Page 1

blom. av jord. omsl.qxp_Layout 1 02.02.17 13.29 Side 1

Om Jeg så alt (2013) «Livet til den spanske maleren Goya er en av tidenes mest dramatiske kunstnerskjebner. Kirsti Blom forteller historien elegant og innsiktsfullt» turid l arse n , dagsavise n

kirsti blom (f. 1953) har utgitt en rekke romaner og barnebøker, samt tre fotobøker og diktsamlingene Delta (1996) og Den første vanlige dagen (2014). Romanen Jeg så alt (2013) ble nominert til p 2 -lytternes romanpris. Kirsti Bloms bøker er oversatt til engelsk, arabisk, serbisk, makedonsk og spansk. Hun har vært nestleder i Norsk p e n og ledet Forfatterforeningens internasjonale arbeid i seks år.

Som ung mann blir han en hyllet maler allerede med sin første utstilling. Han er den alle snakker om. I en ambisiøs og stor utstilling selger han plutselig bare to bilder. Da forlater han byen og menneskene, og trekker seg tilbake til barndomshjemmet nær fjellet. I år etter år er søsteren den eneste han åpner døren for. Til jul må han varme opp huset og gjøre klart til søsteren skal komme. Han maler hver dag, men har ikke krefter som før. Kroppen er ikke lenger til å stole på — plutselig kan han besvime, og tenner løsner og faller ut. Søsteren kjører gjennom tett snø og har fotoapparatet sitt med. Hun vil ta et portrett av ham. Neste gang hun kommer, er døra låst og vinduene mørke. Den poetiske romanen Av jord fremviser hvilket arbeid det er å overleve og forsøke å skape noe varig. Romanen forteller også om en livslang samtale mellom to søsken — og om ømheten mellom dem.

forl age t oktobe r 2017 isbn 97 8-82-495-1489-2 for fat te r portr e t t: Pernille Marie Walvik omsl agsde si gn og i llustr asjon : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e x i l design

«Kirsti Blom gir brede tidsskildringer og går tett innpå kunstneren og hans verk. Det er en historisk og psykologisk roman, men også en roman om skaperkraft. I tillegg til de overbevisende helhetsgrepene om stoffet, er det sanseligheten og sensualiteten i skriften som griper. Kirsti Blom har gjennom svært ulikeartede romaner alltid holdt fast ved, og alltid videreutviklet, sitt eget sansenære språk, og kanskje har det aldri framstått med slik kraft og fylde som i denne romanen. Det er konkret sensuelt, og kan være rått og direkte, men har samtidig et lyrisk preg som til sammen gir en helt spesiell leseropplevelse» ge ir vestad, hamar arbe ide rbl ad «Friskt, fantasifullt og formfullendt om en av Spanias største malere. Fargesprakende, vital og sanselig … Kirsti Blom skriver med en imponerende sanselighet og råskap. Det er som hun har inkorporert Goyas kunst og vesen i skriften sin, hun maler med ordene og framstiller en livsbejaende, demonisk og sannferdig kunstner» m a ri re i n holt a a s , vå rt l a n d «Innsiktsfullt og detaljert om Francisco Goyas liv i inkvisisjonens Spania i andre halvdel av 1700-tallet hvor hans malerier ble reportasjer om krig, terror og dagligliv … Blom må ha gjort et enormt forarbeid for å kunne skrive denne romanen som imponerer i sin detaljrikdom og sin innsikt» vigdis moe sk arste in , adresse avise n


