Kapittel 3 Hva er det eksistensielle perspektivet på livet?

Siden det eksistensielle perspektivet på menneskets psykologi er ukjent for mange, vil hovedteoriene iden eksistensielle psykologien nå presenteres kort. Fremstillingen baseres på ideer hentet fra flere anerkjente eksistensielle terapeuter, som Irvin Yalom, Ernesto Spinelli og Jerrold Lee Shapiro, samt The Wiley World Handbook of Existential Therapy, som gir en grundig innføring iden eksistensielle psykologiens mange avgreninger.23–27 For den som ønsker en introduksjon til den eksistensielle psykologiens ulike teorier, anbefales Per-Einar Binders bok om temaet, En kort introduksjon til eksistensiell psykologi. 27

Det eksistensielle utgangspunkt

Den eksistensielle psykologiens utgangspunkt er at menneskelivet er krevende og fullt av uunngåelig motgang og skuffelser. Livet er selvsagt ikke bare lidelse, men den eksistensielle grunnholdning er at livets skyggesider hverken kan eller bør unngås. Det er mye vi skal igjennom iløpet av et gjennomsnittsliv: Vi står opp av sengen tretti tusen ganger, pusser tennene seksti tusen ganger, setter oss ved skolebenken tre tusen ganger, tilbringer åtti tusen timer på jobben, lager oss mat nitti tusen ganger og går på do to hundre og åtti tusen ganger.

Alt dette skjer også under de mest fattige, skitne og fortvilende omstendigheter – i flyktningleirer, krigssoner, stekende hete og hungersnød. Vi blir kastet ut i en forvirrende og uforutsigbar verden – skjøre, sårbare og usikre – alltid på vei mot døden. Ingen av oss har valgt å bli født, og ingen vet egentlig hva meningen med det hele egentlig er, eller om det finnes noen mening i det hele tatt. Som om ikke dette var nok, er vi også underlagt noen grunnleggende eksistensielle livsvilkår som gjør livet enda mer krevende. Med eksistensielle livsvilkår mener vi her følgende: frihet, ansvar, død, kropp, ensomhet og meningsløshet.

Frihet

Ansvar Vi har frihet til åvelge hvem vi skal være

Vi har ansvaret for hvem vi er

Død Vi skal alle dø, og vi vet ikke når

Kropp Vi er underlagt kroppens begrensninger

Ensomhet Vi fødes alene og dør alene

Meningsløshet Vi må selv gi livet mening om vi trenger det

Eksistensielle vilkår er ifølge den eksistensielle psykologien felles for alle mennesker.

Frihet

Med frihet mener vi den absolutte psykologiske friheten vi har til å velge hvem vi skal være og hva vi skal gjøre med livet vårt. Her er det selvsagt viktig åskille mellom politisk og psykologisk frihet. Alle er født med gitte genetiske forutsetninger og kastet inn i et spesifikt miljø som kan sette store begrensninger for den reelle friheten, men det reduserer ikke vår frihet til selv å bestemme hvordan vi skal forholde oss til dette.

En kvinne født iNorge idag har betydelig mer politisk frihet enn en kvinne født for to hundre år siden, men begge er født med den samme psykologiske friheten til åvelge hvordan de skal forholde seg til sin situasjon. Sosiale krav og forventninger er sterke krefter, men den eksistensielle psykologien gir likevel trumfkortet til det enkelte mennesket. Den eksistensielle psykologien tror ubetinget på enkeltmenneskets rett til å definere seg selv, og inkluderer i dette både kjønn, legning, religion, moral og mening. Den eksistensielle psykologiens utgangspunkt er nemlig at ingen er født med en gitt «natur» som bestemmer hvordan man «egentlig» er.

Et hovedpoeng vil ofte være å støtte opp om den enkeltes frihet til å velge sin egen skjebne, og åutfordre eventuelle mentale hindre mot nødvendig eksistensiell endring. Den eksistensielle hjelperens oppgave er åstøtte pasienten iåfinne tilbake til sin frihet til å kunne leve annerledes. En kvinne som oppsøker hjelp på grunn av depressive eller psykosomatiske plager, men som samtidig lever i et ulykkelig ekteskap som bidrar til plagene, ser kanskje ikke lenger hvilken reell mulighet hun har til åforbedre eller bryte ut av ekteskapet. Da fortjener hun støtte til ågjenerobre sin opplevelse av eksistensiell frihet. Dersom hun ikke ønsker å endre sin situasjon, er det selvsagt helt greit. Da er det imidlertid viktig at hun erkjenner at dette er noe hun selv velger – en erkjennelse som alene kan lindre avmaktens smerte og derigjennom bedre hennes somatiske og psykologiske plager.

Ansvar

Ansvaret er baksiden av frihetens mynt. Paradokset imenneskets frihet er at den på samme tid er vår lykke og ulykke. Den er vår lykke fordi den gir oss muligheter, men

blir raskt vår ulykke fordi den samtidig gir oss ansvaret som følger med friheten. Altså blir vi selv ansvarlige for vår egen lykke – og ulykke. Den emosjonsfokuserte terapiens fokus på å ta ansvar for egne følelser er i tråd med dette,28 men i den eksistensielle psykologien strekker man ansvaret mye lenger. Den som skylder på «indre demoner» eller påstår åha «mistet kontrollen», vil møte lite forståelse hos en eksistensiell terapeut før han selv tar ansvaret for å ha skapt disse demonene eller for åha gitt fra seg kontrollen.

