Hva er poenget? (9788245043433)

ANDERS MALKOMSEN

OM MENINGSLØSHETENS PSYKOLOGI OG EKSISTENSIELLE SAMTALER

OENGET?

OM MENINGSLØSHETENS PSYKOLOGI OG EKSISTENSIELLE SAMTALER

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4343-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Shutterstock/MJgraphics Illustrasjon s. 125 © shutterstock.com / sl vector grapy

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

For å være helt ærlig så tror jeg denne boken er ganske uviktig i den store sammenhengen. De fleste bøker er jo det. Formålet er å løfte frem det eksistensielle perspektivet og noen nye refleksjoner rundt meningsløshetens psykologi, men hvordan kan jeg vite sikkert at det egentlig er nødvendig? Slik usikkerhet bør pine enhver som skriver. Når alt kommer til alt, vil denne boken trolig ikke utgjøre noen stor forskjell uansett. De færreste bøker gjør jo det. Alt dette er forfatteren altså smertelig klar over. Hvorfor har jeg da skrevet boken, hvis jeg samtidig tenker at den er meningsløs? Den gåten kan jeg love et svar på – til den som leser boken ferdig. Stor takk til forlagsredaktør Nikolai Fjeld, som hadde tro på prosjektet og på stødig vis ga mitt flytende utgangspunkt en fast form å stivne i. Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fortjener også en takk for deres økonomiske støtte. Meningsløsheten er jo, som alle vanskelige ting i livet, betydelig lettere å forholde seg til for den som har penger. Kunstens innsikter spiller en vel så stor rolle som psykologiens teorier i denne boken – så vel som i mitt eget liv – takket være Dagfinn Skrede og Halvard Hiis. Takk også til Jan Ivar Røssberg, Julie Horgen Evensen, Einar Duenger Bøhn, Simen Helland Moen, Hallvard Hagen, Andreas Nydal og Carl Tollef Solberg for nyttige innspill underveis. En spesiell takk til Lara Pasovic for mange gode eksistensielle samtaler.

Anders Malkomsen

Innhold

Introduksjon 9

Del 1

DET EKSISTENSIELLE PERSPEKTIVET

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Kapittel 1 «Livet må ha mening» – eller? 15

Kapittel 2 Er all psykologisk teori meningsløs? 19

Kapittel 3 Hva er det eksistensielle perspektivet på livet? 21

Kapittel 4 Kan eksistensielle spørsmål gi psykiske plager? 25

Kapittel 5 «Sykdommen har tatt fra meg alt» : Det eksistensielle perspektivet på fysisk sykdom 31

Kapittel 6 «Jeg er så lei av alt sammen» : Det eksistensielle perspektivet på psykisk sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

Del 2 MENINGSLØSHETENS

SPIRAL

47

Kapittel 7 Hvordan definere og måle meningsløshet? 49

Kapittel 8 «Meningsløshetens spiral» : Opplevelsen av meningsløshet som prosess 56

Kapittel 9 «Jeg er så lei av livet» : Livslede, likegyldighet og apati 63

Kapittel 10 «Hvorfor skal jeg gidde?» : Likegyldighet, nihilisme og drap . . . . . . . 68

Kapittel 11 «Tomhetens tyngende letthet» : Opplevelsen av tomhet 74

Kapittel 12 «Å stikke fingeren i halsen» : Den eksistensielle kvalmen 79

Kapittel 13 «Jakt etter mening og hval» : Søken og flukt 83

Kapittel 14 «Skål for meningsløsheten» : Rus, isolasjon og selvmord 86

Del 3 MENINGSPRESSET 91

Kapittel 15 «Jeg kaster bort tiden» : Meningspress og meningsnøytralitet 93

Kapittel 16 «En robot kunne gjort det!» : Meningspresset i det moderne arbeidsliv 99

Kapittel 17 «Bare vente på å dø?» : Meningspressets konsekvenser for de eldre 104

Kapittel 18 «Alt er forgjeves» : Det religiøse meningspresset 111

Kapittel 19 «Jeg føler liksom at jeg må det» : Ungdommens meningspress 117

Del 4 HÅNDTERING AV MENINGSLØSHETENS SMERTE 123

Kapittel 20 «Retta og Vranga på Livsens vev» : Viktigheten av tvisyn 125

Kapittel 21 «Analyseparalysen» : Å gå fra umoden til moden ambivalens 129

Kapittel 22 «En liten prikk i verdensaltet» : Å leke med perspektiver 134

Kapittel 23 «Den svarte flekken som er jeg» : Å skape avstand til tankene 140

Kapittel 24 «Vanen – et djevelsk monstrum» : Å skru av autopiloten 144

Kapittel 25 «Livet er en reise uten mål» : Å utforske ulike metaforer 148

Kapittel 26 «Hvorsomhelst! Hvorsomhelst!» : Å nyte det meningsløse 153

Kapittel 27 «Jorda går under uansett» : Å håndtere makten i det meningsløse 157

Del 5 MENINGSFRIHETEN 161

Kapittel 28 «Meningsfrihet» : Å leve uten et krav om mening 163

Kapittel 29 Neste år er denne boken glemt, så hva er poenget? 166

Kilder 169

Stikkord 181

Introduksjon

Hva er meningen med livet? Finnes det egentlig noe høyere formål med alt som er skapt? Betyr mitt liv noe som helst i den store sammenhengen? Finnes det i det hele tatt noen større sammenheng? Og hvis livet virkelig er meningsløst, hva er da poenget med å leve?

