Marguerite Duras og Michelle Porte - "Stedene"

duras. stedene. omsl.qxp 16.02.16 14.22 Side 1

FORLAGET OKTOBER 2016 ISBN: 978-82-495-1595-0

forlaget oktober

Forsidefoto © Michelle Porte (fotografiet er tatt under innspillingen av Baxter, Vera Baxter)

Filmene jeg lager, lager jeg på det samme stedet som bøkene mine. Det er det jeg kaller lidenskapens sted. Der hvor man er stum og blind. Eller, jeg prøver å være der så mye som mulig.

Marguerite Duras & Michelle Porte Stedene

Marguerite Duras (født Donnadieu, 1914–1996), fransk forfatter, filmskaper og dramatiker, debuterte med romanen Les Impudents i 1943.

Hun vokste opp i Fransk Indokina, hvor hun har hentet handlingen til mange av sine bøker, filmer og skuespill. Verkene hennes er oversatt til mange språk. I 1984 fikk hun Goncourt-prisen for sin mest kjente roman, L’Amant (Elskeren).

Marguerite Duras & Michelle Porte

Stedene En samtale med MARGUERITE DURAS Oversatt og med forord av HANNE ØRSTAVIK

forlaget oktober

I denne boka snakker Marguerite Duras om steder som har vært viktige for henne: steder i livet, i barndom og voksenliv, men også steder i fiksjonen, i bøkene og filmene.

Samtalen med dokumentarfilmskaper og regissør Michelle Porte ble sendt på fransk tv i 1976 og ble siden skrevet ut som bok. Det gjør at teksten bærer preg av det muntlige, av øyeblikket, av det som oppsto i møtet mellom de to samtalende. De befinner seg et sted mens de snakker. Og sammen ser de på fotografier av steder som har betydd noe for Duras.

Sånn blir denne boka en dialog om å være i dialog med sitt stoff, sitt indre, verden der ute og andre mennesker. Og sånn åpner den også forståelsen av hva skriving er, og av hva det vil si å skape.

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 1

STEDENE

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 2

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 3

MARGUERITE DURAS MICHELLE PORTE

STEDENE EN SAMTALE MED MARGUERITE DURAS oversatt av hanne ørstavik

forlaget oktober 2016

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 12

Denne boka er basert på intervjuene Michelle Porte gjorde til to tv-program med tittelen Les Lieux de Marguerite Duras (Stedene til Marguerite Duras), produsert av l’Institut national de l’audiovisuel og sendt på tf1 i mai 1976.

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 13

1

Marguerite Duras: Jeg kunne ha snakket i timevis om dette huset, om hagen. Jeg vet alt, jeg vet hvor de gamle dørene var, alt sammen, muren rundt dammen, alle plantene, hvor alle plantene stür, selv hvor de ville plantene stür.

13

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 14

vet jeg, alt.

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 15

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 16

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 17

Michelle Porte: Marguerite Duras, De har skrevet: «Jeg lager film for å fylle tiden. Hadde jeg hatt styrke til ikke å gjøre noe, så hadde jeg ikke gjort noe. Det er fordi jeg ikke har styrke til ikke å gjøre noe at jeg lager film. Ikke av noen annen grunn. Det er det sanneste av alt jeg kan si om min virksomhet.»

M.D.: Det er sant.

M.P.: Kunne De på samme måte si: Det er fordi jeg ikke har styrke til ikke å gjøre noe at jeg skriver bøker?

M.D.: Da jeg skrev bøker, tror jeg ikke jeg var der, nei. Det var mer da jeg nærmest sluttet å skrive bøker at jeg kom dit. Jeg mener etter at jeg sluttet å skrive hver dag og begynte å lage film. Men da jeg sluttet å skrive, så sluttet jeg, ja jeg sluttet med noe av … det … eller, det viktigste som har hendt meg, det vil si å skrive.

Men grunnene jeg hadde til å skrive, opprinnelig, dem kjenner jeg ikke lenger. Kanskje var det de samme som med dette. Det som forundrer meg, er at ikke alle skriver. Jeg har en hemmelig beundring for folk som ikke skriver, og selvfølgelig også for folk som ikke lager film.

M.P.: Mange av filmene Deres foregår inni et hus avskåret fra noe ytre.

