanskje handlet det bare om å gjenskape tørsten etter det gåtefulle.

Hvis ingen tørster etter magi, blir livet veldig tørt og mørkt. Det har jeg alltid følt. Vi har uventede 152

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 152

02.02.2022 17:39

dyp inni oss, alle sammen. Maten du lager, er lyset, sa gjesten jeg serverte like etter, ikke det røde lyset høyt oppe på veggen i kirkene som later som «det er noe der», men det andre lyset, det som sier: «Her er det.» Ja, jeg skal ikke stå i veien for smaken, sa jeg. Nei, sa han, men du tjener den, slik en god regissør eller komponist helt underkaster seg stykket og musikken og lar smaken få utfolde seg i fred.

Han reiste seg og kysset meg i pannen. Da skjønte jeg det. Jeg gjør som alkymistene, de som søkte gull og de vises stein. Jeg vet at mange ofte bare ville tiltuske seg visdom og magiske krefter. Men noen av dem fant faktisk gull. Finner du gull, må du virke i verden for andre menneskers beste. Nå må jeg visst gå. Lærlingene vinker på meg. De ser litt desperate ut. Det har sikkert hendt noe på kjøkkenet. I går var det en frityrgryte som hadde tatt fyr. Nå er det vel gassen som er tom. Jeg lovet å bytte kolbe i går.

De vinker fortsatt. Jeg smiler og vinker tilbake. Vi åpner ikke før om et par timer. Alt de skal gjøre, er å dreie spaken på gassbeholderen mot høyre. Jeg skal selvfølgelig hjelpe dem. Men jeg skynder meg ikke. Jeg vil glatte ut skrukkene på dukene først.

Plassere flaskene med stearinlys litt annerledes.

Nyte den sitrende forventningen i lokalet før gjestene kommer. Lærlingene roer seg visst ned. De har satt på musikk. En tango av en eller annen argentiner. Hvordan fant de på det. Et gedigent tango­ orkester. Mammulina er alltid magisk, men i kveld er det en helt egen stemning. Herregud. Det går jo 153

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 153

02.02.2022 17:39

fint nå. Restaurantene mine flyter videre på smaken jeg hadde. Orkesteret spiller videre. Det er egentlig et under. Lærlingene merker det nok også. De kikker ut svingdørene og vinker. De ser opprømte ut.

Jeg får nesten lyst til å løpe. Jeg løper, skyver døra til restaurantkjøkkenet opp og drar spaken på gassbeholderen mot høyre. Jeg kjenner en kjent duft.

Det sitter noen her. En kvinne. Hun sitter ved vinduet. Huden har et nesten grønnlig skjær, et gjenskinn fra trærne ute, tenker jeg og prøver å holde meg oppreist, men knærne bærer meg ikke, jeg faller på kne og sier: Hvordan fant du meg?

Jeg måtte det.

Stemmen er myk. Hun legger hendene flatt foran seg på bordet, slik hun pleide å gjøre når hun visste nøyaktig hva hun skulle si, men lurte på om hun kunne si det akkurat sånn.

Jeg sier: Du har satt opp håret.

Hun slipper det ned.

Den dagen du kom fra Elba, sier hun. Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Det var noe nytt i blikket ditt.

Jeg fortalte deg jo om eiendommen, sier jeg, om den elendige restauranten der …

Men det hadde skjedd noe med deg, sier hun.

Noe større enn bryllupet, større enn restauranten.

Du var euforisk. Jeg ble redd.

Jeg ser meg rundt. Jeg kan ikke sitte sånn og knele, vi åpner snart. Jeg reiser meg og sier: Jeg har ikke tid til dette.

154

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 154

02.02.2022 17:39

Hun tar meg i armen, står tett inntil meg som en stråleovn satt på fullt og sier: Du eksploderte av ideer da du kom hjem. Du var allerede fantastisk fra før. Nå var du en trollmann jeg ikke kjente. Det var som om du var trukket opp for hardt. Og senere, da vi ble skilt, og jeg så bilder av deg i avisene, så jeg at blikket ditt var helt dødt. Du hadde dødd innvendig. Derfor skrev jeg til henne. Jeg ba henne kontakte deg. Jeg ba henne be deg komme. Jeg ville gi henne til deg.

