Skaranger. Bok om sorg. Omsl .qxp 03.10.2018 15:17 Side 1
om sl ag: egi l h aral dsen & ellen lindeb erg | e xil des ig n
FO RL AG ET O KT OB ER
En bror dør, og Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.
MARIA NAVARRO SKARANGER BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN)
Mammas øyne var umulige å tyde, hun sa nesten ingenting heller. Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt det før, tanken hadde allerede streifet oss, og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge siden. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn. Vi hadde kanskje tenkt allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 2
01.10.2018 15:05
MARIA NAVARRO SKARANGER BOK OM SORG [ FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN ]
ROMAN | FORLAGET OKTOBER | 2018
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 3
01.10.2018 15:05
maria navarro skaranger Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) Š Forlaget Oktober as, Oslo 2018 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook uab, Litauen 2018 Første opplag 2018 isbn: 978-82-495-1975-0 www.oktober.no
av maria navarro skaranger Alle utlendinger har lukka gardiner. Roman 2015
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 4
01.10.2018 15:05
Bjørnen bor i hiet sitt, og fuglene i reder Folk bor vanligvis i hus og mange andre steder knutsen & ludvigsen
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 5
01.10.2018 15:05
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 6
01.10.2018 15:05
rydde ut (ulykken)
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 7
01.10.2018 15:05
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 8
01.10.2018 15:05
1. Jeg liker best de bildene der Nils tuller. De bildene der han drikker en øl, geiper, lager grimaser. Det ser så ekte ut. Det finnes en del bilder der vi er barn, der han er barn, oppfører seg som barn, løper på en eng, klatrer i trær, bilder fra fisketurer. Det finnes de der han er syk. I albumene er disse bildene ofte klippet litt i, han kan være klippet bort, eller være halv, enten fordi han ser så tynn ut eller fordi det bare er sånt man gjør.
2. Mammas øyne var umulige å tyde, hun sa nesten ingenting heller. Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt det før, tanken hadde allerede streifet oss, og da hadde 9
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 9
01.10.2018 15:05
den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge siden. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn. Vi hadde kanskje tenkt allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.
3. Først var stemmen til faren min i telefonen bare veldig tørr, mutt, virka nesten sur. Mamma sa alltid før at dette mutte var en typisk nordnorsk greie. Man sier noe til han, så bruker han veldig lang tid på å svare, kanskje ti sekunder. Etterpå hadde han et ansiktsuttrykk som var umulig å bestemme, øynene vidåpne og helt blanke og glassaktige, kanskje han var skremt, redd, begge deler. Han tok hunden på løpetur og var borte i mange timer. Da de kom inn igjen, la hunden seg rett ned på gulvet og sovna, lå helt stille og med tunga ut, akkurat som den var død, den òg. Faren min tok seg i håret hele tida, klødde seg bak ørene, pirket, strøk håret bakover med fingrene, kikka på fing rene sine etterpå. Han tok et stort glass med cola som han drakk og drakk av helt til det var tomt. Jeg tenkte på hvordan kullsyra måtte ha gitt han frysninger. Etterpå fylte han glasset med vann, så 10
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 10
01.10.2018 15:05
helte han vann i hendene som han skvettet opp i ansiktet sitt flere ganger.
4. De første nettene hos mamma var jeg våken, jeg prøvde å legge meg ned, holde øynene igjen og bli liggende, bli i senga, jeg lå på siden, på ryggen, jeg stod opp igjen, gikk stille inn på kjøkkenet, jeg lot det være mørkt, spiste, drakk, så på tv. Jeg trodde det gradvis skulle gi seg, men selv da jeg dro tilbake til min egen leilighet var jeg våken, og heller ikke om dagen kunne jeg sove. Jeg spydde og hakket tenner. Om kroppen gikk i krig eller i brems, det vet jeg ikke, en rekke normalreaksjoner, sa legen, søvnproblemer, følelse av apati, nedsatt matlyst. Jeg fikk et papir med en firkant på. Firkanten skulle jeg være inni, det var noe med å ha kontakt med følelsene sine eller ikke. Jeg bretta papiret sammen og putta det i veska, prøvde å ta det til meg, tenke på firkanten, var på vakt. Når jeg spydde, spiste jeg etterpå, og når jeg hakket tenner, pusta jeg inn med nesa og ut med munnen.
5. Brevet var datert dagen før, eller to dager før, det var bretta sammen, det lå i jakkelomma hans. Det var ikke langt, noen få setninger som jeg ikke husker eksakt, men det stod noe sånt som at han var sliten og at denne gangen orka han ikke mer. 11
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 11
01.10.2018 15:05
Han må ha prøvd å unnslippe det, eller han må ha visst at han ikke kom til å bli frisk igjen. Kanskje det var derfor han ikke gjorde så mye ut av seg, han søkte ikke hjelp. Han gikk til psykiateren, hun satte en sprøyte i rumpa hans og han gikk hjem igjen. Var det en ro over det hele?