Av jord_Kirsti Blom.indd 2

26.01.2017 10.04


Kirsti Blom

av jord Roman

forlaget oktober 2017

Av jord_Kirsti Blom.indd 3

26.01.2017 10.04


Av jord_Kirsti Blom.indd 4

26.01.2017 10.04


jeg fant min brors nedtegnelser på nattbordet ved sen­ gen hans, tilegnet meg, skrevet inn i en blå notatbok. Jeans stemme slik jeg ikke har hørt den tidligere. I en hel uke prøvde jeg å få tak i ham på telefonen, men han svarte aldri, som om han hadde gått i vinter­dvale i det nye året, ringte ikke tilbake etter noen dager slik han pleide. Den blå søylen på gradestokken falt dag for dag, januar var ualminnelig kald. En blek sol ga ingen varme. Holdt han fyr i ovnene? Kanskje mobilen var utladet, det skjedde stadig. Eller han hadde rotet den bort. Bange anelser steg likevel i meg. Trettheten hans var påtagelig da vi var sammen ved juletider, selv om han feiret med glede og var mer jovial og mildere stemt enn vanlig. Tannpinen var plagsom, jeg kunne se det. Til sist bestemte jeg meg for å sette meg i bilen og kjøre de mange milene opp til småbruket for å forsikre meg om at noe alvorlig ikke var hendt. Den hvite flaten fra veien og frem til huset lå urørt. En meter snø stengte inngangsdøra. Jean hadde å­ penbart ikke vært ute på flere uker. Huset lå mørklagt, utelampen s­ lukket. 5

Av jord_Kirsti Blom.indd 5

26.01.2017 10.04


Jeg vasset gjennom snøen, lette, løse fnugg. Døra var låst. Jeg røsket hardt. Det var ikke vanskelig å bryte seg inn, treverket var morkent og ga etter da jeg ­dyttet hardt til med skulderen. Jean, Jean? Stillheten lød nesten som en pust. Kjøkkenet og stua var stort sett ryddig. Men vann hadde rent fra kjøleskapet, utover gulvet og frosset til is. Kjøkken­ benken og spisebordet var overstrødd med muselort. De vilt­voksende plantene i vinduskarmene hang trist med sort­ grønne, frosne blader. I gangmørket famlet jeg meg opp trappen, holdt fast i gelenderet, sto foran soveromsdøra, telte sekundene, til ti, ikke lenger, før jeg trådde inn. Der lå han i sengen. Skumringslyset fra vinduene falt over kroppen. Den ene hånden hvilte mot sengeteppet, den andre lå knyttet inntil brystet. Min egen hamrende puls tvang meg i kne. Jean var for lengst adskilt fra meg, seg selv og alt, øynene stivt festet mot taket. Jeg satt hos ham. Glattet det mørke håret, tente et stearin­ lys jeg fant på arbeidsbordet, forsøkte å løsne på den sammen­ knyttede neven, men forgjeves. Den var hard og kald som stein. Kjære bror, vær ikke redd. Jeg sitter her så lenge du ønsker. Mørket falt på. Det knirket i veggene. Aldri mer skulle Jean vise frem maleriene med sin krevende forventning om at jeg måtte like dem. Jeg sang et par strofer av en salme jeg kunne. 6

Av jord_Kirsti Blom.indd 6

26.01.2017 10.04


Jeg levde vilt, var stolt og stri, men nå, å, led meg frem. Jeg går i mørket langt fra min sti , men ta min fot og før den hjem. Deretter ringte jeg den lokale doktoren, og ved midnatts­ tider kom han kjørende opp den svingete veien i egen bil. Hvor lenge har han ligget slik i sengen, uten liv i krop­ pen, tror du? Led han? Kulden i rommet gjør det vrient å fastslå nøyaktig, mente legen. Det kan ha skjedd for en uke siden eller to. Vinteren er ualminnelig kald og strømregningen har åpenbart for­ falt, la han til og slo ut med armene. Men det virker på meg som om han sovnet stille inn, sa han. Hva med den knyttede neven? spurte jeg. Den skal du ikke tenke på, sa legen. Boken var lukket med pennen plassert på skrå fra det neder­ ste hjørnet og opp mot venstre over permen. Mens han levde, ønsket jeg ikke å komme min bror alt­ for nær, å oppholde seg innenfor den tette atmos­færen var klaustrofobisk, den evige sigarettrøyken, se ham stirre ut av kjøkkenvinduene sine og samtidig unnvike sitt eget speil­ bilde, uten å skulle videre, noe sted. Hvorfor lese nå når han ikke er her? Hardt merket og uttæret i den enkle sponkisten la vi ham, løsnet fra alt, han som var mitt brorsfang frem til jeg var ti år. Det var en gnistrende kald begravelsesdag sent i februar. Sola skinte fra blå himmel på den lille kirkegården nede ved elva. Sort jord lå kastet opp på den hvite snøen. Vi var ikke mange, knapt nok hender til å bære kisten, min mann, min datter og jeg, begravelsesagenten, den faste 7

