Kristin Friis – Lacuna

Friis. Lacuna. omsl.qxp_Layout 1 22.03.2021 14:45 Side 1

L Hvor mye mindre ville hun ikke hatt å tenke på nå hvis hun ikke hadde sett Hedda i den blomstrete sofaen i stuen i natt. Hun var ikke blitt presentert for mannen Hedda henga seg til. De to unge i et slags uforklarlig lys da hun så dem fra trappen, sjokkerende hvite i det tunge mørket utenfra.

U FRIIS

Lacuna er en roman om en ordnet tilværelse som i løpet av en liten sommerkveld løser seg opp i flagrende filler.

C KRISTIN

kristin friis (f. 1969) debuterte i 2012 med romanen Fjøset, ifølge Stavanger Aftenblad «en slags Beckett for bønder», og i 2017 utga hun romanen Familiesykdommen, en tilstandsrapport fra en jente i kamp for å bevare sin identitet i en instrumentell sykehusverden.

Lacuna er Kristin Friis’ tredje roman.

Etter en lang arbeidsdag på legekontoret åpner Ine porten hjemme hos seg selv. Hun bor i et villastrøk sammen med Jarl og datteren Hedda, som er i ferd med å forsvinne ut av livet deres.

Huset er tomt, men overalt finnes det spor, og en vag uhygge hviler over eiendommen – vannet stiger i dammen nederst i hagen der rododendronen står, sluket i kjøkkenvasken er tett, og noen har drukket av vinflasken som hun og Jarl bare så vidt smakte på da de spilte sjakk i helgen. Hun tenker på det nattlige synet av Hedda og den fremmede i sofaen, og hun tenker på den unge mannen hun hadde inne til konsultasjon tidligere på dagen.

Hvorfor satt han der bare, stirret på bildet av Hedda, hvorfor gikk han før hun fikk muligheten til å stille en diagnose? Og hvorfor dultet han så aggressivt borti henne på veien hjem?

A

N FORLAGET O KTO B E R

forfatterp ortrett: Paal Audestad omslagsfoto: Svetlanais | Getty Images om s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 2 9 0

A

L A C U N A

KRISTIN FRIIS

ROMAN

Om Fjøset (2012): «Et sanselig og naivistisk språk formidler et ubehag og en desperasjon som vipper over i et nesten sykelig, repeterende handlings- og tankemønster. Det kjennes faktisk fysisk!» gu r i h j u lsta d , Trønder-Avisa «Debutant Kristin Friis skaper rørsle i den totale stillstanden … Det er altså ikkje på det ytre handlingsplanet Friis har sett inn sitt litterære skyts. Men ho treffer svært godt på den indre blinken» i n gv i l d b r æ i n , Dag og Tid Om Familiesykdommen (2017): «en tett og skakende avsløring av misforholdet mellom en autoritær voksenverden og et ungt menneskes forsøk på å finne seg til rette i livet … en skarp og rørende rapport fra sykehusverdenen» t u r i d l a r s e n , Dagsavisen «Sårt og stillferdig om en ung jente som invalidiseres av spiseforstyrrelser … Friis skaper en fortettet stemning av hverdagens monotoni og jentas refleksjoner, og bygger litterært og emosjonelt sterke scener som stundom minner til forveksling om maktmisbruk og overgrep, og slik reiser viktige spørsmål om grensen mellom tvang og frihet, omsorgsplikt og privat autonomi» sigmund jensen, Stavanger Aftenblad

|

FORLAGET OKTOBER

Lacuna_ Kristin Friis.indd 2

17.03.2021 12:41

KRISTIN

L A C U N A

FRIIS

rom a n

Lacuna_ Kristin Friis.indd 3

|

for l aget oktober

17.03.2021 12:41

kristin friis Lacuna © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond 12/15 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 isbn: 978-82-495-2329-0 www.oktober.no

