Kristin Ribe - Aktivasjon

Ribe. Aktivasjon. omsl.qxp_Layout 1 12.01.2021 18:09 Side 1

Oddmund Hagen, Dag og Tid

«Dristig og fantasifylt og med stor innsikt grip ho fatt i norrøn og annen mytologi … I bakgrunnen finst Samuel Beckett og Jon Fosse, men Ribe har etter kvart utvikla ei eiga fortellerstemme som imponerer» Bjarne Tveiten, Fædrelansvennen

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad, Kritikernes favoritter 2008

Forfatterportrett: Siri Ursin Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design Omslagsfoto: By Tiero | Getty Images

Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Fartein Horgar, Adresseavisen

«en brutal og mærkeligt medrivende udforskning af død, isolation og uforståelig beslutsomhed»

«Romanen kan leses som et langt depresjonsdikt, en meditasjon over det uunngåelige. Språket er sanselig, rytmisk og suggererende – vi dras inn i en mørk syklus der forfatteren eksperimenterer med ord og klang, verselinjer og linjebrudd …

Også språket brytes ned, stykkes opp, fragmenteres. Det er som om kreften tygger seg inn, spiser ordene, selv jeg-personens «jeg» er visket vekk»

Dagene mine fylles nå med alt dette NYE, jeg bruker mange timer hver eneste dag til å se og se og ta ting TIL MEG – og plutselig føler jeg meg så UOPPLYST: Jeg ante virkelig INGENTING om OMFANGET

Forfatteren Kristin befinner seg midt i en dyp krise. To personer som sto henne nær, har blitt borte fra livet hennes. Lammelsen hun opplever, veksler med iherdige forsøk på energiutfoldelse og aktiv handling. For Kristin er lister, regler og tall tvingende nødvendige for at hun ikke skal gå til grunne i sorgen, sammen med en glødende fascinasjon for utenomjordisk liv.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman om sorg og om å ha blitt forlatt, og om å være så aleine at det kanskje bare finnes aliens igjen.

Samtidig er det en roman fylt av stort overskudd, humor, viltre tankesprang og fantastiske assosiasjoner. Det handler om det vågale i å være i verden og å si noe i verden. For når det ikke fins regler for menneskelig verdi: Hva skal man gjøre, hvilken plan kan man ha?

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 2 7 6

Om /Lyte/ (2015) «Forfatteren gir slipp på alt det grammatikalsk korrekte, det litterært velklingende, selv dagligtalens likefremhet, i jakten på de ordene som best uttrykker undringen stilt overfor døden. Det er modig og flott. Og utfordrende»

Martin Bastkjær, Reception

Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten

«Sterkt om språklig sammenbrudd … En meget interessant og gripende studie av valget om selvdød» Anders Holstad Lilleng, Demokraten

«fanger det vonde og undrende på en vakker, usentimental måte. Ribes evne til å beskrive kjente ting på nye måter, er ulikt alt annet en har lest …

Ribe mestrer det umulige – å skrive en bok om sykdom og død, uten å henfalle til en eneste klisjé» Mari Mjaaland, Universitas

Forlaget Oktober

Kristin Ribe (f. 1972) debuterte i 2003 med romanen Forsnakkelser. For Syn (2010) mottok Ribe Bokhandelens forfatterstipend. I 2012 var hun fylkeskunstner i Sør-Trøndelag på grunnlag av forfatterskapet. Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er Ribes sjuende roman.

Jeg har tatt steget HELT UT og bytta favoritt-tv-kanal fra History til søsterkanalen H2. Der er det ingen fordummende programmer som American Pickers, Storage Wars og Ice Road Truckers, men i stedet tverrfaglige, multifasetterte, vidtfavnende programmer om ALIENS, om romfart og om FANTASTISKE BESØK FRA FJERNE STJERNER

Kristin Ribe Aktivasjon

Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Om VÅKE (Håret gråter jeg i) (2008) «Kristin Ribe er en forfatter som våger å gå inn i de mørkeste lagene av sinnet, i et grenseland der en møter vold og galskap, overgrep og søken etter en slags sannhet, som om det kunne finnes. Gjennom ulike fortellergrep framstår en tekst der virkelighet og drøm, religion og myter stadig glir over i hverandre, men med en slags insisterende lengsel etter å bli trodd i bunnen»