Av jord_Kirsti Blom.indd 7

26.01.2017 10.04


galleristen Jean brukte mens han fremdeles stilte ut bildene sine, han var en svært gammel mann nå, og hadde kommet langveis fra, og presten selv, som tilbød seg å ta i et tak, bak­ erst. Jean hadde verken skrevet eller sagt noe om hvordan han ønsket avslutningen, mest sannsynlig ville han motsatt seg både Gud og seremonier. Det var jeg som tok den egen­ rådige avgjørelsen, senket ham i vigslet jord, ingen krema­ sjon, trosset ateismen hans, lot presten si ordene. Det fine med Gud er at han ikke eksisterer, mente Jean, derfor kan jeg snakke til ham. Jeg behøver graven, jeg passer den, han ligger ikke alene, men i et slags fellesskap med andre, og jeg får jord på hendene når jeg planter blomster, og nå og da stryker jeg over bok­ stavene og årstallene i steinen. Selvfølgelig kjente jeg til de overdådige storhetstankene, de ydmyke og selvforaktende også, og det absolutte valget han gjorde som han åpenbart ikke kunne unnlate. Jeg klarer ikke å ta del i noe av det der ute, sa han. Ingenting må skje rundt meg, annet enn trærne og himmelen og årstidene. Helt stille må jeg stå ved staffeliet for å følge omskiftlighetene i land­ skapet. Hver morgen er dagslyset mitt alene. Nøden visste jeg om, fattigdommen, vinterkulden, ­van­­­­­net som stadig frøs i rørene, men jeg forsto ikke fullt ut friheten i det rigide, rutinepregede, gledesdybden han følte midt i angsten, lykken i fraværet av kjærlighet. Alt står igjen å male, utbrøt han da jeg insisterte og ville vite hvorfor han ga seg hen til skogene. Han var sin eneste ene.

8

Av jord_Kirsti Blom.indd 8

26.01.2017 10.04


Skriftene virker rapsodiske, om de er dagboknotater vet jeg ikke. Han ville jeg skulle vite, og selv om han skriver at jeg var den som best forsto hans spesifikke sammensetning, har han åpenbart hatt et ønske om å gjøre seg ytterligere kjent overfor meg. Som om maleriene etter ham likevel ikke var nok, en mistanke om at det skapte, når det kom til stykket, ikke var mer levende enn ham selv. Han preger seg inn, slik kjennes det når jeg leser, inn­ prenter meg sin fortelling, drøm og lidelse. Fra langt der ute i verdensrommet, som han jo forsøkte å male i en rekke triptykoner i løpet av sin siste høst, hvor lengselen hans muligens befinner seg nå, slik jeg forestiller meg det, bask­ ende i et ildhav eller i det tomme dypblå mørket, vil han at en glipe skal være åpen hvor vi to kan nå hverandre så lenge en av oss lever. Manuskriptet er skrevet for hånd. Skriften var alltid tyde­ lig og pen, nesten tegnet, som et uttrykk for en fastere per­ sonlighet enn hans. Kun på slutten av teksten ser det ut som om han har vansker med de rette linjene, setningene faller en tanke og skråner nedover arket. Han var venstrehendt og skrev sidelengs med fingrene krummet om pennen. Det skulle sterk ryggrad til, alltid alene i fire tiår. Jeg besøkte ham sjelden, kun rutinemessig en gang vinterstid, rundt jul, og en gang hver sommer. Ikke fordi det var lett for meg å ta turen dit, men fordi det var anstendig, han var min bror, og jeg antok at vi var utstyrt med samme slags sårbarhet, søsken som vi var, hans naturligvis fullstendig hudløs, jeg mangler bare en rem her og der. Det er noe alvorlig i veien med meg, enhver ser det ved første øyekast, sa han. Du skulle bare visst. Jeg er ­g jøkungen, 9

