Kapittel 1 «Livet må ha mening» – eller?

Meningsløshet, sier vi, og dirrer hverken ihender eller øyelokk. Det er et blindt ord på de mørkeste livsdypene. Bare få har vært der. Likevel sjonglerer vi med ordet, vi som er uten erfaring om det kolossale trykket idet. Kolbein Falkeid11

Påstanden om at det finnes en mening med livet som ikke bare kan, men må søkes, stammer fra psykiateren Viktor E.Frankl (1905–1997). Han mente at alle mennesker har en medfødt vilje til mening, og at det å søke etter mening er en av livets nødvendige kvaler. I boken Livet må ha mening hevder han at spørsmålet om mening bør snus på hodet: Du bør ikke spørre hva som er «meningen med ditt liv», men heller hva som er «livets mening med deg».12 Denne kopernikanske vendingen imeningsspørsmålet hviler på et premiss om at det finnes en mening med livet for alle mennesker. Den enkeltes oppgave består iåfinne sitt kall. Frankl skapte samtidig sin egen terapiform – logoterapi – for åbehandle den samfunnsdiagnosen han selv hadde satt: meningsløshetsnevrose. Kuren var å finne en mening med livet. Frankls bok om mening ble skrevet i en kontekst som ikke er uten betydning for hvordan den bør leses idag. Siden påstander om meningen med livet alltid vil endres i takt med situasjonen vi står i, blir det å spørre etter meningen med livet som åspørre etter det beste trekket isjakk – det avhenger av situasjonen på brettet. Boken til Frankl kom ut i 1946, etter at han selv hadde sittet flere år i konsentrasjonsleir. Samtidig var hele familien hans blitt drept av nazistene. Boken ble altså skrevet av en mann som hadde mistet alt, og gjennomlevd en skjebne det er vanskelig å forestille seg. Hans personlige erfaringer har selvfølgelig formet tenkningen og teoriene hans. Det er lett å forstå at et menneske i hans situasjon trengte opplevelsen av mening for åholde ut sine lidelser. Det er likevel en generaliseringsfeil åkonkludere fra hans ekstreme opplevelser at alle mennesker til alle tider trenger opplevelsen av mening for åleve et godt liv. Det er derfor på tide at vi stiller samme kritiske spørsmål til Frankls teori som vi har gjort til andre psykologiske teorier. Må vi oppleve mening for åha det bra? Det synes åvære den alminnelige oppfatning ipsykologien at opplevelsen av meningsløshet bare kan kureres med tilførsel

av mening, slik hyponatremi ikroppen kureres enkelt med tilførsel av natrium. Når vi behandler eksistensielle kriser etter samme mønster som vi behandler fysiske sykdommer, undervurderer vi samtidig kompleksiteten i menneskets psykologi. Tilførsel av mening er bare halve løsningen.

I møte med enhver psykologisk utfordring har vi minst tre mulige strategier: akseptere, resignere eller kjempe imot. Åkjempe imot opplevelsen av meningsløsheten er åskape sin egen urokkelige mening ilivet – en heroisk dåd, men et skjørt prosjekt som ofte fører til nederlag fordi all mening er under konstant trussel fra andre perspektiver enn vårt eget. Åresignere er åkopiere andres mening, ta livet sitt eller melde seg ut av fellesskapet – en tragisk skjebne. Den siste løsningen, åakseptere opplevelsen av meningsløshet som en naturlig del av livet, er åakseptere livets paradoksale tvetydighet. Det er åfri seg fra ideen om at noe nødvendigvis mangler i livet, og å omfavne de skiftende perspektivers mangfoldige gleder. En hjelpers oppgave er åsynliggjøre dette valget, og så la det være opp til den enkelte åvelge.

Hvordan vi reagerer på opplevelsen av meningsløshet, er svært forskjellig, men hovedsakelig finnes det tre naturlige responser:

1. «Livet er meningsløst,heldigvis!» 2. «Livet er meningsløst, og det er helt greit.» 3. «Livet er meningsløst, og derfor ikke verdt åleve.»

For noen er opplevelsen av meningsløshet en styrkende erfaring som gir frihet og mot til åhandle istrid med flertallets forventninger. Gjennom opplevelsen av at ingenting betyr mer enn noe annet, og at det ikke finnes noe man «bør» gjøre i livet, blir det heller ikke mulig åvelge «feil». Dette kan gjøre det lettere åfølge sin egen vei. For de som har denne holdningen, blir det derfor naturlig årespondere med et «Heldigvis!» til påstanden om at livet er uten mening. For andre er spørsmålet om livets mening uten særlig interesse, og noe de ikke forholder seg til med annet enn et skuldertrekk. Disse forholder seg til andre konsepter enn mening og meningsløshet for åfatte sine livsvalg eller motivere seg til handling. De synes kort sagt at «det er helt greit» om livet skulle være uten mening. Den siste gruppen, som opplever livets meningsløshet som uutholdelig, er de som oftest oppsøker helsevesenets hjelp når de opplever meningsløshet. De klarer ofte ikke ågjennomføre det de ikke opplever som meningsfullt. For noen av disse blir meningsløshetens logiske konsekvens at livet ikke er verdt åleve.

