Fritid sammen med andre utdrag

Page 1

Fritid sammen med andre handler om hvordan man kan støtte barn, ungdom og voksne med ulike utfordringer til deltakelse i selvvalgte fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap. Anders Midtsundstad

FRITID MED BISTAND En metode for å støtte sosial inkludering

Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (red.)

DELTAKELSE PÅ FRITIDEN PERSPEKTIVER PÅ FRITIDSDELTAKELSE FOR MENNESKER MED UTVIKLINGSHEMMING

Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (red.) Deltakelse på fritiden Perspektiver på fritidsdeltakelse for mennesker med utviklingshemming (2015)

Feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse er i utvikling. I løpet av de siste 10 årene har metoden Fritid med Bistand (FmB) og andre nye tilnærminger blitt tatt i bruk. Forfatterne presenterer erfaringer fra prosjekter og tiltak med utgangspunkt i slike metoder, og viser hvordan man i praksis kan tilrettelegge fritidstjenester, ofte ved et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. I tilrettelagte fritidstjenester er målet at brukerne skal kunne realisere egne ønsker, behov og drømmer. Kartlegging av ressurser og muligheter, motivasjon, læring, medvirkning og nettverksbygging sammen med brukerne er derfor sentrale temaer i boken. Boken retter seg mot studenter i helse- og sosialfaglige utdanninger og mot personer som arbeider med å tilrettelegge kultur- og fritidsaktiviteter i kommuner og i frivillige organisasjoner.

Anders Midtsundstad

AKTIV I EGET LIV MULIGHETER PÅ ULIKE LIVSARENAER FOR MENNESKER MED UTVIKLINGSHEMMING

Anders Midtsundstad Aktiv i eget liv Muligheter på ulike livsarenaer for mennesker med utviklingshemming (2016)

Per Gunnar Disch Gro Lorentzen Anders Midtsundstad (red.)

AKTIV OMSORG

SAMSPILL MELLOM KULTUR, AKTIVITETER, HELSE OG TRIVSEL

Per Gunnar Disch, Gro Lorentzen og Anders Midtsundstad (red.) Aktiv omsorg Samspill mellom kultur, aktiviteter, helse og trivsel (2017)

ISBN 978-82-450-2319-0

,!7II2E5-acdbja!

FRITID SAMMEN MED ANDRE

Anders Midtsundstad Fritid med bistand En metode for å støtte sosial inkludering (2013)

Kristiansen, Midtsundstad og Ofstad (red.)

Tidligere utgitt i samme serie

Kristjana Kristiansen, Anders Midtsundstad og Dag Ofstad (red.)

FRITID SAMMEN MED ANDRE Tilrettelagte fritidstjenester i endring

Kristjana Kristiansen (f. 1948) er professor emerita ved NTNU. Kristiansen arbeidet tett med Wolfenberger som introduserte uttrykket «social role valorization» i 1983. I Norge ble dette oversatt til «verdsetting av sosial rolle» (VSR). Anders Midtsundstad (f. 1963) er sosionom med master i sosialt arbeid og er ansatt som seniorrådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (Aktiv Ung). Han har siden 2007 ledet knutepunktet «Fritid for alle» som er en nasjonal satsing på feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse. Dag Ofstad (f. 1949) er utdannet sosionom og sosialpedagog. Han har ph.d. i studier av profesjonspraksis og praktisk kunnskap ved Nord Universitet og hovedfag i profesjonspraksis og praktisk kunnskap ved Høgskolen i Bodø. Han er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (Aktiv Ung).



Fritid sammen med andre



Kristjana Kristiansen, Anders Midtsundstad og Dag Ofstad (red.)

Fritid sammen med andre Tilrettelagte fritidstjenester i endring


Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2319-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Bøk Oslo AS Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: © shutterstock / maradon 333 Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.


Forord Helsedirektoratet lanserte i 2007 en satsing for å styrke og videreutvikle feltet «Støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse i kommunene». Denne satsingen tok utgangspunkt i stortingsmelding nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Mange kommuner har tatt utfordringen med å videreutvikle fritidstilbud for å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse for flere i fellesskap sammen med andre. Støttekontakttjenesten er en lovpålagt tjeneste og kan være et virkemiddel for at flere skal oppleve deltakelse i selvbestemte aktiviteter. Helsedirektoratet pekte på at støttekontakttjenesten kan organiseres innenfor tre hovedløsninger: • Individuell støttekontakt • Deltakelse i en aktivitetsgruppe • Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon Støttekontakt tilbys i alle kommuner etter Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Tjenesten har utviklet seg til å bli en måte å gi personlig assistanse på hvor innholdet må bygge på den enkeltes ønsker og behov i tråd med den tredelte løsningen. Utfordringen er å utforme et fritidstilbud basert på det enkelte menneskes ønsker, behov, forutsetninger og kanskje drømmer. I kapitlene i denne boken gis det eksempler på hvordan en kan tilrettelegge fritidstilbud for barn, ungdom og voksne. Boken utgis i bokserien «Aktivitet, deltakelse og likeverdige muligheter», som et ledd i dokumenteringen av erfaringer rundt arbeidet med å styrke og videreutvikle arbeidet på feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse. Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser har et knutepunktansvar for å følge opp dette arbeidet i nært samarbeid med de ansvarlige i Helse Nord og Helsedirektoratet.

5


Vi vil takke alle medforfattere for bidragene, og Fagbokforlaget for samarbeidet om utgivelsen. Valnesfjord, september 2017 Kristjana Kristiansen, Anders Midtsundstad og Dag Ofstad

6

Forord


Innhold Kapittel 1: Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

............................

11

Utfordringer med å tilrettelegge fritiden for andre ............................................................ Hvilken vei skal tilliten gå? ........................................................................................................ Betydningen av økt kunnskap om sosiale nettverk ........................................................... Idealene på fritidsarenaen ........................................................................................................ Realiteter på fritidsarenaen ....................................................................................................... Et fagfelt i utvikling ...................................................................................................................... Presentasjon av bokens kapitler .............................................................................................. Litteratur ..........................................................................................................................................

12 14 17 18 19 21 23 25

Kapittel 2: Ny teori og praksis i endring ...................................................

27

Anders Midtsundstad

Jorunn Sleveland Nordholm Innledning ...................................................................................................................................... Støttekontakttjenesten ............................................................................................................... Fritid med Bistand (FmB) ......................................................................................................... Sosial kapital ................................................................................................................................. Frivillig sektors betydning for en meningsfull fritid ........................................................... Oppsummering ........................................................................................................................... Litteratur ..........................................................................................................................................