av kristin friis Fjøset. Roman, 2012 Familiesykdommen. Roman, 2017

Lacuna_ Kristin Friis.indd 4

17.03.2021 12:41

gått fort, men heller ikke sakte. For å få ned pulsen stoppet hun i veien før hun var fremme ved porten. Det irriterte henne at hun måtte anstrenge seg for å komme inn i sin egen hage. ­Poenget med en port måtte vel være å markere en grense ­mellom privat­ livet og verden utenfor, ikke at p ­ orten skulle stenge henne ute, som for å understreke at hus og hjem var midlertidige goder, mens de ­ubehagelige følelsene som samlet seg opp og nå lå og skvulpet kvalmt inni henne, var evigvarende. Jeg er i en spesiell situasjon, og spesielle situasjoner er gjerne forbigående, sa hun til seg selv med oppmuntrende stemme, uten at hun kjente seg overbevist. Hun så for seg en port som åpnet seg automatisk når hun kom hjem fra jobben, ikke med et tastetrykk sånn som garasjen, det skulle være enda enklere, porten skulle gli opp når hun nærmet seg, og gli igjen når hun fjernet seg, uten noe simsalabim.

Eller hva med å åpne passasjen frem til huset ved simpelthen å hengsle av hele porten?

Det var Jarl som ville at de skulle lukke porten. I begynnelsen hadde hun slurvet. Så lenge hun trillet barnevogn, var det unødvendig tungvint først å måtte H U N H A D D E I KKE

5

Lacuna_ Kristin Friis.indd 5

17.03.2021 12:41

stoppe på grusgangen og åpne porten, for så å sette på bremsen utenfor mens hun lukket porten bak seg. Da Hedda begynte å gå, falt det naturlig å passe på at porten var lukket, så Hedda ikke i et uoppmerksomt øyeblikk, på korte bein og med et åpent og tillitsfullt sinn, gikk ned på veien og ble borte for dem i boligområdet, eller til og med ble påkjørt. Nå passet Hedda på seg selv. Likevel lukket de porten. Grunnen til at Jarl var nøye med det, var at han ofte hadde en dyr sykkel stående i hagen, lent inntil portstolpen og låst med kjetting gjennom rammen og mellom eikene på bakhjulet.

Det med kjetting kom etter at han sist høst fikk frastjålet sykkelen sin i hagen. I løpet av de nitten årene de hadde bodd i huset, hadde det skjedd bare én gang, så sykkelen skulle uansett stå forholdsvis trygt der den sto. Det var siden ut mot veien som hadde gjerde, skogen representerte en grense mot vest, og mot naboene i nord og øst var det en nesten sammenhengende hekk der greinene allerede før de flyttet inn i huset, hadde vokst og flettet seg inn i hverandre. I regn og snøvær satte Jarl sykkelen i garasjen for å spare kjede og gir, ikke dermed sagt at han slurvet med å lukke porten.

Porten hadde stått åpen da Jarl oppdaget tyveriet den gangen; om det var sykkeltyven som hadde glemt å lukke etter seg, som hun trodde, eller en av dem som bodde i huset, for eksempel hun, slik han hadde antydet, ville de aldri få svar på. Jarl mente at en åpen port var en invitasjon til fremmede til å s­ pasere fritt inn på eiendommen og ta det de måtte ønske.

6

Lacuna_ Kristin Friis.indd 6

17.03.2021 12:41

Jarl hadde langvakt, ville ikke komme hjem før seint, sykkelen hans sto låst på sykkelparkeringen utenfor sykehuset. Hun lurte på om Hedda var hjemme. Vær hjemme, tenkte hun. Det var som om huset svarte: Ikke i dag heller. I natt hadde Hedda vært der sammen med en mann hun ikke visste hvem var, det var da noe som skjedde, helt stille var det ikke blitt. Dette noe skulle også forsvinne når Hedda flyttet et annet sted.