Av jord_Kirsti Blom.indd 9

26.01.2017 10.04


diger, men mangler tyngdepunkt. Og hva vet vel du? fort­ satte han. En vernende hånd velsigner deg, har alltid gjort det, og du går aldri til grunne. Uviljen, skyggen i ansiktet mitt som dukket opp når han snakket slik, lot seg ikke skjule. Men jeg unnskyldte ham raskt, å bo alene år etter år mildnet selvsagt ikke selvsen­ treringen. Lenge trodde jeg han berget livene våre. Vi befant oss i skogen, i erindringen nesten som en kulisse, trær og busker på alle kanter. Hvorfor var vi der, langt hjemme­ fra? Jeg var barn, han oppløpen ungdom. Kanskje var det vår med blåveis og hvitveis. Muligens sensommer og modne blå­ bær, den tiden på året. Brått, ut av intet, triver han neven min, den er sterk, det gjør vondt, han trekker meg gjennom luften, de små føttene berører så vidt bakken, kroppen min seiler over stubber og steiner, mellom mørke granlegger, gjennom hyllebærkratt og over myrsøkk. Hoggorm! skriker han. Den følger etter oss, biter seg i halen, triller som et vognhjul. Løp! Jeg så ingen orm, bare himmel og skyer, det grønne smalt forbi, greiner rispet kinnene, hånden hans knuget om min. Vi flyktet bortover den smale stien, skygger over alt, tuss­ mørket mellom trærne. Storebror eide syv­milssteg. Jeg fløt i hekkbølgen. Han holdt meg da alt løste seg opp. Aldri snudde jeg meg, ikke en lyd over leppene, tror jeg, bare skum. Se deg ikke tilbake! skrek han. Da tar den oss! Hvor lenge vi sprang, vet jeg ikke, vi snublet aldri, kan­ skje i en hel time, to timer, før vi stormet ut av s­ kogbrynet, 10

Av jord_Kirsti Blom.indd 10

26.01.2017 10.04


og ble møtt av enger og hus nede i bygda, folk som holdt på med sitt, trygghet i det vanlige, så vidt unnsluppet orme­ giften og trolldommen, og vi falt frelste om på en ­nypløyd åker, mellom glinsende jordfurer. Alt ble gitt meg da. Mold­ lukten var redningen. Ofte slapp han meg inn på gutterommet, og jeg satt på stolen utenfor lyssirkelen og så ham tegne. Musestille. Verken lyd, snufsing eller spørsmål var tillatt. Mørket omkring gjorde ham synlig. Skrivebordet var enormt. Lyspæren i taklampen skinte ned på bordplaten, min brors brune ullgenserrygg, hvite nakke, det glinsende sorte håret, bøyd over arket han arbeidet på. Han brukte fettstift. Rosa heldekkende farge mot papiret. Grønt. Sennepsgult. Noe ble til, lukter, kirse­ bær, blod, gress. Han var et helt verksted for seg selv, som smia eller bryggerhuset, ante det meg. Ikke et ord eller et kremt, men to som pustet, og ingen andre til stede. Som på søndagsskolen da læreren fortalte om øyeblikket da hun var i ferd med å dø, og i redsel ropte på Jesus, det var nok å si navnet, og hun ble gitt livet tilbake. Jan, hvisket jeg. Jan. Og da sa han hysj. Det var først senere at han kom til å hete Jean, at han tok Jean som kunstnernavn. Bildet i meg av ham som arbeider i lyskjeglen, er ikonisk. Mørket og lyset. Konsentrasjonen om å nedtegne ansikter, skrift i stein, stavelse for stavelse, alle våre navn, familien, frem og tilbake, lagt åpent ved ham. Hver kveld i sengen kom han for å si god natt og bestemte at vi skulle stirre og øve. 11