Slike spørsmål er viktige i de fleste menneskers liv, og mange finner glede i å reflektere over livets eksistensielle gåter. For noen blir det imidlertid starten på en destruktiv psykologisk prosess som leder inn i en eksistensiell meningskrise. Alle mennesker opplever meningsløshet på et eller annet tidspunkt i livet. Noen oppsøker også helsevesenet på grunn av det. For å kunne hjelpe mennesker i smertefulle meningskriser på en god måte, er det nødvendig å kjenne til det eksistensielle perspektivet på psykisk helse. Formålet er definitivt ikke å innføre en ny terapimodell, men heller å supplere eksisterende psykologisk teori om meningsløshet med noen nye perspektiver. Det blir opp til leseren å integrere dette inn i sin egen forståelse. Denne boken er skrevet for helsepersonell, studenter innen helsefag og andre interesserte som ønsker å supplere sin forståelse av meningsløshet med det eksistensielle perspektivet. Leseren vil forhåpentligvis bli inspirert til også å kunne supplere sin samtalevirksomhet – enten det er som lege, psykolog, prest, sosionom, rådgiver, filosof eller annet – med det eksistensielle perspektivet. Til inspirasjon presenterer boken flere eksempler på eksistensielle samtaler. Fordi den er skrevet på en lettfattelig måte, er den også tilgjengelig for den allmenne leser som ønsker å forstå sin egen opplevelse av meningsløshet på nye måter.

Denne boken tar på alvor at det eksistensielle perspektivet mangler i dagens terapimodeller, helsevesen og samfunn. En studie som gjennomgikk de mange psykiske og fysiske plagene som følger en meningskrise, trekker frem viktigheten av at pasienter som opplever eksistensielle meningskriser, får tilstrekkelig psykisk helsehjelp.1 Dette forutsetter at hjelperne har den nødvendige eksistensielle kompetanse. Dessverre er det i liten grad blitt viet plass til det eksistensielle perspektivet i læreplanene ved de helsefaglige utdanningene i Norge. Vi vet imidlertid at det eksistensielle perspektivet på helse, og pasientenes forhold til meningen med livet i særdeleshet, er viktig for både somatisk og psykisk helse.2 Forskning har vist at eksistensielt fokuserte samtaler med fokus på mening og meningsløshet kan være en effektiv behandling av depressive plager i flere ulike settinger.3–5 Meningsbasert

terapi har vist gode effektstørrelser i psykisk helsevern,6 så vel som i allmennpraksis7 og ved onkologisk poliklinikk.8 Det er derfor på tide at utdanning av helsepersonell også inkluderer økt kompetanse i å samtale om livets eksistensielle utfordringer. Forskning har nemlig avdekket at helsepersonell ikke har tilstrekkelig kompetanse i klinisk håndtering av eksistensielle spørsmål. En studie av behandlingen ved norske somatiske sengeposter viste at legene aktivt unngikk eksistensielle tema i konsultasjonene.9 Forskerne konkluderer med at dette ikke kan løses med bedre kommunikasjonstrening alene, for det underliggende problemet synes å være at det ikke gis tilstrekkelig plass til samtaler om eksistensielle tema i den biopsykososiale modellen. I tillegg til biologiske, psykologiske og sosiale konsekvenser fører de fleste sykdommer også med seg eksistensielle utfordringer. Mange som jobber med pasienter, opplever dessverre at de mangler den nødvendige eksistensielle kompetansen til å gjennomføre samtaler om eksistensielle tema.10 Formålet med denne boken er derfor å bidra til å øke den eksistensielle kompetansen slik at gode eksistensielle samtaler blir en naturlig del av helsehjelpen.

Boken har fem deler, og mange korte kapitler. Flere av kapitlene avsluttes med refleksjonsøvelser som leseren oppfordres til å forsøke seg på. Eksistensiell kompetanse handler nemlig ikke bare om kunnskap. Den viktigste eksistensielle kompetansen er evnen til refleksjon. Dessuten er det viktig at den som skal veilede andre i eksistensielle kriser, selv har reflektert over sitt eget forhold til disse temaene. Skal man redde andre fra å drukne, må man selv kunne svømme.

I første del av boken – Det eksistensielle perspektivet – gis det en kort introduksjon til det eksistensielle perspektivet med en rekke kliniske eksempler. Vi skal se hvorfor den biopsykososiale modellen bør utvides til en biopsykososialeksistensiell modell. Deretter skal vi se hvordan det eksistensielle perspektivet kan berike behandlingen gjennom pasientkasuistikker som angår både somatisk og psykisk sykdom.