Situasjonen minnet mer om en vedvarende tilstand enn en forbigående krise. Men hun kunne forvente at krisen på et eller annet tidspunkt kom til å vende mot det verre, eventuelt mot det bedre. Sånn hadde det i hvert fall vært til i dag. Om menneskene rundt henne hadde forandret seg i løpet av natten og av den grunn begynt å oppføre seg annerledes enn de pleide, og særlig overfor henne, blitt mer skamløse, mulig, mulig, det ville selvsagt komme til å påvirke krisens forløp og utfall på uventet vis. Forandringen kunne også ha skjedd inni hodet hennes, i det hun hadde likt å tenke på som sin robuste psyke; umerkelig hadde hun begynt å oppfatte verden annerledes. Hun hadde for eksempel notert seg at hun hadde begynt å legge mer betydning i drømmene sine enn det en forventer av en lege. Hun hadde prøvd å ignorere tanker hun fikk om at drømmer ikke bare ryddet opp i hjernen etter sterke sanse- og følelsesinntrykk, men også bar med seg et budskap som, hvis hun klarte å knekke ­symbolspråkets koder, kunne veilede henne når hun sto fast i hverdagslige problemer, eller i problemer av 7

Lacuna_ Kristin Friis.indd 7

17.03.2021 12:41

mer eksistensiell art, drømmene spyttet ikke bare ut uro­vekkende bilder.

Trær som klamrer seg til hverandre, hadde hun tenkt da hun så dem der nede i stuen. Nakne trær, den lyse veden snodd i omfavnelsen, uten den harde barken. Et sukk av velvære? Hun visste ikke fra hvem, et bevegelsesutslag, en rykning, en ekstensjon i en hånd, det var Heddas, og en fleksjon i hans fotblad like etter, før de smeltet sammen i én ubevegelighet, lignet en skulptur i slipt stein. Hun trodde ikke de hadde sett henne.

Den intense spenningen i muskulaturen som måtte ha funnet sted like før hun stanset øverst i trappen, etterfulgt av urørligheten: avslapningsfasen etter gjennomført coitus. Som menneskeaper før dem. Den selv i hviletilstand fascinerende biologiske s­ penningen i skjelettmuskulaturen som opprettholdt stillingen. Kanskje sovnet de sånn, uten å slippe taket i h ­ verandre, to forvokste, hvileløse pattedyr. ­Vekstområdene i enden av de lange rørknoklene hadde lukket seg mens hjernen stadig var umoden, særlig pannelappen, lobus ­frontalis, der forbindelser mellom nervecellene fra barne­årene gjennomgikk en voldsom forandring. Forandringen medførte midlertidig dårlige forutsetninger for å planlegge og vurdere risiko, ga tilbøyeligheter til å handle på impuls. Tankene deres surret rundt i en kapsel utilgjengelig for voksne eksemplarer av arten. Det unge mennesket var et rovdyr.

Hun antok at det var kjæresten Hedda hadde tatt med seg hjem. Og hvem var hun selv? Hun hadde en 8

Lacuna_ Kristin Friis.indd 8

17.03.2021 12:41

nesten voksen datter. Nesten? Nå måtte hun innse realitetene, oppdage Hedda som den unge kvinnen hun var blitt. Hun lurte på hva Jarl ville si til at hun var kommet så langt i sine analyser. Tenkte han på at Hedda skulle flytte, når han sto i sitt daglige arbeid under lampene på operasjonssalen? Han sov som et barn da hun sto opp for å hente et glass vann på kjøkkenet. I morges hadde hun begrenset energiforbruket, hadde ikke nevnt med et ord det hun hadde sett i natt. Ikke mye plass til å være rovdyr på operasjonssalen, tenkte hun og så ham bøyd og skjerpet over et skarpt snitt gjennom hudlagene og ned i muskelfibrene, konsentrert for ikke å ramme de store nervene og de dyptliggende årene.

Hun byttet vesken over i venstre hånd og brukte høyre til å dytte opp klinken. Avansert koordinasjon, tenkte hun. Tok tak i porten, gikk inn på grusgangen og dyttet porten igjen med et lite, men tydelig smell, det kjentes rimelig å lage lyd etter en lang arbeidsdag og når hun tenkte på de store forandringene som ville komme til å måtte finne sted den nærmeste tiden.

Hedda hadde akkurat fullført videregående skole, og like etter sommerferien kom hun til å flytte hjemmefra og begynne å studere medisin, det hadde hun i hvert fall kunngjort for dem, og sånn måtte hun regne med at det kom til å bli.