I DAG HAR JEG GJORT MEG OPP EN MENING

Kristin Ribe Aktivasjon

Om Syn (2010) «Syn er opprivande og trist å lese. Ribe skriv ærleg og kompromisslaust … skil seg klart ut frå den gjengse samtidsprosaen»

Om Natt, regn (2012) «Det er her Ribe har sin største styrke, i det usagte, ordet som mangler, som sammen med de stakkato erkjennelsene gir et overbevisende og tidvis forstyrrende bilde av en lidende kvinne. For når det kommer til å skildre et strevende sinn, så er Kristin Ribe virkelig god» Roman | Forlaget Oktober

Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 2

13.01.2021 16:16

Kristin Ribe

Aktivasjon Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Roman | Forlaget Oktober | 2021

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 3

13.01.2021 16:16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 4

13.01.2021 16:16

DE HEMMELIGE BOKSTAVENE I august 2014 bestemte jeg meg for å aldri mer SKRIVE DET er FOR VONDT

5

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 5

13.01.2021 16:16

DE HEMMELIGE BOKSTAVENE Mennesker tenker gjerne at bokstaver er en GOD TING, at de beviser den utviklinga menneskeheten har gjennomgått og hva vi har oppnådd gjennom ÅRTUSENENE, men jeg har i flere år nå – og ekstremt sterkt – ønska å få være I FRED fra alle disse bokstavene, få dem UT AV HUET, gjøre noe annet, heller spille sjakk, holde meg til 64 ruter og 32 brikker, bare følge ENKLE REGLER for lovlige brikkebevegelser, bare la alle bokstavene få være et annet sted enn hos meg, HVA SOM HELST, men nå går det ikke, uansett om jeg IKKE VIL, prøver Å GÅ VEKK, er så avvisende jeg bare kan, sier NEI til bokstavene, sier NEI med helt tydelig stemme, går det ikke.

September 2017: BOKSTAVENE tar jo likevel ALDRI SLUTT NOE HAR BEGYNT MEG IGJEN

6

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 6

13.01.2021 16:16

VANN har mange ganger ENORME KREFTER

7

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 7

13.01.2021 16:16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 8

13.01.2021 16:16

DENNE SIDEN SKAL VÆRE TOM

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 9

13.01.2021 16:16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 10

13.01.2021 16:16

DE TO De TO fra hele livet tilbake er blitt BRÅTT DØDE Har blitt døde vekk, har blitt døde unna, og jeg prøver – igjen dette arbeidet: Å SETTE ORD på dem. Skrive BOKSTAVER om BRÅTT ANNERLEDES, om VANN som ikke lenger LIKNER PÅ SEG SJØL Variasjoner påvirka av MÅNEN: flo og fjære. Variasjoner på­­­virka av VIND og VÆR: krusning, bølge, brenning, dønning.

Og det er så opplagt: VANN skal aldri SLUTTE, VANN skal alltid være VÆRENDE Men det HAR skjedd: De to fra hele livet tilbake har slutta å være værende, de to som alltid har vært meg VÆRENDE VANN er døde. De to som alltid skal være VOKSE MEG OPP er døde, er døde plutselig UNNA, VANNET er BORTE, de to har for alltid blitt MANGLENDE 11

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 11

13.01.2021 16:16

Og VÆRENDE VANN er selvfølgelig ORD som ikke lar seg FORSTÅ – jeg veit jo det, men jeg kan ikke si dem bedre, selv om det ikke høres ut som dem, de er ikke VANN. Det er ikke SÅNN jeg ville at dette skulle bli, men jeg veit ikke hvordan jeg ellers skal si dem. Jeg har prøvd og prøvd i mange dager men det kommer meg ingen andre ord, ingen bedre ord, BOKSTAVENE faller meg unna, det blir ingen skrift som jeg kunne ha ønska, skrift jeg kanskje kunne ha fått til før. Selv om jeg har forsøkt ORD etter ORD blir det FEIL De døde på samme dag.