I bokens andre del – Meningsløshetens spiral – skal opplevelsen av meningsløshet analyseres gjennom eksempler fra eksistensielle samtaler, skjønnlitteratur og psykologisk forskning. Først skal vi se hvordan opplevelsen av meningsløshet kan forstås som en samlebetegnelse for opplevelsen av formål, betydning og sammenheng. Deretter skal vi se hvilke fordeler det kan ha i klinisk praksis at vi deler opp opplevelsen av meningsløshet på denne måten. Dette vil vi gjøre gjennom både pasientkasuistikker og psykologiske analyser av skjønnlitterære eksempler. Gjennom disse analysene ser vi hvordan opplevelsen av meningsløshet kan forstås som en selvforsterkende prosess i «meningsløshetens spiral».

I tredje del – Meningspresset – ser vi hvilken betydning kulturen spiller for enkeltmenneskets opplevelse av meningsløshet. Påstanden om at det er et meningspress i vår tid som gjør opplevelsen av meningsløshet mer smertefull enn den

trenger å være, skal begrunnes. Til dette blir det først nødvendig å skille mellom aktivt og passivt fravær av mening, samt introdusere ideen om meningsnøytralitet. Gjennom flere pasientkasuistikker illustreres det hvordan meningspresset bidrar til å forsterke individuelle meningskriser.

I fjerde del – Håndtering av meningsløshetens smerte – presenteres ulike psykologiske strategier for å håndtere eksistensielle meningskriser. Sentrale tema som psykologisk fleksibilitet, moden ambivalens, stoisk aksept, buddhistisk ego-oppløsning, metafor- og kunstterapi, hva vi kan lære av melankolikerne og meningsløshet som psykologisk forsvar, vil utforskes nærmere. Gjennom en enkel modell, «meningsfrihetens stige», utforskes flere ulike strategier man kan bruke for å fri seg fra meningspresset.

I femte og siste del av boken – Meningsfriheten – utfordres ideen om at livet må oppleves som meningsfullt for å være verdt å leve. Her forenes alle bokens ideer for å tilby leseren en ny måte forholde seg til livets mening på.

Del 1

DET EKSISTENSIELLE PERSPEKTIVET

Hva kan egentlig det eksistensielle perspektivet – med fokus på mening og meningsløshet – tilføre forståelsen av menneskets psykiske og fysiske helse som ikke allerede fanges opp i den biopsykososiale modellen? Det er tema for denne første delen av boken.

Aller først skal vi rette et kritisk blikk mot all psykologisk teori. En bok som omhandler meningsløshet, bør også tørre å erkjenne meningsløsheten i sitt eget prosjekt. Vi skal derfor stille spørsmålet: Kan det være at all psykologisk teori er meningsløs? Deretter skal vi se nærmere på hvordan den eksistensielle psykologien forholder seg til spørsmål om mening og meningsløshet. Det kan vi ikke gjøre uten først å se hvordan opplevelsen av meningsløshet avhenger av noen sentrale premisser om menneskets frihet, ansvar, kropp, dødelighet og ensomhet.

Deretter skal vi se hvordan det eksistensielle perspektivet kan integreres i den biopsykososiale modellen. Ved å utvide modellen tar vi endelig alle livets dimensjoner med i betraktningen. Vi ser deretter hvordan dette kan berike behandlingen av både somatisk og psykisk sykdom gjennom to kasuistikker.

«Livet må ha mening» – eller?

Meningsløshet, sier vi, og dirrer hverken i hender eller øyelokk. Det er et blindt ord på de mørkeste livsdypene. Bare få har vært der. Likevel sjonglerer vi med ordet, vi som er uten erfaring om det kolossale trykket i det. Kolbein Falkeid 11

Påstanden om at det finnes en mening med livet som ikke bare kan, men må søkes, stammer fra psykiateren Viktor E. Frankl (1905–1997). Han mente at alle mennesker har en medfødt vilje til mening, og at det å søke etter mening er en av livets nødvendige kvaler. I boken Livet må ha mening hevder han at spørsmålet om mening bør snus på hodet: Du bør ikke spørre hva som er «meningen med ditt liv», men heller hva som er «livets mening med deg».12 Denne kopernikanske vendingen i meningsspørsmålet hviler på et premiss om at det finnes en mening med livet for alle mennesker. Den enkeltes oppgave består i å finne sitt kall. Frankl skapte samtidig sin egen terapiform – logoterapi – for å behandle den samfunnsdiagnosen han selv hadde satt: meningsløshetsnevrose. Kuren var å finne en mening med livet. Frankls bok om mening ble skrevet i en kontekst som ikke er uten betydning for hvordan den bør leses i dag. Siden påstander om meningen med livet alltid vil endres i takt med situasjonen vi står i, blir det å spørre etter meningen med livet som å spørre etter det beste trekket i sjakk – det avhenger av situasjonen på brettet. Boken til Frankl kom ut i 1946, etter at han selv hadde sittet flere år i konsentrasjonsleir. Samtidig var hele familien hans blitt drept av nazistene. Boken ble altså skrevet av en mann som hadde mistet alt, og gjennomlevd en skjebne det er vanskelig å forestille seg. Hans personlige erfaringer har selvfølgelig formet tenkningen og teoriene hans. Det er lett å forstå at et menneske i hans situasjon trengte opplevelsen av mening for å holde ut sine lidelser. Det er likevel en generaliseringsfeil å konkludere fra hans ekstreme opplevelser at alle mennesker til alle tider trenger opplevelsen av mening for å leve et godt liv. Det er derfor på tide at vi stiller samme kritiske spørsmål til Frankls teori som vi har gjort til andre psykologiske teorier. Må vi oppleve mening for å ha det bra? Det synes å være den alminnelige oppfatning i psykologien at opplevelsen av meningsløshet bare kan kureres med tilførsel

