Issuu

Trykkeklart omslag

K ARL OVE KNAUSGÅRD OM VÅREN

Om vinteren gikk vi i mørket, langt unna det første lyset som kunne vise seg som en blek stripe i horisonten, og om himmelen var skyfri da, føltes det som om vi befant oss midt ute i universet et sted, blant stjerner og planeter, mens lyset i sommerhalvåret likesom løftet fram det som var her, markene og trærne, jorden og gresset, tettere og rikere jo nærmere midtsommer vi var. Nå var det fortsatt noe sparsommelig over alt, landskapet var uten den dype fylden sommeren kom med, trærnes grønne var ennå bare et skjær, for slik er april: knopper, spirer, uvisshet, nøling. April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.

K a r l Ov e K nau s g å r d (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har frambrakt en helt unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Brageprisen, Die Welts litteraturpris og Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature. Han bor og arbeider i Sverige. «Han har funnet opp en ny måte å fortelle på ... Romanen forutsetter en form for ultimat frihet – en åndelig frihet basert på radikal åpenhet. Det er ekspansivt og upersonlig, men likevel humant; det er konkret, anti-ideologisk, og, framfor alt, emosjonelt» th e n ew yor k er | Om Min kamp 5

Forfatterportrett: André Løyning

OM VÅREN

KARL OVE KNAUSGÅRD Med bilder av Anna Bjerger

f o r l ag e t o k to b e r 2 01 6 I SB N : 9 78 - 8 2 - 4 9 5 - 1 6 4 9 - 0

omslagsdesign: Aud Gloppen | Blæst

I denne romanen følger vi en far og hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket.

FORL AGE T OK TOBER

OM VÅREN

K ARL OVE KNAUSG ÅRD Med bilder av Anna Bjerger

FORL AGET OK TOBER

Du vet ikke hva luft er, likevel puster du. Du vet ikke hva søvn er, likevel sover du. Du vet ikke hva natt er, likevel ligger du i den. Du vet ikke hva hjerte er, likevel slår det jevnt i brystet ditt, dag og natt, dag og natt, dag og natt. Du er tre måneder gammel og er likesom svøpt inn i rutiner, ligger likesom på et leie av det samme gjennom dagene, for du har ingen kokong som larvene, du har ingen pung som kenguruene, du har ikke noe hi som grevlingene eller bjørnene. Du har flaska med melk, du har stellebordet med bleiene og våtserviettene, du har barnevogna med puta og dyna, du har dine foreldres store, varme kropper. Omgitt av dette vokser du så langsomt at ingen merker det, aller minst du selv, for først vokser du utover, gjennom å gripe og feste det du har rundt deg, med hendene, med munnen, med øynene, med tankene, som gjennom det blir skapt, og først når du har gjort det i noen år og verden er etablert, begynner du å oppdage det som griper, og du vokser også innover, mot deg selv. Hvordan er verden for et nyfødt barn? Lyst, mørkt. Kaldt, varmt. Mykt, hardt. Hele det batteriet av ting som finnes i et hus, all den mening som relasjonene i en familie skaper, all den 7

betydning som alle mennesker bor i, er usynlig, skjult ikke i mørket, men i det udifferensiertes lys. Noen fortalte meg en gang at heroin var så fantastisk fordi de følelsene det vekket, var i slekt med dem vi har som barn, når alt blir tatt hånd om, den totale tryggheten vi lever i da, som er så grunnleggende god. Alle som har hatt rusen, vil ha den igjen, for de vet at den finnes og er mulig. Det livet jeg lever, er skilt fra ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres. Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte. Hva er det motsatte av å parere? Det er ikke å regredere, det er ikke å dra seg mot din verden av lys og mørke, varme og kulde, mykt og hardt. Det er heller ikke det udifferensiertes lys, det er ikke søvnen eller hvilen. Det motsatte av å parere er å skape, å lage, å legge noe til, som ikke fantes der fra før. Du fantes ikke der fra før. Kjærlighet er ikke et ord jeg bruker ofte, det er som om det er for stort i forhold til det livet jeg lever, i forhold til den verdenen jeg kjenner. Og så har jeg vokst opp i en kultur som har vært forsiktig med ord. Min mor har aldri sagt at hun elsker meg, og jeg har aldri sagt at jeg elsker henne. Det samme gjelder for min bror. 8