OG JEG HAR INGEN ANELSE om hva jeg skal GJØRE

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 12

13.01.2021 16:16

DET GÅR NOEN UKER, SJOKK Og så gjør jeg INGENTING Er bare hjemme, nesten UTEN TID. Selv om jeg prøver, BLIR det ingenting, selv om jeg har lada mobilen og stilt inn alarmen sånn at den ringer hver morgen, SKJER DET IKKE NOE. Jeg har stilt inn mobilen på klokka åtte og den ringer hver morgen klokka åtte, og jeg veit det er da jeg skal stå opp for å gjøre noe i dagen min, jeg har bestemt, jeg har VILLET det sånn, men jeg greier det ikke, jeg skrur den av selv om jeg må opp av senga og ut på stua for å gjøre det, men i stedet for å stå opp, være oppe, går jeg inn og legger meg igjen, jeg sover fire timer til, helt til jeg får vondt i ryggen sover jeg, og så er det rett på kaffen, ingen dusj, jeg drikker to kanner espressokaffe, jeg som pleier å drikke bare én, men nå trenger jeg to for å våkne, holde meg våken, jeg vil bare sove, bare holde meg UNNA at de er døde, unna at jeg aldri får se dem igjen, de er forsvunnet.

Og jeg greier ikke AT de er FORSVUNNET Og kanskje er soving det nærmeste jeg kommer å være død når jeg vil leve, når jeg ikke lenger vil dø, kanskje er soving det eneste substituttet det går an å godta, men jeg godtar 13

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 13

13.01.2021 16:16

det jo ikke, jeg blir sinna over at jeg sover så mye, men ikke sinna nok til at jeg står opp, sånn at jeg bare sover åtte timer i stedet for tolv, ikke sinna nok til at jeg gjør noe resten av dagen annet enn å drikke kaffe og se på American Pickers: To menn som kjører i en hvit bil og kjøper gamle ting, ALLTID DET SAMME, to menn, hvit bil, gamle ting, og det er ikke noe liv å holde på sånn, men det er bare det livet jeg får til nå, det livet jeg får til når de to er døde og jeg ikke vil, men det er veldig uvant å sove så mye, uvant å ikke ville noe med livet sitt, ikke nok til å PRØVE, og jeg veit jo at alle skal dø en dag, at det kunne skje også med dem, men jeg trodde aldri at det skulle gjøre så vondt, ikke når jeg viss­­te at det KAN skje, helt sikkert kom til å skje.

Denne veldige trøttheten, denne veldige I­ NAKTIVITETEN som aldri har vært der før: Jeg har alltid hatt noe jeg har VILLET, jeg har alltid hatt et DRIV, men nå orker jeg ingenting, det er TOMT, jeg bare EKSISTERER Uten å vite hva jeg SKAL MED DET Det er ingenting jeg VIL Eller – JEG VIL – jeg kjenner også at det er flere ting jeg fortsatt vil, men jeg klarer det ikke. Klarer ikke å ta meg sammen, og jeg har ALLTID KLART Å TA MEG SAMMEN, gjøre ting, uansett hvor jeg har vært og uansett i hva jeg har vært, men nå går det ikke. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, veit ikke TIL HVORDAN dette skal gå videre, aner ikke TIL HVORDAN jeg skal GREIE DETTE

14

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 14

13.01.2021 16:16

Uker med bare espressokaffe. Uker med bare sofa og tv før noen tilbyr meg et FELLESROM, de gir meg et STED jeg kan dra til for å KOMME MEG litt, noen har invitert meg hit, til et nytt STED, jeg har fått et nytt STED nå etter at de to døde og jeg ikke kan komme til NOEN SOM IKKE FINS, og jeg er glad for det, takknemlig for at det i alle fall er ETT sted å gå til, men jeg kjenner ikke folka, ikke senge­ tøyet, ikke kaffekannene, jeg kjenner ikke NOE her, ikke NOEN TING, ALT er NYTT, jeg kjenner ikke en eneste sjel.

Er det dagboka di? spurte en av de andre meg, en av de som er SAMMEN MED MEG på dette STEDET, men det er jo ikke DET, men jeg kan jo heller ikke si at jeg har vært forfatter, ikke når meninga med å skrive er så banal som den er nå, ikke til å holde ut DET HELLER, men jeg har i alle fall ingen andre ting jeg kan gjøre her, så jeg skriver likevel LITT, sånn at jeg ikke skal sove i tolv timer og bare ligge på sofaen resten av tida, det er jo ikke SÅNN jeg vil ha det, men DET ER IKKE NOE IGJEN når de to er døde: ALT er av en annen verden BANALT De to fulgte meg til grava si. Vi kan jo gråte, vi også, sa de da de fulgte meg til kista, la seg oppi, lot seg bli senka ned i hullet i jorda og blei borte.