27 28 29 32 34 36 37

Kapittel 3: Et migrasjonsperspektiv på fritidsarenaen ................

41

Trine Blomholm Gausland Innledning ...................................................................................................................................... Bakgrunn og målgruppe ............................................................................................................ Rekruttering og samarbeid med andre instanser .............................................................. Uforpliktende informasjonsmøte ........................................................................................... Kartlegging av interesser, ønsker og drømmer ................................................................... Kartlegging av fritidsaktiviteters innhold .............................................................................. Valg av aktivitet ............................................................................................................................. Tilrettelegger ................................................................................................................................. Oppfølging og evaluering ......................................................................................................... Oppsummering og refleksjoner .............................................................................................. Litteratur ..........................................................................................................................................

41 42 43 46 48 49 51 52 53 57 60

7


Kapittel 4: Korleis skapa ein arena for førebygging og betring av helse? ..............................................................................................................

61

Ingvild Marie Hilde Presentasjon av deltakarane ..................................................................................................... Gruppemedlemmane si oppleving av «Hestegruppo» ................................................... Fysisk, psykisk og sosial helse før og etter ........................................................................... Aktivitet, meistring og deltaking ............................................................................................. Korleis kan eit tilrettelagt gruppetilbod bidra til betring av helse? ............................... Avslutning ...................................................................................................................................... Litteratur ..........................................................................................................................................

63 65 66 67 70 74 76

Kapittel 5: Nettverksbygging i lokalsamfunnet ...................................

77

Katrine Myklebust og Karen Asheim Innledning ...................................................................................................................................... Aktivitetsgrupper i inkluderingsprosessen ........................................................................... Kartlegging av ønsker, behov og drømmer .......................................................................... Mestringsfokus ............................................................................................................................. Fra styrte til egenstyrte aktivitetsgrupper ............................................................................. Aktivitetsgruppe gir mulighet for ny identitet ..................................................................... Suksessfaktorer ............................................................................................................................ Fremtidsutsikter ........................................................................................................................... Litteratur ..........................................................................................................................................

77 79 79 80 84 87 89 90 91

Kapittel 6: Brukermedvirkning for ungdom ..........................................

93

Sølvi Folkedal Innledning ...................................................................................................................................... Aktiv fritid – en del av folkehelsearbeidet i kommunen ................................................... Mekkeriet – en møteplass for mekkeinteressert ungdom ............................................... Andre eksempler på prosjekter i Aktiv fritid ........................................................................ Fritid som arena for brukermedvirkning, opplevelse av mestring og økt livskvalitet Det salutogene perspektivet og brukermedvirkning ......................................................... Brukermedvirkning og relasjon som metode ..................................................................... Perspektivskifte – «Turning the table» .................................................................................. Aktiv Ungdom og bruk av ikke-formell læring som metode ........................................... Metoder som inkluderer ............................................................................................................ Erfaringer med brukermedvirkning på fritiden – og veien videre ................................. Troen på brukermedvirkning i arbeid med ungdom på fritidsarenaen ....................... Fra «målgruppe» til aktive samarbeidspartnere ................................................................ Litteratur ..........................................................................................................................................

8

Innhold

93 94 95 97 99 101 102 103 105 107 108 109 110 110


Kapittel 7: Fritidens betydning i rusrehabilitering ...........................

113

Meriam Brahimi Lerøy og Anja Marøy Sandstad Veien mot fritid i NAV ................................................................................................................ Tre hovedtiltak i Fritid med Bistand i rusrehabilitering .................................................... Betydning og virkning av en meningsfylt fritid ................................................................... Fra behandling til hverdag ........................................................................................................ Fritidens betydning ..................................................................................................................... Litteratur ..........................................................................................................................................

113 115 118 126 127 128

Kapittel 8: Aktivitetsbasert avlasting ............................................................

131

Inger Helen Midtgård og Elisabeth Valmyr Bania Innleiing .......................................................................................................................................... Avlasting – intensjon, lovverk, og partar .............................................................................. Den fjerde modellen for avlasting .......................................................................................... Former for avlasting .................................................................................................................... Frå kartlegging til kjekke aktivitetar i fellesskap med andre ............................................ Brukarperspektiv i praksis ......................................................................................................... Ekte fritid ........................................................................................................................................ Vegen frå avlasting til ordinære fritidsaktivitetar ................................................................ Interessefellesskap ...................................................................................................................... Tilpassing og tilrettelegging ..................................................................................................... Avsluttande ord ............................................................................................................................ Litteratur ..........................................................................................................................................

131 132 133 135 136 138 139 141 141 142 143 143

Kapittel 9: Den lærerike fritiden ........................................................................

145

Dag Ofstad Bakteppe ......................................................................................................................................... Kunnskapsdannelse .................................................................................................................... Kunnskap – et trefoldig perspektiv ......................................................................................... Kunnskap som svarevne ............................................................................................................ Eksempler på helhetlig kunnskapsdannelse ....................................................................... Fotballspilleren ............................................................................................................................. Skuespilleren ................................................................................................................................. Fritiden som læringslandskap ................................................................................................. Skolen og fritidslæringen .......................................................................................................... Hvordan etableres våre egne læringsarenaer? ................................................................... Fremtidens læringslandskap .................................................................................................... Avslutning ...................................................................................................................................... Litteratur ..........................................................................................................................................

145 146 147 149 150 150 153 156 156 157 160 164 165

Forfatteromtale ..................................................................................................................

167

Stikkord......................................................................................................................................

171

Innhold

9



Kapittel 1

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi? Anders Midtsundstad Arbeiderbevegelsen i Norge lanserte på 1880-tallet slagordet 3 x 8 som et uttrykk for at fritid, søvn og arbeidstid burde ta 8 timer av døgnet hver. Fritiden har utviklet seg fra å være en tid vi har fri fra arbeid, til å bli en tid hvor vi i stor grad kan gjøre det vi ønsker. Det vi forbinder med begrepet «fritid», har derfor blitt noe annet enn det en tenkte på for over 100 år siden. Velferdsøkningen i vårt land har bidratt til at vi i større grad kan følge opp våre interesser og hobbyer. Spørsmålet mange må stille seg, er hvordan vi vil prioritere å bruke fritiden, men slik er det ikke for alle. I denne boken gis det eksempler på hvordan en kan tilrettelegge fritiden for dem som trenger andres støtte. En forutsetning for å kunne få den støtten en trenger, er at en blir spurt om hva en ønsker seg og trenger hjelp til. Det kan en bare få til gjennom at kommuner og frivillige organisasjoner arbeider for at alle gis muligheter til deltakelse med utgangspunkt i egne forutsetninger, ønsker og interesser. For å gjøre idealene til realiteter for barn, ungdom, voksne og eldre som trenger støtte, har kommunene blitt oppfordret til å styrke og videreutvikle tjenester som gir flere mulighet til kultur- og fritidsdeltakelse. Helsedirektoratet lanserte i 2007 Fritid for alle som en satsing med et utgangspunkt i den lovpålagte støttekontakttjenesten for å følge opp praksisfeltet gjennom etablering av regionale nettverk, kunnskapsformidling og veiledning. Denne fagboken presenterer erfaringer fra dette arbeidet. Satsingen ledes av knutepunktet som har fått samme navn, og som er organisert ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser, i et nært samarbeid med Helsedirektoratet og Helse Nord.