17

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 18

M.D.: Her, ja, i dette huset. Hver gang jeg er her, får jeg lyst til å filme. Det kan skje at steder gir en lyst til å filme. Jeg hadde aldri trodd at et sted kunne være så mektig, ha en sånn kraft. Alle kvinnene i bøkene mine har bodd i dette huset, alle sammen. Det er bare kvinner som bebor steder, ikke menn. I dette huset har Lol V. Stein bodd, og Anne-Marie Stretter, Isabelle Granger og Nathalie Granger, men også alle andre slags kvinner; noen ganger når jeg kommer inn hit, får jeg følelsen av at det liksom … myldrer av kvinner. Huset er blitt bebodd av meg også, fullstendig. Jeg tenker at dette er det stedet i verden hvor jeg har bodd mest. Og når jeg snakker om de andre kvinnene, tenker jeg at disse andre kvinnene inneholder meg også; det er som om vi, de og jeg, er utstyrt med porøsitet. Den varigheten de bader i, det er en varighet fra før språket, før mannen. Mannen, når han ikke kan navngi tingene, så er han i å miste, så er han ulykkelig, han er desorientert. Mannen er syk etter å snakke, ikke kvinnene. Alle kvinnene jeg ser her, de er først og fremst stille; etterpå, jeg vet ikke hva som kommer til å skje, men de begynner med å være stille, lenge. De er innstøpt i rommet, liksom holdt av veggene, av tingene i rommet. Når jeg er i dette rommet, får jeg følelsen av at jeg ikke må forstyrre en bestemt orden, som om rommet selv, ja, stedet, ikke merker at jeg er der, at en kvinne er der: Hun har allerede sin plass der. Jeg snakker helt sikkert om stedenes stillhet.

18

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 19

Michelet sier at heksene oppsto sånn. I middelalderen var mennene ute og kriget for lensherren eller på korstog, mens kvinnene på landsbygda var helt alene, isolerte, i måned etter måned i skogen, i hyttene, og det var sånn, ut fra ensomheten, en ensomhet vi i dag ikke kan forestille oss, at de begynte å snakke med trærne, med plantene, med de ville dyrene, det vil si å gå inn i, å, hvordan skal jeg si det, å finne opp en forbindelse med naturen, å gjenoppfinne den. En forbindelse som må stamme fra 19

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 20

forhistorisk tid, for å si det sånn, på ny å nære den forbindelsen. Og så kalte man dem hekser og brente dem. Én million var de, sies det. Fra middelalderen til begynnelsen av renessansen. Man brente kvinner helt fram til det syttende århundre.

M.P.: Er det sånn at kvinnene vi møter i filmene Deres, i bøkene, jeg tenker på kvinnen i Nathalie Granger, Isabelle Granger, på Elisabeth Alione, på Vera Baxter i Les plages de l’Atlantique*, er ikke de på en måte en fortsettelse av heksene til Michelet?

M.D.: Vi er fortsatt der, vi kvinner … Vi er fortsatt der … ja. Vi er der. Det har ikke egentlig forandret seg. Jeg, i dette huset, med denne hagen, er forbundet på måter som menn aldri kan bli, med en bolig, et sted.

* Første tittel på filmen Baxter, Vera Baxter.

20

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 21

M.P.: I nesten alle filmene Deres finner vi et innhegnet omrĂĽde, som huset, parken og skogen.

M.D.: Ja. Skogen snakker med parken. Parken er forutsetningen for skogen. Parken gir bud om skogen. Det er en park i DÊtruire. Det er en park i India Song, i Nathalie Granger. I Jaune le soleil er det en mørk park, hvor hundene til jødene er. Skogen er det forbudte.

Det vil si, jeg vet ikke akkurat hva den er, skogen i 21

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 22

Jaune le soleil, den jeg kaller nomadismens skog, jødenes skog, jeg vet ikke hva som er forbindelsen mellom den skogen og skogen i Détruire, som folk er redd for. Som et visst borgerskap er redd for, som mennene er redd for, og som de ødelegger. Vi, derimot, vi føyer oss inn i den, i skogen, vi smyger rundt i den. Mennene drar dit for å jakte, for å inngripe og overvåke.

M.P.: Om filmen Nathalie Granger har De sagt: Det jeg ser før alt, i Nathalie Granger, før filmen, det er huset.

M.D.: Ja. Det var nok det å være der, i huset, som gjorde at det for meg framsto som et eget innhold. Altså, det er en visjon jeg framsetter der, ikke en idé. Vi kan se et hus som et sted hvor vi søker tilflukt, et sted vi finner ro. Men jeg tror det er et innhegnet område også for andre ting. Ja, det skjer andre ting der enn alt dette vanlige, tryggheten, roen, familien, hjemmets lune rede, osv.; i et hjem er også familiens grusomhet innskrevet, behovet for flukt, det som får en til å begå selvmord.

Det er et hele. Det er interessant at folk ofte vender tilbake for å dø hjemme hos seg selv. De vil helst dø hjemme. Så fort man kjenner en viss nedstemthet, vil man hjem. Det er et gåtefullt sted, hjemmet, og … jeg vet ikke om man i byene lenger vet hva det betyr. Selv oppdaget jeg hva et hjem er, med dette huset her. Eller jeg hadde jo et, i Dordogne, da jeg var seks år, som moren min solgte … De må huske at jeg var funksjonærdatter, og i hele barndommen gjorde jeg ikke 22

duras. stedene. mat.qxp 16.02.16 14.24 Side 23

annet enn å flytte. Hver gang foreldrene mine fikk ny jobb, fikk jeg et nytt hjem. Siden har jeg leid leiligheter i Paris. Dette er første gang jeg eier et eget hus. Og … det er litt som om jeg ble født her, fordi jeg i så stor grad har gjort det til mitt at jeg har følelsen av at det har tilhørt meg siden … siden før meg, siden før jeg ble født.