De to sa alltid: Tårene har sin misjon, det kan være godt å gråte. Men når heller ikke DE kan gråte dette bort, hva skal jeg DA tenke om gråt?

15

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 15

13.01.2021 16:16

Og så var det ingen begravelse, det var ikke mulig å kunne TA FARVEL, de var ikke utsatt for en ulykke. De var ikke gamle, de var ikke sjuke. De blei bare borte, det var ikke engang noen syning, ingen mulighet til å se dem en siste gang. Ingen prest. Ikke noe orgel, ikke høre minneord, gravtale, ikke gjenoppleve de gode sidene til avdøde sammen med andre, ikke gråte i kirka, ikke gråte ved graven, ikke gråte sammen med andre som også kjente dem, ikke gå ut fra kirkegården etterpå sammen med noen som også kjente dem, ikke komme tilbake til eget liv, sammen med andre.

For det er ingen andre sørgende ENN MEG Folk som har blitt borte i fjellet eller på havet og ikke blitt funnet: Man kan gravlegge ei tom kiste, få en slutt som likner litt på noe som KAN slutte. Når det ikke er noen begravelse: ingenting likner, det fins ingen avslutning. Men når det ikke er noen avslutning på sorgen, blir BEGYNNELSEN det eneste man har, begynnelsen som hver dag ­begynner: Hver dag våkne til døden, til at de to DØR, til at BESKYTTELSEN DØR De to jobba på det FØRSTE stedet, det ENESTE stedet, de var der i 20 år hver gang jeg skulle dø. De to ville og snakka meg sterkt fra å IKKE GJØRE MEG DØD. De hjalp: Holdt meg lukka inne. De hjalp: Ønska meg være i liv som det går an å leve, de snakka meg fram til eksistens-­ forståelse: Hvordan overleve andre mennesker, hvordan være i verden uten å dø? De hjalp når jeg skulle holde ut 16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 16

13.01.2021 16:16

å ikke dø, de hjalp fram en sped, skjør eksistens-aksept, et spedt, skjørt Ja, jeg VIL LEVE Men når de to er døde, hva DA? Når de to som ville jeg skulle leve er døde, hva skal jeg DA tenke om liv?

De døde samtidig. En helt plutselig bestemmelse: Nå skal du aldri få kunne møte oss mer. Døra til STEDET her, inn til oss, vil for alltid være STENGT. Du kan prøve, men vi kommer aldri mer til å åpne. Men DE bestemte det ikke, og jeg bestemte det ikke, bare ei gruppe av overleger ga meg beskjed: Fra i dag er de døde. Beskjed betyr: Man kan ikke endre noe. Ikke at det skal skje, ikke når det skal skje, ikke på hvilken måte.

Men energi til å leve, til å ville leve, KAN IKKE OPPSTÅ AV INGENTING Du kan få permisjon når som helst, sa de da jeg kom til dette nye, helt ukjente STEDET, sa de mens vi satt der i MOTTAK og prøvde å kartlegge BEHOVENE mine, og jeg greide å høre på, men jeg greier ikke FORHOLDE MEG til det de sa og snakka om, avklarte forventninger, ukeplaner, volleyball, morgenmøter, måltider, ei ANSVARSGRUPPE for akkurat MEG, ei gruppe med tre navn jeg ikke husker, og jeg veit bare at jeg ikke greier å gå UT, komme tilbake, greier ikke bestemme meg for å dra hjemom, være der noen timer, i alle fall ta oppvasken – ikke når jeg først har bestemt meg for å dra hit, være her, tatt bussen hit, det blir én bestemmelse FOR MYE

17

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 17

13.01.2021 16:16

Om og om igjen kommer det: JEG HAR IKKE SJANS En tanke jeg tror jeg aldri før har tenkt.

Jeg har alltid kunnet TA MEG SAMMEN, jeg har alltid gjort ting uansett sliten, uansett redd, men nå går det ikke.

Tanken Jeg har ikke sjans kommer nå plutselig i nesten alle situasjoner, den kommer flere ganger i uka og er SANN Jeg skulle til en avtale i forrige uke og jeg hadde kommet meg ut av leiligheten og inn på bussen, men så greide jeg ikke gå av. Jeg greide ikke bestemme meg NOK til å kunne gå av når jeg skulle, gå av når bussen var i sentrum, når den sto og venta i sentrum, jeg satt på helt til Tonstadkrysset før jeg greide å gå ut, snu med en annen buss, komme tilbake til Munkegata, jeg kom altfor seint til det jeg skulle.

