Page 1

kiøsterud sulten og skjønnheten omsl.qxp_kiøsterud sulten og skjønnheten omsl 28.06.16 19.00 Side 1

Sve in J oh s O tte se n, A f te n p o ste n

Om Ved Elvens munning (2008): «Det er ikke mange igjen av Erland Kiøsteruds kaliber … Det er passasjer i denne boka som er helt nydelige … en rytme og en stilsikkerhet som nærmest virker hypnotisk på leseren» Cathrine Krø ger, Dagbladet

Om Det første arbeidet (2005): «et overbevisende stykke litteratur … [en roman] som i sin vilje og evne til å behandle store spørsmål på en empatisk og usentimental måte, holder en i sitt grep til siste slutt»

I sin nye essaybok, Sulten og skjønnheten, formulerer Erland Kiøsterud en serie etiske og eksistensielle spørsmål for vår tid. Hvordan finne et språk for vårt forhold til naturen når mennesket ikke lenger står over alt som lever? Hvem blir vi når de gamle fortellingene våre ikke lenger er gyldige og selvforståelsen truer vår eksistens? I Sulten og skjønnheten søker Kiøsterud etter noe vi ennå ikke har språk for: en ny måte å erfare naturen og leve i verden på, og en ny fortelling å handle innenfor.

Torunn Borge, Klassekampen

Forfatterportrett: finn ståle felberg Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

FORLAGET OKTOBER 2016 | ISBN: 978-82-495-1702-2

FOR L AG ET O KTO B ER

erland kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.

ERLAND KIØSTERUD SULTEN OG SKJØNNHETEN

Om Det som lever (2009): «Kiøsterud har med denne tredje i knippet på tre bøker tegnet tankevekkende skisser av menneskelige dilemmaer, frihet og lengsler, mellommenneskelige relasjoner under harde påkjenninger. Dette er høydepunkter i hans utsøkte forfatterskap»

ERLAND KIØSTERUD SULTEN OG SKJØNNHETEN*

Om Henders verk (2015): «Eit unikt språkverk med djupboring inn i ein vesteuropeisk sivilisasjon der dei gamle verdiane er oppløyste … Kiøsterud skriv i eit rikt poetisk prosaspråk, lange passasjar er poetiske perler. Han balanserer fint mellom det biletrike lyriske språket og det meir sakleg konstaterande om dagens hendingar i knappare dagbokform … Kiøsterud liknar ikkje på nokon annan norsk forfattar, han er djupt original, si eiga øy i det litterære Noreg … Eg tenkjer at det er år og dag sidan eg har lese eit så viktig norsk skriftstykke som dette» Knut Ødegård, Vårt Land

«Erland Kiøsterud er ein av få norske forfattarar som eg meiner har skapt seg eit heilt eige, litterært univers, frå debuten i 1973 med Det som lever til Henders verk i 2015. Det universet er samansett, men etikk har alltid stått sentralt. Det same har sterke naturskildringar, ofte med fantastisk flotte litterære bilde. Henders verk er den beste romanen eg har lese hittil i år.» B jar ne Tveiten, Fædr elandsvennen

Om Stillhet og fortelling (2013): «en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk … Her blander han poetikk og selvbiografi på en utsøkt måte, og som leser kommer man i kontakt med de dypt personlige opplevelsene av en særegen form for stillhet som Kiøsterud mener har formet hans skapertrang» Ingunn Økland, Aftenp osten

* ESSAY

FORLAGET OKTOBER

Om Mimina (2012): «Klart, presist og usentimentalt er ord som kan brukes om Kiøsteruds roman … en enkel og likevel ambisiøs og dyptloddende fortelling» T u r i d L a r s e n, Dag sav i s e n


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 1

*

s u lt e n o g s k j ø n n h e t e n


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 2


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 3

ERLAND KIØSTERUD SULTEN OG SKJØNNHETEN* * ESSAY

FORLAGET OKTOBER 2016


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 4


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 5

INNHOLD Innledning – 7 Det skyldløse dyret i meg – 11 Den hjemløse kroppen – 21 Ikke mitt fellesskap – 31 Stillhetens fortelling – stillheten i fortellingen – 41 I begynnelsen var skjønnheten – 53 Sulten og skjønnheten – 63 Skjønnheten og herredømmet – 75 Det hellige og skjønnheten eller natur uten natur, menneske uten menneske – 91