Vi må aller først erkjenne ansvaret for at vi selv skaper den virkeligheten vi opplever. Ideen om at vi skaper vår egen virkelighet kan virke fremmed, men vi forstår at det er sant hvis vi tar inn over oss at ingen andre mennesker opplever verden akkurat som oss. Hvem skulle ellers være ansvarlig for den virkeligheten du opplever? At vår egen opplevelse av verden ofte fremstår uavhengig av vår egen skapelse, kan ses som et forsvar mot den angsten det skaper åmåtte ta ansvaret for alt vi opplever. Kan hende er din dårlige selvfølelse delvis et resultat av at du har sett for mange perfekte bilder på sosiale medier, men hvem var det som bestemte seg for åse på disse bildene iutgangspunktet? Og hvem andre enn deg selv er det som avgjør hvilken innvirkning disse bildene skal ha for din vurdering av deg selv? Åskylde på andre – enten det er kulturen, kona eller foreldrene – er åfraskrive seg sitt eget ansvar.

I dette perspektivet tvinges man også til å ta ansvaret for sine egne plager. At psykisk sykdom kan være noe man «vil», høres kanskje merkelig ut, men vi skal snart se hvordan dette gir mening for en eksistensiell terapeut.

Død og kropp

Døden er et viktig livsvilkår fordi det er døden som gjør det nødvendig å velge, og som gjør at friheten betyr noe. Hadde vi ikke visst at vi skal dø, hadde vi heller ikke følt at valgene våre hadde tyngde. Da kunne vi forledes til å tro at det vi velger bort, bare utsettes. I stedet for å gjenta «neste uke», «neste år» eller «neste gang» til det kjedsommelige, vil den eksistensielle terapeuten høre: «Dette velger jeg bort.» Å forholde seg aktivt til døden som livets begrensning, gir valgene våre større betydning. Kun den som ikke forstår alvoret i at vi bare har én sjanse til å leve, vil utsette det han virkelig vil. Den eksistensielle samtalen bør derfor ofte bringe døden inn irommet.

Kroppen spiller rollen som dødens budbringer, som med sine stadige og uforklarlige plager gir oss vårt daglige memento mori. Den gir oss mange muligheter og er alle nytelsers forutsetning, men spiller samtidig rollen som frihetens begrensende faktor, som med sine vonde ledd, impotens og utmattelse gir oss stadige påminnelser om våre begrensninger. Derfor har vi alle et ambivalent og komplisert forhold til kroppen vår.

Ensomhet

Ensomheten i livet kan være både sosial og eksistensiell. Heldig er den som bare føler seg ensom når han er alene, for andre menneskers selskap vil da kunne lindre opplevelsen av ensomhet. For den som derimot føler seg ensom også sammen med andre, er situasjonen mer komplisert. Den eksistensielle ensomheten er erkjennelsen av at ingen andre enn deg selv noen gang vil forstå deg fullt ut. Vi kan selvsagt dele livet med andre, og på den måten komme så nær andre mennesker som det er mulig. Vårt eget indre liv lever vi uansett alene. Det eksistensielle perspektivet handler derfor ofte om åakseptere begrensningene imenneskelige relasjoner, og å tåle umuligheten av å passere «den inste grind» hos de som står oss nær. Ved å akseptere at det for alltid vil være en avstand mellom oss, blir det paradoksalt nok enklere åkomme hverandre nær.

Når vi sier at mennesket er alene, betyr det selvsagt ikke at det er uten relasjoner. Alle mennesker er knyttet sammen gjennom relasjoner ialle mulige koblinger av jeg–du, jeg–de, oss–dem, vi–oss, jeg–ingen og så videre. Vi er fanget i dette nettet av relasjoner enten vi vil eller ikke, og vi er alltid avhengig av andre for ådefinere oss selv. Hvis du synes at du er for tjukk, er du alltid for tjukk iforhold til andre og iandres øyne. Relasjoner tvinger eksistensielle tema til overflaten ved åtvinge oss til åta stilling til hvem vi er, hvem vi ønsker åvære og den smertefulle avstanden mellom disse to. Derfor er det eksistensielle perspektivet også et relasjonelt perspektiv.

Meningsløshet

Ispørsmålet om mening kommer alle de eksistensielle vilkårene sammen ien høyere enhet og presenterer oss menneskets lodd på følgende måte: Vi er frie til åvelge hva vi skal bruke livet til. Vi må ta ansvar for våre valg, og ingen kan velge på våre vegne. Det gjør oss ensomme, og denne ensomheten må vi leve med. Kroppen gir oss noen muligheter, men begrenser oss samtidig. Døden sørger for at vi bare får én sjanse. Spørsmålet om mening er viktig fordi vi innerst inne vet at ingenting egentlig betyr noe hvis ikke det betyr noe for oss.

Alt dette er grunnen til at den eksistensielle psykologien har som utgangspunkt at livet er krevende. Derfor kan den også påpeke at det store mysterium ipsykologien ikke er hvorfor noen mennesker blir psykisk syke, men hvorfor ikke alle blir det.

REFLEKSJONSPUNKTER

• Tar du ansvar for hvordan du opplever verden, eller skylder du på andre? • Hva gjør det med deg å tenke på at du kan dø i morgen? • Hvilke muligheter har kroppen din gitt deg, og hvordan har den begrenset deg?