500070.book Page 21 Friday, July 9, 2010 1:02 PM
MIDDELALDER
21
Dessuten var det innenfor kirkemusikken at notesystemet ble utviklet, og det var kirkens folk som fikk musikken skrevet ned. I tillegg er den kirkemusikalske tradisjonen i den katolske kirken sterkt konservativ, og mye av musikken er fremdeles tilgjengelig i nær sagt opprinnelig form. Vi skal ta for oss noen av de verdslige musikkformene vi har kjennskap til. Den tidligste verdslige musikkformen vi kjenner til, er de såkalte goliardsangene fra 1000- og 1100-tallet. (I dag er nok disse sangene mest kjent gjennom Carl Orffs moderne versjon i «Carmina Burana».) En goliard var en omreisende student eller prestespire som dro fra lærested til lærested i tiden før de faste universitetene ble opprettet. Sangene er på latin og skildrer studentenes omflakkende liv, et liv som for øvrig ble sett ned på av «skikkelige folk». Vi kjenner flere samlinger med slike goliardsanger. Tekstene handler stort sett om kvinner, vin og sang, spedd opp med en god porsjon satire. Noen ganger er tematikken behandlet med et visst raffinement, andre ganger slett ikke. Bare litt av musikken er notert i linjesystemer, og det er derfor vanskelig å rekonstruere disse melodiene. Noe har vi imidlertid fått overlevert i yngre kilder med mer nøyaktig notasjon. Når det gjelder sanger med tekst på morsmålet, er de tidligste vi kjenner til, de såkalte chanson de geste. Dette var sanger med fortellende tekster som gjerne handlet om de store nasjonale heltene, og der melodiene var basert på enkle melodiformler. De ble overført muntlig og ble ikke skrevet ned før langt senere. Det mest berømte er Rolandskvadet, Frankrikes nasjonalepos. Det skriver seg fra andre halvdel av 1000tallet, men handlingen forgår på 800-tallet, på Karl den stores tid. De menneskene som framførte disse sangene, ble kalt «sjonglører» eller «minstreler». De utgjorde en egen klasse av profesjonelle musikere, menn og kvinner, som vandret alene eller i grupper fra landsby til landsby, fra slott til slott, og underholdt med sang og spill, dyredressur, akrobatikk og tryllekunster. De var så uglesett av samfunnet rundt at de verken var vernet av loven eller fikk ta del i kirkens sakramenter. Utover på 1000-tallet ser vi at de begynner å organisere seg i «brorskap». Noe senere utvikler disse brorskapene seg til rene musikerlaug som kunne tilby profesjonell musikkundervisning. Minstreler og sjonglører som gruppe var verken tekstforfattere eller komponister. De var rene utøvere, men det er gjennom dem at vi kjenner til musikken til de såkalte troubadourer og trouvèrer. Ordene betyr det samme, nemlig «å finne» eller «å finne på». Troubadourene var dikter-komponister, ofte adelige, fra Provence i SørFrankrike. De skrev på det lokale språket der, langue d’oc. Kunsten deres, som var sterkt inspirert av den spansk-arabiske kunsten på Pyreneerhalvøya, spredte seg raskt nordover til de nordfranske provinsene. Her skrev trouvèrene, som var aktive hele 1200-tallet, på langue d’oïl, den dialekten som senere kom til å utvikle seg til moderne fransk. Mange av disse sangene ble senere samlet og utgitt slik at vi i dag kjenner 2600 troubadourdikt og 260 melodier, mens etter trouvèrene har vi overlevert ca. 4000 tekster og 1400 melodier.