Terje Holtet Larsen – Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet

Holtet Larsen. Forsøk på … omsl.qxp 03.07.17 15.42 Side 1

terje holtet larsen (f. 1963) debuterte i 1991 med romanen Sønnen.

For novellesamlingen Variasjoner mottok han Gyldendals legat i 1996, og for romanen Dilettanten (2012) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris.

Holtet Larsen har utgitt til sammen ti romaner. Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet er hans fjerde novellesamling.

f o rl ag et o kto b er 2017 is b n 978-82-495-1839-5

forlaGET OKTOBER

f o r s id e f oto: m i ch el e constanti ni | get ty i m ag es f o r fat t erportret t: baard h enri ksen o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi gn

I Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet møter man sjåføren av en Porsche 911 Carrera, ihjelslått og dumpet i en gjødselbinge; den gjenlevende som forlater byens lys til fordel for en nedsnødd forstadstilværelse; en kontoransatt som kveld etter kveld sitter bak et speilglassvindu og iakttar de forbipasserendes skrekkslagne reaksjoner på sitt eget speilbilde. Felles for dem alle er det mørke begjæret etter å oppløses i ingenting.

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet er syv variasjoner over forestillingen om forsvinningspunktet, formulert i Terje Holtet Larsens presise og frydefullt kompromissløse prosa.

terje holtet larsen Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet

Liggende sånn som du lå, helt naken, sammenkrøpet i en slags fosterstilling som fikk deg til å virke magrere enn du egentlig var, med ansiktet delvis skjult i hendene, som om du instinktivt forsøkte å beskytte deg mot en innbilt trussel, ville du aldri ha vært i stand til å gi en beskrivelse av deg selv, ikke uten først å ha vært tvunget til å åpne øynene for å få et lite glimt av hvordan du faktisk så ut der du lå, og du aktet ikke å la deg tvinge, så du åpnet ikke øynene.

Naturligvis gjør du ikke det, kan jeg huske at jeg tenkte.

t e rj e h o lt et larsen Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet noveller | forlaGET OKTOBER

Om Angiveren (2016) «Terje Holtet Larsens Angiveren er stor romankunst … spekket med skarp og hysterisk humor, tilkjennegitt i et språk og en setningsmelodi som svinger – omtrent så hver eneste setning kunne vært sitert alene for sitt presise ordvalg eller klang» o l av lø kke n re i so p, dag bl a d e t «Terje Holtet Larsen er desillusjonert og rasande – rasande vittig … Det er mange forfattarar som kommenterer debatten om sanning og litteratur denne bokhausten, men ingen gjer det så komplisert, sårt og vittig som Terje Holtet Larsen …

Angiveren handlar ikkje berre om einsemd, desillusjon og identitet, romanen har ein uventa tydeleg sosial profil med brodd mot snobberi og grådigheit. Det er ein passe dose raseri som gjev vitalitet til ein tekst elles dominert av verdig og vittig ennui» m e re te rø sv i k g ra n lun d, dag o g ti d Om Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) «Overdådig romanverk. Terje Holtet Larsen går utenpå de fleste» j a n a ske lun d, stava n g e r a f te n bl a d «Den særeigne kvaliteten i romanen viser seg særleg i korleis forfattaren koplar eg-forteljarens ulike sjølvkritiske skriftemål med skildringane av det sjølvforsynte og forkvakla i det norske litterære selskap. Forfattaren skriv fram eit portrett av ein mann tilsynelatande utan hensikter. Likevel: I glipene er det mogleg å spore tekstens uønska sanningar, eit ønske om å vere i stand til å søke eit alvor i tilveret» m a rg un n v i ki n g sta d, m o rg e n bl a d e t, Årets beste bøker 2014 Om Dilettanten (2012) «Holtet Larsen skriver lett, men stilen er uten lettvintheter. Hver setning, hver situasjon, hvert tankeforløp uttrykker seg i flytende, naturlig prosa.

