Erland Kiøsterud - De første ordene

Kiøsterud. De første ordene. omsl.qxp 20.04.2020 16:30 Side 2

Erland Kiøsterud De første ordene

roman | forlaget oktober

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 2

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 3

erland kiøsterud

De første ordene Roman

forlaget okt o be r 2 0 2 0

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 4

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 5

en kaskad e av is, regn eller blader, jeg vet ikke hva det kan ha vært, veltet nedover skråningen på den andre siden av innsjøen i dag morges. Biter av, var det rødt og blåhvitt lys, som løsrevet fra himmelen, falt langsomt over grantoppene ned den bratte skrenten, mot sjøen. Skogen sto stille.

Vannet sto stille. Det løsnede lyset rullet rundt seg selv ned den skogkledde åssiden og ut i vannet. Like fort som det hadde begynt, var det over. Var det et vindkast, himmelen som åpnet seg, været som snudde? Jeg sto foran koia med en forvendt følelse i kroppen: Vissheten om at det jeg så, faktisk skjedde, var sterkere enn vissheten om at grantrærne og åssiden befant seg der, foran meg.

Jeg har vært her nesten en uke. Jeg er helt alene i en koie langt inne i skogen. Det er ikke et menneske her. Jeg har ikke sett en levende sjel siden Svend, som jeg har bodd hos siden pensjonatet ble revet og Magda-Marie døde, kjørte meg inn hit. Jeg kunne ikke belaste Svend og Rita lenger. Men her 5|

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 6

skjer ingenting. Dagene gjentar seg. Tiden står stille. Men dette bildet av lyset over åsen lever, selv om det bare varte noen sekunder. Den ene dagen ligner på den neste. Jeg begynner å tvile på om det jeg så over åsen, overhodet skjedde.

Om jeg i det hele tatt eksisterer.

Jeg tror ikke det har gått opp for meg at Magda-Marie ikke lever lenger.

Hegrens lange, hese skrik da den med dovne vingeslag kom som en skygge over vannet i går, ble hengende igjen i kvelden. Det var bare det ene skriket, hest og langtrukkent inne i disen. Skumringen seg på. Tåken lettet. Månen krøp opp bak koia. Det kalde månelyset, filtrert gjennom grantrærne, lyste opp den rimhvite bakken mellom koia og vannet. Jeg ble sittende og se ut i mørket, på månestripen som langsomt bredte seg ut i vannet. Søvnen tok meg. Jeg våknet brått, gjennomfrossen i stolen, overveldet av følelsen: Det er ingen her.

Den stillheten som har veltet opp i meg etter at pensjonatet ble revet og Magda-Marie døde, er hardere, mer gjennomtrengende enn den som har slått inn over oss de siste årene.

Det kjennes som om all motstand i meg er borte. Jeg har ingenting å forsvare meg med.

Bakken da jeg gikk ut av koia i dag, var hard og butt. Frosten må ha satt seg. Bjørka har kastet nesten alle bladene. Det gule |6

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 7

løvet ligger blåst sammen i hauger opp mot steinene. Men jeg greier ikke å sparke i det raslende løvet, som jeg har lyst til.

Tenker på deg hvert sekund.

Jeg tror de tykke tømmerveggene holder på kulden. Koia er kald og rå gjennom hele dagen. Det er bedre å være ute i solen enn inne i koia. Svend og Rita sa at jeg bare måtte bruke av veden. Likevel sparer jeg. Fordi det ikke er mitt sted.

Fordi jeg ikke vil være her. Fordi jeg ikke vet om jeg klarer denne ensomheten.

Det er to vinduer, begge vender mot innsjøen. På nordveggen, under det smale vinduet, står en kjøkkenbenk. Fra det andre vinduet, som er plassert godt nede på østveggen, det må være satt inn senere, for reven kan se inn, ser jeg både tunet og innsjøen, når jeg ikke ser inn i ilden i peisen. På langveggen over sengebenken henger det en hylle og et hjørneskap, under hyllen henger en tegning av en hare.

