Karl Ove Knausgård - Om våren

Skulle jeg sagt til min mor eller min bror at jeg elsket dem, ville de ha blitt forferdet. Jeg ville ha lagt en byrde på dem, forrykket balansen mellom oss på en voldsom måte, omtrent som om jeg skulle ha ravet full rundt i en barnedåp.

Da du ble født, visste jeg ingenting om deg, likevel ble jeg fylt av følelser for deg, først overveldende, for en fødsel er overveldende, også for den som ser på – det er som om alt i rommet fortettes, som om det oppstår en gravitasjon som trekker all mening til seg, slik at det for noen timer bare er der den finnes, dernest jevnere og jevnere, likesom innordnet hverdagen, spedd ut med alle timenes hendelsesløshet, men likevel alltid der.

Jeg er din far, og du kjenner ansiktet mitt, stemmen min og måtene jeg holder deg på, men bortsett fra det kan jeg for deg være hvem som helst, fylt av hva som helst. Min egen far, din farfar, som er død, tilbrakte de siste årene med sin mor, og tilværelsen deres var ubarmhjertig. Han var alkoholisert og hadde regredert, han orket ikke lenger parere noe, men hadde sluppet taket i alt, bare satt der og drakk. At han gjorde det hos sin mor, har betydning. Hun hadde født ham, hun hadde stelt ham og båret ham hit og dit, sørget for at han var varm, tørr, mett. Det båndet som det skapte mellom dem, ble aldri brutt. Han forsøkte, det vet jeg, men han klarte det ikke. Det var derfor han var der. I det kunne han gå under. Uansett hvor forkrøplet det var, uansett hvor heslig det var, var det også kjærlighet. Langt der inne et sted fantes kjærligheten, den kravløse kjærligheten.

Den gangen hadde jeg ikke barn, så jeg kjente ikke til det. Jeg så bare hesligheten, ufriheten, regresjonen.

9