Forstå og oppleve KLASSISK MUSIKK (9788245058697) by Fagbokforlaget

Forstå og oppleve KLASSISK MUSIKK

Vigmostad & Bjørke AS

1.utgave 2025 / 1. opplag 2025

ISBN: 978-82-450-5869-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrasjon: ©Edvard Munch - The Sun (1911)

Alle tegninger i boken: Nils Harald Sødal

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innhold

Innledning 7

Kapittel 1

Å forstå, oppleve og utøve klassisk musikk 21

Kapittel 2

Hva menes med klassisk musikk? 43

Kapittel 3

Et musikkhistorisk sveip 59

Kapittel 4

Musikk og følelser 81

Kapittel 5

Musikk og mening 97

Kapittel 6

Utøveren – hva kjennetegner en stor kunstner? 125

Kapittel 7

Den klassiske musikkens form og tekstur 157

Kapittel 8

Epoker og framførelsespraksis 177

Kapittel 9

Klassisk musikk: Relevans og legitimitet i vår moderne tid 235

Coda 251

Strømmetjenester for klassisk musikk 261

Sekundærlitteratur 263

Innledning

Ouverture

Jeg var elleve år gammel da jeg for første gang opplevde musikk som noe mer enn bare lyd. Det skjedde en høstkveld i den gamle konsertsalen i Kristiansand, hvor jeg motvillig hadde blitt slept med av min mor. På programmet sto Beethoven og hans femte symfoni. Jeg ante ingenting om dette verket, og bare tittelen fylte meg med en tung kjedsomhet. Beethoven hadde jeg selvsagt hørt om. Min bestefar hadde en byste av ham på pianoet, og jeg hadde merket meg at når voksne snakket om ham, var det alltid med en viss ærefrykt.

Jeg forsøkte å stålsette meg der jeg satt i den halvmørke salen, mer opptatt av det tunge stoffet i setene og den svake lukten av polert treverk enn av hva som foregikk på scenen. Musikerne stemte instrumentene sine, en kaotisk, meningsløs kakofoni, og jeg tenkte at dette kom til å bli en lang kveld. Men så skjedde det:

Den berømte åpningen: fire noter, korte og presise, som et dundrende bank på døren til en ukjent verden som plutselig traff meg i magen. Da orkesteret eksploderte i sitt videre driv, var det som om noe revnet inni meg. Jeg kunne ikke forklare det. Jeg, som aldri kunne sitte stille, beveget plutselig ikke en muskel. Jeg lyttet forskrekket ut i rommet med hendene knuget rundt stolsetet. Jeg skjønte ikke

at musikk kunne sette seg i kroppen på denne måten, at en samling instrumenter kunne fremkalle en slik reaksjon i meg: Noe mørkt og dragende som føltes fremmed, men samtidig kjent. Det var som om Beethoven selv hadde trukket meg inn i et rom hvor det ikke fantes noe annet enn musikken og meg. Jeg var ikke lenger en tolvåring i et litt for stort sete; jeg var en del av noe større, en dirrende streng i et univers jeg ikke hadde visst om før nå.

Da siste tone døde ut og applausen brøt stillheten, ble jeg sittende urørlig og lure på om jeg var i ferd med å bli syk. Det føltes slik. Jeg var tung i hodet og hadde feberfølelse i kroppen. Jeg tenkte: Kan man bli syk av musikk?

Da jeg kom ut på gata, merket jeg at noe var endret, og jeg skjønte at jeg aldri ville kunne høre musikk på samme måte igjen. Beethoven hadde funnet en vei inn til meg, og jeg hadde åpnet meg mot noe jeg ennå ikke helt visste hva var.

Bokas målsetning

Hva er det som gjør at komponister som døde for hundrevis av år siden – som Bach, Mozart, Beethoven – fortsatt strømmes på Spotify av millioner på lik linje med profilerte popartister? Klassisk musikk burde jo, ifølge de fleste moderne markedslover, for lengst ha blitt marginalisert. Men klassisk musikk lever i beste velgående, ikke som museumskunst, men som pulserende samtid. Hva er greia? Hva er hemmeligheten?

Denne boka forsøker å frariste klassisk musikk noen av sine hemmeligheter, avdekke de ulike lagene – lag som blir mer åpenbare hvis man har noen verktøy å låse dem opp med.