11


Ansatte som arbeider med å tilrettelegge fritid for andre, har ulik fagutdannelse, slik som også forfatterne i denne boken. Gjennom satsingen «Fritid for alle» har det vært et mål å utvikle en felles faglig forståelse rundt dette arbeidet, som gir grunnlag for å kunne forstå hverandre og utvikle felles praksis- og forskningsbasert kunnskap med egen litteratur og forskning. Støttekontakttjenesten og arbeidet med å tilrettelegge for kultur- og fritidsdeltakelse nevnes i planer som presenterer de nasjonale satsingsområdene innenfor helse og omsorg. Det synliggjør at kultur og fritid har fått økt oppmerksomhet. På samme tid er det også en erkjennelse av at mange ikke har de samme muligheter som andre til å delta på for eksempel kulturelle arrangement, gå i svømmehallen eller mulighet til å være med på fritidsaktiviteter i nærmiljøet. Arbeidet med å legge forholdene til rette for at flere skal gis mulighet til deltakelse på fritidsarenaene, krever oppmerksomhet fra ulike aktører i både offentlig og frivillig sektor. Hovedutfordringen ligger lokalt i kommunene, som må styrke innsatsen rundt tiltak som kan bidra til å gi sine innbyggere økt tilgjengelighet til deltakelse på ønskede arenaer. For noen kan dette handle om fjerning av fysiske barrierer som en trapp, mens det for andre med en nedsatt funksjonsevne handler om behov for transport til aktiviteten eller en støttekontakt som kan tilrettelegge etter behov underveis i aktiviteten. Et tettere samarbeid med aktører i frivillig sektor synliggjøres i flere av bokens bidrag som en klar suksessfaktor. Norges idrettsforbund, Røde Kors, Kirkens bymisjon, Turistforeningen og 4H kan her nevnes som noen av de mange organisasjonene som på ulike måter arbeider aktivt for at flere skal få mulighet til slik deltakelse.

Utfordringer med å tilrettelegge fritiden for andre Innenfor feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse har vi kanskje i for stor grad sett enkeltmennesker gjennom deres rolle som funksjonshemmet, rusavhengig, klient, stønadsmottaker og lignende. Dette er roller som har det til felles at de fokuserer på spesielle utfordringer for enkeltmennesker. Faren med å kategorisere enkeltmennesker på en slik måte kan være at en ikke klarer å følge opp og gi støtte til å kunne realisere deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter som den enkelte identifiserer seg med.

12

Kapittel 1


Mange barn, ungdom og voksne er avhengig av at kommunen en bor i, kan bidra med gode tjenester for å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. Det krever i praksis at kommunene har ansatte som har kunnskap om hvordan en kan tilrettelegge fritiden for andre. De trenger kunnskap om hvordan en både kan kartlegge og iverksette tiltak som er i tråd med den enkeltes ønsker, forutsetninger og behov. Tjenestetilbudene som etableres, krever også at kommunen har ansatte med kunnskap om ulike kultur- og fritidsaktiviteter og hvordan en kan samarbeide med frivillig sektor. I praksisfeltet trenger en derfor økt kunnskap om hvordan en kan sikre universell utforming hvor en ikke bare har fokus på fysisk tilgjengelighet. Når en skal tilrettelegge et fritidstilbud for en ungdom med bevegelseshemninger, kan det være hensiktsmessig å ha kjennskap til aktivitetshjelpemidler som personen kan søke om å få låne gjennom hjelpemiddelsentralen i NAV. Like viktig er oppmerksomhet rundt andre former for tilrettelegging som kan sikre dem som trenger det, praktisk tilrettelegging. Om en skal få dette til, må det etableres et samarbeid mellom de ansatte som tilrettelegger tjenesten støttekontakt og fritidstjenester for øvrig i kommunen, og aktørene i de frivillige organisasjonene. Det er bare når en etablerer et samarbeid at en systematisk kan støtte den enkeltes inkluderingsprosess inn i et sosialt nettverk. Fritiden er en arena som åpner for unike muligheter til å realisere behov og ønsker for enkeltmennesker. Nå utfordres rettighetene og mulighetene knyttet til fritidsdeltakelse. Dette skjer blant annet gjennom lover som regulerer støttekontakttjenesten, NAV-reformens fokus på aktivitet og flere nasjonale satsninger som vektlegger fritidens betydning for ulike målgrupper. Det er lett å være enig i at alle skal gis den samme mulighet til å delta i selvvalgte fritidsaktiviteter. Når en person bor i en leilighet hvor det er døgnbasert bemanning, krever det kanskje at en av de ansatte har tid i sin turnus til å gå på svømming med denne personen eller at personen har et vedtak om støttekontakt som sikrer en slik deltakelse i en ønsket aktivitet. På tilsvarende måte er det viktig når en arbeider med habilitering og rehabilitering, å tilrettelegge tjenester for den enkelte på fritidsarenaen. Den rusavhengige under rehabilitering trenger kanskje en treningskompis på treninger de første månedene på et helsestudio, mens en eldre person etter et slag kan trenge over lengre tid en turvenn som kan være med på spaserturer i nærmiljøet på sommerstid og rusleturer

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

13


på kjøpesenteret på vinteren. Det kan være en person som engasjeres og godtgjøres av kommunen, eller en frivillig som for eksempel kommer fra kommunens frivilligsentral, Røde Kors eller Kirkens bymisjon.