Hun gikk opp grusgangen, gresset var høyt på begge sider og så langt hun kunne se bortover plenen og ned i hagen. Det så ut til å ha vokst siden hun gikk 9

Lacuna_ Kristin Friis.indd 9

17.03.2021 12:41

hjemmefra i morges. De hadde ikke villet klippe gresset i regnperioden, maskinen rev opp r­ øttene når jorda var våt. Kveke og skvallerkål og løvetann levde et godt liv i rosebedet under kjøkkenvinduet, hun stoppet og betraktet bedet. Grønne, friske blader struttet til alle kanter. Bedet var rammet inn av runde steiner som hadde ligget der da de kjøpte huset. Vann hadde sprutet ut fra takrennen og laget et hull i jorda i et av hjørnene. De små hageredskapene sto på rekke inntil husveggen. Hun hadde hatt store ambisjoner da hun bar dem ut i vår. Hadde hun gjort det hun skulle innendørs i regnperioden, ville hagearbeidet virket overkommelig, ville til og med vært noe hun hadde kunnet se frem til å gå i gang med. Men ikke nå like før ferien, som ennå ikke hadde fått en klar form, og med alt hun hadde forsømt inne. Mest av alt ville hun sette seg ned i solveggen på terrassen og gjøre ingenting, flyte ut i det usømmelig tiltaksløse, hengi seg til den lyse kvelden hun hadde fremfor seg, og la kroppen restitueres etter å ha sittet hele dagen inne på det lille legekontoret i den kvalmende tette luften og med en fullpakket timeliste.

Hun gikk bort til husveggen, tok den lille spaden og hakket den ned i jorda ved et enkelt strå som strakte seg frimodig opp mellom de tornete rosestilkene. Like under overflaten var jorda mørk og våt. Hun lot spaden stå. Nå så det i det minste ut som om hun hadde begynt å luke, men var blitt avbrutt i arbeidet av et annet gjøremål.

10

Lacuna_ Kristin Friis.indd 10

17.03.2021 12:41

Hadde hun bare kunnet velge pasientene sine selv, ville den unge mannen hun for litt siden traff nede i veien, ikke betydd noe som helst, vært henne likegyldig, ikke fremstått som avgjørende i livet hennes, som om veiene deres hadde krysset hverandre med en hensikt. Der var det med drømmene igjen. Den trygge, forutsigbare hverdagen skulle bli avløst av en mer uforutsigbar. Hun skvatt til av sin egen tanke. For en tåpelig idé! Drømmemakeri. Villedning. Sanse­inntrykk og ubearbeidede følelser samler seg opp i hjernen, som så støter dem ut i form av uforklarlige, fantasifulle bilder, lik kruseduller i en tegneblokk – i og for seg meningsløse annet enn for øyeblikket da de blir skapt og frigjør energi, overskudd, skapertrang. Heldigvis var det snart sommerferie, og pasientene måtte klare seg selv.

Hun gikk raskt opp de fire trappetrinnene til inngangsdøren og dro i håndtaket. Døren var låst – så var ikke Hedda hjemme. Hun fant husnøkkelen i vesken.

Nøkkelen hadde på en finurlig måte hektet seg fast i nøkkelringen, hun ristet den løs og fikk et kaldt smekk over neglene før hun stakk den resolutt inn i nøkkelhullet og vred rundt. Der holdt hun på å snuble, som om dørstokken hadde vokst, i den hensikt å hindre henne i å komme inn i sitt eget hus. Denne dagen sto med vrangsiden ut. Koordinasjonsevnen var på vei ned, hadde holdt seg kunstig høy gjennom arbeids­ dagen og kollapset så fort hun kom hjem. Et problem kommer sjelden alene, det la ikke faglitteraturen vekt 11

Lacuna_ Kristin Friis.indd 11

17.03.2021 12:41

på. Det fikk man derimot erfare selv. Hun tillot seg å smelle døren igjen etter seg. Det luktet sjampo i den kjølige entreen, i tomheten, som kom til å bli avløst av en enda større tomhet når Hedda flyttet.

Hedda hadde antakelig dusjet før hun gikk ut. Hun dro lukten av Heddas sjampo langt opp i nesen. Den fuktige, søte eimen fra badet når hun kom utenfra og inn. Det var ikke første gangen hun kom hjem til tomt hus, det var blitt mer en regel enn et unntak.