Jeg drar armen til meg. Jeg dirrer. Jeg presser tunga hardt mot ganen. Jeg biter kjevene hardt sammen. Hva venter hun at jeg skal si. Skal jeg si at jeg er rasende. Det ser hun vel. Hvorfor står hun der og lukter så fordømt godt. Hvorfor har hun sjalet jeg ga henne, rundt skuldrene. Hvorfor tar hun det av. Skjønner hun ikke at jeg har mye å gjøre.

Jeg hører latter og stemmesurr inne fra restauranten og sier: Jeg må hilse gjestene mine velkommen. Å ja, sier hun. Men alt er vel bra nå?

Jeg sier: Ja, hvis du går, er alt bra.

Jeg går mot døra.

Hun stiller seg i veien.

Jeg ser ikke på henne. Jeg ser på føttene mine.

Mot lyden de nettopp laget. En sprø lyd. Som foten mot det første islaget på en søledam om vinteren.

Som skjeen mot overflaten på en crème brulée.

Som tennene mot rugbrødskiva med ost jeg fikk en gang, som ga en smak jeg aldri kunne glemme. Nå 155

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 155

02.02.2022 17:39

er den her igjen. Spyttet flyter. Jeg tygger luft som smaker brød. Jeg er fortvilet, rasende og noe annet.

Glad, kanskje. Hva skal jeg med det. Jeg har andre gleder nå. Hva vil disse følelsene meg, hva skal jeg med dem. Jeg skal tilintetgjøre dem. Jeg bruker alle krefter på det her jeg står. Hun merker det. Hun flytter seg. Hun svinser rundt på gulvet bak meg.

Jeg hører knitring inne fra min egen kropp, musikken, vingesus.

Hva er det for en musikk? sier hun, allerede et annet sted i tankene.

Jeg snur meg.

Hun tar noen dansetrinn på gulvet. Kroppen er tynn og kjent, hendene også, de ligger rundt halsen min.

Jeg løfter dem bort. Hun forstår ikke. Hun skjønner ikke hvor forstyrrende de hendene er, skjønner ikke hvordan det er å miste det fineste jeg hadde.

Jeg sier det. Å, sier hun, jeg trodde jeg var det fineste du hadde.

Gjorde du?

Forbauser det deg?

Ja. Egentlig.

Tenker du ikke sånn? sier hun.

Jeg tenker meg om. Nei, sier jeg. Jeg tenker ikke sånn.

Jeg lyver. Jeg må det. Jeg må ikke bli slukt.

Hva tenker du nå da? sier hun, og danser.

156

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 156

02.02.2022 17:39

Hvordan kan hun spørre om noe så alvorlig, og bare danse?

Hun svarer ikke. Hun danser. Håret snurrer i lufta. Det river meg opp. Så frekk hun er, så ond og deilig, sjela mi flyr ut av kroppen og rundt på kjøkkenet, jeg dør og hun smiler, og sjela kommer tilbake og flyr inn igjen, og jeg er ikke død lenger.

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 157

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 158

02.02.2022 17:39

av marit tusvik Reisa til mandarinlandet (dikt/prosa) 1979 Mellom sol og måne (dikt for barn) 1984 I byen under byen (dikt) 1985 Jorunn og Janfrid (barnebok) 1986 Hestehov (dikt for barn) 1987 Katrine (for barn med lesevanskar) 1987 Kua som fraus (barnebok) 1988 Bruno Andante (barnebok) 1989 Hareungen som blei åleine (barnebok) 1990 Mugg (skuespill) 1990 Petter Larsens dag- og nattbok (barnebok) 1991 Ishuset (roman) 1991 Etter William (skuespill) 1993 Alle vakre jenters hambo (skuespill) 1994 Bell (roman) 1995 Gjennomtrekk (dikt) 1997 Nord (roman) 1999 Stille og fint (roman) 2002 Proppen (barnebok) 2002 Valdemar Blå (barnebok) 2003 Angerhøy (skuespill) 2005 Sigrid Finne (roman) 2007 Samlede dikt (dikt) 2008 Deilig er jorden (roman) 2009 Ishuset (skuespill) 2010 26 små romaner (fortellinger) 2011 Fleur (roman) 2014 I hans armar (roman) 2017

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 159

02.02.2022 17:39

Mannen fra Milano_Marit Tusvik.indd 160

02.02.2022 17:39