Hvilken vei skal tilliten gå? Støttekontaktvirksomheten i Norge startet i 1955. I de første årene var målet å engasjere støttekontakter til barn og ungdom som trengte hjelp og støtte. Støttekontakt ble først i 1993 en lovpålagt tjeneste. Lovbestemmelsene om støttekontaktvirksomhet kom da inn i lovverket som en lovpålagt tjeneste. Tjenesten har utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen og innholdet i de sosialpolitiske målsettingene. I helse- og omsorgstjenesteloven legges det vekt på at kommunene skal videreutvikle dagens bruk av støttekontakttjenesten. Begrepet «personlig assistanse» brukes som beskrivelse i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Dette begrunnes i Helse- og omsorgsdepartementets vurderinger og forslag til loven i Prop. 91 L (2010–2011) med et ønske om å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring i tjenesten som skal tilbys innenfor følgende tre løsninger: • Individuell støttekontakt • Deltakelse i en aktivitetsgruppe • Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon Kommunene må gjennomføre en kartlegging for å finne frem til hvilken av de tre løsningene som må brukes, og eventuelt kombinasjoner mellom disse. Uansett løsning må det fattes vedtak som beskriver innhold og omfang av vedtaket (Midtsundstad 2013, s. 40). De som har ansvar for å tilrettelegge fritid innenfor den lovpålagte støttekontakttjenesten eller på andre måter i offentlig sektor, blir ansatt for å gi støtte og hjelp. Mange får også en rolle som ansatte hvor de forventes å begrense støtten som skal tilbys av kommunen. Denne dobbeltheten, som det snakkes lite om, er problematisk fordi den kan føre til en praksis hvor en gir dem som får innvilget et vedtak om f.eks. støttekontakt, et standardisert innhold, og ikke i tilstrekkelig grad har tid til å følge opp, eller at en begrenser i omfang hvem som skal innvilges et slikt vedtak.

14

Kapittel 1


I ti år har knutepunktet «Fritid for alle» arbeidet for å støtte kommunene i deres arbeid med å styrke og videreutvikle støttekontakttjenesten i tråd med anbefalingene fra nasjonale myndigheter. I rollen som veileder og samtalepartner erfarer jeg at mulighetene for å få til endring av den lovpålagte tjenesten stopper grunnet manglende vilje eller oppmerksomhet i ledelsen. Uten en mulighet for å omdisponere bruken av midler i praksis gis de ansatte i kommunene få muligheter til å gjennomføre endringer i tråd med anbefalingene. I mange kommuner har derfor prosjektmidler gitt ansatte en mulighet til systematisk å sette i gang tiltak overfor målgrupper i tråd med anbefalingene. Forfatterne som i denne boken (kapittel 3–8) presenterer sine praksiserfaringer, fikk alle muligheter til å starte et endringsarbeid på denne måten. Mange kommuner tilbyr tjenesten støttekontakt innenfor den tredelte løsningen, og stadig flere brukere og pårørende er blitt kjent med de nasjonale målsettingene for denne lovpålagte tjenesten som tilbys i alle landets kommuner. På samme tid styrkes oppmerksomheten rundt inkluderingsarbeid på kultur- og fritidsarenaen gjennom satsninger som for eksempel «Helt innafor» i regi av KS og «Allemed» hvor flere frivillige organisasjoner har engasjert seg for å bevisstgjøre om viktigheten av å tilrettelegge fritidsaktiviteter for alle (Kulturdepartementet 2015). Når brukere opplever at kommunen ikke tilbyr en tjeneste i tråd med anbefalingene, påvirker dette forholdet mellom brukere av offentlige tjenester og dem som skal tilrettelegge tjenestene i kommunene. Når en som bruker får informasjon om tjenester kommunen kan tilby, men ikke blir spurt om hva en ønsker å gjøre på sin fritid, er dette et eksempel på en situasjon som av stadig flere ikke oppleves som tilfredsstillende. Andre reagerer på at kommunen gjør et vedtak, men overlater til brukeren selv eller pårørende å finne en person som kan fylle oppgaven som støttekontakt. Dette er eksempler på praksis en ikke finner støtte for i anbefalingene som gis for hvordan tjenesten bør tilrettelegges i kommunene. Når praksis har utviklet seg i en slik retning, bygger dette heller ikke på bevisste valg. Det handler først og fremst om manglende oppmerksomhet rundt hvordan tjenesten fungerer, en praksis som kunne vært avklart gjennom bedre internkontroll i den aktuelle kommune. Måten tjenestetilbudet organiseres og tilbys på, påvirker vårt syn på kommunen som system enten vi er brukere, pårørende, samarbeidspartnere eller ansatte. Tilliten til systemet

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

15


svekkes når en opplever en kløft mellom rettigheter, politiske festtaler og praktisk handling. Et sentralt spørsmål som kan stilles, er hvordan den ansatte skal forholde seg til det som kan beskrives som et gap mellom det den enkelte har krav på, og hva kommunen er villig til å gi av tjenester. En kan med bakgrunn i en slik problemstilling stille følgende spørsmål: • Hvordan konstrueres tillit i ulike organisasjoner? • Hva skal til for at tillit oppstår mellom mennesker? Fenomenet tillit kan sees på som en døråpner til en felles verden hvor mennesker kan dele erfaringer, tanker, gleder og sorger. Forskning rundt tillit er preget av at dette begrepet gir grunnlag for samarbeid og en samfunnsmessig orden (Luhmann 1999; Løgstrup 2000). I et samfunn hvor vi opplever at endringer i mellommenneskelige forhold skjer raskere enn tidligere, skapes nye livsbetingelser for det enkelte individ som aktualiserer betydningen av å fokusere på begrepet. Et eksempel på dette er den teknologiske utviklingen hvor vi i stadig økende grad kommuniserer med andre gjennom skjermer. Vi bruker mobiltelefon og PC til å holde oss informert og holde kontakt med andre. Fritidsarenaene endrer seg også. Før meldte en seg inn i en idrettsklubb når en ønsket å drive fysisk aktivitet. I dag er dette fortsatt en mulighet, men mange velger heller medlemskap på et helsesenter hvor en bestemmer aktivitetene selv. De nye løsningene gir muligheter, men utfordrer ikke minst mulighetene til å etablere sosial kontakt med andre. Den viktige tillitsdannelsen mellom mennesker kan bare oppstå i en interaksjon mellom mennesker, som kan betraktes som en prosess som krever innsats fra begge parter (Midtsundstad 2013). Tillit kan bare oppstå i et fysisk møte. Det innebærer at de som har ansvar for å tilrettelegge fritid for andre, først må etablere et tillitsforhold til den de skal gi støtte, og deretter må de som en del av det tilbudet som skal gis, legge en plan for hvordan tillitsforholdet kan etableres i aktiviteten, enten det er med for eksempel en støttekontakt, deltakelse i en aktivitetsgruppe, et treningssenter eller en golfklubb. Mange av dem som trenger andres støtte, er i en sårbar situasjon som innebærer at det må settes av tilstrekkelig med tid til å etablere et tillitsforhold. Dette er en forutsetning for å komme frem til gode løsninger 16