Boka retter seg mot stort sett alle som er nysgjerrige på den klassiske musikkformen. Kanskje kan boka også vekke en interesse hos dem som har et mer distansert forhold til klassisk musikk. Uansett

hva man mener om sjangeren, tror jeg det er mye å hente på å få et klarere bilde av hva klassisk musikk er for noe, trenge inn i materien.

På samme måte som en synsvinkel former hva vi ser, former en lyttevinkel hva vi hører. Hørsel blir mer fokusert når vi lytter etter noe bestemt. Jo mer man vet om vin, fotball, kunst, botanikk eller curling, jo større glede vil man ha av det. Slik er det også med klassisk musikk. Økt forståelse skjerper sansene og gir dypere opplevelser. Plutselig ser man kanskje farger i et landskap som før fortonet seg grått og ugjestmildt. Og er man utøver, vil en dypere forståelse kunne gi en rikere verktøykasse for tolkning og musikalske uttrykk.

Den klassiske musikkens byggesteiner

Nå kan selvsagt ikke min barndomsopplevelse i konsertsalen i Kristiansand uten videre overføres til andre. Vi har alle ulik bakgrunn og smak, noe som preger våre opplevelser. Men noe av det vakre med den klassiske musikken er nettopp at den har så uendelig mange innganger, og jeg har tro på at det å dele erfaringer kan åpne for nye måter å oppleve ting på.

Hva klassisk musikk er – og burde være – vil det alltid finnes ulike oppfatninger om. Her finnes ingen sannhet med stor S. En bok som denne vil derfor uunngåelig bære preg av subjektive valg, både i vinklinger og fokus. Fordelen ved å skrive sin egen bok, er at man kan bestemme selv hvilke temaer som tas med og hva som gis oppmerksomhet. Jeg håper leseren vil oppleve at jeg i denne boka har funnet en god balanse mellom faglig innsikt og en personlig stemme.

Den første utfordringen man møter når man skal forsøke å si noe fornuftig om klassisk musikk, er selvsagt å finne en avgrensning og en definisjon av selve begrepet – en definisjon som samtidig er bred nok til å fange opp mangfoldet innenfor sjangeren. Dette drøftes i kapittel 2. Enn så lenge definerer jeg klassisk musikk som den vestlige musikktradisjonen som har røtter i middelalderens liturgi, som vokser

frem i full tyngde gjennom barokken, klassisismen og romantikken, og som strekker seg frem til dagens akustiske konsert- og operatradisjon.

Men dette er ikke først og fremst en bok om musikkteori eller den klassiske musikkens historie. Boka er et forsøk på å skape en dypere forståelse av klassisk musikk som fenomen – en invitasjon til refleksjon over den klassiske musikkens mange nivåer. Jeg vil forsøke å tydeliggjøre noen av byggesteinene i en usedvanlig rik kunstform og synliggjøre den klassiske musikkens kjerne, en kraft som gjennom et halvt tusen år har satt sitt preg på så godt som alle samfunn på den nordlige halvkule.

Innpakket i den klassiske musikkformen finnes ideer, tanker, følelser og livserfaringer som er holdt levende helt fra middelalderen og frem til i dag. For virkelig å få glede av dette innholdet, hjelper det å forstå måten innholdet er pakket inn på. Boka er ment som en boksåpner for et innhold som har utfordret, trøstet og gledet mennesker i grovt regnet tusen år. Kanskje vil man oppdage at råvarene som ligger innbakt i den klassiske musikkformen fortsatt fremstår overraskende ferske og relevante.

Et liv med klassisk musikk

For min egen del har jeg levd med klassisk musikk hele livet. Jeg ble satt på pianokrakken som seksåring og ble brukt som sangsolist lenge før jeg kom i stemmeskiftet. Som 19-åring dro jeg til Oslo for å studere på vokallinjen ved Norges Musikkhøgskole. Etter endt studie jobbet jeg som frilans-sanger innenfor det klassiske musikklivet i hovedstaden, og på denne tiden turnerte jeg også som pianist og akkompagnatør i inn- og utland for Rikskonsertene/Kulturtanken. De første årene som utøver var jeg ungdommelig overbevist om at noe betydningsfullt og sant henvendte seg til mennesket gjennom kunsten. Inspirert av tenkere som Friedrich Nietzsche og Arthur Schopenhauer var jeg i tillegg nokså overbevist om at musikken sto i en særstilling i forhold til andre kunstformer.