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 6


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 7

Innledning


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 8


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 9

jeg våkner en morgen fra vinterdvalen, strekker meg godt, og uten å vite hvor lenge jeg har sovet, går jeg ut i verden. Og ingenting er som før. Filteret mitt er borte. Og det er ikke verden som har endret seg, det ser jeg ganske raskt, men måten jeg ser og oppfatter den på. Hva har skjedd? Når dyret jeg dreper for å stille sulten, ser på meg, har jeg ikke svar på hva det spør om. Jeg er ikke lenger den suverene som kulturen min i årtusener har dyrket. Jeg erfarer naturen på en annen måte enn før. Fellesskapet jeg tilhører, er brutalt, voldelig. Skjønnheten, som jeg er helt avhengig av, som jeg ikke kan leve foruten, er tatt fra meg og er i hendene på krefter som driver rovdrift på biotopen.

9


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 10

Hadde jeg ikke hatt bevissthet, hadde dette ikke vært noe problem. Da ville jeg ha levd ut min sult, og dødd. Men den morgenen ristet jeg ikke bare av meg vinteren jeg hadde sovet meg igjennom, jeg hadde også, viste det seg, i løpet av dvalen mistet fortellingen min. Rundt meg var det helt stille, slik det jo er i universet og i naturen før vi, menneskene, gir oss selv og omgivelsene mening. Tynnhudet, veldig tynnhudet, gikk jeg ut i verden, og spurte meg selv: Hvordan er det her, nå? Og, vanskeligst av alt: Hva gjør jeg med mitt gamle, voldelige jeg? Bare å stille spørsmålet var jo å stille seg utenfor fellesskapet. Men hva skulle jeg gjøre? Så jeg skrev disse linjene, om ikke annet, så til meg selv.


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 11

Det skyldløse dyret i meg


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 12


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 13

jeg deler luften med elgene, hundene, kråkene, vi fyller lungene våre samtidig og puster rolig, dypt inn og ut, når vi sover, når vi er våkne og når vi elsker. Vi er en del av det samme, store åndedrettet. Luften jeg puster inn, har vært i deres lunger, luften de puster inn har vært i mine lunger, på samme måte som vi deler vannet vi drikker. Vi har det samme blodet i årene våre, med vår felles natur bygger og fornyer vi kroppen vår. Jeg deler jorden med dem. Og jeg deler historien med dem. Slik som jeg deler jorden og historien med menneskene. Vi kom hit på litt ulike tidspunkter. Det vil si, vi fikk formen vi har i dag på litt ulike tider. Selv kom jeg nest sist. Jeg er nest yngst. Elgen kom før meg, hunden, som jeg har vært med på å skape, kom etter meg. Men vi har de samme formødrene og forfedrene. Vi er blitt til på den samme måten, og maten vi spiser, er basert på den 13


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 14

samme næringsrike, grønne planten. Kloden er vårt hjem, vårt hus. Den er vår historie og vår fremtid. Vi, elgen, hunden, kråka og jeg, deler grunnleggende de samme livsvilkårene: Vi bruker tiden vår til å skaffe oss mat, finne trygghet og unngå smerter. Når vi er trygge og fri for smerter, har vi det finest. Den grunnleggende stillheten i universet har vi felles. Lykken kommer kanskje for sjelden til at vi kan si vi har den felles, men de fleste av oss opplever den i enkelte øyeblikk. Sansene våre vekkes til liv av andre veseners nærvær, av solen, maten vi kommer over, av fenomener i omgivelsene. Ved fødselen kan vi nesten ingenting. Av dem som har levd lenger enn oss, lærer vi hvordan vi skal fare frem og greie oss i livet. Vi elsker å leke og late som vi er redde eller farlige. Vi har ulike personligheter med ulike individuelle trekk. Vi har ulike språk. Men lytter vi godt, forstår vi om den andre kommer som venn eller fiende, er sint, engstelig eller bare nysgjerrig. Hjernen vår utvikles gjennom stimulans. Uten nærvær og stimulans blir vi dysfunksjonelle. Vi deler de samme grunnleggende egenskapene. Vi drives fremover av lyst, begjær og instinkter. Som barn liker vi aller best å leke og å være nær dem som gir oss trygghet. Som eldre erfarer vi forventning, sorg og glede. Vi kjenner det når døden nærmer seg. Når den kommer brått og uventet, sammen med smerter, får vi dødsangst. Alle som har hatt langvarig nærkontakt med dyr og mennesker vet 14