Sengebenken er så bred at vi begge to kunne ha sovet her.

Stjerneklar natt. Ble stående under takutspringet på den oppmurte steinplattingen foran inngangsdøren. Ikke tusen, men millioner av stjerner daler i bekmørket ned over meg. Det er som om selve himmelen kommer ned over meg. Jeg må støtte meg til furustammen på hjørnet av plattingen for å holde balansen.

Idet jeg skal gå inn, ser jeg mot innsjøen. Vannet ligger lik et mørkt øye under den svarte, stjernestrødde nattehimmelen.

7|

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 8

Trærne på den andre siden av innsjøen kaster en smal, lang skygge fra land og ut i vannet. Vannspeilet er delt opp i flytende mørke og lyse felt. Det sitter en skikkelse på benken ved vannkanten, en slank silhuett med ryggen halvt til meg.

Det er en kvinne. Jeg går i det dunkle halvmørket, raskt gjennom lyngen ned mot benken, rett mot henne. Hun flytter seg ikke. Selv ikke da jeg er kommet helt nær, flytter hun seg.

Men det er ikke Magda-Marie som sitter der. Det må være far. Jeg har aldri sett far, han forsvant da jeg var tre år. Jeg spør den fremmede på benken: Hvem er du? Han ser på meg, reiser seg og går.

Det er skyene som ruller over himmelen, det er vinden som rusker i gresset. Det er bekken som renner bak koia. Det er skogen som omfavner meg. Jeg forsvinner inn mellom trærne. Denne sorgen har ikke tårer.

Det ugjennomtrengelige ved ikke å ha noe å trenge igjennom. Jeg står i skogen, mellom de steile stammene. Med bark i begge nevene.

Jeg kan ikke forstå at du er borte. Livet mitt et blitt uten vitne.

Det kjennes som om også jordens liv er uten vitne. Jeg noterer disse linjene for å holde ut, for å ha en følelse av å være til.

I mangel av noe fornuftig å foreta meg gikk jeg opp langs den andre siden av innsjøen i dag. Ved bommen, der veien tar av inn til koia, tok jeg motsatt vei av den vi kom da Svend kjørte meg inn, og fortsatte videre inn i skogen. Jeg kom til |8

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 9

en bro. Blått skimtes mellom trærne, det må ligge en innsjø nedenfor denne. Strykene fra demningen ned til broen, hvor jeg sto, gikk brusende og hvitt. På nedsiden strømmet vannet over flate, nedskurte svaberg. Femti meter lenger nede, der elven gjorde en sving, var det bygget en mur, en høy, buet steinkant av granittblokker, for at tømmeret, den gangen det ble fløtet, skulle følge elven og ikke fortsette ut i terrenget når demningen ble åpnet og oppdemmet vann med tømmer fosset ut. Jeg tror ikke det bor mennesker her. Veien delte seg.

Tåken løste seg opp. Jeg passerte et nedlagt bruk: et hus og en løe. Skigarden rundt eiendommen var falt sammen. Det er lenge siden det har vært folk her. En sammenrast låve ligger askehvit i gresset. Jeg går over engen, gjennom en glenne som fører ned til vannet. Grårosa skyer driver over himmelen. En morken robåt med kjølen i været ligger i sivet.

Gule strå stikker opp mellom de sprikende bunnbordene. På den andre siden av vannet ser jeg koia hvor jeg bor, men jeg greier ikke koble meg selv til den, en falleferdig rønne som huser en sørgende kropp ingen vil vite av. Granskogen i åssidene er spettet med gule og oransje løvtrær. Innsjøen er frosset til. Fra bredden og et stykke ut i vannet ligger en millimetertynn ishinne, lenger ute bølger sjøen. Grensen mellom det tynne isflaket og det åpne vannet deler innsjøen i to. Den gjennomsiktige isen har fine geometriske former, mens den åpne delen av vannet kruses av vinden, to himler speiler seg i innsjøen, en blank grårosa og en bølget grårosa.