Pandemi og meningsløshet

Under koronapandemien opplevde mange at tilværelsen ble meningsløs. En kronikk med tittelen «Aldri før har livet føltes mer meningsløst» viste et typisk eksempel på en slik opplevelse, skrevet av en ung student.13 Studenten opplevde ingen mening

i en tilværelse der alle hans vanlige kilder til mening var blitt fjernet – venner, arbeid og trening – og han var ikke alene om dette meningstapet. De som tilpasset seg situasjonen ved å akseptere det midlertidige tapet av mening, eller fant nye meningskilder, klarte seg imidlertid godt.14 Dette viser et allment psykologisk poeng som også gjelder for opplevelsen av meningsløshet: Vi reagerer forskjellig på de samme omstendighetene. Det kokende vannet som gjør poteten myk, gjør egget hardt.

Noen av de som ble permittert fra jobben under pandemien, innså for første gang i livet at de ikke hadde noen hobby. Og fordi det å underholde seg med en hobby ofte innebærer åkunne glede seg over det meningsløse, var det mange som ikke klarte å fylle tiden med fritidsaktiviteter uten å føle at de «kastet» den bort. De hadde ganske enkelt mistet evnen til å engasjere seg i noe annet enn jobben. Fordi slike opplevelser er vanskelige åfinne ord for, grep mange til dette store, vage begrepet «meningsløshet» for å beskrive sin tilværelse. Vi skal snart se at det finnes mange andre begreper som trolig ville vært mer presise. Da blir det nødvendig åutvide meningsløshetens glosebok.

Meningsløse selvmord

Det var en psykiatrisk pasient som lærte meg viktigheten av å ha et presist språk for åkunne snakke om opplevelsen av meningsløshet. Pasienten hadde forsøkt åta livet sitt, men overlevde ved en tilfeldighet. Forsøket ble omtalt som «uforståelig» av de rundt henne. Da jeg spurte hvorfor hun hadde gjort det, svarte hun ganske enkelt at hun ikke så poenget med å leve. Livet opplevdes meningsløst for henne. Det var ikke snakk om noen alvorlig depresjon i klinisk forstand. Det var heller ingen sterk fortvilelse hun følte, men en lett, konstant summing av indre smerte, som en slags sjelelig øresus som aldri tok slutt.

Ingen psykodynamiske teorier ga henne en forklaring hun kunne kjenne seg igjen i, og ingen kognitive teknikker hjalp henne til åendre tankegang. Hun hadde prøvd å snakke om opplevelsen av meningsløshet, men hun følte at ingen egentlig lyttet til henne. Alle hadde sagt det samme: «Du har jo masse som gir mening ilivet ditt!» Også jeg følte meg usikker på hvordan jeg skulle snakke med henne om dette. Jeg hadde jo ingen svar på hva som egentlig var meningen med livet. Ei heller hadde jeg noe særlig kunnskap om eksistensiell psykologi, og ihvert fall ingen forståelse av meningsløshetens psykologi. For sent forsto jeg at hun ikke egentlig trengte noen klare svar, men ganske enkelt at noen tok hennes opplevelse på alvor uten åavfeie den som «uforståelig», som et psykologisk forsvar eller en tankefeil.

En stor andel av de som tar livet sitt, har ingen alvorlig psykiatrisk diagnose som kan forklare det.15 Mange sier da at det dreier seg om et «uforståelig» selvmord. Hva dette uforståelige egentlig dreier seg om, er selvfølgelig sammensatt, men vi vet at

noen tar livet sitt fordi de opplever meningsløshet, også uten åvære deprimerte.16–18 Ved å omtale slike selvmord som uforståelige viser vi at vi ikke ønsker å forstå meningsløshetens psykologi.

Denne boken vil forsøke ågjøre den uforståelige meningsløsheten mer forståelig. Det krever at vi går inn iopplevelsen av meningsløshet med et nysgjerrig blikk, men også at vi tør åutfordre ideen om at livet må ha mening for åvære verdt åleve. Vi skal ta på alvor at «meningsløshet er et blindt ord på de mørkeste livsdypene», og forsøke ålære av dem som har vært der. Vi skal ikke bare «sjonglere med ordet», men ta det på alvor. Vi kan kanskje aldri forstå hverandre fullt ut, men vi bør forsøke.

REFLEKSJONSPUNKTER

• Hva gir ditt liv mening? • Tror du livet må ha mening? • I hvilke situasjoner kan du oppleve meningsløshet?