av mening, slik hyponatremi i kroppen kureres enkelt med tilførsel av natrium. Når vi behandler eksistensielle kriser etter samme mønster som vi behandler fysiske sykdommer, undervurderer vi samtidig kompleksiteten i menneskets psykologi. Tilførsel av mening er bare halve løsningen.

I møte med enhver psykologisk utfordring har vi minst tre mulige strategier: akseptere, resignere eller kjempe imot. Å kjempe imot opplevelsen av meningsløsheten er å skape sin egen urokkelige mening i livet – en heroisk dåd, men et skjørt prosjekt som ofte fører til nederlag fordi all mening er under konstant trussel fra andre perspektiver enn vårt eget. Å resignere er å kopiere andres mening, ta livet sitt eller melde seg ut av fellesskapet – en tragisk skjebne. Den siste løsningen, å akseptere opplevelsen av meningsløshet som en naturlig del av livet, er å akseptere livets paradoksale tvetydighet. Det er å fri seg fra ideen om at noe nødvendigvis mangler i livet, og å omfavne de skiftende perspektivers mangfoldige gleder. En hjelpers oppgave er å synliggjøre dette valget, og så la det være opp til den enkelte å velge. Hvordan vi reagerer på opplevelsen av meningsløshet, er svært forskjellig, men hovedsakelig finnes det tre naturlige responser:

1. «Livet er meningsløst, heldigvis!»

2. «Livet er meningsløst, og det er helt greit.»

3. «Livet er meningsløst, og derfor ikke verdt å leve.»

For noen er opplevelsen av meningsløshet en styrkende erfaring som gir frihet og mot til å handle i strid med flertallets forventninger. Gjennom opplevelsen av at ingenting betyr mer enn noe annet, og at det ikke finnes noe man «bør» gjøre i livet, blir det heller ikke mulig å velge «feil». Dette kan gjøre det lettere å følge sin egen vei. For de som har denne holdningen, blir det derfor naturlig å respondere med et «Heldigvis!» til påstanden om at livet er uten mening. For andre er spørsmålet om livets mening uten særlig interesse, og noe de ikke forholder seg til med annet enn et skuldertrekk. Disse forholder seg til andre konsepter enn mening og meningsløshet for å fatte sine livsvalg eller motivere seg til handling. De synes kort sagt at «det er helt greit» om livet skulle være uten mening. Den siste gruppen, som opplever livets meningsløshet som uutholdelig, er de som oftest oppsøker helsevesenets hjelp når de opplever meningsløshet. De klarer ofte ikke å gjennomføre det de ikke opplever som meningsfullt. For noen av disse blir meningsløshetens logiske konsekvens at livet ikke er verdt å leve.

Pandemi og meningsløshet

Under koronapandemien opplevde mange at tilværelsen ble meningsløs. En kronikk med tittelen «Aldri før har livet føltes mer meningsløst» viste et typisk eksempel på en slik opplevelse, skrevet av en ung student.13 Studenten opplevde ingen mening

Kapittel 1: «Livet må ha mening» – eller? 17

i en tilværelse der alle hans vanlige kilder til mening var blitt fjernet – venner, arbeid og trening – og han var ikke alene om dette meningstapet. De som tilpasset seg situasjonen ved å akseptere det midlertidige tapet av mening, eller fant nye meningskilder, klarte seg imidlertid godt.14 Dette viser et allment psykologisk poeng som også gjelder for opplevelsen av meningsløshet: Vi reagerer forskjellig på de samme omstendighetene. Det kokende vannet som gjør poteten myk, gjør egget hardt.

Noen av de som ble permittert fra jobben under pandemien, innså for første gang i livet at de ikke hadde noen hobby. Og fordi det å underholde seg med en hobby ofte innebærer å kunne glede seg over det meningsløse, var det mange som ikke klarte å fylle tiden med fritidsaktiviteter uten å føle at de «kastet» den bort. De hadde ganske enkelt mistet evnen til å engasjere seg i noe annet enn jobben. Fordi slike opplevelser er vanskelige å finne ord for, grep mange til dette store, vage begrepet «meningsløshet» for å beskrive sin tilværelse. Vi skal snart se at det finnes mange andre begreper som trolig ville vært mer presise. Da blir det nødvendig å utvide meningsløshetens glosebok.