Av jord_Kirsti Blom.indd 11

26.01.2017 10.04


Kanskje var jeg ti år. Det var en slags lek. Stadig oftere krevde han å få nagle øynene mine. Han tvang pupillene til ikke å vike, skjente når jeg blunket, eller det rant tårer, fordi jeg ville se en annen vei. Trekk aldri blikket unna! Det er nødvendig å se dypt inn for at jeg skal stole på deg, befalte han. Jeg må oppdra deg. Kalle på deg. Ingen liker småjenter som ikke ser folk direkte inn i øynene. Jeg ble fortvilet over den brysomme leken, ekkelt var det, og jeg knep øynene sammen, vred meg unna. Han var så stor. Hva ønsket han? Ansiktet tett inntil mitt, mørkt, fuk­ tig. Tennene gulhvite i munnen. Jeg taper, ropte jeg og søkte å unnslippe. Du vinner. La meg være. Nåde. Jeg vil ikke mer. Han presset en finger hardt mot øyelokket. Vær så snill, det gjør vondt, det er ikke morsomt, jeg for­ står ikke. Da slo han, et susende slag på kinnet. Min reserverte personlighet stammer fra den brennende håndflaten. Jeg forbanner ikke ham som slo, er ikke en resignert per­ son, ikke oppgitt eller skuffet, bare ytterst varsom. Kameraet jeg har, dekker meg. Blenderåpningen slipper lys inn og modig oppsøker jeg det som ellers ville bore i synet på meg. For ikke å gli bort forsto barnet at hun ved hjelp av dette flotte fotoapparatet broren ga henne i konfirmasjonspre­ sang, han tjente egne penger på det tidspunktet, maleriene var allerede etterspurt, fikk mulighet til å stirre rett inn i 12

Av jord_Kirsti Blom.indd 12

26.01.2017 10.04


hvitøyet slikt hun ellers egentlig ikke våget. Hjemløs etter broderhånden, bråmoden, men ungen ventet tålmodig på voksenlivet da hun skulle tilegne seg så mye, alskens små gleder fantes, det var hun viss på, noe raust som var henne selv der ute i fremtiden, forekomster hun ennå ikke kjente. Uavlatelig jakter jeg, til tross for svien i kinnet, på det som ligner gjengivelsen av en storebror i lysskjæret bøyd over sitt underverk, sammenfattet, et urmotiv, inngang og utgang, ikke til å komme fra, lys som gjør mørke synlig, og omvendt, verden delt i to. Et slikt klarnet bilde streber jeg mot. Stadig drømmer jeg at jeg løfter min bror opp på ryggen og springer fra en klippekant og ut i løse luften med oss begge. Bare jeg av oss to eier evnen til å fly. Drømmene viser seg i klare farger, været er godt, himmelen sommerblå og gres­ set grønt. Vi seiler over enorme byer, antikke hovedsteder, store hav, sletter og dyreflokker, akvedukter og via­dukter, menneskegrupper, store sammenstimlinger, esler som trekker ploger, murer og porter, dalfører og skoger, og jeg peker og sier: Jean, dette er verden. Slik ser verden ut. Se nøye etter nå.