Kapittel 1


i tråd med den enkeltes ønsker og behov. Når det ikke gis anledning av arbeidsgiver til å bruke tilstrekkelig med tid og ressurser som en opplever som nødvendig, vil en som ansatt kunne oppleve etiske dilemmaer. På den ene siden vil en oppleve et ansvar for å være lojal mot beslutninger som arbeidsgiver kommer med, mens en på den andre siden opplever et ansvar for å bidra til å gi et forsvarlig tilbud til dem som har rettigheter til støtte og oppfølging. En slik situasjon kan føre til at det profesjonelle skjønn blir begrenset, og at det settes begrensninger som fører til at enkeltmennesker ikke gis et tilbud i tråd med hva loven gir av rettigheter. Vi har en velferdsstat som gir mange muligheter, men det er viktig å finne rom for å snakke om dilemmaer og utfordringer. I offentlig sektor har alle et ansvar for å etablere en internkontroll som skal avdekke svikt i tjenestetilbudet. Det er ledelsen som har ansvar for at en slik ordning etableres, men den krever at de ansatte medvirker til å følge den opp. En god internkontroll får vi derfor bare etablert når en har oppmerksomhet på dette i fellesskap. Det er også viktig at en etablerer en kultur på arbeidsplassen hvor en kan snakke om det som er utfordrende, prioriteringer og faglige dilemmaer.

Betydningen av økt kunnskap om sosiale nettverk Forfatterne i denne boken er alle opptatt av å ta utgangspunkt i den enkeltes ønsker, behov, forutsetninger og drømmer. For at dette skal bli en realitet, må en sikre at det finnes fagpersoner med både tilstrekkelig tid og kompetanse til å følge opp slik at en sikrer den enkelte mulighet til fritidsdeltakelse på egne premisser. Om en med få ord skal beskrive dagens sosialpolitiske målsettinger, handler det om betydningen av å gi dem som trenger det innenfor kulturog fritidsfeltet, støtte til å oppnå mellommenneskelige relasjoner og sosial tilknytning med utgangspunkt i egne ønsker, behov og forutsetninger. Vi vet at tilhørighet betyr mye i alle menneskers liv. Denne kunnskapen gjør at praksisfeltet og ulike forskningsmiljøer gir stadig mer oppmerksomhet til sosiale nettverks betydning. Grunnleggende sosiale behov kan dekkes ved å delta aktivt i kulturelle sammenhenger eller på andre fritidsarenaer hvor det drives for eksempel læring, fysisk aktivitet og kulturformidling. Kapitlene i denne boken viser

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

17


hvordan en kan ta i bruk metoder og verktøy i det kommunale habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet.

Idealene på fritidsarenaen Full deltakelse og likestilling for alle har vært en sentral målsetting i norsk politikk siden begynnelsen av 1980-årene. I St.meld. nr. 8 (1998–99) ble det konkretisert at målet er å gi mennesker med en nedsatt funksjonsevne samme mulighet til å delta i kulturlivet som andre. Det ble her synliggjort at dette kunne realiseres gjennom individrettede tiltak, men at det også var behov for at vi i vårt samfunn gjorde det enklere for flere å kunne delta sammen med andre. Det legges i norsk sosialpolitikk vekt på at vi skal bygge et samfunn med evne til å inkludere alle mennesker. Denne tankegangen fikk økt oppmerksomhet i forbindelse med NOU 2001:22 Fra bruker til borger – en strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Her ble deltakelse i samfunnslivet presentert som en rett for alle, og som en forutsetning for et demokrati. Frem til begynnelsen av 1990-årene var vi opptatt av integrering, som handlet om å gi alle innbyggere i vårt land mulighet til å bo og delta på de ordinære livsarenaene. Dette førte til en nedleggelse av flere institusjoner og en endring av tjenestene som gjorde det mulig å beskrive inkludering som en målsetting. I NOU 2001:22 defineres dette som et perspektivskifte som er viktig for å skape et samfunn for alle: «Inkludering handler om å endre helheten slik at alle finner en plass der. På denne måten er det en forbindelse mellom inkluderingsbegrepet og den moderne forståelsen av funksjonshemming. Der pekes det nettopp på relasjonen mellom person og omgivelser, og at en strategi for å redusere funksjonshemmende forhold er å endre omgivelsene med sikte på at de skal passe inn» (s. 33).

Når det gjelder deltakelse på kultur- og fritidsarenaen, må kommunene jobbe slik at yngre og eldre med psykiske problemer, personer med funksjonsnedsettelser, innvandrere som er ukjent med det norske samfunnet, familier med sammensatte problemer og personer med rusproblemer kan møtes med sine ønsker, behov og forutsetninger. Det krever at en

18

Kapittel 1


har ansatte som har den nødvendige kompetansen og tid til å møte disse menneskene. Kapitlene i boken gir noen eksempler på hvordan kommunene kan få dette til. Forfatterne som presenterer sine praksiserfaringer, har til felles at de arbeider i kommuner som har etablert egne team eller avdelinger hvor en har gitt de ansatte muligheter til å styrke og utvikle tjenestetilbudet. Dette kan skje innenfor den lovpålagte støttekontakttjenesten eller som et ulovfestet tilbud. Vårt samfunn er ikke utformet for alle. Det er derfor viktig å finne frem til hva som binder sosiale fellesskap sammen (Sandvin 1993). Denne kunnskapen er viktig for å kunne sette inn tiltak som kan føre til at mennesker som står utenfor, kan bli en del av et sosialt fellesskap. Dette krever at vi må lykkes i større grad med å etablere samarbeid mellom offentlig, frivillig og privat sektor, slik flere av kapitlene i denne boken presenterer eksempler på.