Under den formfullendte setningsmelodien ligger såret lidenskap og distansert nærvær. Det skaper dyp overensstemmelse mellom det skrevne og den skrivende … En rystende god roman, rett og slett!» a rn e h ug o stø l a n , vg

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 2

03.07.2017 12.24

terje holtet larsen

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet Noveller

forlaget oktober 2017

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 3

03.07.2017 12.24

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 4

03.07.2017 12.24

innhold Bernhard H.s pastorale 7 Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet 39 Rett innenfor speilbildet 69 Corpus delicti 99 Akvarellene 131 Akvariefisker 165 Mannen med mikrofonstativet 197

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 5

03.07.2017 12.24

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 6

03.07.2017 12.24

bernhard h.s pastorale

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 7

03.07.2017 12.24

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 8

03.07.2017 12.24

la oss si at det har snødd lett hele natten. Morgenen er kald og fremdeles mørk. Bernhard H. står barbeint ved stue­vinduet, med hendene stukket ned i de dype lommene på slåbroken.

Som vanlig hadde han våknet tidlig, og i likhet med sine naboer hadde han sine faste morgenritualer som han gjennomførte uten motforestillinger, men i motsetning til naboene foretrakk han å gjennomføre dem uten å tenne lysene, noe som på denne tiden av året innebar at han først gikk på toalettet, kastet kaldt vann i ansiktet og skylte munnen, deretter ned til kjøkkenet for å gjøre i stand en halv liter kaffe, for så å sette seg ved kjøkkenbordet og drikke den, i et mørke som utvilsomt lot seg oppfatte som stummende, som om han likevel nølte med å gi slipp på den mer eller mindre drømmeløse søvnen.

Han hadde allerede sett naboen rett over veien, en mann i tredveårene, og han som bodde i rekkehuset ved siden av, også han i tredveårene, skrape frontruten på hver sin bil, stasjonsvogner til forveksling like den s­tasjonsvognen nesten alle i nabolaget kjørte, og forsvinne, og han hadde kommet til å tenke på nyttårsaften, ganske nøyaktig én måned tidligere, da han hadde stått ved det samme stue­ vinduet og sett de to familiene som bodde vegg i vegg rett over veien, komme ut noen få minutter før midnatt. Han

9

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 9

03.07.2017 12.24

hadde kunnet både høre og se at de voksne, de to parene han av utseende kjente så godt fra før, samt et tredje han ikke kunne huske å ha sett før, men også de to, særlig hun, med sin kjole i et mørkt, glitrende stoff, men også han, som hadde funnet det nødvendig å løsne på knuten på sitt julenisseslips, eller hva det kunne være, lett gjenkjennelige forstadsmennesker, var sånn passe ufarlig beruset og i fest­ stemning.

Barna, to gutter og tre jenter, som vanligvis for lengst ville ha vært beordret til sengs på denne tiden av ­døgnet, var også med. Alle fem var pyntet som små damer og menn, og de var utstyrt med beskyttelsesbriller, åpenbart av sikkerhets­ messige årsaker, siden de holdt i hvert sitt stjerneskudd som de frydefullt beveget i store sirkler og liggende åtte­ tall, som Bernhard H. gjenkjente som tegnet for uendelig.

Forstadsmennesker og fornuftsmennesker er to beskriv­ el­­­­­ser som ikke betyr det samme, men som kunne ha gjort det, de burde i det minste kunne sies å konnotere hverandre.

Bernhard H. kunne ikke huske å ha sett noe lignende, og selv om det var et syn som enkelt lot seg forklare, eller kanskje nettopp derfor, på grunn av det overdrevent rasjo­ nelle ved dette synet av de fem barna med beskyttelses­ briller, som virkelig fikk dem til å minne om fremmede, absolutt uberegnelige vesener, hadde han fått det for seg at de visste at han sto der i mørket bak stuevinduet og iakttok dem, og at de ønsket å sende ham en hilsen ved inngangen til det nye året ved å stille seg til skue på denne måten, som vesener like fremmede som ham selv, som med sine stjerne­ skudd tegnet sine tegn for ham i den kalde natten, som hemmelige signaler.

10

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 10

03.07.2017 12.24

Der han hadde stått, iført mørk dress, hvit skjorte og et slips valgt for nyttårsfest, for å vise seg selv at han ikke aktet å gi slipp på sin sikre sans for det stilfulle som han en gang hadde tilegnet seg, eller muligens underlagt seg, nettopp for å gi tilværelsen en form, det vil si for ikke å gå til grunne i likegyldighet – å iføre seg smokingen ville imidlertid ha vært å overdrive – og sett ned på de små, fremmede vesenene som hilste ham med sine stjerneskudd, små fornuftsvesener som, uten at de selv var klar over det, signaliserte sine løfter om uendelighet til ham, hadde han ikke kunnet unngå å bli rørt. Synet hadde gitt ham en følelse av å motta en hilsen fra den andre siden av seg selv, den siden han fremdeles foretrakk å bevare mørklagt.