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 15

dette, vet alt om kjærlighet, redslene, smerten, savnet og døden. Vi har ikke valgt å komme hit. Vi er her. Vi prøver å greie oss så godt vi kan. Vi har ikke gjort noe galt. Vi er skyldløse. Elgen og kråka gjør det ikke, hunden gjør det kun en sjelden gang, jeg gjør det oftere: Når jeg er veldig sulten og ikke har annen mat, dreper jeg et dyr for å spise det. Ingen har gitt meg noen rett til å gjøre det; jeg gjør det fordi jeg er vokst opp med det. Den gangen, for flere hundre tusen år siden, før jeg hadde lært å se meg selv utenfra, gikk jeg akkurat som de andre dyrene over i en intens, hektisk tilstand fylt av adrenalin hver gang jeg drepte. Når jeg i dag med enkle våpen jakter på store dyr, kjenner jeg den samme blodfeberen, det samme blinde bruset i kroppen når jakten er på sitt mest intense, og jeg kjenner redselen, angsten for at dyret skal være sterkere enn meg og i sinne drepe meg i stedet. Da jeg fikk denne merkelige evnen til å se meg selv og mine handlinger også utenfra, og jeg ble klar over at jeg i min sult tok livet av et vesen som i alt og ett sto meg helt nær, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Dyret jeg drepte, var som meg selv og søkte, som meg, trygghet og fravær av smerter. Vi levde side om side. Jeg kjente dyrets verden, på samme måte som jeg kjente verdenen til menneskene som sto meg nær. Mine følelser, utviklet 15


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 16

gjennom tusener av år, tilfalt dyrene jeg hadde tatt til meg like mye som menneskene. Vi levde i symbiose. Vi var av samme slag. Etter å ha drept kjente jeg nå en merkelig blanding av ærefrykt, sorg og redsel. Jeg hadde overskredet en grense som jeg tidligere ikke så. Å gjøre dyret hellig, skille det fra meg selv ved å gjøre det til et enkeltstående offer gitt av gud (som jeg kanskje fant opp på samme tid), var én måte å løse denne vanskelige erfaringen på, denne følelsen av kannibalisme, av å drepe og spise noen som var lik meg selv. Jeg lagde strenge regler for når og hvordan jeg kunne jakte. Og hver gang jeg drepte et dyr for å spise det, hadde jeg ritualer for å forvalte overskridelsen ved å drepe og spise noen lik meg selv. Slik overkom jeg redselen, skammen. Jeg ba om nåde. Følsomhet, omsorg og empati er egenskaper det som lever har utviklet for å opprettholde livet. Vi deler dette med dyrene. Empati kommer til uttrykk i nærhetsrelasjoner, når vi ser noen lide, da iler vi til for å hjelpe. Det vi ikke ser, kan vi hverken ile til for å avhjelpe eller bevitne. Tap av følsomhet er alltid et tap av verden. Hver gang vi lukker øynene, blir verden fattigere. Mange lever fremdeles i tett samkvem med dyrene og går gjennom alle de kompliserte følelsene som settes i spill hver gang de må drepe for å få mat. (Noen, som jainerne, har derfor valgt helt å avstå fra drap.) 16


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 17

På syttenhundretallet skjedde det i Europa en dyptgående endring i vårt forhold til dyrene: Plutselig ville vi ikke lenger vedkjenne oss vårt slektskap, vi bestemte oss for at de var noe helt annet enn oss. Vi lot andre foreta slaktingen for oss. Det er ikke lenge siden vi fjernet drapene fra synsfeltet vårt. Slaktehuset er, historisk sett, nytt. Ved hjelp av industriell teknologi gjemte vi bort drapet på våre medskapninger og sluttet å tenke på det, slik alle som kriger prøver å skjule drapene sine, så ingen skal tenke på det. Det var etter besøk i et av de store slakteriene i Chicago at Henry Ford fikk ideen til samlebåndet, hvor bilen raskt og effektivt ble satt sammen i en arbeidsprosess hvor ingen hadde ansvar for noe annet enn sin begrensede oppgave. Og det var med forbilde i bilfabrikkene, med sine effektive samlebånd, at nazistene bygget anleggene hvor de utryddet jøder, homofile, sigøynere, drepte alt liv som falt utenfor kategorien nazistene aksepterte som verdig liv. Skjult langt inne i bjørkeskogen skjedde det. Kategorier er en vanskelig sak. De endrer seg hele tiden med omstendighetene. Visse dyr i vår kultur, som høner, kuer og griser, skyldløse dyr, som oss, velger vi å tvangsfôre i trange fabrikklokaler uten lys og muligheter til livsutfoldelse, for så å drepe dem etter kort tid, mens andre dyr, som marsvin, hunder og katter og noen hester, 17