Tynn, hvit skodde stiger opp fra innoset øverst i vannet.

Fjellet som reiser seg bak den tette skogen, er det samme 9|

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 10

majestetiske fjellet jeg ser fra koia. Det må ligge en dal imellom. Solen, som befinner seg bak åsen, blinker i den kobberblanke fjellsiden. På nedsiden av det høye fjellet, over grantoppene, ligger en fiskeørn og flyter på vingene. Da jeg kommer tilbake til koia, sitter den i tørrfurua på den andre siden av innsjøen, hvor jeg nettopp har vært. Med et plask er den i vannet.

Ingen lyd fra sykehuset. Clara, niesen min, har ligget til observasjon i over en uke. Legene vet ikke helt hva det er. Svaret på prøvene, som er sendt til Tyskland, drøyer. Etter at pensjonatet ble revet, ble vi spredt for alle vinder. Jeg er bekymret for Clara, ingen tar seg av henne. Faren hennes, lillebroren min, snakker ikke med noen, og stefaren bryr seg ikke. Hun bor sammen med en venninne og de andre flyktningene på gaten. Kanskje er det en infeksjon hun har fått.

Forrige gang vi snakket sammen, fortalte hun at venninnen er hos henne hver dag, det er godt å vite. Postmannen, som Svend kjenner, og som vi oppga som kontaktperson, lovte å si ifra så snart han hørte noe. Kanskje postmannen ikke gidder å gå de åtte hundre meterne fra bommen og inn hit til koia. Kanskje han ikke engang gidder å kjøre opp til bommen. Jeg må skaffe meg en mobiltelefon. Men hva skal jeg med mobiltelefon? Jeg må gå halvveis ned til riksveien for å få den til å virke. Jeg kan ikke leve så isolert som dette.

Magda-Marie, hvordan jeg skal greie meg uten deg? Alt skjedde så fort. Før vi fikk sukk for oss, var du borte. Vi rakk | 10

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 11

ikke engang å si farvel. Da politiet bar oss ut av menighetshuset, hvor vi hadde forskanset oss mens pensjonatet ble revet, var alt i orden. Men i kasjotten gråt du hele natten, du hadde vondt i brystet, som du pleier, jeg trodde du var lei deg. Vi hadde ikke gått mer enn en kilometer fra Asker sentrum etter at de hadde sluppet oss ut, da du plutselig tok deg til brystet, satte deg i grøftekanten og seg sammen. Du rakk ikke engang å ta imot smørblomsten jeg plukket til deg.

Igjen og igjen ser jeg for meg det fortvilte, desperate i blikket ditt, og smørblomsten jeg står med i hånden. Christian, hvisker du, så er du ikke mer. Jeg må selv lukke øynene dine, sykebilen kommer ikke før etter en halv time. Antagelig hjerteinfarkt, sier sjåføren og ser dumt på meg. Jeg tar gifteringen, sjalet og de røde skolissene dine, føler meg som en tyv, og putter i lommen. Så kjører de bort. Begravelsen er bare et eneste svart hull for meg, jeg husker ikke noen ting.

Bare at det blåste på fjorden, og at noen sa at vi begraver henne for å minnes jordens alder.

Jeg forstår at folk later som om stillheten ikke finnes. Nå som jeg har erfart den på kroppen, som min egen, er skriket nærmere enn man skulle tro. Caro, lillebroren min, så dette komme, han forsto at vi skulle miste alt. Men også barna, ektefellene våre? Han så alt før oss andre. Allerede da han var liten, arbeidet stillheten i ham. Han tegnet i ett sett. Igjen og igjen – hele tiden – glapp verden for ham. Han greide ikke å feste til papiret det han så, han greide ikke å gi mening til verden eller det livet han levde. Senere, da han forsto hva menneskene holdt på med, mistet han troen både på 11 |

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 12

menneskene og på kunsten sin. Nå jobber han på Blåkors i hovedstaden, snakker ikke med noen. Nekter å åpne munnen. Nekter å bryte stillheten. Fordi han er redd for hva han da kan komme til å si?

