Page 1


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 2

20/05/2019 19:43


Karen Røise Kielland

Å GÅ MED KØLLE Til fots gjennom Europa med telt og en reisedagbok fra 1841

Forlaget Oktober 2019

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 3

20/05/2019 19:43


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 4

20/05/2019 19:43


Til Anders

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 5

20/05/2019 19:43


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 6

20/05/2019 19:43


Ⅰ Å FOTFØLGE NOEN 11

Ⅱ I TÅKA, ALENE 113

Ⅲ GJENNOM LAG AV GULLALDERE 281

Ⅳ MED HÆRFØRERE OG FOTSOLDATER 397

Ⅴ OG SÅ: SE SLUTTEN 473

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 7

20/05/2019 19:43


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 8

20/05/2019 19:43


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 9

20/05/2019 19:43


190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 10

20/05/2019 19:43


Ⅰ Å FOTFØLGE NOEN Hov – Brahlstorf

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 11

20/05/2019 19:43


Hov Ennå går jeg her jeg alltid har gått, gjennom planteskogen, rett bak husbankhuset til foreldrene mine. Huset ligger øverst i Hov syd, et broket byggefelt fra åttitallet, hevet over Hov sentrum og Randsfjorden. Alt er kjent, men det føles allikevel helt annerledes. Jeg skal ikke snu og gå tilbake, jeg skal videre. Jeg gjør det jeg alltid har villet, jeg går herfra. Og: Jeg følger etter noen. En jeg ikke kjenner. Et omriss, mer enn en skikkelse. Ingen fotograferte henne, hun ble født for tidlig, i år 1788. Det finnes heller ingen byste eller noe portrettmaleri av henne, men lille­søsteren, som kan ha lignet eller ikke, ble fotografert. Hun ser ut som en indianerhøvding. Bildet av denne indianer­ høvdingen dukket opp i bestemors bokhylle på hytta, i en kunst­historisk bok om søsteren – Norges første kvinnelige kunstner og ihuga fotturist – Catharine Hermine Kølle. Hun gikk gjennom Preussen, Sachsen og store deler av Øster­rike-Ungarn, Habsburgernes rike, helt til Venezia. I 1841, alene. Bevæpnet med en pistol mot ville hunder. En eksentriker, sånn ser jeg henne for meg. Hun skal ha gått med en paraply av hvalbein og en stakk av hjemme­ laget vadmel. Og hun la igjen spor, noen få: tre malerier, en del brev og en reisedagbok. Det er henne jeg fotfølger, her på grusen med søkk etter uttørkede sølepytter, for sola steker og har stekt lenge. Det er sommer. Sommeren kan være så fin i Norge. Som nå, her, ved en glassklar bekk i skyggen, ikke langt fra Pornosteinen, noen minutter bare, så er jeg der. Om noen dager, etter tretten mil i granskogen og en natt på Kielferja, er jeg på kontinentet. Fra Hamburg skal jeg gå til Venezia, gjennom EU. Jeg vil se restene av det Kølle så. Da Europa var landlig. Da jordbruket var overlegent industrien, da Goethe hadde spasert langsomt gjennom 12

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 12

20/05/2019 19:43


løvskogene og fått den tyske romantikken til å blomstre, da trendene spredde seg dovent fra salong til salong, da den norske nasjonalromantikken tok sats med I. C. Dahl. Det var en annen tid, som ligner og skiller seg fra min. Selv om det luktet sterkere av fortvilelse og hestemøkk i 1841 enn i 2011, så var det tommere, stillere, bare brutt av noen tordenskrall, eller en foss. Alt tok tid, rommene var større og linjene lengre. Listen med stedene hun valgte å gå til ligger i topplokket av sekken min. Her jeg går, er jeg glad jeg ikke skal velge veien nedover til Venezia selv. Jeg skal la meg lede av Kølle, selv om jeg går fra Hov, mitt hjemsted, og ikke hennes. Hun hadde få veivalg, det fantes nesten ikke veier i 1841. Jeg ser ruta hennes for meg som en stripe i bakken, uavbrutt. Den strekker seg fra Ulvik via Bergen, Hamburg, Berlin, Leipzig, Dresden, Praha, Linz, Salzburg, Wien til Venezia. Kontinuitet og frihet, det er det jeg lengter etter langs bakken. Jeg skal ikke cityhoppe fra en severdighet til en annen, men nærlese et strekk, lete fram det jeg vet og det lokale folk forhåpentligvis vet, og så: resonnere meg fram så langt jeg klarer uten å google. Det blir en analog, frakoblet vandring med penn og papir, uten nett, musikk eller kjente stemmer tilgjengelig i bukselomma. Fritt, lett, og uten opplagte høydepunkter (bortsett fra alpene – dit kommer søsteren min, da blir det ferie) skal jeg pløye restene av Kølles Europa. Kanskje jeg må falle ned i detaljer og tvinge dem åpne for å orke å gå, melke dem for mening, historisk eller eksistensielt. Det blir et framskritt å tenke mer, tregere, å bli slipt av motstanden i terrenget, monotonien, og til slutt gå der som en hard nøtt og et åndsvesen. Knærne og hodet må holde hele veien ned og opp den bakken her. Der er rognetreet jeg satt i for å spionere. Der er steinrøysa jeg lå i for å spionere. Og her, Pornosteinen jeg oppdaget da jeg spionerte i røysa og fant en bunke med pornoblader under den. De bladene er borte. 13