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 18

får all den omsorg, stell, kjærlighet og mulighet til livsutfoldelse som et levende vesen kan drømme om. Her, i vår kategorisering av hvem som skal få leve og hvem som skal dø, som vi også gjenfinner i debatten om skjebnen til de mest sårbare blant oss, åpner døren for vår kollektive schizofreni seg på vidt gap. For å holde oss til ett enkelt land med oversiktlige tall: I USA utgjør produksjonen av mat og tjenester til kjæledyrene over 270 milliarder kroner årlig. Bare i helseforsikring, som sikrer de små dyrene omsorg og pleie om de skulle bli syke, betales tre milliarder kroner årlig. På samme tid, vegg i vegg ute i verden, blir over ni milliarder like sansende, følsomme dyr hvert år fôret opp i brutalt fangenskap og deretter sendt rett i døden. Av disse dør ni hundre millioner forsvarsløse vesener av stress, sykdom og skader før de er kommet frem til slakteriet. Da vi, europeerne, erobret Sør- og Nord-Amerika, var det de innfødte, indianerne, som falt utenfor kategorien «verdifullt liv», vi drepte dem for fote. På 1700-tallet falt de svarte i Afrika ut av kategorien, igjen mishandlet og drepte vi etter eget forgodtbefinnende. Ikke lenge etterpå falt dyrene ut. For sytti år siden var det jødene og sigøynerne vi ga oss til å utelukke og drepe. Før vi vet ordet av det, kan en økonomisk eller klimatisk krise føre til at vi selv faller utenfor kategorien og ikke lenger regnes med, før vi vet ordet av det kan du eller jeg bli ført ut av syne for resten, som ikke vil se, for 18


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 19

å ofres for fellesskapets beste. Vår kapitaldrevne klode med sine kriger, diktaturer og folkevandringer har vist oss at vi alle er utsatte. En egen logikk har tatt over verden. Livet er langt fra det viktigste. Sterke økonomiske interesser tar verden fra meg. Det som burde holdes for hellig og ukrenkelig, livet selv, er blitt en biomasse, for de grådige mindre verdt enn skrap. Dyr og mennesker sendes hver dag inn i industridøden, i krigsdøden, i massedøden. Det skjer i mitt navn, for å bevare min livsform. Akkurat som tyskerne nøt sin frokost mens massemordet pågikk utenfor, nyter jeg skogens ro mens myrderiene pågår ved siden av. Jeg vet ikke om jeg tåler så mye vold. Jeg kjenner et ekstremt ubehag. Jeg vet ikke lenger hva dette gjør med meg. Da jeg ble i stand til å se meg selv utenfra, og det skyldløse dyret i meg så hva jeg var med på, ble jeg samtidig klar over at det like gjerne kunne skje med meg. Jeg er, som alle skyldløse dyr, sårbar, helt forsvarsløs. Jeg ser meg selv i speilet. Det skyldløse dyret, som også er en del av meg, den aller vesentligste delen av meg, det som lever, ser ut på meg, og jeg har ikke svar på hva det spør om. Ville det hjelpe hvis jeg gjorde dyret hellig igjen, og forble i dyptfølt relasjon også når jeg var tvunget til å drepe det, ville det på sikt kunne redde meg som menneske? 19


kiøsterud. sulten og skjønnheten.qxp_materie 08.07.16 16.14 Side 20

Vil de ødelagte emosjonelle båndene inne i meg kunne restitueres hvis jeg gjenopprettet de emosjonelle båndene til mine brødre og søstre dyrene? Ville det skyldløse dyret, livet i meg, kunne reddes hvis jeg tok opp – tok ansvar for – og bar det som en del av meg? Hva innebærer det?

Erland Kiøsterud - "Sulten og skjønnheten"  

Bla i boka. Leseprøve på essaysamlingen "Sulten og skjønnheten" av Erland Kiøsterud.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you