Skulle jeg sagt til min mor eller min bror at jeg elsket dem, ville de ha blitt forferdet. Jeg ville ha lagt en byrde på dem, forrykket balansen mellom oss på en voldsom måte, omtrent som om jeg skulle ha ravet full rundt i en barnedåp. Da du ble født, visste jeg ingenting om deg, likevel ble jeg fylt av følelser for deg, først overveldende, for en fødsel er overveldende, også for den som ser på – det er som om alt i rommet fortettes, som om det oppstår en gravitasjon som trekker all mening til seg, slik at det for noen timer bare er der den finnes, dernest jevnere og jevnere, likesom innordnet hverdagen, spedd ut med alle timenes hendelsesløshet, men likevel alltid der. Jeg er din far, og du kjenner ansiktet mitt, stemmen min og måtene jeg holder deg på, men bortsett fra det kan jeg for deg være hvem som helst, fylt av hva som helst. Min egen far, din farfar, som er død, tilbrakte de siste årene med sin mor, og tilværelsen deres var ubarmhjertig. Han var alkoholisert og hadde regredert, han orket ikke lenger parere noe, men hadde sluppet taket i alt, bare satt der og drakk. At han gjorde det hos sin mor, har betydning. Hun hadde født ham, hun hadde stelt ham og båret ham hit og dit, sørget for at han var varm, tørr, mett. Det båndet som det skapte mellom dem, ble aldri brutt. Han forsøkte, det vet jeg, men han klarte det ikke. Det var derfor han var der. I det kunne han gå under. Uansett hvor forkrøplet det var, uansett hvor heslig det var, var det også kjærlighet. Langt der inne et sted fantes kjærligheten, den kravløse kjærligheten. Den gangen hadde jeg ikke barn, så jeg kjente ikke til det. Jeg så bare hesligheten, ufriheten, regresjonen. 9

Nå kjenner jeg til det. Kjærlighet er mye, det meste av den er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor og jeg lever. Det kan hende du ikke vil vite av den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri. Det som binder, er noe annet, det er en annen form for kjærlighet, mindre ren, mer oppblandet med den som elsker, og den har større kraft, den kan overskygge alt annet, til og med ødelegge. Da må den pareres. Jeg vet ikke hvordan livet ditt vil bli, jeg vet ikke hvordan det vil gå med oss, men jeg vet hvordan livet ditt er, og hvordan vi har det nå, og siden du ikke kommer til å huske noe av det, ikke den minste lille ting, skal jeg fortelle deg om en dag i livet vårt, den første våren du var med på. Du hadde tynt hår, det så rødlig ut i lyset, og det vokste ujevnt; i en runding på bakhodet manglet håret helt, antageligvis siden det nesten hele tiden lå presset mot noe, puter og tepper, sofaer og stoler, men jeg fant det likevel merkelig, for håret ditt var vel ikke som gress, som bare vokste der sola skinte og luften strømmet? Ansiktet ditt var rundt, munnen din var liten, men leppene forholdsvis brede, og øynene dine var runde og forholdsvis store. Du sov i en sprinkelseng i den 10