Meningsløse selvmord

Det var en psykiatrisk pasient som lærte meg viktigheten av å ha et presist språk for å kunne snakke om opplevelsen av meningsløshet. Pasienten hadde forsøkt å ta livet sitt, men overlevde ved en tilfeldighet. Forsøket ble omtalt som «uforståelig» av de rundt henne. Da jeg spurte hvorfor hun hadde gjort det, svarte hun ganske enkelt at hun ikke så poenget med å leve. Livet opplevdes meningsløst for henne. Det var ikke snakk om noen alvorlig depresjon i klinisk forstand. Det var heller ingen sterk fortvilelse hun følte, men en lett, konstant summing av indre smerte, som en slags sjelelig øresus som aldri tok slutt. Ingen psykodynamiske teorier ga henne en forklaring hun kunne kjenne seg igjen i, og ingen kognitive teknikker hjalp henne til å endre tankegang. Hun hadde prøvd å snakke om opplevelsen av meningsløshet, men hun følte at ingen egentlig lyttet til henne. Alle hadde sagt det samme: «Du har jo masse som gir mening i livet ditt!» Også jeg følte meg usikker på hvordan jeg skulle snakke med henne om dette. Jeg hadde jo ingen svar på hva som egentlig var meningen med livet. Ei heller hadde jeg noe særlig kunnskap om eksistensiell psykologi, og i hvert fall ingen forståelse av meningsløshetens psykologi. For sent forsto jeg at hun ikke egentlig trengte noen klare svar, men ganske enkelt at noen tok hennes opplevelse på alvor uten å avfeie den som «uforståelig», som et psykologisk forsvar eller en tankefeil.

En stor andel av de som tar livet sitt, har ingen alvorlig psykiatrisk diagnose som kan forklare det.15 Mange sier da at det dreier seg om et «uforståelig» selvmord. Hva dette uforståelige egentlig dreier seg om, er selvfølgelig sammensatt, men vi vet at

noen tar livet sitt fordi de opplever meningsløshet, også uten å være deprimerte.16–18 Ved å omtale slike selvmord som uforståelige viser vi at vi ikke ønsker å forstå meningsløshetens psykologi.

Denne boken vil forsøke å gjøre den uforståelige meningsløsheten mer forståelig. Det krever at vi går inn i opplevelsen av meningsløshet med et nysgjerrig blikk, men også at vi tør å utfordre ideen om at livet må ha mening for å være verdt å leve. Vi skal ta på alvor at «meningsløshet er et blindt ord på de mørkeste livsdypene», og forsøke å lære av dem som har vært der. Vi skal ikke bare «sjonglere med ordet», men ta det på alvor. Vi kan kanskje aldri forstå hverandre fullt ut, men vi bør forsøke.

REFLEKSJONSPUNKTER

• Hva gir ditt liv mening?

• Tror du livet må ha mening?

• I hvilke situasjoner kan du oppleve meningsløshet?

Er all psykologisk teori meningsløs?

Enhver bok om psykologi bør være tydelig på sin grunnleggende psykologiske forståelse av menneskesinnet. Hundrevis av ulike forståelsesmodeller og terapiformer konkurrerer nå om definisjonsmakten, men ingen kan med særlig sannsynlighet hevde at én teori er sannere enn en annen. Valget av terapiretning er dessuten ofte mer motivert av terapeutens personlighet enn av faglige hensyn.19

Dodofuglen

Kan man ikke bare forske seg frem til sannheten om psyken? Så enkelt har det dessverre ikke vist seg å være. Hvis man ser på tre av de største terapeutiske retningene – humanistisk terapi, kognitiv terapi og psykodynamisk terapi – så skiller de seg ikke bare i hvordan de mener psyken er oppbygd, men også i hvordan terapien struktureres, hva den inneholder, hva målene er og hvor lenge terapien varer. Likevel har ingen studier klart å vise betydelige forskjeller i behandlingseffekten mellom dem.20

I terapiforskning har man et fenomen som kalles «dodo-effekten», som illustrerer hvorfor sammenligning av terapier er så vanskelig.21 Begrepet stammer fra dodofuglen i Alice i Eventyrland, som erklærer: «Alle har vunnet og skal ha premie!»22 Hva er egentlig årsaken til at dodofuglen erklærer alle som vinnere i veddeløpet? For det første har den merket ut en sirkulær løpebane, men glemt å bestemme hvor målstreken skal være. «Målet spiller ingen rolle!» triumferer den før startskuddet. Deltakerne står dessuten ikke likt fra start, for dodoen har plassert noen her, noen der. Det er heller ikke noe startskudd, men opp til den enkelte å bestemme når løpet skal starte. Først etter en halv time roper dodofuglen plutselig: «Løpet er over!» Hvordan skal man da kåre en vinner? Dessverre ligner dette ganske mye på premissene for sammenligning av terapier. Ingen er egentlig enige om målene for en vellykket terapi; både terapeut, situasjon og pasient er forskjellige fra behandling til behandling; den enkelte pasients innsats har alltid mer å si enn selve terapiens struktur, og de ulike terapiformene har ulike syn på terapiens optimale lengde. Kaoset er komplett!