Og det er aldeles umulig å FORSTÅ: Det var én ting jeg skulle den dagen, kun én ting, men så blei et program med bare ETT PUNKT for omfattende. DET OGSÅ Jeg sitter på FELLESROMMET. Jeg sitter med ansiktet opp, men jeg har tatt av meg brillene, jeg vil ikke se verden godt, jeg orker ikke om og om igjen se at de to ikke fins, om og om igjen vite dem DØDE, at dette er FEIL STED, ikke stedet der DE ER, og verden kan tro at jeg ser dem, men det gjør jeg ikke, ikke nok til å få med meg hva som skjer, bare de evinnelige spørsmålene fra de andre, om og 18

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 18

13.01.2021 16:16

om igjen: Skal du være her lenge? Blir du her i helga? Ja, jeg blir til mandag, sier jeg, men jeg veit jo at mandag ikke vil ha endring nok i seg, at uka her ikke vil være nok, jeg veit det blir tilbake til sofaen og American Pickers uansett om jeg vil det eller ikke vil det, det er bare sånn, jeg greier ikke bestemme meg for noe annet – ELLER – jeg kan bestemme meg, men jeg klarer ikke flytte kroppen min dit hvor jeg kan gjøre noe, komme meg bort til pc-en, komme meg ut av leiligheten for å gjøre noe, det var bare så vidt jeg fikk kasta søpla med råtne gamle appelsinskall som det lukta av i hele leiligheten før jeg dro hit, det var bare så vidt jeg greide det, det tok over ei uke.

Og hvem kunne visst at FORFALL kom av å ville leve, jeg var ikke forberedt på det, jeg forstår ikke det, men kanskje er det heller ikke noen forklaring, bare at alt er NYTT. At jeg må bruke alt jeg har av krefter på å lære meg det nye, hvordan det nye er, nå som jeg – UANSETT SORG – VIL LEVE men ikke har villet det før, HVORDAN lever man livet sitt DA Men så er det jo så LITE Å LÆRE av å ligge på sofaen, sier jeg til de som jobber her, jeg trenger at noen får meg ut av all denne kaffen, i alle fall drikke kaffe et annet sted, men jeg veit jo at ingen kan løfte meg ut av senga, sette meg på en buss og åpne døra til en kafé, at det er jeg som må.

Jeg sitter på SENGEROMMET jeg har fått tildelt, PASIENT­ROMMET, rom 110, og det er et TALL det går an å forholde seg til, jeg har fått ei seng og en lenestol og en liten pult med to kulepenner og ei rød informasjons-mappe, 19

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 19

13.01.2021 16:16

en fjernkontroll til tv-en og et hvitt låsekort til døra. Jeg sitter her og skulle så gjerne ha sagt dem FRAM, de to. Sagt dem sånn at noen skulle kunne FORSTÅ – hva de i 20 år er og har vært – men jeg orker ikke engang å PRØVE, det er for STORT. Og selvfølgelig er VÆRENDE VANN en umulig beskrivelse av dem, jeg veit det er en umulig del av en setning, og det føles så SNEVERT OG FATTIG, at DET er det nærmeste jeg kommer når jeg skal snakke om dem.

At det UMULIGE er det nærmeste jeg kommer.

Jeg snakker nesten ikke med noen her og jeg skjønner jo at de andre sikkert tenker HU SURE, men jeg lar det være sånn, jeg anstrenger meg ikke for å følge med i samtaler, starte samtaler, vise interesse, være nysgjerrig, jeg er ikke nysgjerrig og jeg gidder ikke bli det, jeg blir ikke med på noe, verken morgenmøter eller volleyball, og jeg er helt sikker: Det er ikke HER jeg trenger å bli likt.

Hva er det du skriver? Ei som kanskje var redd for å bli observert, for hva jeg kunne finne på å skrive, kanskje det var om henne, men jeg greier jo knapt å skrive noen ting, i alle fall ikke om andre, bare litt om meg sjøl. Jeg orker ikke andre, jeg har tatt av meg brillene.