Realiteter på fritidsarenaen De som har behov for tiltak, blir ofte omtalt og behandlet som én gruppe mennesker. Bak betegnelser som bl.a. mennesker med utviklingshemming, ADHD, Tourettes syndrom, sosial angst og rusavhengighet finnes enkeltpersoner som har unike ønsker, behov og forutsetninger. Målet er å fjerne et uønsket gap mellom det den enkelte opplever som sin situasjon, og forutsetningene for å kunne få delta i en ønsket aktivitet sammen med andre. For noen handler dette om at en starter med å fortelle om en drøm eller et ønske på oppfordring. Gjennom å gi en person muligheten til å snakke om drømmer og ønsker kan en arbeide systematisk med enkeltmennesker i en prosess som ofte starter med at en kan bekrefte drømmen og gi tro på at den kan realiseres. I denne boken møter du flere forfattere som har kunnskap og praktiske erfaringer som viser at dette er mulig å gjøre i en travel arbeidshverdag. Tjenestene blir ikke dyrere for kommunene. Det handler om å gi rom for å bruke ressursene slik at de som arbeider med tjenestetilbudet, gis bedre tid. Det gir rom for å planlegge for løsninger hvor en etablerer tjenestetilbud hvor en kan støtte den enkelte til deltakelse i et eksisterende nettverk. Kommuner som har lite oppmerksomhet rundt sin støttekontakttjeneste, bruker gjerne lite ressurser på ansatte som skal følge opp tjenesten. Det innebærer at de ansatte i svært liten

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

19


grad har tid og anledning til å støtte sine brukere i å etablere relasjoner i nærmiljøet. Valget blir en tradisjonell bruk av støttekontakter (1:1) hvor målet med tjenesten i stor grad handler om å engasjere, gi opplæring og veilede oppdragstakere eller ansatte som kan følge opp målsettingen som er beskrevet i vedtak. Det er erfaringsvis den dyreste måten å organisere tilbud, og det ivaretar ikke behovene for alle. Gunnar Bernler og Lisbeth Johansson har gjennom fire punkter synliggjort forutsetninger som påvirker hva tjenestemottakere velger innenfor tjenester som tilbys: 1. 2. 3. 4.

Det som de bevisst vil ha. Det som de tror at saksbehandleren kan gi. Det som de tror de kan få. Det som de ubevisst ønsker (1988, s. 111, min oversettelse)

Mange av dem som trenger støtte, har av ulike årsaker vanskeligheter med å uttrykke konkrete behov. Det er derfor viktig å gjennomføre en grundig kartlegging. God informasjon om valgmuligheter og hvordan tjenestemottaker kan påvirke utformingen av tilbudet, er nyttige opplysninger. Om ansatte for eksempel kun har tro på og anbefaler segregerte tjenestetilbud på fritidsarenaen, vil etterspørselen og ønskene primært kunne rette seg mot slike tilbud. Gode kartleggingsrutiner kan derfor sikre at saksbehandlerne opprettholder fokuset på hva søkeren ønsker seg (Midtsundstad 2013). Brukermedvirkning er viktig i utformingen av tjenestetilbudene, og også i velferdspolitikken mer generelt. I St.meld. nr. 27 (1977–78) Funksjonshemmede i samfunnet ble dette slått fast som et viktig prinsipp. Det har senere blitt konkretisert og utdypet i flere offentlige rapporter. Utfordringen er å sikre den enkelte reelle muligheter til å bestemme i forhold som angår en selv. Målsettingen om at alle skal få si sin mening om hva slags tjenester som er ønskelig, og i hvilken form de skal gis, er en utfordring for mange som ikke selv kan gi slik informasjon verbalt om eget liv. Pårørende kan da være nyttige informanter selv når personen er voksen og bor i egen leilighet (Midtsundstad 2016). Forskning viser at brukere som har vanskeligheter med å uttrykke krav, har større utfordringer når det gjelder å få tilgang til aktuelle goder. Profesjonsutøvere har her et 20

Kapittel 1


stort ansvar for å kompensere for manglende kunnskap og ferdigheter som den enkelte har med å synliggjøre sine behov overfor dem som behandler søknader og som vurderer individuelle behov (Midtsundstad og Bliksvær 2015). I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester vektlegges individuelt tilpassede tjenester som sikrer at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Dette er det bare mulig å få til i et nært samarbeid med dem som innvilges vedtak. Det krever, som tidligere nevnt i dette kapitlet, at det må etableres et tillitsforhold. Det er en forutsetning for en god dialog. Tillit kan ikke kreves. Det er alltid noe som må skapes og som krever et fysisk møte (Midtsundstad 2005).

Et fagfelt i utvikling Utfordringen for alle som arbeider med å tilrettelegge fritiden for andre, handler om å finne svar på hva som trengs i den aktuelle situasjonen. Det krever for det første at en har blitt kjent med deltakeren en arbeider med. Når en har kunnskap om personen, er det enklere å få øye på det som kan skape utfordringer. Før personen starter opp i en aktivitet, er det viktig å forsøke å avklare om det er noe som kan skape utfordringer eller ubehagelige opplevelser for den enkelte. Arbeidet med å tilrettelegge fritidstjenester endrer seg også i takt med utviklingen i samfunnet. I 1998 utviklet jeg arbeidsmetoden Fritid med Bistand (FmB). Metoden har fått en sentral plass innenfor støttekontakttjenesten, og flere av forfatterne viser til FmB i sine kapitler. Kapittel 2 presenterer FmB nærmere. Da vi startet opp arbeidet med å bruke metoden, hadde vi i kommunene ikke tilgang til internett. Når vi skulle søke etter informasjon om lag og organisasjoner, brukte vi lister over dem som fikk kommunal støtte til sin drift, og telefonkataloger. Nesten alle fritidsaktivitetene ble drevet av frivillige organisasjoner. I dag har vi fått flere aktører som tilbyr aktiviteter mot betaling. Den som jobber etter metoden FmB i dag, har – nesten 20 år etter at metoden ble utviklet – fått andre vilkår, som får konsekvenser for hvordan metoden kan brukes. Samfunnet er i stadig forandring. Det påvirker måten vi kan arbeide på, men også forutsetninger, behov og muligheter. Vi må derfor ha tro på

