Terje Holtet Larsen – Hjemløsheten

Holtet Larsen. Hjemløsheten. Omsl.qxp 13.03.18 10.54 Side 1

TERJE HOLTET LARSEN Hjemløsheten

L/S #2

T E R J E H O LT E T L A R S E N Hjemløsheten FORLAGET OKTOBER

I serien Lese, skrive inviterer Forlaget Oktober utvalgte forfattere til å reflektere over egen skriving og lesing.

Te rje Holtet Larsen (f. 1963) debuterte i 1991 med romanen Sønnen. For novellesamlingen Variasjoner mottok han Gyldendals legat i 1996, og for romanen Dilettanten (2012) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris. Holtet Larsen har utgitt til sammen 13 romaner og novellesamlinger.

L/S #2

Forsidebilde: Serena Cevenini Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | E xil Desi g n

FORLAGET OKTOBER

Forla get Oktob er 2 018 I SB N 978-82-495-1922-4

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 1

L/S #2

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 2

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 3

t e rj e h o lt e t lars en Hjemløsheten

forlaget oktobe r 2 0 1 8

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 4

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 5

nå, en overskyet og regntung ettermiddag midt i sommerferien, er skolegården tom for unger. Det betyr at jeg kan stå der jeg står, uten å bli distrahert eller forstyrret, og uten å vekke oppmerksomhet eller mistanke.

Jeg står lent mot smijernsgjerdet som omkranser Grünerløkka skole, og som i grunnen er forbausende lavt, noe jeg egentlig ikke har lagt merke til tidligere, selv om jeg har gått forbi her jevnlig i årevis. De spisse smijernsspydene, avbrutt av nesten like lave, kvadratiske søyler med omtrent to og en halv meters mellomrom, når meg til ansiktet. Jeg kan kjenne dem mot den tynne huden rett under øynene, og det fremkaller unektelig et ubehag. Jeg har fremdeles et ganske stort arr på innsiden av det venstre kneet; jeg kan ha vært syv, åtte år gammel og skulle klatre over dette gjerdet, og naturligvis greide jeg å tre kneet ned på et av 5

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 6

disse spydene. Det ble et dypt hull. Fanget i svevet, så å si, i det som må ha vært et innbilt forsøk på en flukt, en forestilling om at jeg ble forsøkt holdt innesperret, og at friheten befant seg på den andre siden av disse spydene, til tross for at portene alltid sto åpne.

Et høyere gjerde ville på en eller annen måte ha virket betryggende. Et høyere gjerde ville ha vært tydeligere i sin avgrensning, blottet for tvetydigheter, mens et gjerde så lavt som dette først og fremst får et dekorativt preg, innbydende snarere enn avgrensende, et preg som bare er tilsynelatende, som om man en gang i tiden bestemte seg for at gjerdet skulle være lavt ikke fordi dette var en barneskole, men fordi man ønsket å skjule smijernsspydenes faktiske hensikt. Kan det virkelig ha vært mulig? Jeg liker egentlig ikke å henfalle til slike spekulasjoner. Men der står jeg altså, med ansiktet forsiktig hvilende mot den spisse enden av smijernsspydene, i håp om å fremkalle et gjensyn med et 45 år gammelt opptrinn.

Jeg er ikke nødvendigvis sikker på hvorfor jeg ønsker dette gjensynet, eller hva det er jeg forestiller meg at jeg kan oppnå med det, men det kan se ut som om jeg trenger å få bekreftet at den 6

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 7

scenen fra min barndom som jeg mener å erindre, virkelig fant sted, som om det skulle ha sneket seg inn en viss usikkerhet, og at jeg står der jeg står fordi jeg vil forsikre meg om at det jeg tror jeg husker, likevel ikke bare er en fantasi, et innbilt minne eller en ufrivillig løgn. Dessuten: Hvor nær sannheten er egentlig et minne, farget og delvis utvisket som det er av glemselen og senere erfaringer.

Er det mulig å stole på noe så uetterrettelig som et gammelt minne? Usikkerheten skyldes kanskje at dette fjerne minnet helt brått ble fremkalt av noe jeg hadde lest. Uansett har jeg fått det for meg at dette er måten å gjøre det på, å oppsøke plassen der det jeg mener å erindre, fant sted, og vente.

Jeg behøver bare å lukke øynene, så befinner jeg meg i den samme skolegården, sannsynligvis tidlig på høsten, året må være 1971, eller muligens er det året etter. Det er friminutt, skolegården er full av første-, andre-, og tredjeklassinger som alle har en skoletime de forsøker å få ut av kroppen, uvant som de fremdeles er med å sitte stille så lenge av gangen.

I dette virvaret, som får de allerede uklare ansiktene til å gli over i hverandre, omtrent som vannfarger på et papir, eller som i en kaotisk drøm, 7

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 8

er det én gutt som skiller seg ut og blir tydelig. Det er denne gutten jeg har ventet på, og blikket mitt trekkes uvilkårlig mot ham. Han løper med korte, raske skritt i en sirkel som blir stadig større, som om han skulle være på vei ut av en spiral. Skikkelsen hans har dette utålmodige preget, bevegelsene er kjappe og uavsluttede, som hos en som sjelden finner grunn til å fullføre det han har påbegynt, en som kanskje ikke er til å stole på. Han holder den ene hånden løftet. Den er lukket, og man kan lett forestille seg at han bærer denne knyttneven som et trofé han har vunnet, eller at den er lukket om noe han er stolt over å ha stjålet.

Eller man skulle kunne tro at det er en slåsskamp på gang, og at det er derfor de andre guttene følger etter og samler seg omkring ham hver gang han stanser, drevet av den begjærlige lysten til å se noen slå eller bli slått, primitiv brutalitet av det slaget som åpenbart aldri slutter å fascinere gutter – eller menn. Men nei, dette opptrinnet skyldes noe annet. Den forfulgte gutten har nemlig et ord skrevet i håndflaten.

Jeg kan se det for meg helt tydelig, fire bokstaver skrevet med kulepenn. Jeg kan se hvordan han åpner hånden og viser frem ordet i noen sekunder, 8

Holtet Larsen. Hjemløsheten.Mat.qxp 14.03.18 10.34 Side 9

hvordan han lar seg beruse av oppmerksomheten han tiltrekker seg, hvordan han nyter den nærmest bedende beundringen han kan skimte i alles blikk.

Han lukker hånden og løper videre, i en stadig større sirkel, men bare noen ganske få meter, før han på nytt stanser og gjentar avsløringen av sin hemmelighet.