ene enden av huset, med en uro full av afrikanske dyr hengende over deg, mens jeg sov i en seng ved siden av, for det var min jobb, å passe på deg om natten, siden din mor var ømfintlig når det gjaldt søvn, mens jeg sov tungt, som et barn, uansett hva som skjedde rundt meg. Det hendte at du våknet om natten og skrek fordi du var sulten, men siden jeg ikke våknet eller bare hørte det som noe langt, langt borte, lærte du på den brutale måten at det ikke var noe å vente når det var mørkt, slik at du bare etter noen uker sov gjennom hele natten, fra du ble lagt i sekstiden på kvelden til du våknet i sekstiden på morgenen. Denne morgenen begynte som alle andre. Du våknet i mørket og begynte å skrike. Hvor mye var klokken? Jeg famlet etter mobilen, den burde ligge i vinduskarmen like over hodet mitt. Der var den. Lyset fra skjermen, som ikke var større enn hånden min, fylte nesten hele det mørke rommet med et vagt skinn. Ti over halv seks. – Å, det er tidlig, jenta mi, sa jeg og satte meg opp. Bevegelsen fikk det til å rasle og hvese i brystet, og jeg hostet en stund. Du hadde blitt stille. Jeg gikk de to skrittene bort til sprinkelsengen og bøyde meg over deg, la en hånd på hver side av den vesle brystkassen din og løftet deg opp, klemte deg inntil overkroppen, med den ene hånden under nakken og bakhodet, selv om du nå kunne holde hodet selv. 11

– Hei du, sa jeg. – Har du sovet godt? Du pustet rolig og presset likesom kinnet mot brystet mitt. Jeg bar deg bortover gangen og inn på badet. Gjennom vinduet så jeg en smal lysstripe like over horisonten i øst, rødlig mot den svarte himmelen og den svarte marken. Det var kaldt i huset, natten hadde vært stjerneklar og temperaturen måtte ha falt, men tørketrommelen hadde heldigvis stått på i løpet av natten, og litt av varmen fra den, som noen ganger nesten var tropisk, var fortsatt igjen der inne. Jeg la deg forsiktig ned på stellebordet som var klemt inn mellom badekaret og vaskeservanten, og hostet igjen. En klump løsnet i halsen, jeg spyttet den ut i vasken, åpnet kranen for å skylle den ned, så hvordan den ble liggende mot den vesle metallveggen i sluket, glatt og seig, mens vannet rant over den på begge sider, før den langsomt begynte å gli over på den ene siden og så, brått som av egen vilje, forsvant ned i avløpet. Jeg kastet et kort blikk mot speilet over vasken, mitt eget maskelike ansikt som stirret mot meg, skrudde av kranen og bøyde meg over deg. Du så opp på meg. Om du tenkte på noe, kunne det ikke være med ord og begreper, kunne det ikke være noe du formulerte, bare noe du følte. «Der er han», følte du kanskje når du så på meg, og med ansiktet som du kjente igjen, fulgte en hel rekke andre følelser, forbundet med hva jeg pleide å gjøre med deg og på hvilke måter. Mye måtte være vagt og åpent i deg, lik lysets skiftninger på himmelen, men av og til måtte alt samle seg og bli til noe tydelig og uomgjengelig, det var de grunnleggende 12

kroppslige følelsene, strømmen av sult, strømmen av tørst, strømmen av trøtthet, strømmen av det for kalde og det for varme. Det var de gangene du begynte å gråte. – Hva tenker du på? sa jeg for å distrahere deg litt da jeg kneppet opp de første knappene i den hvite pyjamasen. Men underleppen din skjøt likevel opp, og munnen begynte å dirre. Jeg slo med pekefingeren mot halen på et av de små treflyene som hang over stellebordet, slik at det begynte å snurre. Så gjorde jeg det samme med det neste, og det neste igjen. – Ikke si at du går på det gamle trikset i dag igjen? sa jeg. Men det gjorde du. Med store øyne stirret du på alle bevegelsene i luften mens jeg tok av deg pyjamasen. Da jeg la den i skittentøyskurven, lød det skritt i taket over oss. Det måtte være den yngste søsteren din, for den eldste sov alltid så lenge hun kunne, og broren din var antageligvis alt oppe. Jeg løsnet limbåndene på bleia og trakk den av. Den var tung, kjente jeg da jeg bar den bort til søppelkassa, på den uventede måten bleier kan være, siden materialet skaper en forventning om letthet. Jeg likte den tyngden, den sa meg at alt var i orden, at kroppen din fungerte som den skulle. Alt annet gikk jo i stykker, fra lysrøret over komfyren, som for over et år siden først hadde begynt å blinke, så sluknet helt, og som fortsatt stod ubrukelig i festet sitt, til bilen som plutselig hadde begynt å riste når den kom over en bestemt hastighet, og som hadde blitt hentet av en bergingsbil og fraktet til et verksted – for ikke å snakke om all maten som mugnet eller ble skjemt, skjorteknapper 13