Hun mistenkte Hedda for å prøve å unngå en samtale om sommerferien i Promvika, vel vitende om at hun bare utsatte avgjørelsen, og at foreldre og besteforeldre ventet i spenning og utålmodighet på å få vite om hun skulle feriere sammen med dem eller finne på noe annet. Nå var det bare en uke til hun og Jarl skulle reise. Det var også mulig at Hedda hadde glemt det, og det var det mest provoserende å tenke på, at hun kunne ha glemt noe som andre gikk og tenkte så mye på.

Hvor mye mindre ville hun ikke ha hatt å tenke på nå hvis hun ikke hadde sett Hedda i den blomstrete sofaen i stuen i natt. Hun var ikke blitt presentert for mannen Hedda henga seg til. De to unge i et slags uforklarlig lys da hun så dem fra trappen, sjokkerende hvite i det tunge mørket utenfra, omgitt av sofaens store røde og rosa blomster med friske, grønne bladkranser rundt. Hun hadde oppdaget at blomstene lignet rododendron, fullblomstrende slik busken hadde stått i hagen før regnværet, med nye bladstilker. Den 12

Lacuna_ Kristin Friis.indd 12

17.03.2021 12:41

demonstrative uviljen mot å dekke seg til, hvis det var det. Mangelen på bluferdighet. Hvis det var det. Nå hadde hun sett det utfoldet og duplisert i sofaen der de ellers satt og leste, slappet av. Hvor kom lyset fra i et slikt mørke? Lyset måtte ha kommet fra kroppene selv, fra den vinterbleke huden, før sola hadde stimulert pigmenteringen i melanocyttene. Ute var det så mørkt at hun hadde trodd det skulle bli torden. En mørk sommerhimmel.

Hedda? spurte hun inn i huset. Huset svarte med sitt utrivelige grynt. Hun skulle ikke spørre, det nye var at det var galt å spørre, at det ikke angikk henne hvor Hedda var. Hun slapp vesken ned på gulvet, den sank sammen med alt sitt, en bevegelse hun kjente at hun bar inni seg og hadde motstått gjennom hele dagen. Hun satte seg på krakken inntil veggen midt imot garderoben med ytterklærne, bøyde seg frem og knyttet opp lissene på joggeskoene. Som om det var første gang hun så skolisser, så dem helt tydelig: Det måtte bety større oppmerksomhet på detaljer. Var det et tegn på en positiv mental forandring? Hun sammenlignet lissene på joggeskoene med lisser på skoene som sto med snuten vendt mot henne på sko­hyllen, hun så et mangfold av lisser: blå, svarte, de som hadde vært hvite, noen hang og slang, mens noen var puttet oppi skoen sin. Det kunne selvfølgelig også bety at verden var blitt mindre nå som barnet hennes ikke trengte henne på samme måten. Det hastet ikke å reise seg fra krakken. Sitt til du får en god idé, mumlet hun.

13

Lacuna_ Kristin Friis.indd 13

17.03.2021 12:41

Uansett hvor lang tid det tar, la hun til. Alternativt sitt til du kjeder deg, så kommer ideen av seg selv.

Den unge mannen hadde dultet borti vesken hennes da de passerte hverandre på veien, og det lette trykket mot hoften hadde satt seg som et ubehag, en sår grettenhet. Det kunne like gjerne ha vært en overreaksjon fra hennes side som likegyldighet fra hans side, tenkte hun. Likegyldighet, ja, han hadde gått på feil side av veien. Det understøttet og bekreftet inntrykket hun hadde fått av ham på legekontoret. Det var særlig det at han hadde reist seg og gått før konsultasjonen var ferdig. Hun kakket med pekefingeren på sitt eget os frontale. Pannebeinet som beskytter pannelappen, den fremre delen av hjernen.

Hun ble klar over at hun satt urørlig og stirret ­fremfor seg. Nå må jeg komme meg videre, slik kan jeg ikke bli sittende, sa hun. Hvorfor ikke det, argumenterte hun mot seg selv. Kan du ikke ta det med ro nå som du endelig har kommet hjem til din trygge hule? ­Endelig, gjentok hun overdrevent langsomt. Hun lurte på hvor Hedda var, om hun var på sommerjobben på treningssenteret.