Filosofen Arthur Schopenhauer (1788–1860) betraktet musikken som den mest grunnleggende og sanne kunstformen, først og fremst fordi den i motsetning til andre kunstarter ikke bare etterligner verden, men uttrykker noe dypere enn det som kan visualiseres eller uttrykkes i ord. Schopenhauer hevdet at mens andre kunstarter – som billedkunst eller litteratur – etteraper ideer eller fenomener i verden, uttrykker musikken direkte den livsviljen som ligger under alt, en irrasjonell, ubevisst og evig strebende kraft som ligger til grunn for all eksistens. Han mente at musikken evner å gi denne livsviljen en form og et innhold, noe som gjør at musikk rører ved det mest grunnleggende i oss, det som ikke lar seg uttrykke i ord eller bilder. Musikken trenger forbi tanken og inn i det eksistensielle, mente Schopenhauer. Friedrich Nietzsche (1844–1900) var sterkt påvirket av disse tankene, særlig i sine tidlige år, og videreførte ideen om musikkens unike posisjon. I Die Geburt der Tragödie (Tragediens fødsel, 1872), skiller han mellom det apollinske i tilværelsen og det dionysiske. Guden Apollon representerer klarhet, oversikt og kontroll, mens Dionysos står for det som ikke kan underlegges tankemessig kontroll, som kaos og ekstase. Nietzsche knytter musikken til det dionysiske og dermed til livets urkraft, beruselse og enhet med naturen. For ham betyr det at musikk ikke bare formidler følelser, men også åpner for en dypere innsikt i menneskets eksistens og livets gåtefulle karakter. Musikk er en livsbekreftende kraft, mente han, en motvekt til intellektualisme, snobberi og rasjonalisme. Han var dypt fascinert av Richard Wagner, som han i en periode betraktet som en slags dionysisk frelser for menneskeheten, helt til det oppsto en personlig konflikt mellom dem.1 Nietzsche følte seg plutselig sveket av sin favorittkomponist, og dermed sviktet han musikken så det sang. Den gjennomgripende kraften han tidligere hadde sett i musikken, gjaldt plutselig ikke lenger.2 Nå betraktet han all kunst

1 Nietzsche, Friedrich. Wagners sak. Oversatt av Øystein Skar. Oslo: Spartacus Forlag, 2001.

2 Conway, D. (2012) A Companion to Friedrich Nietzsche; Life and Works. Camden House, p. 299

som urene banaliteter som kun beveget seg på tingenes overflate, som et naivt og løgnaktig bedrag. Det han tidligere hadde sagt om litteraturen og billedkunsten, religionen og vitenskapen, gjaldt nå også musikken: Alt sammen var bare meningsløs adspredelse og barnslig lek.

Han vendte seg nå fullt og helt mot den greske tragediediktningen som han mente var den eneste kunstformen som maktet å gi livets grusomhet en gyldig form. Bare en slik usentimental vilje til å møte livets uskjønnhet ansikt til ansikt hadde livets rett, hevdet han.3 De svake sjelene han følte seg omgitt av i sin samtid, manglet helt denne styrken til å ta inn over seg hva som er eksistensens grunn. Et slikt prosjekt krevde en overmenneskelig styrke – det krevde et overmenneske – og dermed handlet Nietzsches livsprosjekt frem til hans død i all hovedsak om selvovervinnelse. Han følte nå at han hadde avslørt menneskets selvbedrag en gang for alle, og slik sett var kommet til veis ende i sin tenkning. Alt håp og alle forestillinger om en forløsende vei videre herfra var en barnslig blindvei. Dermed stirret han rett ned i avgrunnen, som stirret tilbake på ham fra sitt bunnløse mørke. Og snart hadde nattemørket oppslukt Nietzsche fullstendig. 25. august 1900 døde han, alvorlig syk og sterkt mentalt svekket.

Etter hvert fikk jeg solistjobber på Den Norske Opera & Ballett og fikk også prøve meg på større internasjonale operascener. I 2010 debuterte jeg ved SemperOper i Dresden, det ikoniske operahuset hvor blant annet Wagner urfremførte Den flygende hollender, og fra 2011 var jeg fast ansatt som solist på Nasjonaloperaen. Samtidig var jeg aktiv innenfor norsk samtidsmusikk, et miljø sterkt preget av modernismen og dens ideer om at følelser og emosjoner forfører og sløver mer enn de gir innsikt. Når samtidsmusikken ofte ikke fikk meg til å føle noe

3 Schacht, R. (2001). Making life worth living: Nietzsche on art in The Birth of Tragedy. Oxford University Press, New York.

som helst – en opplevelse jeg syntes å dele med størstedelen av vårt publikum – var altså alt som det skulle være. Samtidskomponistenes frykt for å fremstå søtladent og sentimentalt gjorde at avstanden til publikum ble veldig stor. De neste årene var jeg med på over tjue urfremføringer av nyskrevet musikdramatikk. Problemet var at de aller fleste verkene – med noen få hederlige unntak – havnet i en skuff etter førstegangsframførelse.