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 13

20/05/2019 19:43


Pornosteinen er borte, blitt noe annet: en kampestein i ettermiddagslys. Seinere har jeg tenkt: Man vil vel egentlig at tid og rom gir etter. Bølger litt, lager noen dønninger i livet, brekker opp det forutsigelige og målbare, får en avstand til å virke lengre enn før eller tiden til å stå stille og så plutselig: skyte fart. Livet virket i hvert fall fryktelig flyktig før jeg gikk. Hastigheten var høy i alt. Valgene ballet på seg, de banale og de eksistensielle virket like utmattende, og det er visst bevist: de kognitive kreftene våre skiller ikke mellom sånt, de tappes av alle valg. Jeg spekulerte for lite, jeg slo opp alt på nett, for lett, for raskt, uten å tenke. Mysteriet var langt unna. Jeg ville utvide tiden, sperre opp rommet. En sommer og et kontinent lå foran meg. Jeg skulle se om det var mulig å strekke tid og landskap ved å forflytte meg langsomt. Hvorfor er høy hastighet forbundet med framskrittet, surmulte jeg. Sånn gikk jeg mot Europa, med langsomme, tunge skritt. Stien er bratt, så kommer den inn på skogsbilveien som flater ut langs åssiden. En annen vei svinger oppover til Rønningen, en tidligere husmannsplass. På en lignende husmannsplass, for lengst nedlagt og på den andre siden av landet, bodde Kølle hele sitt voksne liv. Uten egen familie, men sammen med de to søstrene sine og faren, teologen Christian Kølle. Gården het Holmen gård og lå i Ulvik, Hardanger, på en landtunge som fremdeles strekker seg ut i Ulvikfjorden. Da Kølle begynte å gå fra Holmen, var faren død og hadde etterlatt gården og skjøtselen til døtrene. Det virker som Catharines to yngre søstre ikke kunne annet enn å skjøtte gården på egen hånd, uten henne, eldstesøsteren. Som to pilarer ble de etterlatt, og på dem hvilte Catharine det omflakkende livet sitt. Faren ga dem gården, men også et bankinnskudd i Bergen, på deling, etter den gale moren, som lå innlagt på institusjon. 14

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 14

20/05/2019 19:43


De ble rentenister. Christian Kølle hadde utdannelse fra København og øste av kunnskapene sine. Skånselløst, ville noen kanskje si, døtrene tok til seg «ukvinnelige fag» som historie og geografi, ved siden av språk. Det er heller ikke uvesentlig at faren etterlot døtrene i Ulvik, der mangelen på dannede kavalerer var skjebnesvanger. De ble aldri gift. Derfor var de tre «jomfruene på Holmen», som de ble kalt, kanskje friere enn de fleste kvinner på deres tid, og kanskje det var derfor Catharine higet etter intellektuelle impulser og kulturopplevelser hun ikke kunne få noe sted i Norge: Et land som ikke hadde bygget ferdig et nasjonalteater, universitet eller nasjonalforsamling. Hun må i hvert fall ha vært rastløs innerst i Hardangerfjorden, hun ville over fjellet, eller havet, til mer sentrale strøk. Til Europa, fra Ulvik. Og hun klarte det, den mest språkmektige, den mest taleføre av dem. Men hun vendte alltid tilbake. Til Ulvik. Som min egen familie, var Kølles innflyttere. Søstrene mine og jeg, vi dro, alle tre, så fort vi kunne fra Hov. Vi ble borte og kommer ikke til å vende tilbake. Søstrene Kølle ble boende på Holmen til de døde. Men så er ikke Hov oppsiktsvekkende vakkert heller. Stedet har ingen fjell og ingen ekte fjord, bare Randsfjorden, en innsjø, dyp og lang, hvor Halvdan Svarte gikk gjennom isen uten at noen gjør særlig vesen av det. Dette er innlandet. Alt er nedtonet. Vi bodde i et husbankhus og ikke på en vakker gård som Kølle eller Billa. Han er blitt boende på Hov. Han bodde rett rundt svingen, på Rønningen i skogen, to kilometer ovenfor husbankhuset vårt. Som en tarzan fra granskogen, sånn satt han i klassen min, sterkest av alle. Moren hans var kanskje enda sterkere. Lent forover, med en bærepose i hver hånd, kom hun gående opp de bratte bakkene, annenhver dag, som en pendel gikk hun der, konsentrert. En voksen som gikk. Det var et sjeldent syn. De kan ikke ha hatt bil. Jeg tenkte i hvert fall alltid at hun 15