Dumbo-effekten

Man kan lure på om det i det hele tatt er noe poeng i å belyse meningsløshetens psykologi fra noe teoretisk perspektiv når alle perspektiver kan være gyldige. Det kan være fristende å erklære at all psykologisk teori er meningsløs når det ikke spiller noen rolle hvilke modeller man legger til grunn. Men, som vi skal se, at noe er meningsløst, betyr ikke nødvendigvis at det ikke bør gjøres. Vi kan besvare spørsmålet om hensikten med en metode ved å beskrive den såkalte Dumbo-effekten, oppkalt etter den litt usikre elefanten som kunne fly. Dumbo-effekten er en viktig motvekt til den desillusjonerte tilstanden man kan havne i etter å ha hørt om dodo-effekten. Selv tror Dumbo at det er en magisk fjær som har gitt ham evnen til å fly, men det fjæra i virkeligheten har gitt ham, er troen på at han kan fly – og motet til å prøve. Dumbo strutter av selvtillit når han har på seg den magiske fjæra, og ingenting kan stoppe ham. En dag mister han fjæra, og med fjæra forsvinner også troen. Til sin store overraskelse oppdager Dumbo likevel at han fortsatt kan fly, også uten fjæra – som i samme øyeblikk mister sin magiske kraft. Den eksistensielle terapeuten Ernesto Spinelli hevder at enhver psykoterapeutisk modell kan ses som en slik magisk fjær.23 Det er ikke fjæra i seg selv som er viktig, men troen på fjæra.

På samme måte er det ikke nødvendigvis den bestemte psykologiske teorien som betyr noe, men at man bruker en teori man tror på. Det er således med psykologiske teorier som med sluker i ørretfiske. Mange fiskere kjøper ikke nye sluker fordi de virkelig tror at fisken merker forskjell, men fordi selve slukbyttet motiverer dem til å fiske lenger. Målet med teoriene i denne boken er altså ikke å si noe absolutt og uforanderlig sant om opplevelsen av meningsløshet, men å motivere leseren til å reflektere over meningsløshetens psykologi på nye måter. Ingen psykologisk forståelsesmodell kan hjelpe oss å fly. En psykologisk teori kan bare hjelpe oss å strukturere verden på en måte som gjør at den blir mer forståelig og håndterbar. Når denne boken forsøker å gi et omriss av meningsløshetens psykologi, er det derfor viktig å være kritisk. Dersom vi ikke klarer å fri oss fra teorien, blir den et fengsel for tankene som begrenser mer enn den åpner. En psykologisk teori vil alltid få noe til å tre tydeligere frem på bekostning av noe annet, og kommer ofte i veien for et åpent møte med verden. En psykologisk teori bør derfor aldri bli noe mer enn en hjelpekonstruksjon, som en krykke vi bare bruker når vi trenger den.

Siden det eksistensielle perspektivet på menneskets psykologi er ukjent for mange, vil hovedteoriene i den eksistensielle psykologien nå presenteres kort. Fremstillingen baseres på ideer hentet fra flere anerkjente eksistensielle terapeuter, som Irvin Yalom, Ernesto Spinelli og Jerrold Lee Shapiro, samt The Wiley World Handbook of Existential Therapy, som gir en grundig innføring i den eksistensielle psykologiens mange avgreninger.23–27 For den som ønsker en introduksjon til den eksistensielle psykologiens ulike teorier, anbefales Per-Einar Binders bok om temaet, En kort introduksjon til eksistensiell psykologi. 27

Det eksistensielle utgangspunkt

Den eksistensielle psykologiens utgangspunkt er at menneskelivet er krevende og fullt av uunngåelig motgang og skuffelser. Livet er selvsagt ikke bare lidelse, men den eksistensielle grunnholdning er at livets skyggesider hverken kan eller bør unngås. Det er mye vi skal igjennom i løpet av et gjennomsnittsliv: Vi står opp av sengen tretti tusen ganger, pusser tennene seksti tusen ganger, setter oss ved skolebenken tre tusen ganger, tilbringer åtti tusen timer på jobben, lager oss mat nitti tusen ganger og går på do to hundre og åtti tusen ganger.

Alt dette skjer også under de mest fattige, skitne og fortvilende omstendigheter – i flyktningleirer, krigssoner, stekende hete og hungersnød. Vi blir kastet ut i en forvirrende og uforutsigbar verden – skjøre, sårbare og usikre – alltid på vei mot døden. Ingen av oss har valgt å bli født, og ingen vet egentlig hva meningen med det hele egentlig er, eller om det finnes noen mening i det hele tatt. Som om ikke dette var nok, er vi også underlagt noen grunnleggende eksistensielle livsvilkår som gjør livet enda mer krevende. Med eksistensielle livsvilkår mener vi her følgende: frihet, ansvar, død, kropp, ensomhet og meningsløshet.

Hva er det eksistensielle perspektivet på livet?