Han hadde skjenket seg enda et glass hvitvin, og i all hast enda ett. Likevel hadde han ikke kunnet unngå å registrere en lett skjelving i den høyre hånden. I den grad denne skjelvingen plaget ham, var det fordi den røpet en sinnsstemning han hadde håpet å ha lagt bak seg. Ganske snart hadde han da også gjenvunnet fatningen.

Stikk i strid med forestillingene Bernhard H., som beteg­ nende nok fremdeles var det navnet han benyttet, frem til dette tidspunktet hadde gjort seg om sine ­livsbetingelser, det han hadde kunnet tenke på som de ufravikelige forut­ setningene for sin eksistens, hadde han oppdaget at han tydeligvis måtte ha blitt fortrolig med tanken på å bli boende i det intetsigende rekkehuset han ett år tidligere hadde kjøpt og flyttet inn i, helt ute ved bygrensen.

Helt ute ved bygrensen burde holde som ­stedsangivelse.

Enhver by har sine grenser der den gradvis oppløses og

11

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 11

03.07.2017 12.24

forvandles til mer eller mindre pregløse forsteder, før den opphører helt, før den nærmest viskes bort. Av en eller annen grunn er forstedene så godt som alltid til forveks­ ling like, uavhengig av de geografiske eller for den saks skyld demografiske forholdene eller andre påståtte sær­ egenheter; men den egentlige likheten befinner seg rett under det ytre eller synlige, den befinner seg der hvor nett­ opp det ufra­vikelige gir seg til kjenne, det man likevel ikke unnslipper.

Han kunne imidlertid ikke sies å ha blitt en fremmed for seg selv; han visste fremdeles utmerket godt hvem han utga seg for å være, han visste hvem han ønsket å fremstå som. Han visste at det var mulig å søke tilflukt i følelsen av å gå i oppløsning, for å oppnå en slags fred med seg selv.

Han var ikke sikker på om det var mulig å glemme lyden av sin egen stemme, men han var ikke typen som snakket høyt med seg selv, og det måtte være flere måneder siden sist han hadde snakket med noen han kjente. Hans inntrykk var at alle vennene hadde trukket seg tilbake, at de mer eller mindre umerkelig hadde overlatt ham til hans eget forgodtbefinnende, av medfølelse og sjenanse snarere enn hensynsløshet, og han hadde valgt å la dem forstå at det ikke fantes grunn til å bekymre seg for ham.

Han visste ikke om han kunne påstå at han savnet noen av dem, han var snarere takknemlig for å bli latt i fred, men da det endelig hadde gått opp for ham at de alle hadde sluttet å ta kontakt, hadde det likevel fått ham til å stusse. Det opplevdes nesten som noe de var blitt enige om seg imellom, tausheten som oppsto hadde vært så eien­ dommelig synkronisert. Det var vanskelig ikke å oppleve

12

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 12

03.07.2017 12.24

det som en felles beslutning om å la ham være i fred med det de muligens oppfattet som hans overdrevne sorg.

Som om ikke sorgen bestandig virker overdreven når den kommer til uttrykk, overdreven og derfor ekskluderende.

Kanskje hadde det vært noe ved denne sorgen som skremte dem, de hadde innsett at de ikke var i stand til å dele den med ham, og ved å vise mer enn alminnelig for­ ventet deltagelse ville de føle seg konfrontert med sin egen tilkortkommenhet, for deretter å bli pinlig berørt av sin egen forstillelse. Han fant ingen grunn til å utsette verken seg selv eller dem for slike situasjoner.

Han hadde solgt leiligheten han sammen med sin ­partner, som virkelig hadde vært en uhelbredelig perfeksjonist, hadde brukt flere år på å gjøre til deres uforlignelige, som var det alle kalte den. Det hadde vært et hjem, og han hadde aldri trodd at han ville forlate leiligheten frivillig, ikke etter alt arbeidet de hadde lagt ned i den og alt de sammen hadde fått oppleve der. Så snart en anledning bød seg, hadde de invitert så mange gjester som mulig, mennesker som likte å være omgitt av andre mennesker, alle like vakre, alle med et like vinnende vesen.