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 15

20/05/2019 19:43


gikk der fordi hun måtte. Som Kølle, tenker jeg nå: Kølle måtte gå. Jernbanen var ikke utbygd, den eneste jern­ bane­strekningen som fantes i 1841, var mellom Dresden og Leipzig. Andre transport­midler var ikke funnet opp, som sykkelen. Eller de var for dyre, som hest og kjerre, for den fattige rentenisten og småbrukeren Kølle. Fordi Kølle ville se Europa, måtte hun gå. Jeg velger å gå på denne skogsbilveien mot Brennabakka. Nå som jeg kunne ha kjørt bil, tatt toget eller bussen, nå i mitt trettisjette år. Ikke som da jeg var fjorten, da jeg ville stikke for første gang. Å gå den gangen, var den eneste måten å komme seg vekk på, inn i verden. Jeg vekket søsteren min om natta, ba henne om å pakke sekken; vi skulle stikke, gå vår vei. Men hun ville sove, hun ville bli. Så da ble vi. Å gå fra Hov er som å utøve et ritual, en slags hommage til den jeg var som fjortenåring da å gå var nød­ vendig for å komme seg vekk. Jeg er misunnelig på Kølle og meg selv som fjortenåring. Selv om å gå fremdeles vekker en form for frihetsfølelse, en lettelse, som jeg ikke får av å fly. Fra fly virker jorda liten. På flyplasser virker den enda mindre. Ei kule med punkter – flyplasser – alle er tilgjengelige på ett eller to døgn. Det finnes plass mellom punktene, men mellomrommene virket små da jeg bestemte meg for å gå. Følelsen ble vel forsterket av at jeg bodde mange år i Nederland. Det er trangt der, klaustro­ fobisk som på en festival, tilrettelagt og folksomt, og frem­ deles blir jeg urolig av å tenke på bevegelsesrommet som er igjen i verden. Jeg var for mye oppe i fly. Kanskje jeg hadde sett for mange illustrasjoner av for mange flyselskapers destinasjoner; de severdige metropolene og hypnotiske landskapene. Jeg leste Vita Activa av Hannah Arendt i fjor sommer. Boka er skrevet lenge før internett og billige flybilletter ga oss uendelig tilgang på verden, men allerede da, i 1958, slår Arendt fast at: … det fjerne og avstanden 16