Frihet Vi har frihet til å velge hvem vi skal være

Ansvar Vi har ansvaret for hvem vi er

Død Vi skal alle dø, og vi vet ikke når

Kropp Vi er underlagt kroppens begrensninger

Ensomhet Vi fødes alene og dør alene

Meningsløshet Vi må selv gi livet mening om vi trenger det

Eksistensielle vilkår er ifølge den eksistensielle psykologien felles for alle mennesker.

Frihet

Med frihet mener vi den absolutte psykologiske friheten vi har til å velge hvem vi skal være og hva vi skal gjøre med livet vårt. Her er det selvsagt viktig å skille mellom politisk og psykologisk frihet. Alle er født med gitte genetiske forutsetninger og kastet inn i et spesifikt miljø som kan sette store begrensninger for den reelle friheten, men det reduserer ikke vår frihet til selv å bestemme hvordan vi skal forholde oss til dette.

En kvinne født i Norge i dag har betydelig mer politisk frihet enn en kvinne født for to hundre år siden, men begge er født med den samme psykologiske friheten til å velge hvordan de skal forholde seg til sin situasjon. Sosiale krav og forventninger er sterke krefter, men den eksistensielle psykologien gir likevel trumfkortet til det enkelte mennesket. Den eksistensielle psykologien tror ubetinget på enkeltmenneskets rett til å definere seg selv, og inkluderer i dette både kjønn, legning, religion, moral og mening. Den eksistensielle psykologiens utgangspunkt er nemlig at ingen er født med en gitt «natur» som bestemmer hvordan man «egentlig» er. Et hovedpoeng vil ofte være å støtte opp om den enkeltes frihet til å velge sin egen skjebne, og å utfordre eventuelle mentale hindre mot nødvendig eksistensiell endring. Den eksistensielle hjelperens oppgave er å støtte pasienten i å finne tilbake til sin frihet til å kunne leve annerledes. En kvinne som oppsøker hjelp på grunn av depressive eller psykosomatiske plager, men som samtidig lever i et ulykkelig ekteskap som bidrar til plagene, ser kanskje ikke lenger hvilken reell mulighet hun har til å forbedre eller bryte ut av ekteskapet. Da fortjener hun støtte til å gjenerobre sin opplevelse av eksistensiell frihet. Dersom hun ikke ønsker å endre sin situasjon, er det selvsagt helt greit. Da er det imidlertid viktig at hun erkjenner at dette er noe hun selv velger – en erkjennelse som alene kan lindre avmaktens smerte og derigjennom bedre hennes somatiske og psykologiske plager.

Ansvar

Ansvaret er baksiden av frihetens mynt. Paradokset i menneskets frihet er at den på samme tid er vår lykke og ulykke. Den er vår lykke fordi den gir oss muligheter, men

Hva er det eksistensielle perspektivet på livet?

blir raskt vår ulykke fordi den samtidig gir oss ansvaret som følger med friheten. Altså blir vi selv ansvarlige for vår egen lykke – og ulykke. Den emosjonsfokuserte terapiens fokus på å ta ansvar for egne følelser er i tråd med dette,28 men i den eksistensielle psykologien strekker man ansvaret mye lenger. Den som skylder på «indre demoner» eller påstår å ha «mistet kontrollen», vil møte lite forståelse hos en eksistensiell terapeut før han selv tar ansvaret for å ha skapt disse demonene eller for å ha gitt fra seg kontrollen.

Vi må aller først erkjenne ansvaret for at vi selv skaper den virkeligheten vi opplever. Ideen om at vi skaper vår egen virkelighet kan virke fremmed, men vi forstår at det er sant hvis vi tar inn over oss at ingen andre mennesker opplever verden akkurat som oss. Hvem skulle ellers være ansvarlig for den virkeligheten du opplever? At vår egen opplevelse av verden ofte fremstår uavhengig av vår egen skapelse, kan ses som et forsvar mot den angsten det skaper å måtte ta ansvaret for alt vi opplever. Kan hende er din dårlige selvfølelse delvis et resultat av at du har sett for mange perfekte bilder på sosiale medier, men hvem var det som bestemte seg for å se på disse bildene i utgangspunktet? Og hvem andre enn deg selv er det som avgjør hvilken innvirkning disse bildene skal ha for din vurdering av deg selv? Å skylde på andre – enten det er kulturen, kona eller foreldrene – er å fraskrive seg sitt eget ansvar.

I dette perspektivet tvinges man også til å ta ansvaret for sine egne plager. At psykisk sykdom kan være noe man «vil», høres kanskje merkelig ut, men vi skal snart se hvordan dette gir mening for en eksistensiell terapeut.

Død og kropp

Døden er et viktig livsvilkår fordi det er døden som gjør det nødvendig å velge, og som gjør at friheten betyr noe. Hadde vi ikke visst at vi skal dø, hadde vi heller ikke følt at valgene våre hadde tyngde. Da kunne vi forledes til å tro at det vi velger bort, bare utsettes. I stedet for å gjenta «neste uke», «neste år» eller «neste gang» til det kjedsommelige, vil den eksistensielle terapeuten høre: «Dette velger jeg bort.» Å forholde seg aktivt til døden som livets begrensning, gir valgene våre større betydning. Kun den som ikke forstår alvoret i at vi bare har én sjanse til å leve, vil utsette det han virkelig vil. Den eksistensielle samtalen bør derfor ofte bringe døden inn i rommet.