I dag fikk jeg hjelp av ei av de som jobber her til å stå opp, jeg fikk hjelp til å stå opp klokka åtte, sånn som jeg gjerne vil, og jeg gjorde det, jeg var oppe i to timer, men så la jeg meg igjen, jeg klarte ikke si til meg sjøl og bestemme meg for at det er våken jeg SKAL VÆRE 20

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 20

13.01.2021 16:16

Jeg sitter på SENGEROMMET mitt og prøver å opp­arbeide meg GUTS, viljestyrke nok til å kunne få noe UT AV livet mitt, men egentlig sitter jeg bare og ser i veggen og på de stormønstra gardinene som er her og på det spraglete belegget på golvet, grått og grønt. Og kanskje, tenker jeg, kanskje KUNNE det å ta seg sammen i det minste vært å gått en tur, jeg kjenner jeg har lyst på smågodt, lyst på røde bananer, sure pærer, det hadde vært så BRA å hatt noe sånt nå.

Og kanskje er det det eneste jeg vil, det eneste jeg kunne hatt sjans til å få til i dag, gå til butikken, finne fram hylla, legge i pose legge på båndet betale gå tilbake, VIRKELIG IKKE en stor EKSPEDISJON, en u ­ overkommelig UTFORDRING, men så er også det for langt, ti m ­ inutter hver vei.

I dag kjørte de meg hjemom. Jeg var hjemom og fikk vaska opp alle tallerkenene koppene skåla med sur melk og oppløste sjokopops og jeg fikk kasta den råtne, mygla tomaten jeg fant under steikebrettet, lettere å komme hjem da, selvfølgelig blir det litt lettere.

Rart å se: Sånn er det å leve når man vil leve. Rart å se: Når de to er døde og jeg likevel skal leve, er jo ALT annerledes, jeg veit jo INGENTING I dag fikk jeg mail. Der en jeg ikke kjenner noe særlig, sa noe veldig fint til meg, noe jeg har lengta etter å høre. Men så blei jeg ikke glad da heller, jeg bare visste at dette hadde jeg blitt glad for før, dette ER noe å være glad for, men jeg er det ikke.

De to er DØDE. Og jeg orker ikke at jeg er DEN ENESTE LEVENDE

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 21

13.01.2021 16:16

SÅ LENGE ET MENNESKE MANGLER, IKKE har VERDI Kan REGLER og TALL, stadig tilbakevendende forsøk på å komme fram til en grunnleggende forståelse av TALL, være nesten ALT MAN HAR. Og tall kan synes så enkelt, elementært og UKOMPLISERT – men VIRKELIGHETEN ER FULL av SPØRSMÅL NR 1: Hvor mange ganger må man telle til 1 før 1 blir et tall man kan STOLE PÅ?

NR 2: Hvor mange ganger må man telle til 1 for at tallet skal være GYLDIG, for å kunne fastslå at tallet er RETT? NR 3: Hvor mange ganger må man øke et tall for å kunne forstå det forrige tallet?

22

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 22

13.01.2021 16:16

NR 4: Hvor selvsikker må man være for å kunne si: Ja, dette tallet KAN JEG, jeg har lært meg hvordan det ­brukes?

NR 5: Hvor lenge må tallet STÅ I RO før det kan telles?

NR 6: Hvor mange ganger må man TELLE ET MENNESKE For at dette mennesket skal kunne være NOK til å være NOE? Hvor mange ganger må man telle et menneske for å kunne si seg fornøyd med tallet, tenke: Ja, dette er et GODT TALL, det vil jeg ta vare på?

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 23

13.01.2021 16:16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 370

13.01.2021 16:16

kristin ribe Aktivasjon.

Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g. Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 isbn 978-82-495-2327-6 www.oktober.no

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 371

13.01.2021 16:16

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 372

13.01.2021 16:16

av kristin ribe Forsnakkelser. Roman, 2003 Drikke det vannet som ormene hadde ligget i. Roman, 2006 VÅKE (Håret gråter jeg i). Roman, 2008 Syn. Roman, 2010 Natt, regn. Roman, 2012 /Lyte/. Roman, 2015

Aktivasjon_Kristin Ribe.indd 373

13.01.2021 16:16

Ribe. Aktivasjon. omsl.qxp_Layout 1 12.01.2021 18:09 Side 1

Oddmund Hagen, Dag og Tid

«Dristig og fantasifylt og med stor innsikt grip ho fatt i norrøn og annen mytologi … I bakgrunnen finst Samuel Beckett og Jon Fosse, men Ribe har etter kvart utvikla ei eiga fortellerstemme som imponerer» Bjarne Tveiten, Fædrelansvennen

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad, Kritikernes favoritter 2008