Nå kan det jo være mange grunner til det, men min opplevelse var at frykten for å bli oppfattet som romantikere gjorde at komponistene veldig ofte havnet på andre siden av paradokset: Mange av verkene fremsto som rene akademiske øvelser, det var som om komponistene først og fremst skrev for hverandre.

Fornuft og følelser

Uten å vite det hadde jeg etter noen år i Oslo støtt på en kjent problemstilling innenfor kunst- og musikkmiljøet, nemlig uenigheten knyttet til hvordan man best skal forstå og tilnærme seg musikk: gjennom fornuft og analyse, eller gjennom følelser og intuitiv begeistring?

Jeg lærte også ganske raskt å skille mellom, på den ene siden, et romantisk kunstbegrep som innebærer en tro på at kunsten kan være en bro til noe større enn oss selv, noe transcendent, mystisk eller guddommelig, og på den andre siden et mer nøkternt kunstsyn som mener at kunst skal utforskes og nytes på egne premisser. Kunst for kunstens skyld, sies det da, et utsagn som innebærer at kunst ikke skal ha noe annet formål enn seg selv.

I denne boka drøfter jeg mange ulike musikkteoretiske perspektiv, men hele tiden med et håp om å åpne noen dører inn mot den klassiske musikkformen – dører som ikke alltid åpnes av seg selv når man googler eller søker i AI-modeller og andre nettjenester.

Kunstbegrepet har vært i stadig utvikling opp igjennom den vestlige kulturhistorien. I eldre tid, særlig i antikken og gjennom middelalderen, ble kunst forstått som tekné, et gresk begrep som viser til ferdighet, teknikk eller håndverk. Kunstbegrepet var altså nært knyttet til mestring av et fag, som maleri, skulptur, arkitektur eller musikk, med vekt på presisjon, tradisjon og lærte teknikker. En kunstner var rett og slett å forstå som en dyktig håndverker.

Denne forståelsen begynte å endre seg i løpet av renessansen, da kunstnerrollen fikk høyere status. Kunstneren ble i økende grad sett på som et geni med unike skaperevner, altså noe mye mer enn bare en håndverker. Både i renessansen og barokken handlet kunst om individuell kreativitet, fantasi og nyskaping, men fortsatt med fokus på det rent håndverksmessige som form og struktur.

Da klassisismen avløste barokken, ble det mer fokus på fornuft, orden, harmoni, balanse og formelle strukturer. Så kom romantikken, som betraktet kunst som noe mer enn bare en forfinet imitasjon av virkeligheten. Kunst ble nå sett på som et møte med noe høyere, enten det var naturens ånd, en guddommelig inspirasjon eller en universell sannhet som overskrider menneskelig logikk – en sannhetskilde plassert bortenfor og utenfor oss. En slik tankegang kom særlig til uttrykk i det filosofiske klimaet som oppsto rundt Hegel, Schelling og Goethe.4

I siste halvdel av 1800tallet oppsto realismen som en reaksjon på romantikkens dyrkning av det overskridende. Realistene ønsket å skildre verden slik den faktisk er, uten idealisering eller følelsesladet mystikk. Her var det fokus på hverdagslivet og vanlige mennesker, og et kritisk blikk på samfunn og maktstrukturer. Noen tiår senere fulgte modernistene opp realismens nøkternhet og gikk rett i strupen på det de opplevde som svermeri, sentimentalitet og føleri i kunsten. Nå var det fornuft, analyse og troen på vitenskapelig fremskritt som gjaldt.

4 Gamm, Gerhard (1997). Der deutsche Idealismus. Eine Einführung in die Philosophie von Fichte, Hegel und Schelling. Stuttgart.

Diskusjonen knyttet til om kunst best gripes gjennom fornuft eller sanselighet har røtter tilbake til antikkens filosofer. Preget av Pytagoréernes oppdagelse av at skjønnhet er nært knyttet til enkle tallforhold, betonte noen av antikkens filosofer den intellektuelle erkjennelsen fremfor den sanselige. Det ble hevdet at når noe fremstår vakkert for det menneskelige øyet, skyldes det at dette skjønne består av de rette forholdstall og proporsjoner og dermed kan sies å være arketypisk vakkert. Det vakre og sanne har altså å gjøre med noe ordnet og strukturert, en struktur som best kan erkjennes og gripes med og av fornuften.