Kroppen spiller rollen som dødens budbringer, som med sine stadige og uforklarlige plager gir oss vårt daglige memento mori. Den gir oss mange muligheter og er alle nytelsers forutsetning, men spiller samtidig rollen som frihetens begrensende faktor, som med sine vonde ledd, impotens og utmattelse gir oss stadige påminnelser om våre begrensninger. Derfor har vi alle et ambivalent og komplisert forhold til kroppen vår.

Ensomhet

Ensomheten i livet kan være både sosial og eksistensiell. Heldig er den som bare føler seg ensom når han er alene, for andre menneskers selskap vil da kunne lindre opplevelsen av ensomhet. For den som derimot føler seg ensom også sammen med andre, er situasjonen mer komplisert. Den eksistensielle ensomheten er erkjennelsen av at ingen andre enn deg selv noen gang vil forstå deg fullt ut. Vi kan selvsagt dele livet med andre, og på den måten komme så nær andre mennesker som det er mulig. Vårt eget indre liv lever vi uansett alene. Det eksistensielle perspektivet handler derfor ofte om å akseptere begrensningene i menneskelige relasjoner, og å tåle umuligheten av å passere «den inste grind» hos de som står oss nær. Ved å akseptere at det for alltid vil være en avstand mellom oss, blir det paradoksalt nok enklere å komme hverandre nær.

Når vi sier at mennesket er alene, betyr det selvsagt ikke at det er uten relasjoner. Alle mennesker er knyttet sammen gjennom relasjoner i alle mulige koblinger av jeg–du, jeg–de, oss–dem, vi–oss, jeg–ingen og så videre. Vi er fanget i dette nettet av relasjoner enten vi vil eller ikke, og vi er alltid avhengig av andre for å definere oss selv. Hvis du synes at du er for tjukk, er du alltid for tjukk i forhold til andre og i andres øyne. Relasjoner tvinger eksistensielle tema til overflaten ved å tvinge oss til å ta stilling til hvem vi er, hvem vi ønsker å være og den smertefulle avstanden mellom disse to. Derfor er det eksistensielle perspektivet også et relasjonelt perspektiv.

Meningsløshet

I spørsmålet om mening kommer alle de eksistensielle vilkårene sammen i en høyere enhet og presenterer oss menneskets lodd på følgende måte: Vi er frie til å velge hva vi skal bruke livet til. Vi må ta ansvar for våre valg, og ingen kan velge på våre vegne. Det gjør oss ensomme, og denne ensomheten må vi leve med. Kroppen gir oss noen muligheter, men begrenser oss samtidig. Døden sørger for at vi bare får én sjanse. Spørsmålet om mening er viktig fordi vi innerst inne vet at ingenting egentlig betyr noe hvis ikke det betyr noe for oss.

Alt dette er grunnen til at den eksistensielle psykologien har som utgangspunkt at livet er krevende. Derfor kan den også påpeke at det store mysterium i psykologien ikke er hvorfor noen mennesker blir psykisk syke, men hvorfor ikke alle blir det.

REFLEKSJONSPUNKTER

• Tar du ansvar for hvordan du opplever verden, eller skylder du på andre?

• Hva gjør det med deg å tenke på at du kan dø i morgen?

• Hvilke muligheter har kroppen din gitt deg, og hvordan har den begrenset deg?

• Hva er det eksis tensielle perspektivet på livet?

• Hvordan kan vi ha gode samt aler om meningsløshet?

• Har vi for høye forventninger til live ts mening?

• Hvordan kan meningsløshetens smer te lindres?

• Kan opplevelsen av meningsløshet også være frigjørende?

Denne boken vil svare på disse spørsmålene, gi en ny forståelse av meningsløshetens psykologi og tilby flere måter å forholde seg til eksistensielle meningskriser på. Meningsløsheten belyses med en rekke eksempler fra filosofi og skjønnlitteratur, samt flere vignetter som viser hvordan eksistensielle samtaler om mening kan gjennomføres i praksis.

Her utfordres også den etablerte sannheten om at livet må ha mening for å være verdt å leve.

Målgruppen er alle som ønsker å supplere sin samtalevirksomhet – enten det er som lege, psykolog, prest, sosionom, rådgiver, filosofisk praktiker eller annet – med det eksistensielle perspektivet på mening. Boken er skrevet på en lettfattelig måte som dessuten gjør den tilgjengelig for den allmenne leser med spesiell interesse for meningsløsheten. Anders Malkomsen er lege i spesialisering i psykiatri. Han forsker på mekanismer for bedring i samtaleterapi ved Oslo universitetssykehus, og har publisert flere vitenskapelige artikler.

ISBN 978-82-450-4343-3