Av jord_Kirsti Blom.indd 13

26.01.2017 10.04


Av jord_Kirsti Blom.indd 14

26.01.2017 10.04


Jeans nedtegnelser i den blå notatboken (teksten mangler datoer, årstall og sidetall, fargen på blekket varierer, noen steder tegner han inn et lite grantre eller en fugl, kan det være spurver, og av og til blå isfugl?) • Jeg sitter her ved vinduet i soveværelset i annen etasje og forsøker å vekke blikket til live. Alt jeg ser, tilhører meg. Det eneste jeg higer etter, er å la synet trenge inn i grantrærne som dekker lia ned mot elva, de få småbrukene i dalbunnen og alt som munner ut i bygda mot øst, det hele jeg har. Ja, jeg er en svermer. Jeg ønsker bare å se klart nok til å male tydelig, male hele verden i en skog. Jeg vil skape noe vakkert, poesi, ordet ligner dagdrøm, men jeg finner ikke annet, hele livet har dreid seg om det, og nå er jeg en eldre mann, ikke gammel, men krop­ pens begjær flammer sjeldnere og sjeldnere opp, takk og lov. Jeg er også bedrøvet og ensom. Men det er de råtne ten­ nene som foruroliger meg mest. Jeksler faller ut og gommene er såre og brannrøde, ikke engang tannkjøttet er uskadd. 15

Av jord_Kirsti Blom.indd 15

26.01.2017 10.04


Senest i går mistet jeg en hjørnetann. Det var en enkel tomat­ skive jeg tygget på, og før jeg visste ordet av det, satt jeg og veide tannen i hånden. Men jeg oppsøker ikke tannlegesto­ len av den grunn. Det får så være. • Ved det store lønnetreet med greiner som skraper mot sove­ romsvinduet, har jeg plantet to blå asaleaer, de har hjem­ stavn sør i Europa, i Alpene, men blomstrer rikt hver juni under treet mitt, en flik av alpehimmel. • Værelset brytes opp av ytterligere to vinduer, smårutede, de er rammet inn med hvite karmer. Blånene jeg ser gjennom dem i den nordlige retningen, er også mine, tregrensen, det snødekte fjellområdet bakenfor, milde lysende koller i det fjerne, noen ganger brennende i det siste sollyset. Av og til glødende lava, får jeg for meg, og grå aske daler ned i vin­ duskarmen. Jeg børster støvet vekk når utbruddet er forbi, og konfe­ rerer senere med min søster som besøker meg av og til, om uvirkelighetene. Aleneboerskapet visker ut det klokkeklare. Buldrer jordskjelv i det fjerne? Vandrer stier av stokkmaur over gulvet? Eter insekter opp de gamle tømmerveggene? Tar skabbdyr for seg innunder huden min? Lusker digre bjørner i krattet? Skarpe klør skraper hørbart mot ytter­ døra og setter tydelige merker. 16

Av jord_Kirsti Blom.indd 16

26.01.2017 10.04


Jeg samler opp spørsmål, skriver dem ned, og hun svarer når hun besøker meg, avsanner eller bekrefter, ja eller nei, jeg må stole på henne. Hun er en sann søster. Det trofaste i henne slukner ikke. Vi var ett da hun var liten jentunge, hjerte mot hjerte. Men jeg forstår meg lite på grensedragninger, mitt og ditt, selv om jeg på mine eldre dager er påpasselig når hun stikker innom. Noe hendte i ungdomstiden. Jeg tok p­ ulsen hennes, ville beholde den i meg. Forme i mitt bilde. Lære henne om malere og litteratur, Ludvig Karsten og det blå, August Strindberg i det røde rommet, alt slikt, danne, gjøre henne til en skjønnånd, som meg. Hun trakk seg tilbake i seg selv. Jeg elsker henne virkelig, pikekroppen som ble til foran øynene på meg, den lille knoppen hun var, min ynde helt og holdent. Friheten lå i å begjære en av min egen sort, jeg svellet, vokste til en suveren mann. Aldri rørte jeg henne, bare én gang kanskje, så vidt, jeg vet ikke.

Av jord_Kirsti Blom.indd 17

26.01.2017 10.04

Kirsti Blom – Av jord  

Bla i boka. Leseprøve på Kirsti Bloms roman AV JORD.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you