Kritikere av et slikt syn hevdet at sann skjønnhet tvert imot unndrar seg fornuftens kontroll, fordi det vakre og sanne alltid springer ut av en helhet. Siden vår fornuftsbaserte bevissthet bare kan forstå ting ved å bryte alt opp i enkeltdeler, vil den aldri kunne gripe det overskridende, sanne og skjønne. I dette perspektivet betraktes skapende virksomhet som noe som bare skjer, nærmest som en naturkraft. Forsøk på å tvinge, lede eller disiplinere kunsten vil automatisk redusere kunstverket, ble det hevdet. Dermed blir det sanselige, spontane og emosjonelle den viktigste erkjennelsesformen i møte med kunst.

I Norge ble denne motsetningen i kunstsyn – om enn i moderert form – blant annet artikulert i disputten mellom Welhaven og Wergeland5, hvor Welhaven dyrket diktets form og mente at å dikte var en mental modningsprosess. Wergeland på sin side trodde på geniet og øyeblikkets inspirasjon. Form og regler betraktet han stort sett som begrensende og noe som bare reduserte det kunstneriske uttrykket.

5 Ustvedt, Y. (1994). Henrik Wergeland: en biografi. Oslo, Gyldendal.

Ideen med boka er med andre ord å sirkle inn hva klassisk musikk er, fange dens vesen og essens, og åpne feltet på nye måter. Mest av alt ønsker jeg å skape økt bevissthet rundt den klassiske musikkens evne til å berøre oss, enten man nå er utøver eller bare liker å lytte til klassisk musikk. Gjennom dette håper jeg å kunne tilrettelegge for rikere opplevelser i møte med den kraften som gjør at populariteten til mange av de klassiske komponister aldri ser ut til å falme – et fenomen som gjør det nærliggende å spørre: Hva er det som gjør denne musikken så slitesterk, så gjenkjennelig og levende også i dag?

Det er dette jeg vil utforske i en bok som er bygget opp som en reise fra det grunnleggende til det mer analytiske, fra det personlige til det filosofiske. Etter hvert kapittel gis det noen lytteeksempler som står i forhold til det som har vært tema i kapittelet.

Bokas struktur

I kapittel 1, Å forstå, oppleve og utøve klassisk musikk, drøfter jeg hvordan man med enkle midler kan avdekke noe ved den klassiske musikken som før var skjult for oss. Å forstå klassisk musikk er som å lære et språk – jo mer man lytter, jo dypere blir samtalen. Å oppleve klassisk musikk er som å reise i tid. Selv om hver historisk stilepoke representerer forskjellige uttrykk og formspråk, kan følelsene som ligger innbakt i musikken pakkes opp og gi mening også for oss i dag. Å utøve klassisk musikk er å tilføre egne livserfaringer og følelser, og dermed forsøke å smelte sammen med komponistens eget personlige uttrykk som ligger nedfelt i musikken.

I kapittel 2, Hva menes med klassisk musikk?, forsøker jeg å klargjøre hva vi egentlig snakker om når vi bruker begrepet klassisk musikk. Jeg tar for meg sjangerens egenart, trekker linjer tilbake til musikkens historiske røtter og introduserer noen av de sentrale temaene som går igjen i boka.

Kapittel 3, Et musikkhistorisk sveip, gir en oversikt over de sentrale stilepokene i musikkhistorien med vekt på stilmessige moter.

I kapittel 4, Musikk og følelser, reflekterer jeg over den klassiske musikkens følelsesmessige innhold. Gjennom sine mange lag kan klassisk vestlig musikk sies å være et depot for emosjonell erfaring og kunnskap på tvers av århundrer. Kunstformen uttrykker hele spekteret av livsfølelser og livserfaringer, erfaringer som har utspring i de ulike komponistenes personlige følelsesliv. Jeg prøver å vise hvordan vi – med enkle analyseredskaper og åpne sanser – kan finne måter å avkode musikkens følelsesmessige lag og dermed oppleve musikken på en dypere måte.