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

21


vår evne til å utvikle fagfeltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse i ulike retninger, slik forfatterne i denne boken viser eksempler på. De har til felles at de beskriver erfaringer fra lokale prosjekt hvor de fikk mulighet til å prøve ut nye ideer for å styrke og videreutvikle fritiden for enkeltpersoner gjennom aktiv bruk av støttekontakttjenesten. I flere kommuner erfarer en at det overfor noen målgrupper er viktig å gi et tilsvarende tilbud uten at personen er avhengig av å søke og få innvilget et vedtak, slik Trine Blomholm Gausland i Sola kommune og Sølvi Folkedal i Askøy kommune presenterer eksempler på i kapittel 3 og 6. Vi som tilrettelegger fritid for andre, tilhører i dag en profesjon som må arbeide for å synliggjøre vår ekspertise. Det er samfunnet representert ved det offentlige som arbeidsgiver som gir oss legitimitet, mens det gjennom vårt faglige arbeid, som bygger på teori og forskning, er brukerne som legitimerer profesjonen (Tronvoll 1999). Vi som arbeider med å tilrettelegge fritid for andre, må forholde oss til dette når målet er å styrke dette arbeidet som et eget fagområde. Vi har behov for flere forsknings- og utviklingsprosjekter som kan gi nye og kanskje bedre svar på utfordringene innenfor tjenestene som skal tilbys i fremtiden. Ansatte som arbeider innenfor helse, omsorg, helse-, omsorg, sosialog kulturtjenesten, trenger kunnskap om de tilbudene som finnes i nærmiljøet, og hvordan en bedre kan samarbeide med frivillige organisasjoner. I offentlige dokumenter har en pekt på viktigheten av å legge til rette for en aktiv omsorg (Disch, Lorentzen og Midtsundstad 2017). Dette temaet arbeides det aktivt med i flere kommuner. Dette arbeidet må videreføres, og temaet må få en bredere plass i grunnutdanninger og videreutdanninger slik at flere får kjennskap til hvordan en kan tilrettelegge for deltakelse og aktiviteter for andre (Disch og Lorentzen 2012). Som ansatte og frivillige som tilrettelegger fritid for andre, vil vi aldri kunne erstatte den innsatsen som familie og venner kan yte, men vi kan medvirke til å skape et brukbart nettverk for mange mennesker. Donald Schön vektlegger i forbindelse med sitt begrep «refleksjon-i-handling» betydningen av at en er seg bevisst sin egen rolle og har en bevissthet knyttet til resultatene av arbeidet. Han legger i denne sammenheng vekt på betydningen av at læring og refleksjon må skje samtidig for å kunne dra nytte av en slik informasjon (Schön 2001).

22

Kapittel 1


Presentasjon av bokens kapitler Gjennom bokens kapitler beskrives teori og praktiske erfaringer som samlet gir en dokumentasjon av noe av det omfattende arbeidet som er blitt gjennomført nasjonalt, hvor målet har vært å styrke og videreutvikle fritidstilbud for dem som trenger litt eller mye støtte fra andre. Alle personer som presenteres i boken, er anonymisert av hensyn til taushetsplikten, men historiene bygger på erfaringene som forfatterne har fra virkeligheten. I kapittel 2, «Ny teori og praksis i endring» presenterer Jorunn Sleveland Nordholm metoden Fritid med Bistand (FmB) og teorigrunnlaget denne bygger på. Sleveland Nordholm arbeider i Alta kommune, som var en av de første kommunene som tok metoden i bruk. Fritid med Bistand har gitt retning for hvordan en kan systematisere arbeidet innenfor støttekontakttjenesten i tråd med dagens anbefaling. Flere av forfatterne i denne boken viser i sine kapitler til erfaringer med metoden Fritid med Bistand. For å gi økt forståelse gis det i kapittel 3 også en gjennomgang av metodens trinn. I siste del av kapitlet peker Sleveland Nordholm på sosial kapital, og viser til betydningen det har at en organiserer tjenester som har som mål å gi like muligheter for deltakelse og inkludering. I kapittel 3, «Et migrasjonsperspektiv på fritidsarenaen», skriver Trine Blomholm Gausland om erfaringene i Sola kommune med å tilrettelegge fritidstilbud for barn og unge med minoritetsbakgrunn. Hun skriver om betydningen det har at familien føler seg trygg, forstått og respektert. Det forutsetter god kartlegging og tid til å følge opp inkluderingsprosessen. I kapitlet blir du kjent med Ramona og hennes familie. Hun fikk et tilbud hvor metoden Fritid med Bistand (FmB) ble benyttet. Metoden presenteres gjennom dette kapitlet trinn for trinn. I kapittel 4, «Korleis skapa ein arena for førebygging og betring av helse?», skriver Ingvild Marie Hilde om erfaringer fra et gruppetilbud for kvinner i Kvinnherad kommune. Kommunen er opptatt av å tilrettelegge for fritidsaktiviteter hvor en møter andre med lignende interesser, ønsker, behov og kanskje drømmer. For noen finnes det allerede en fritidsforening som tilbyr aktiviteten. I Kvinnherad var det ikke noen naturlig møteplass for kvinnene som hadde til felles et ønske om en aktivitet hvor hestehold var utgangspunktet. Det ble derfor naturlig å utvikle en slik gruppe, og i kapitlet gir Hilde en evaluering med utgangspunkt i deres erfaringer. Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

23


I kapittel 5, «Nettverksbygging i lokalsamfunnet», skriver Katrine Myklebust og Karen Asheim om sine erfaringer med å bygge opp en ny støttekontakttjeneste i Sola kommune. De beskriver et målrettet arbeid for at tjenesten skulle gi den enkelte en mulighet til å drive med fritidsaktiviteter. I møte med mange var ensomhet en stor utfordring. Kartleggingen de gjennomførte, synliggjorde at mange hadde familienettverk og profesjonelle nettverk. Gjennom etablering av aktivitetsgrupper erfarte de at flere etablerte vennskap. I kapitlet presenteres erfaringene fra dette arbeidet. I kapittel 6, «Brukermedvirkning for ungdom», peker Sølvi Folkedal på betydningen av å legge til rette for at unge mennesker selv kan organisere sine tilbud. Gjennom sitt arbeid i Askøy kommune har hun utviklet en praksis hvor hun systematisk legger vekt på å gi støtte til unge mennesker slik at de selv kan realisere sine ønsker, enten det dreier seg om et eget møtested, et kurstilbud eller oppstart i en fritidsorganisasjon. I kapittel 7, «Fritidens betydning i rusrehabilitering», beskrives erfaringene fra et tiltak ved NAV Bergen hvor en legger vekt på å tilrettelegge for deltakelse i fritidsaktiviteter for personer med rusavhengighet. Tilbudet, som startet i bydel Fyllingsdalen, har blitt et byomfattende tiltak ved alle de åtte NAV-kontorene i Bergen. Meriam Brahimi Lerøy og Anja Marøy Sandstad formidler erfaringene fra dette arbeidet, som har synliggjort hvor viktig det er å satse på fritid, trening og sosiale nettverk for dem som er inne i en rusrehabilitering. I kapittel 8, «Aktivitetsbasert avlasting», presenterer Inger Helen Midtgård og Elisabeth Valmyr Bania erfaringer fra et tilbud i Lindås kommune. Her tas det utgangspunkt i de unges interesser når foreldre får innvilget et vedtak om avlastning. Midtgård og Valmyr Bania viser til hvordan avlastning brukes i dag som en lovpålagt tjeneste i Norge. Forfatterne peker på en ny løsning hvor kartleggingen av barnets eller ungdommens ønsker, forutsetninger og behov er utgangspunktet for tilbudet som gis. I kapittel 9, «Den lærerike fritiden», skriver Dag Ofstad med utgangspunkt i sin doktorgradsavhandling om betydningen fritid har som en uformell læringsarena. Han peker på at formelle og uformelle læringsformer påvirker hverandre, og på viktigheten av å gi alle en plass på livsarenaene barnehage, skole, fritid og arbeid.