Han hadde vært sikker på at han ville bli båret ut av den, det var noe han hadde tenkt på som en stilltiende avtale dem imellom, som noe de begge hadde tenkt, at de ville bli værende, uansett hva som skjedde. I stedet hadde han kvit­ tet seg med det meste av innboet, inklusive det de hadde samlet av kunst og antikviteter, og flyttet ut hit.

Dette kunne delvis forklares som en konsekvens av at han nokså brått var blitt alene; han hadde forsøkt å finne

13

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 13

03.07.2017 12.24

en viss kompensasjon for den ansiktsløse fortvilelsen han hadde følt over ikke å ha fått ta farvel med sin livsledsager, i den lettelsen han visste at han tross alt burde ha følt over å ha sluppet å måtte være vitne til et langvarig og smertefullt dødsleie, som ville ha vært det uunngåelige ­alternativet, og som hans livsledsager altså hadde valgt å unnslippe; men det var også et resultat av tilfeldigheter som ikke lenger kunne sies å være av noen betydning, og som det derfor ikke finnes grunn til å utdype, ikke utover at det hadde vært en lang tid med søvnløse netter, og en eller annen gang i løpet av en av disse nettene måtte han likevel ha sovnet, for han hadde våknet med et rykk, og han skjønte ikke med det samme hvor han befant seg. Det viste seg at han hadde krøllet seg sammen under spisebordet.

Noen – senere var han blitt fortalt at de hadde vært flere om å bytte på å sørge for at han aldri var alene – måtte ha lagt et pledd over ham. Under det var han naken. Han hadde snudd seg over på ryggen og var blitt liggende og se tvers igjennom bordplaten av glass og opp i lysekronen som hang ned fra taket, uendelig langt der oppe.

Han hadde ikke kunnet unngå å legge merke til sin egen kroppslukt, og han var blitt liggende sånn, mer eller m ­ ind­­re urørlig, helt til han visste hva han var nødt til å gjøre.

Liggende sånn hadde han endelig innsett at han ikke kunne bli værende i den vakre leiligheten, at han var nødt til å gi slipp også på restene av det livet som allerede var blitt tatt fra ham, revet ut av hendene hans.

Han hadde kunnet si til seg selv, som en slags forklaring når han fikk det for seg at det var nødvendig, at han trengte å

14

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 14

03.07.2017 12.24

oppdage sin egen anonyme hjelpeløshet. Han ønsket ikke lenger å beherske sine omgivelser, han ønsket at omgivel­ sene skulle beherske ham, og det var av avgjørende betyd­ ning at hjelpeløsheten han søkte, ikke skulle kunne omset­ tes i noe som lot seg oppfatte som en form for protest.

Overlatt til de illevarslende omgivelsenes likegyldige for­ godtbefinnende. Det skulle vise seg å bli den formulerin­ gen han, etter de første ukenes mange mislykkede forsøk på å finne en dekkende beskrivelse, var blitt hengende ved.

Han hadde vært så sikker på at det aldri ville være mulig å tenke på disse forutsigbare omgivelsene som annet enn intetsigende; så intenst intetsigende at han til tider kunne oppleve dem som truende, om enn på en uklar, ikke definer­ bar måte.

Derfor hadde det overrasket ham å oppdage at det var mulig å lære å sette pris på disse forstadsomgivelsene, eller fornuftsomgivelsene, for eksempel den evige duften av dekk­ bark overalt hvor han gikk.

Tilsvarende kunne han bli lettere beskjemmet ved tanken på at han på et tidspunkt hadde vurdert m ­ uligheten for å endre navn, og ikke bare vurdert det, men mer eller m ­ indre bestemt seg for at han ikke kunne fortsette med det n ­ avnet som tilsvarte den personen han frem til da hadde holdt seg selv for å være. Et navneskifte hadde stått for ham som en absolutt forutsetning hvis han skulle være i stand til å legge alt bak seg og leve videre på egen hånd som den han brått var blitt.

Han hadde imidlertid stadig valgt å utsette det, først og fremst fordi han ikke hadde greid å bestemme seg for hva han ønsket å hete som sitt nye jeg, inntil han oppdaget at

15

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 15

03.07.2017 12.24

han på en eller annen måte hadde gjennomgått noe som måtte kunne kalles en forvandling, en annen ­forvandling enn den han trodde at han ville gjennomgå og derfor hadde forberedt seg på.

