miljøet rundt utøverne i mange tilfeller er avgjørende for utøvernes utvikling, uavhengig av ambisjoner og potensial. Både Bloom (1985) og Baker og kolleger (2003) har vist til at trenerens rolle kan endre seg i takt med utøvernes alder, hvor spesielt trenerens behov for avgjørelser og kontroll er avtagende, mens utøverens medbestemmelse og ansvarliggjøring er økende. Men hvem er treneren, og hvilken rolle har han eller hun i et organisasjonsperspektiv? Trenerrollen kan sees i sammenheng med rollen treneren har innenfor sin særidretts avdeling, men også innenfor sitt idrettslag eller idrettsforening. Selv om treneren i hovedsak er ansvarlig for virksomheten i sitt lag eller team, kan virksomheten likevel ikke løsrives fra den organisatoriske plasseringen den har i eget idrettslag eller forening. Jan Erik Ingebrigtsen peker i kapittel 2 på viktigheten av å se rollen i lys av denne helheten og potensielle utfordringer knyttet til dette. Et grunnleggende spørsmål rundt trenerrollen er også hvem treneren egentlig er der for, og hva som er hensikten eller intensjonen med den idrettsaktiviteten man bedriver. I norsk idrett er det en kjent sak at det er åpenbare spenningsfelt mellom det enkelte har kalt henholdsvis breddeperspektivet og toppidrettsperspektivet (Ommundsen 2009). Denne motsetningen legger noen føringer for hva spesielt innholdet i norsk barne- og ungdomsidrett er og skal være. Hva vi anser som intensjonen med å være idrettsaktiv og som viktigheten av denne intensjonen, legger sterke føringer for hvordan vi behandler våre utøvere. Disse holdningene kan avhenge av vårt menneskesyn, eller rettere sagt våre tanker og oppfatninger om hvordan ferdigheter og egenskaper utvikles, og ikke minst i hvilken grad vi er i stand til å påvirke disse på egen hånd. Stig Arve Sæther hevder i kapittel 4 at trenere kan deles inn i en identifiserende og en utviklende rolle, og peker på potensielle konsekvenser av at treneren inntar disse rollene. I mange sammenhenger vil deltakelse i en idrettsaktivitet medføre krav til gjentakende deltakelse. I motsetning til lærere kan treneren innenfor idretten forbeholde seg retten til å behandle utøverne ulikt og trenger kun å forholde seg til de utøverne som er der frivillig. Utøvere som ikke synes tilbudet er noe for dem, kan avslutte sin deltakelse, uten at dette nødvendigvis får konsekvenser for verken tilbudet eller utøveren som forlater tilbudet. Utøvere som er en del av et tilbud, må derfor være motivert for å delta. Som Ingar Mehus påpeker i kapittel 3, er utøvernes motivasjon ofte forbundet med konkurransesituasjonen, slik Tangen (2004) tidligere også har påpekt. Også Mehus stiller spørsmål om hvorvidt treneren i større grad bør være en tilrettelegger. Utøveres manglende ferdigheter blir ofte assosiert med manglende motivasjon og ambisjoner som utøver. En annen antagelse er at alle
10
Innmat ny.indd 10
Kapittel 1
09.01.2015 13:11:32