Endeløs natt. Vinden har blåst det tynne isflaket, som var frosset til på den andre siden av innsjøen, over til denne bredden, nå brekker det opp idet vinden presser isen mot land. Jeg ligger i mørket og hører isen klirre i vannkanten. En kongle treffer bølgeblikktaket på båthuset. Det suser rundt koieveggen. Vinden øker og minker i styrke. Lyden av isen som går i stykker, tiltar og avtar med vinden. Avtar og tiltar.

Jeg vil ikke ende mine dager her. Jeg vil ikke dø alene. Gikk fort ned til det andre vannet, det som ligger på nedsiden av dette, og som jeg skimtet fra broen i går. Kanskje bor det noen der. Jeg krysser veien, tråkker meg over lynghaugene, i full fart gjennom granskogen. Jeg stanser mellom trærne tyve meter fra bredden. En plankehytte stengt med lemmer ligger nederst i vannet. Midt utpå dykker et par storlommer etter fisk, forsvinner under vann og dukker opp igjen. Rett nedenfor meg ligger en brygge, mesteparten av den under vann. Så oppdager jeg den sammenraste hytta i skogen bak meg. En overraskende mild vind kommer fra nordvest. Storlomparet letter, flyr bort. Jeg snur meg, ser mot nord. Trærne oppe i oset bøyer seg. Så bøyer toppene på løvtrærne langs vannet og oppover i åsen seg én etter én, legger seg mot bakken. Så legger lyngen rundt meg seg flat. Et skrall. Det braker under | 12

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 13

fjellet, det samme fjellet jeg ser fra koia. Vertikale, blygrå skyer har samlet seg over dalen. En voldsom torden bryter ut. Like plutselig som den har blåst opp, løyer vinden. Fuglene stilner. Så kommer regnet. Først prøvende, sildrende. Så øser det ned. Deretter detter det, rett ned som en vegg.

Himmelens sluser åpner seg. Det høljer. Jeg står i regnet, lukket inne av regnet. I takt med furustammene rundt meg blir klærne mine gradvis mørke.

Alle trærne er like. Det er så vidt jeg finner tilbake til koia.

Jeg setter meg ned med det doble ullteppet over knærne og ser ut på styrtregnet. Hadde du kommet inn på tunet nå og vinket på meg, hadde jeg blitt med deg med en gang, hadde jeg blitt med deg dit, hvor enn du nå er. Hvorfor bli igjen her? Jeg er en fullstendig fremmed her.

Den vise mannen som sa at det aller verste i livet er å bli gammel – at det er bedre å være ufødt eller å dø så fort som mulig enn å bli latt igjen alene, syk og ensom, forlatt av alle, hadde rett. Hvor skal et menneske gjøre av seg som ikke har noen steder å gå? Når alle har nok med sitt?

Når jeg kommer meg herfra, hvis jeg noensinne kommer meg herfra, skal jeg aldri si til noen hvordan det er, hvordan det faktisk er å være alene i verden.

For å få tiden til å gå (jeg vil være hos deg) stablet jeg om i vedskjulet. Det ble en større jobb enn ventet. Vedlasset, som Svend hadde fått en mann nede i bygda til å kjøre opp i forfjor, var bare slengt inn i skjulet. Kubbene lå kastet om 13 |

Kiøsterud. De første ordene. Mat.qxp 22.06.2020 14:48 Side 77

e r lan d kiøste rud De første ordene © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslag og bokdesign Satt med Papir Trykk og innbinding Første opplag

Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exi l desi gn Sabon Next 11/15 pt 80 g Munken Print Cream 1,8 s c and bo ok ab, 2020 2020

is bn 978-82-495-2263-7 www.oktober.no Denne boka er produsert i henhold til miljøsertifisering i so 14001.