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 16

20/05/2019 19:43


har måttet gi tapt for den fremadstormende hastig­heten. Hastig­heten har erobret rommet […] betydningen av det fjerne er nå ødelagt ettersom det ikke lenger finnes noe punkt på jorden som man ikke kan nå fra et annet punkt på få timer. Det fjerne vil kanskje overleve som en av språkets metaforer, men dets konkrete betydning for menneskets jordiske liv, var at det bare kunne erobres med menneskets livstid som innsats, med år, måneder eller uker. Dess lenger jeg kom i boka, dess sterkere ble opplevelsen av at kloden trekker seg sammen, komprimert og sensasjonell. Jeg fikk klaustrofobi på jordas overflate, ikke spesifikt i en heis, eller i en folkemasse. Jeg måtte utvide rommet. Jeg kan bare gjøre det ved å gå, bare det er langsomt nok. På den måten er det nødvendig. Selv om nesten alt fysisk arbeid eller motstand er blitt sport i Vesten. Vi velger å gå, vi må ikke, vi velger å hugge ved, vi må ikke. Det er noe hult ved de handlingene. Eller: de er ladede, nesten patetiske i all sin eksistensielle fylde. Så her går jeg i skogen og vet ikke om jeg hadde noe valg. Skogen har arr etter storbondens metoder. Selv om jeg vet at de vil komme, slutter nye flathogstfelt aldri å skremme meg. Som plutselige gap i landskapet dukker de opp, akkurat når man har begynt å stole på at man er kommet ordentlig inn i skogen. Og så står man der, på en opprevet flate etter falne trær. Å kalle det for fantom­smerter er kanskje overdrevet, men grunnen gir etter i tørre sukk på sånne flater. Solstrålene filtreres ikke lenger av greiner, de svir underskogen. Står man der, på en sånn flate, har man allikevel alltid fått ny utsikt. Til Randsfjorden og den skygge­fulle vestsiden, eller man ser spiret til Hov kirke, eller et flak av det flate betong­rådhuset fra seksitallet. Skogen som sto her før, var faktisk skog og ikke en av Østlandets mange granskogsplantasjer. Det var en fururabbskog med flere staute oldinger. Ikke som 17

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 17

20/05/2019 19:43


plantasjene, som ble plantet på samme tid, tett, som en åker eller vegg-til-vegg-teppe, uten liv i skogbunnen. Her kommer det sikkert en plantasje til, en protese for skogen som er borte. Der er heldigvis skuret som alltid har stått der. Noen har kjøpt huset ved Brennabakka. Hit og ikke lenger har jeg pleid å gå. Med foreldrene mine, så med søstrene mine. Begge er yngre enn meg, jeg er eldst, som Kølle. Men i dag snur jeg ikke her, jeg går videre. Det er en viss motstand i lufta, som ei hinne, her begynner ekspedisjonen, idet skogsbilveien kommer inn på Trevass­ vegen mellom Hov og Raufoss. Én setning skrev Kølle om reisen sin fra Ulvik til Bergen: April Mandagen 5te rejste jeg hjemmenfra, og kom til Bergen Torsdagen den 8de. Hun skriver ikke mer enn det, reisen tok fire dager og hun gikk i april. Det er juni, jeg er seint ute. I april hadde jeg ikke funnet reisedagboka hennes engang, men jeg visste at den fantes. Jeg fant den i mai, i et hvelv. Da hadde jeg tatt toget over fjellet til Vestlandet. Fjellet som hun gikk over, flere ganger, uten å dokumentere det grundig, i motsetning til mannlige, yngre fotturister på hennes tid. Da jeg fikk e-posten om at dagboka og den håndskrevne reiseruta hennes lå klart til meg på håndskriftsavdelingen på Universitetet i Bergen, så jeg for meg boka på et bord blant søylene i en hall, som ærverdige eldre, ja, herrer, skulle lede meg bort til. Håndskrifts­ avdelingen viste seg å være en bred gang fra søttitallet med lavt tak. Avlukkene på hver side av hallen var befolket av karer som luktet sneip og kunne ha jobbet på lager. Bare mannen fra Peru, en alvorlig arkivar med hornbriller, var annerledes. Han insisterte på at jeg måtte bruke hansker. Ut fra hvelvet løftet han en liten, tjukk bok med marmorert omslag: Kølles nedtegnelser. Jeg fikk åpne boka selv. Hanskefingrene mine så brutale ut mot den sirlige, elegante håndskriften. Dette hadde hun skrevet, dette blekket har 18