6. Det er ikke langt. Hvis man vil gå inn til s kogen fra leiligheten til Nils, så går man bare litt o ppover i borettslaget, langs veien og gjennom bommen og under ei gangbru, det blir færre og færre hus jo lenger ut man kommer. Det er skogen og det er blokkene, som er plassert symmetrisk foran hverandre. Det er mørk gran og furu og noen vann, og hvis man går langt, er det enda mer skog, flere vann, og noen gårder.
7. Nils bodde i gråblokkene, de store som mange synes er stygge fordi de ser ut som russerblokker. Det finnes ikke mange slike blokker i Oslo- området. Det er Rødtvet, Tveita og Ammerud, det er flere også, sikkert. Som barn tulla vi ofte med at jeg kom til å ende opp som trebarnsmor i blokkene, vi tulla med at blokkene bare var for narkiser og trygda folk eller innvandrere som presser alle barna sine inn på ett rom. De var ment å skulle påvirke beboerne på en positiv måte, den umiddelbare nærheten til skogen 12
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 12
01.10.2018 15:05
rundt, et kjøpesenter like bortenfor, banen ned til byen. Jeg vet ikke helt hva som gikk galt.
8. Blokkene ble pussa opp for kanskje to år siden, og da var det store oppslag i avisene, om at nå skulle det bli bedre å bo der, og mer barnevennlig, og det var noen som hadde reagert på den skrekkfilmen som ble spilt inn i samme blokk, at det var negativt for miljøet. Nå skulle obos pusse opp slik at blokkene ble mindre betong! De la kunstgressmatte som gulv på alle verandaene, de satte inn store glassplater over rekkverket, så v erandaen kan bli et helt rom eller en boks eller et drivhus, det blir mindre kaldt om vinteren og enda v armere på sommeren. For å kikke ut og ned på bakken må man skyve glassene til side, da kan man lene seg ut. Utsikten går til baksida på gamlehjemmet, en gressplen, en bilvei og skogen.
9. Jeg var ikke hjemme hos han mange ganger. Leiligheten var liten og beregna på én person, selv om det er flere familier som bor i blokka, kanskje er leilighetene i forskjellig størrelse, det vet jeg ikke helt. Det var fint for han å ha sitt eget sted. Jeg spiste middag og sov over to ganger, den ene gangen lagde han biff, den var mør og lys rosa inni, perfekt stekt, han hadde lagd fløtepotetene fra bunnen av, sa han. Jeg sov på en madrass og 13
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 13
01.10.2018 15:05
han sov i sovesofaen. Han stod opp midt på natta og satt lenge på verandaen og røyka. Den andre gangen hadde han lagd suppe. Jeg var der kanskje en gang til, for å hente noe eller for å gi han et råd.
10. Alt ble gjort på bare noen dager, Nils hadde ikke så mange ting, egentlig. Leiligheten til Nils var rotete, skitten, klærne hans lå på gulvet, papirene lå på gulvet, lønnsslipper og brev fra nav lå på bordet og på gulvet. Han hadde ikke vaska opp på lenge eller tømt søpla, tallerkenene stod stablet i vasken. Det stod gamle roser i en vase, de var helt brune av støv, men hadde holdt formen sin. Mik brakk seg og spydde i søppel bøtta da han kom inn. Han spydde litt, beklaget seg og gikk litt rundt og løfta på ting, plukka opp noen av arkene. Så spydde han igjen, men bomma så vidt på søppelbøtta sånn at det spruta litt oppover veggen. Fordi det lukta vondt? tenkte jeg først, nei, kanskje det heller bare var følelsen av at Nils hadde vært innestengt, eller følelsen av at Nils bodde her lenge uten å ha det bra.
11. Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg 14
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 14
01.10.2018 15:05
ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker. Stemmen hennes ble helt svak og skjelven. Det er kanskje ikke vaska på et halvt år. Kanskje, sa hun. Men det er ikke en stor leilighet, sa jeg. Den er kanskje tjuefem kvadrat. Jeg skal sjekke timeplanen, sa hun. Hun har ingen timeplan, hun vasker på s kolen to dager i uka, hun skriver navnet sitt og datoen på en liste, ofte møter jeg henne før jeg går hjem, hun smiler, spør om elevene har oppført seg bra, så setter hun i ørepropper og begynner å vaske. Som regel har barna satt stolene sine oppå pultene, da sveiper hun bare over gulvet, hvis ikke hjelper jeg henne med stolene. Hun gjør det ikke alltid så nøye. Utelater alltid noe, fyller ikke på tørkepapir ved vasken, eller hun vasker over hele tavla, til og med der jeg har skrevet: La stå! Du får to tusen, sa jeg. Kanskje, jeg skal sjekke, sa hun igjen. Jeg ville si til henne at det var like skittent som det kunne bli på skolen, eller hjemme hos vanlige folk, det er ikke meninga å skremme deg, ville jeg si.
12. Mik og noen kompiser rydda ut noen av tingene, pyntegjenstandene og tv-en og playstationen og bildene og alle papirene, putta dem i flere store 15
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 15
01.10.2018 15:05
bager som nå står hos mamma, i gangen. Resten kasta de på dynga eller ga bort.