som falt av eller glidelåser som kjørte seg fast, oppvaskmaskinen som hadde sluttet å fungere, eller røret fra kjøkkenvasken som hadde blitt tett et sted ute i hagen, antageligvis av størknet fett, som rørleggeren sa da han var her for å fikse det. Men barnekroppene her i huset, så glatte og myke på utsiden, og så uendelig mye mer kompliserte enn noen maskin eller mekanisk konstruksjon på innsiden, hadde alltid fungert perfekt, hadde aldri brutt sammen, hadde aldri gått i stykker. Jeg tok på en ny bleie, videt ut åpningen i en body med hendene og trakk den over hodet ditt. Du rørte på beina og armene, langsomt og reptilaktig. Jeg løftet deg opp og bar deg inn på kjøkkenet, hvor den yngste søsteren din kom inn i det samme, barbeint og med øynene smale av søvn. – God morgen, sa jeg. – Har du sovet godt? Hun nikket. – Kan jeg holde henne? – Ja, det er veldig bra, sa jeg. – Så skal jeg lage litt melk. Sett deg på benken, du. Hun satte seg på benken, og jeg rakte henne deg. Mens jeg fylte vann i den knallgule tekokeren, fant fram melkepulveret og flaska, målte opp seks skjeer og helte i det lunkne vannet, halvt satt, halvt lå du i fanget hennes og sparket med beina. – Hun er ganske glad, tror jeg, sa søsteren din og hadde tatt de små nevene dine i sine, som plutselig virket store. Hun var ni år gammel og tenkte mer på andre enn seg selv, det var et vesenstrekk ved henne, og noe jeg ofte undret på, hva det kunne komme av. Hun var en lys 14

sjel, livet flommet gjennom henne uten mange hindre, og kanskje var det slik at det at hun ikke tvilte på seg selv, ikke stilte spørsmål ved seg selv, likesom gjorde at det som var henne, ikke krevde noen krefter eller anstrengelser, slik at det fantes store rom i henne til andre. Hvis jeg ble sint på henne og hevet stemmen det minste, reagerte hun voldsomt, begynte å grine med en fortvilelse så stor at jeg ikke holdt den ut, men straks forsøkte å trekke alt tilbake, som oftest i et av husets mange hjørner, som hun oppsøkte for å være i fred med sin elendighet. Men det skjedde nesten aldri, for det første fordi hun så godt som aldri gjorde noe galt, for det andre fordi konsekvensene var så store for henne. – Ja, det er bra, sa jeg, skrudde på korken, bøyde den myke tuten til side med tommelen slik at det ikke skulle sprute, og ristet flaska. I øst hadde den røde stripen vokst, og fargen var ikke lenger like konsentrert, det var som om den hadde blitt tynnet ut, mens himmelen over hadde bleknet. Marken, som strakte seg flatt utover til alle kanter, hadde ennå ikke begynt å reflektere lyset, heller ikke trærne i hagen utenfor, de sugde det tvert imot på en måte til seg, slik at det svarte langsomt ble fylt av grålige korn, likesom bugnende av mørke. – Har du lyst til å mate henne? sa jeg. Hun nikket. – Men jeg må bare på do først. Jeg tok deg på armen og gikk inn i stua, hvor broren din lå i sofaen med en mac foran seg og spilte. Han hadde på seg en grønn pyjamas som var for liten, og håret hans var bustete. – Er det her du er, sa jeg. – Har du vært oppe lenge?