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 18

20/05/2019 19:43


holdt i 170 år. Det finnes bare denne ene utgaven. Arkivaren ga meg bokklyper og ba meg være varsom. Jeg hadde ikke noe valg, jeg skalv faktisk. Jeg klarte å lese «April». Det var alt. Det var visst ærefrykten. Jeg ba om hjelp fra flere ansatte, men de sa håndskriften var for vanskelig, jeg måtte ta bilder av sidene, forstørre teksten og finne ut av det selv: Ingen håndskrift er lik. To dager tok det, så tydet jeg «Padua» og skjønte at hun var på vei tilbake, hjemover, fra Venezia. Da ga jeg meg, ør i hodet. Jeg bestemte meg for å oppdage Veien sammen med Kølle. Ikke å lese den på forhånd. Det meste av dagboka ligger lagret på en minne­ pinne i sekken. Sidene fram til Ludvigslust, 120 kilometer øst for Hamburg, har jeg skrevet ut. Det er øverst på første side at den ene setningen står: April Mandagen 5te rejste jeg hjemmenfra, og kom til Bergen Torsdagen den 8de. Jeg går i grøfta langs Trevassvegen. Det er på denne veien at unge sjåfører skyter gjennom skogen med nye førerkort, forbi små vann, forbi små hus med forvirrede utvekster, husmannsplasser som har fått påbygg. Eller vinduer. De ser ikke komfortable ut, som om glasset er for vinkelrett og skjærer seg inn i det gamle treverket. Her bodde han som skjøt skjære med hagle, der bor hun som spilte horn i skolekorpset. På Trevatn, med kanoer til leie og turister som leier dem, helt intetanende om at hun spilte horn og var «dauhørt» og at det var grunn nok til å plage henne. Det slår meg at jeg kan leie en kano og padle over Trevatn. Men da forplikter jeg meg til en tur/retur-reise. Jeg skal én vei. Skogen står tett som et gjerde. Jeg kommer meg gjennom, til tross for at det siste jeg gjorde før jeg gikk, var å binde paraplyen min fast til sekken. Den stikker opp som en antikvarisk antenne. Skogen er så trang at det ikke er plass til å sette fra seg sekken og korrigere feilen. Endelig: en vei, en vei som snor seg nedover! Hvor er jeg? 19

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 19

20/05/2019 19:43


I Skrukli, svarer mamma. Hun har gått ved siden av meg hele tiden. Og hun lo, rått, da jeg satte meg fast i skogen på grunn av den latterlig dyre paraplyen. Sekken er for tung, mener hun. Skrukli har ligget her lenge, men jeg er her for første gang, selv om Hov bare er tjue minutter unna med bil. Det skal finnes folk her. Husene ser jeg, de har eplehager og epletrærne blomstrer, men er husene bebodd når oppkjørslene ligger der, utstrakt foran dem som grå løpere av grus, uten biler? Veien renner bratt ned en bakke. Det er midt på dagen. Blomstene står uforstyrret i grøfta, kantklipperne kommer seg ikke ut hit. Terrenget flater ut, og der ligger jernbaneskinnene som passerer det nedlagte stasjonsbygget. En bil siger sakte mot oss. Sjåføren sitter lavt i setet, tung. Det er en ubarbert, middelaldrende mann, ser jeg nå. Han glir forbi oss. Bilen blir liksom hengende foran oss altfor lenge, som om den venter på oss. Endelig gir den slipp og forsvinner bak noen grantrær, til et hus. Stien går forbi veggen av halvdøde grantrær som ikke helt klarer å skjule huset. Et stort hus med ubestemmelig farge. Privat og øde på samme tid, sier mamma. Grunnen gynger under meg, stien er borte, jeg tråkker gjennom, går noen skritt på overflaten før støvelen glir ned i bakken, jeg ser den ikke, støvelen er sunket i jorda, går jeg på gjengrodde feller? Hva heter de? Fallgraver, revesakser. Paraplyen setter seg fast i to trær og det er da, som på signal, at myggen kommer. Jeg banner. Mamma banner mer. Jeg føler meg fanget i mannens garn, men han kommer ikke ut for å hale oss inn. Paraplyen løsner idet jeg slenger sekken i bakken. Jeg bruker paraplyen som en stav etter det. Jernbanesporet er grodd igjen, og mens jeg går bortover skinnegangen til Valdresbanen, fra rille til rille, plystrer jeg og ser for meg hvor ikonisk jeg må se ut bakfra. En loffer med stokk og sekk på vei vekk. Vi går på stein og riller, riller og stein. Ingen av delene er tilfredsstillende som underlag. På Trevatn stasjon 20