24

Kapittel 1


Litteratur Bernler, G. og Johnsson, L. (1988). Teori för psykosocialt arbete. Stockholm: Natur och Kultur. Disch, P.G. og Lorentzen, G. (2012). Aktiv omsorg – prioriteringer, kompetanse og kompetansebehov. Rapport nr. 6. Porsgrunn: Senter for omsorgsforskning Sør. Disch, P.G., Lorentzen, G. og Midtsundstad, A. (2017). Aktiv omsorg. Samspill mellom kultur, aktiviteter, helse og trivsel. Bergen: Fagbokforlaget. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (2017). Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Kulturdepartementet (2015). Frivillighetserklæringen – erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Luhmann, N. (1999). Tillid – en mekanisme til reduktion af social kompleksitet. København: Hans Reitzels Forlag. Løgstrup, K.E. (2000). Den etiske fordring. Oslo: Cappelen. Midtsundstad, A. (2005). Tillit, mestring og selvoppfatning. En oppgave med fokus på inkluderingsprosesser slik de møtes i arbeidet med metoden Fritid med Bistand. Mastergradsoppgave i sosialt arbeid. Trondheim: NTNU. Midtsundstad, A. (2007). Sammen med andre. Nye veier for støttekontakttjenesten. Oslo: Helse- og sosialdirektoratet. Midtsundstad, A. (2013). Fritid med Bistand. En metode for å støtte sosial inkludering. Bergen: Fagbokforlaget. Midtsundstad, A. (2016). Aktiv i eget liv. Muligheter på ulike livsarenaer for mennesker med utviklingshemming. Bergen: Fagbokforlaget. Midtsundstad, A. og Bliksvær, T. (2015). Deltakelse på fritiden. Perspektiver på fritidsdeltakelse for mennesker med utviklingshemming. Bergen: Fagbokforlaget. NOU 2001: 22. Fra bruker til borger – en strategi for nedbygging av funksjonshemmede barrierer. Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Ot.prp. nr. 60 (1988–89). Om lov om sosiale tjenester m.v. Oslo: Sosialdepartementet. Prop. 91 L (2010–2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Rundskriv I-5/2007 (2007). Aktiv omsorg – sentral del av et helhetlig omsorgstilbud. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Sandvin, J.T. (1993). Fra normalisering til sosial integrasjon. I: Sandvin, J.T. (red.). Mot normalt? Omsorgsideologier i forandring. Oslo: Kommuneforlaget. Schön, D.A. (2001). Den reflekterende praktiker. Hvordan professionelle tænker når de arbejder. Århus: Klim.

Tilrettelegging av fritid – hvor står vi?

25


St.meld. nr. 27 (1977–78) Funksjonshemmede i samfunnet. Oslo: Sosialdepartementet. St.meld. nr. 8 (1998–99) Om handlingsplanen for funksjonshemma 1998–2001. Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Tronvoll, I.M. (1999). Barn, foreldre og de gode hjelpere. Trondheim: Norsk senter for barneforskning.

26

Kapittel 1



Fritid sammen med andre handler om hvordan man kan støtte barn, ungdom og voksne med ulike utfordringer til deltakelse i selvvalgte fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap. Anders Midtsundstad

FRITID MED BISTAND En metode for å støtte sosial inkludering

Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (red.)

DELTAKELSE PÅ FRITIDEN PERSPEKTIVER PÅ FRITIDSDELTAKELSE FOR MENNESKER MED UTVIKLINGSHEMMING

Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (red.) Deltakelse på fritiden Perspektiver på fritidsdeltakelse for mennesker med utviklingshemming (2015)

Feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse er i utvikling. I løpet av de siste 10 årene har metoden Fritid med Bistand (FmB) og andre nye tilnærminger blitt tatt i bruk. Forfatterne presenterer erfaringer fra prosjekter og tiltak med utgangspunkt i slike metoder, og viser hvordan man i praksis kan tilrettelegge fritidstjenester, ofte ved et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. I tilrettelagte fritidstjenester er målet at brukerne skal kunne realisere egne ønsker, behov og drømmer. Kartlegging av ressurser og muligheter, motivasjon, læring, medvirkning og nettverksbygging sammen med brukerne er derfor sentrale temaer i boken. Boken retter seg mot studenter i helse- og sosialfaglige utdanninger og mot personer som arbeider med å tilrettelegge kultur- og fritidsaktiviteter i kommuner og i frivillige organisasjoner.

Anders Midtsundstad

AKTIV I EGET LIV MULIGHETER PÅ ULIKE LIVSARENAER FOR MENNESKER MED UTVIKLINGSHEMMING

Anders Midtsundstad Aktiv i eget liv Muligheter på ulike livsarenaer for mennesker med utviklingshemming (2016)

Per Gunnar Disch Gro Lorentzen Anders Midtsundstad (red.)

AKTIV OMSORG

SAMSPILL MELLOM KULTUR, AKTIVITETER, HELSE OG TRIVSEL

Per Gunnar Disch, Gro Lorentzen og Anders Midtsundstad (red.) Aktiv omsorg Samspill mellom kultur, aktiviteter, helse og trivsel (2017)

ISBN 978-82-450-2319-0

,!7II2E5-acdbja!

FRITID SAMMEN MED ANDRE

Anders Midtsundstad Fritid med bistand En metode for å støtte sosial inkludering (2013)

Kristiansen, Midtsundstad og Ofstad (red.)

Tidligere utgitt i samme serie

Kristjana Kristiansen, Anders Midtsundstad og Dag Ofstad (red.)

FRITID SAMMEN MED ANDRE Tilrettelagte fritidstjenester i endring

Kristjana Kristiansen (f. 1948) er professor emerita ved NTNU. Kristiansen arbeidet tett med Wolfenberger som introduserte uttrykket «social role valorization» i 1983. I Norge ble dette oversatt til «verdsetting av sosial rolle» (VSR). Anders Midtsundstad (f. 1963) er sosionom med master i sosialt arbeid og er ansatt som seniorrådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (Aktiv Ung). Han har siden 2007 ledet knutepunktet «Fritid for alle» som er en nasjonal satsing på feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse. Dag Ofstad (f. 1949) er utdannet sosionom og sosialpedagog. Han har ph.d. i studier av profesjonspraksis og praktisk kunnskap ved Nord Universitet og hovedfag i profesjonspraksis og praktisk kunnskap ved Høgskolen i Bodø. Han er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (Aktiv Ung).


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.