Dette leder naturlig over i kapittel 5, Musikk og mening, hvor jeg tar for meg spørsmålet om den klassiske musikkens funksjon og hensikt. Er et verk seg selv nok, eller bør vi søke etter en dypere mening i musikken? Med utgangspunkt i noen kunstteoretiske refleksjoner drøfter jeg her om klassisk musikk – på samme måte som filosofi, psykologi og religion – kan gi innsikt i det menneskelige, kanskje til og med det eksistensielle og det som ligger utenfor vår vanlige hverdagsbevissthet.

Kapittel 6, Utøveren, setter søkelyset på dem som formidler musikken. Hva kjennetegner en stor kunstner? Hva gjør at en bestemt framførelse berører oss, mens en annen oppleves mer intetsigende? Som utøver er det ikke nok å være flink; klassisk musikk handler om mer enn å spille raske noter. Det handler like mye om å tolke og gjøre musikken levende for publikum.

I tillegg kommer man ikke utenom prestasjonsangst når det gjelder utøvere av klassisk musikk. Frykten for å feile blir svært ofte altoverskyggende og kan virke nærmest lammende på en kunstner. Med utgangspunkt i faget prestasjonspsykologi drøfter jeg derfor i dette kapittelet også hvordan utøveren kan håndtere nerver og prestasjonsangst og bli bedre på å være best når det gjelder.

Et viktig grunnlag for forståelsen av klassisk musikk ligger i musikkens byggeklosser. I kapittel 7, Den klassiske musikkens form og tekstur, handler det om å tydeliggjøre de ulike lagene i musikken slik at vi kan bli mer aktivt deltagende, både som utøvere og som lyttere, og dermed få en dypere tilgang til både mening og uttrykk. Kapittelet forsøker å gjøre musikkformens indre logikk tilgjengelig for leseren. Gjennom en dypere forståelse av hvordan musikken er bygget opp, kan musikken tre klarere frem som fortelling, ikke bare som toner og klang.

I kapittel 8, Epoker og fremførelsespraksis, settes musikken inn i en historisk kontekst. Klassisk musikk er ikke én stil, men mange. Hver epoke har sitt særpreg, og musikken bør forstås og fremføres i lys av dette. Kapittelet presenterer både en kortfattet stilhistorisk oversikt og en praktisk tilnærming til hvordan ulike tiders musikk best tolkes og fremføres.

I kapittel 9, Den klassiske musikkens relevans og legitimitet i vår moderne tid, rettes blikket mot nåtiden. Her skal det handle om den klassiske musikkens plass i dagens samfunn og hvilke utfordringer og muligheter vi kan se for oss. Digitalisering og et enormt distribusjonsnettverk formidler nå all slags musikk, noe som gjør at den klassiske musikkens autoritet ikke lenger får stå uimotsagt.

Hvert kapittel i boka avsluttes med lytteforslag i forhold til det temaet som er drøftet i kapitlet. For enkelhets skyld refereres det da til YouTube, både fordi dette er gratis og fritt tilgjengelig, men også fordi YouTube gir et visuelt inntrykk. Tips for andre strømmetjenester for klassisk musikk er lagt inn sammen med litteraturreferanser i slutten av boka.

Skal kunst forstås eller oppleves? Klassisk musikk reiser nettopp dette spørsmålet. Vi kan nærme oss den intellektuelt og analytisk, men også rent følelsesmessig – slik forfatteren selv opplevde da Beethovens femte symfoni traff ham som et lyn som elleveåring.

Nils Harald Sødal – erfaren operasanger og musikkprofessor – inviterer her leseren til å oppdage hvordan klassisk musikk rommer lag av mening, følelser og livserfaringer. Gjennom personlige fortellinger, historisk bakgrunn, musikkfaglige perspektiver og lytteforslag viser han hvorfor musikken fortsatt lever og berører. Det handler om hva klassisk musikk egentlig er, hvordan den har utviklet seg og hvilken betydning den kan ha – både for samfunnet og for oss som enkeltmennesker. Han bringer inn sosiologiske, psykologiske og filosofiske perspektiver, diskuterer hva som gjør et verk eller en tolkning til «stor kunst», og gir innblikk i noen av utøverens mange utfordringer. Boken henvender seg til alle som liker musikk, og som ønsker å få mer ut av den rike verden av klassisk musikk som finnes i dag.

Nils Harald Sødal er professor ved Institutt for klassisk musikk, Universitetet i Agder og forskningsleder ved Operahøgskolen/ Kunsthøgskolen i Oslo. Han har vært solist ved Den Norske Opera & Ballett, skuespiller ved Det Norske Teatret og er også romanforfatter.

Forstå og oppleve KLASSISK MUSIKK (9788245058697)