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 20

20/05/2019 19:43


spiser vi hjemmelaget røkelaks i vannkanten. Det er nisten til mammas venninne vi spiser. Hun er kommet for å hente mamma i bil. Vi har glemt å pakke noe niste. Kveldssola henger fremdeles ganske høyt over innsjøen, det er jo juni. Jeg tygger det møre kjøttet og lurer på om smaken passer til utsikten. De prater om folk jeg ikke kjenner lenger. Venninnen gir meg laksebiten som avskjedsgave. Den virker tung, kanskje det er lukta som veier. Jeg lukker den inne i sekken og kaster meg opp bakken med laksen på ryggen mot Bleiken. Det er deilig at ingen går bak meg. Billa pleide å gå bak meg, alene eller sammen med kameraten sin, Robert, eller stankelbeinet, som vi kalte ham. Stankelbeinet hadde en fetter. De tre hang av og til sammen, da gikk de opp bakkene fra skolen sammen, de slentra. De gikk alltid bak meg, jeg gikk alltid fort. En dag ropte fetteren: «Karen! Karen! Jeg kan høre fitta di når du går.» Jeg gikk videre. Før det hadde jeg aldri tenkt på at det kan være ubehagelig å ha noen som går bak deg. Jeg beit ikke tilbake, jeg gikk bare videre. Jeg måtte gå, barn må det, vi fire måtte det. Mamma virket helt ubekymret da jeg gikk fra henne, hun sa bare: «Pass på at mobilen er oppladet, selv om du ikke har den på, ’a!» Jeg har ingen klokke og ikke noe kart. Jeg er, ideelt sett, fri for konstruksjoner som måler tid og sted. Som Kølle, selvfølgelig. Å la kartet ligge var vondt, jeg liker kart. Men jeg har kompass, selv om lommekompasset ble oppfunnet etter 1841. Og det kan dessuten hende at Kølle hadde med seg klokke, jeg har allerede funnet to klokkeslett i dagboka. Men vertshusverter, andre reisende eller gårdbrukere kan jo ha gitt henne den informasjonen. Og man kommer i kontakt med folk ved å spørre om hvor mye klokka er. Hun kan ha likt det.

21

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 21

20/05/2019 19:43


Det var egentlig husmannsvesenets historie jeg gravde i, da jeg oppdaget en kriminalsak fra Hov som jeg aldri hadde hørt om, men som helt fram til 1980-tallet var kjent som Norges verste massemordsak og som fikk meg til å tro at Kølle ikke hadde klokke. Motivet for mordene var å fjerne sporene etter et stjålet sølvlommeur. Tyven, en lokal soldat fra Fluberg, like nord for Hov, byttet raskt bort uret til en husmann. Da eieren etterlyste uret lokalt langs Randsfjorden, fant en annen husmann — Lars Rødnes — ut at soldaten hadde stjålet det, men byttet det bort. Lensmannen ba Lars Rødnes om selv å passe på uret så lenge. Da ble soldaten forbannet, både på Rødnes som sladret og fordi uret, beviset, lå i forvaring hos samme mann. Redd kan soldaten også ha vært, rullebladet hans var ikke rent, han hadde blant annet kvelt ei ku, så det stjålne uret

22

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 22

20/05/2019 19:43


kunne føre til streng straff. Soldaten tenkte som så at hvis han drepte Lars Rødnes og de som bodde hos ham, kunne han finne det stjålne uret og brenne ned gården for å skjule bevisene. En januarnatt i 1833 tok han seg inn på husmannsplassen og drepte fire voksne og fire barn med øks mens de fleste lå og sov. Lars Rødnes selv kom seg ut på vollen, soldaten fulgte etter med øksa og slo ham i hjel ute i snøen. Så begynte soldaten å lete etter uret, men før han fikk forsikret seg om at det var der, måtte han fjerne sporene: det lysnet, noen kunne komme. Han stakk plassen i brann. Blodsporene feide han snø over. Brannen ble sett på som en tragedie av bygdefolket, og soldaten må ha vært lettet, uret var ute av verden. Men så fant et par naboer blodsporene i snøen, og gjerningsmannen ble avslørt. Han innrømmet alt, etter hvert. Morgenbladet omtaler saken bredt 9. september 1833, nesten hele nummeret er viet de brutale mordene og den offentlige henrettelsen av gjerningsmannen. Kølle kan ha lest saken høyt for bøndene «sine» eller for seg selv, og hun kan ha tenkt at et lommeur, det skulle hun ikke ha. Europa var fullt av fattige soldater, dessuten fattige husmenn, leilendinger og bønder, og de ville hørt tikkinga, gjennom høyet og vadmelstakken hennes. Hun lå jo og sov på låvene.

190520_Å gå med Kølle_del1_ah.indd 23

20/05/2019 19:43

Profile for Forlaget Oktober

Karen Røise Kielland – Å gå med Kølle  

Bla i boka. Leseprøve på Karen Røise Kiellands bok "Å gå med Kølle". Les mer om boka her: http://www.oktober.no/Boeker/Essay-sak/AA-gaa-med-...

Karen Røise Kielland – Å gå med Kølle  

Bla i boka. Leseprøve på Karen Røise Kiellands bok "Å gå med Kølle". Les mer om boka her: http://www.oktober.no/Boeker/Essay-sak/AA-gaa-med-...

Advertisement