Forfatterportrett: Siri Ursin Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design Omslagsfoto: By Tiero | Getty Images

Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Fartein Horgar, Adresseavisen

«en brutal og mærkeligt medrivende udforskning af død, isolation og uforståelig beslutsomhed»

«Romanen kan leses som et langt depresjonsdikt, en meditasjon over det uunngåelige. Språket er sanselig, rytmisk og suggererende – vi dras inn i en mørk syklus der forfatteren eksperimenterer med ord og klang, verselinjer og linjebrudd …

Også språket brytes ned, stykkes opp, fragmenteres. Det er som om kreften tygger seg inn, spiser ordene, selv jeg-personens «jeg» er visket vekk»

Dagene mine fylles nå med alt dette NYE, jeg bruker mange timer hver eneste dag til å se og se og ta ting TIL MEG – og plutselig føler jeg meg så UOPPLYST: Jeg ante virkelig INGENTING om OMFANGET

Forfatteren Kristin befinner seg midt i en dyp krise. To personer som sto henne nær, har blitt borte fra livet hennes. Lammelsen hun opplever, veksler med iherdige forsøk på energiutfoldelse og aktiv handling. For Kristin er lister, regler og tall tvingende nødvendige for at hun ikke skal gå til grunne i sorgen, sammen med en glødende fascinasjon for utenomjordisk liv.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman om sorg og om å ha blitt forlatt, og om å være så aleine at det kanskje bare finnes aliens igjen.

Samtidig er det en roman fylt av stort overskudd, humor, viltre tankesprang og fantastiske assosiasjoner. Det handler om det vågale i å være i verden og å si noe i verden. For når det ikke fins regler for menneskelig verdi: Hva skal man gjøre, hvilken plan kan man ha?

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 2 7 6

Om /Lyte/ (2015) «Forfatteren gir slipp på alt det grammatikalsk korrekte, det litterært velklingende, selv dagligtalens likefremhet, i jakten på de ordene som best uttrykker undringen stilt overfor døden. Det er modig og flott. Og utfordrende»

Martin Bastkjær, Reception

Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten

«Sterkt om språklig sammenbrudd … En meget interessant og gripende studie av valget om selvdød» Anders Holstad Lilleng, Demokraten

«fanger det vonde og undrende på en vakker, usentimental måte. Ribes evne til å beskrive kjente ting på nye måter, er ulikt alt annet en har lest …

Ribe mestrer det umulige – å skrive en bok om sykdom og død, uten å henfalle til en eneste klisjé» Mari Mjaaland, Universitas

Forlaget Oktober

Kristin Ribe (f. 1972) debuterte i 2003 med romanen Forsnakkelser. For Syn (2010) mottok Ribe Bokhandelens forfatterstipend. I 2012 var hun fylkeskunstner i Sør-Trøndelag på grunnlag av forfatterskapet. Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er Ribes sjuende roman.

Jeg har tatt steget HELT UT og bytta favoritt-tv-kanal fra History til søsterkanalen H2. Der er det ingen fordummende programmer som American Pickers, Storage Wars og Ice Road Truckers, men i stedet tverrfaglige, multifasetterte, vidtfavnende programmer om ALIENS, om romfart og om FANTASTISKE BESØK FRA FJERNE STJERNER

Kristin Ribe Aktivasjon

Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Om VÅKE (Håret gråter jeg i) (2008) «Kristin Ribe er en forfatter som våger å gå inn i de mørkeste lagene av sinnet, i et grenseland der en møter vold og galskap, overgrep og søken etter en slags sannhet, som om det kunne finnes. Gjennom ulike fortellergrep framstår en tekst der virkelighet og drøm, religion og myter stadig glir over i hverandre, men med en slags insisterende lengsel etter å bli trodd i bunnen»

I DAG HAR JEG GJORT MEG OPP EN MENING

Kristin Ribe Aktivasjon

Om Syn (2010) «Syn er opprivande og trist å lese. Ribe skriv ærleg og kompromisslaust … skil seg klart ut frå den gjengse samtidsprosaen»

Om Natt, regn (2012) «Det er her Ribe har sin største styrke, i det usagte, ordet som mangler, som sammen med de stakkato erkjennelsene gir et overbevisende og tidvis forstyrrende bilde av en lidende kvinne. For når det kommer til å skildre et strevende sinn, så er Kristin Ribe virkelig god» Roman | Forlaget Oktober

Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land