13. Jeg rydda klærne ut av skapet. Det var ikke så mange klær. De fleste klærne i skapet hans var bare k røllet sammen. Sokkene lå ikke i par, og skittentøyet var bare slengt inn i nederste hylle. Mange svarte t-skjorter, en lys jeans, en grå joggebukse. Innerst var det noen bretta t-skjorter, men de kunne han ikke ha brukt noe særlig, klær som ligger innerst i skapet blir jo aldri brukt.
14. Mik forsvant inn på rommet sitt, var bare inne på rommet de dagene det ikke var a vtaler, kom ikke ut, nesten som en tenåring igjen, 29 år og bor hos mamma. Om morgenen la jeg øret inntil døra og hørte at han romsterte, pusta tungt, at han reiste seg, hoppet, at føttene, hendene, traff gulvet igjen, at han telte for seg selv, løfta seg opp og hoppet igjen. Senere åpna jeg døra, og da så han på noe på pc-en, han lå med pc-en i fanget. Jeg spurte om han ville spise, men han sa nei, og gikk ut med kompisene sine og spiste istedenfor. Flere ganger banka jeg på og åpna og gikk inn, men hver gang så han på noe og ville ikke ta av høretelefonene. Jeg la noen av de gamle klærne til Nils på senga hans. Jeg åpna døra, og da sov Mik 16
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 16
01.10.2018 15:05
og pc-en lå ved siden av. Jeg løfta pc-en og satte den inn i hylla. Mik sov på siden og pusta nesten lydløst. Jeg la meg ved siden av han. Kikka meg rundt i det gamle gutterommet. En stor dobbeltseng, et skap, en hylle, et åpent klesstativ, skjortene hengende etter hverandre, sovende Mik.
15. Da vi skulle gå gjennom bagene som Mik og kompisene hadde henta, tok mamma opp en og en ting. Noen ting putta hun i s øppelposer, andre ting i pappesker. Kopper han hadde vunnet med basketlaget, pokaler, bøker, en kondompakke, en svart softgun som hun så forferdet på. En pistol, sa hun. Hva skulle han med den, da? sa hun. Hun ga den til Mik, han veide den fram og tilbake, tok et godt grep om skaftet og smilte. Nei, nei, sa han. Det er en softgun, sa han. Den er jo ikke ekte, sa jeg. Hva skulle han med den, da? sa mamma igjen. Skyte på dyr eller på venner, sa Mik. Papirene fra nav og alle skattepapirene, lønnsslipper og oppgjør og restskatt og et a3-ark som var bretta sammen. Jeg åpna det og det stod: Hvilke gode kvaliteter har jeg, med store b okstaver. Under var det skrevet en liste med egenskaper, snill, ydmyk, fredelig, smart, strukturert og til slutt: vakker, som han hadde strøket ut igjen. Med rød penn og kryss over flere ganger. 17
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 17
01.10.2018 15:05
16. Mamma ringte på forhånd, en stund før jeg skulle sette meg inn i bilen, og jeg tok ikke telefonen, så hun ringte igjen og en gang til og en gang til, og da jeg til slutt tok den, sa hun at hun gjerne ville vente utafor. Jeg vil ikke være med inn i leiligheten, sa hun. Greit, sa jeg. Det er helt greit. Men kan du ta noen bilder av leiligheten, sa hun. Jeg vil gjerne se på bildene en dag. Kanskje jeg vil se på dem en gang. Det er greit å ha bilder. Jeg kan ta bilder, sa jeg.
17. Av bildene jeg har prøvd å ta av leiligheten, ser man bare Mik som kikker ned i gulvet, bildene er uklare og litt kornete fordi det er dårlig lys. Mik som prøver å bære komfyren, eller skyve på den, eller skyve på kjøleskapet. Mik som står med armene i kors. Mik som mopper gulvet, tørker gulvet med dopapir fordi kjøleskapet lakk vann og fryseren ikke var tømt. På ett bilde har jeg lagt frysevarene utover gulvet. Isbiter, erter, kylling. I vinduet bak ser man bjørk som har begynt å springe ut. De lysegrønne bladene, tretoppene, langt unna.
18. Jeg finner ikke brevet han skrev, jeg har bladd gjennom notatboka, alle papirene, jeg tør ikke spørre mamma om hvor brevet er, om hun har 18
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 18
01.10.2018 15:05
gjemt det et sted eller kasta det. Det var en løs lapp som Mik fant i lomma hans, den var skrevet dagen før, jakka var slengt på gulvet, lappen var bretta sammen og det stod at han var lei seg for all den skammen han hadde påført oss. Han hadde skrevet at nå orka han ikke mer, at han var ensom. Han var hjemme alene og spiste alene og sov alene, og han greide ikke lage mat som var bra for han og hadde derfor vondt i magen, og da han møtte en kompis bare noen dager før, så greide han ikke å se kompisen i øynene, han så bare ned eller bort eller lukka øynene eller stirra ut i noe annet, sa kompisen.
Bok om sorg_Maria Navarro Skaranger.indd 19
01.10.2018 15:05