Det som for øyeblikket karakteriserte Hedda, var: 1) Hadde inngått et kjærlighetsforhold. 2) Gikk uten å si hvor hun skulle. 3) Var mer borte enn hjemme. 4) Tjente egne penger. 5) Skulle begynne å studere. 6) Kom til å flytte hjemmefra i nærmeste fremtid. 7) Slo seg løs i huset. 8) Hadde nyvasket hår.

14

Lacuna_ Kristin Friis.indd 14

17.03.2021 12:41

Lacuna_ Kristin Friis.indd 175

17.03.2021 12:41

Friis. Lacuna. omsl.qxp_Layout 1 22.03.2021 14:45 Side 1

L Hvor mye mindre ville hun ikke hatt å tenke på nå hvis hun ikke hadde sett Hedda i den blomstrete sofaen i stuen i natt. Hun var ikke blitt presentert for mannen Hedda henga seg til. De to unge i et slags uforklarlig lys da hun så dem fra trappen, sjokkerende hvite i det tunge mørket utenfra.

U FRIIS

Lacuna er en roman om en ordnet tilværelse som i løpet av en liten sommerkveld løser seg opp i flagrende filler.

C KRISTIN

kristin friis (f. 1969) debuterte i 2012 med romanen Fjøset, ifølge Stavanger Aftenblad «en slags Beckett for bønder», og i 2017 utga hun romanen Familiesykdommen, en tilstandsrapport fra en jente i kamp for å bevare sin identitet i en instrumentell sykehusverden.

Lacuna er Kristin Friis’ tredje roman.

Etter en lang arbeidsdag på legekontoret åpner Ine porten hjemme hos seg selv. Hun bor i et villastrøk sammen med Jarl og datteren Hedda, som er i ferd med å forsvinne ut av livet deres.

Huset er tomt, men overalt finnes det spor, og en vag uhygge hviler over eiendommen – vannet stiger i dammen nederst i hagen der rododendronen står, sluket i kjøkkenvasken er tett, og noen har drukket av vinflasken som hun og Jarl bare så vidt smakte på da de spilte sjakk i helgen. Hun tenker på det nattlige synet av Hedda og den fremmede i sofaen, og hun tenker på den unge mannen hun hadde inne til konsultasjon tidligere på dagen.

Hvorfor satt han der bare, stirret på bildet av Hedda, hvorfor gikk han før hun fikk muligheten til å stille en diagnose? Og hvorfor dultet han så aggressivt borti henne på veien hjem?

A

N FORLAGET O KTO B E R

forfatterp ortrett: Paal Audestad omslagsfoto: Svetlanais | Getty Images om s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 2 9 0

A

L A C U N A

KRISTIN FRIIS

ROMAN

Om Fjøset (2012): «Et sanselig og naivistisk språk formidler et ubehag og en desperasjon som vipper over i et nesten sykelig, repeterende handlings- og tankemønster. Det kjennes faktisk fysisk!» gu r i h j u lsta d , Trønder-Avisa «Debutant Kristin Friis skaper rørsle i den totale stillstanden … Det er altså ikkje på det ytre handlingsplanet Friis har sett inn sitt litterære skyts. Men ho treffer svært godt på den indre blinken» i n gv i l d b r æ i n , Dag og Tid Om Familiesykdommen (2017): «en tett og skakende avsløring av misforholdet mellom en autoritær voksenverden og et ungt menneskes forsøk på å finne seg til rette i livet … en skarp og rørende rapport fra sykehusverdenen» t u r i d l a r s e n , Dagsavisen «Sårt og stillferdig om en ung jente som invalidiseres av spiseforstyrrelser … Friis skaper en fortettet stemning av hverdagens monotoni og jentas refleksjoner, og bygger litterært og emosjonelt sterke scener som stundom minner til forveksling om maktmisbruk og overgrep, og slik reiser viktige spørsmål om grensen mellom tvang og frihet, omsorgsplikt og privat autonomi» sigmund jensen, Stavanger Aftenblad

|

FORLAGET OKTOBER