Men fremdeles skulle han gjerne ha vært i stand til å glemme det som skulle vise seg å bli deres siste stund sammen, bare noen dager før hans livsledsager valgte å avslutte det hele. Dette siste møtet hadde funnet sted på sykehuset, de hadde fått den beskjeden de fryktet, men som de begge visste at de ville få, at det ikke var mer å gjøre. Legen som hadde overbrakt dem beskjeden, hadde nettopp forlatt værelset. Bernhard H. hadde stått ved senge­ gjerdet og sett på dette ansiktet som allerede var i ferd med å forsvinne.

«Har du noen gang tenkt på meg som en annen?» hadde han sagt.

Bernhard H. skjønte ikke hva han mente.

«Naturligvis ikke,» hadde han svart, «hvorfor skulle jeg det?»

«Nei,» sa han, «naturligvis ikke. Det ville ikke ha vært typisk deg å tenke i de baner. Du liker å tenke på deg selv som en saklig person, du liker å vite at alt befinner seg på sin rette plass, du har kontroll over situasjonen, uansett.»

«Uansett hva?» sa Bernhard H. «Uansett,» sa han.

Bernhard H. sa ingenting. Han hadde naturligvis vært fullstendig klar over at både den nådeløst ondartede hjerne­ svulsten og medisineringen kunne få ham som lå i sengen, nesten utelukkende som et nakent hode på en pute, til å snakke uten selv å vite hva han sa. Han visste at han ikke

16

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 16

03.07.2017 12.24

kunne la seg skremme eller såre av det som ble sagt, men han visste ikke hva han selv skulle si.

«Ikke sant?» sa han.

«Hva er det egentlig du vil frem til?» sa Bernhard H. «Jeg vet hva du heter,» sa han.

«Naturligvis vet du det,» sa Bernhard H. «Naturligvis vet jeg det,» sa han.

«Jeg tror du misforstår,» sa Bernhard H. «Misforstår hva da?» sa han.

«Et eller annet,» sa Bernhard H., «jeg vet ikke hva, men du misforstår et eller annet.»

«Er det ikke nettopp det som er meningen,» sa han, «at jeg skal misforstå et eller annet? Er det ikke derfor jeg lig­ ger her?»

Bernhard H. var blitt stående og se på det lille som var igjen av den mannen det hadde vært meningen at han skulle leve resten av livet sammen med, han hadde ikke greid å unngå følelsen av å ha blitt sviktet, og han hadde kjent raseriet stige i seg, et raseri han ikke ønsket å ved­ kjenne seg. Han skulle gjerne ha vært i stand til å sette seg på sengekanten, men han greide ikke å få hendene til å slippe taket i sengegjerdet, og derfor var han blitt stående.

«Kanskje det er du som misforstår et eller annet,» sa han.

«Ja,» sa Bernhard H., «kanskje.»

Da han neste formiddag hadde kommet for å hente ham, hadde han fått beskjed om at han var utskrevet og allerede hadde forlatt sykehuset. Han hadde ringt rundt til alle deres felles venner, men ingen hadde sett ham, ingen kunne forestille seg en mulig forklaring på hva som hadde

17

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 17

03.07.2017 12.24

skjedd, og det hadde ikke vært annet for ham å gjøre enn å vente.

To dager senere var han blitt oppringt av en fremmed kvinne som kunne fortelle at den han sannsynligvis s­ avnet, hadde tilbrakt de siste nettene hos henne, rett i nærheten, faktisk, men at det nå var over. Det hadde vært snakk om en solid overdose smertestillende. Det hadde vært et sjokk å finne ham, selv om det var dette han selv ønsket, siden det ikke fantes håp og det eneste som gjensto var den smerte­ fulle nedverdigelsen, og så videre.

Det var aldri blitt riktig klart for Bernhard H. hvem han egentlig snakket med, hva slags menneske denne stemmen tilhørte, eller hvilken usynlig rolle hun hadde spilt i deres liv, uten at han hadde visst om det. Men i løpet av sam­ talen hadde han fått en ubehagelig fornemmelse av at hun ønsket å fremstå som en gåtefull kvinne, så han hadde ikke stilt spørsmål, bare ganske enkelt godtatt det hun hadde å fortelle, og han hadde bestemt takket nei til forslaget om å møtes. Det eneste han hadde kunnet si seg absolutt sikker på, var at de to ikke hadde noe usnakket. Han hadde tatt hånd om formalitetene. Det var det hele.

Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet_Terje Holtet Larsen.indd 18

03.07.2017 12.24