Page 1

Vegard Bø Bahus (LL.M.) er advokat i Advokatfirmaet Bahus AS og dyreeier med særlig interesse for og kompetanse i dyrevelferdsrett. Bahus har gjennom flere år veiledet studenter innen rettsområdet ved Universitetet i Oslo samt representert klienter i en rekke rettslige tvister om dyrs velferd. I tillegg til sitt virke som advokat underviser Bahus i rettsvitenskap ved Universitetet i Agder og er sensor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

ISBN 978-82-450-2658-0

DYREVELFERDSRETT

Denne boken er en innføringsbok og en lærebok i dyrevelferdsrett og gir oversikt over et nytt og spennende rettsområde. Boken inneholder også et kapittel om dyreetikk og gir en fremstilling av bakgrunnen for prinsippene om god dyrevelferd og dyrs egenverdi. Spørsmålet om dyr bør ha rettslig handleevne, noe som drøftes i mange land, er også problematisert i boken. Dette er en bok som egner seg for alle som jobber med dyr, om det er som jurist, veterinær, dyreverner, gårdbruker eller i politiet.

Vegard Bø Bahus

Dyrevelferdsrett er et ungt rettsområde som omfatter reglene om hvordan dyr skal håndteres og tas vare på, regler om hjelpeplikten, avlivning, tilsyn og medisinsk behandling av dyr. I tillegg kommer regler om straff og sanksjoner overfor dem som mishandler dyr, eller ikke overholder regelverket, særregler om jakt, hundehold og fiske samt regler om naturmangfold, vern av truede dyrearter og rovdyrforvaltning.

YREVELFERDSRETT Vegard Bø Bahus


YREVELFERDSRETT Vegard Bø Bahus


Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2658-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde © shutterstock/kovalto1 Illustrasjon på s. 134 © istockphoto/Dreamcreation Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.


Forord Ideen til denne boken dukket opp etter en god samtale jeg hadde for om lag syv år siden med mangeårig leder av foreningen Dyrenes Beskytter i Kristiansand, Arnfrid Robstad. Hun spurte meg om det ikke fantes en innføringsbok i dyrevelferdsrett. I mitt arbeid som advokat i en rekke dyrevelferdssaker og som veileder for studenter som skriver masteravhandlinger i dyrevelferdsrett, har jeg også fått spørsmål om det ikke finnes en slik bok. Etter at ideen hadde modnet i et par år, tok jeg opp dette med forlagsredaktør Eva Rief som jeg jobbet sammen med i forbindelse med et annet bokprosjekt. Hun syntes ideen var god, og uten hennes iver og «fødselshjelp» hadde aldri dette bokprosjektet sett dagens lys. I tiden deretter har det vært mange forsinkelser og motbakker, men med fantastisk støtte fra familie, forlag og ikke minst fra seniorrådgiver Bjørnar Stavenes i Mattilsynet og professor Bjarne Olai Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har det lyktes å bli ferdig. Tusen takk for grundige og veloverveide innspill, Bjørnar og Bjarne! Det har løftet boken. Takk også for gode samtaler med venner i politiet, ved Universitetet i Oslo og Agder, i dyrevernforeninger som Dyrevernalliansen og Dyrebeskyttelsen, med bønder, jegere og fiskere i vennekretsen, med katteeiere, hundeeiere og hestefolk. Selv har vi to hester, hund og katt, og det falt derfor naturlig med en god del eksempler herfra. Jeg vil også takke Den faglitterære forfatterforening for økonomisk støtte til prosjektet, og for utrettelig innsats fra forlagsredaktør Marius Gulbranson Nordby som virkelig har gjort en enorm ekstrainnsats for at dette skulle lykkes. Hans innsikt som både kanineier og fagmann i miljørett og dyreetiske problemstillinger var god å støtte seg på. En siste takk til min Marianne som har latt meg holde på med skrivearbeidet i ferier og på utallige søndager når hun helst hadde sett at jeg var med på skiturer, støvsugde eller hjalp barna våre med lekser. Til Akira og Findus!


Innhold

1.

Innledning .......................................................................................

1.1 Hva er dyrevelferdsrett? ....................................................................... 1.2 Forhold til andre rettsområder ............................................................... 1.3 Rettskilder ....................................................................................... 1.3.1 Skrevne regler ............................................................................... 1.3.2 Lovforarbeider .............................................................................. 1.3.3 Rettspraksis ................................................................................. 1.3.4 Forvaltningspraksis......................................................................... 1.3.5 Internasjonale rettskilder .................................................................. 1.3.6 Fagkyndige uttalelser ...................................................................... 1.3.7 Formålsbetraktninger og reelle hensyn ................................................... 1.4 Definisjoner...................................................................................... 1.4.1 Dyr ........................................................................................... 1.4.2 Dyreholder .................................................................................. 1.4.3 Dyreeier ..................................................................................... 1.5 Videre fremstilling ..............................................................................

2. Historisk oversikt .............................................................................. 2.1 Utilitarismen og Brambellkommisjonen .................................................... 2.2 Utviklingen frem mot dyrevernloven av 1974 ............................................. 2.3 Fremveksten av moderne dyrevelferdslover i Norge og Norden .......................

3. 3.1

Overordnede rammer ........................................................................

Dyrevelferdsrett og dyreetikk ................................................................ 3.1.1 Dyreetikk .................................................................................... 3.1.2 Har dyr interesser? ......................................................................... 3.2 Dyrevelferdsrettens formål ................................................................... 3.2.1 God dyrevelferd ............................................................................ 3.2.2 Respekt for dyr.............................................................................. 3.2.3 Uønskede dyr ............................................................................... 3.3 Dyrs egenverdi.................................................................................. 3.3.1 Dyrs rettslige status ........................................................................ 3.3.2 Bør dyr ha rettslig handleevne? ........................................................... 3.4 Forbud mot vold og overgrep ................................................................ 3.4.1 Dyrevold .................................................................................... 3.4.2 Hensettelse i hjelpeløs tilstand ............................................................ 3.4.3 Seksuell bruk av dyr ........................................................................

11 12 13 14 14 15 16 16 17 19 20 21 21 24 27 29 31 33 34 35 37 38 39 42 43 44 44 45 46 47 49 51 52 54 55


8 dyrevelferdsrett

4.

Dyrehold .........................................................................................

4.1 God dyrevelferd ................................................................................ 4.1.1 Aktsomhetsnormen ........................................................................ 4.1.2 Ytre betingelser for godt dyrehold......................................................... 4.1.3 Krav om godt levemiljø ..................................................................... 4.1.4 Krav om oppholdsrom for dyr ............................................................. 4.1.5 Kravet om forsvarlige driftsformer for produksjonsdyr .................................. 4.1.6 Fysiske innretninger ........................................................................ 4.1.7 Kravet om godt tilsyn og stell .............................................................. 4.1.8 Bruk av dyr i konkurranser, stevner mv. ................................................... 4.1.9 Merking av dyr .............................................................................. 4.1.10 Transport av dyr ........................................................................... 4.1.11 Avl .......................................................................................... 4.1.12 Viltlevende dyr og utsetting av dyr i naturen ............................................ 4.2 Hva slags dyr kan holdes?..................................................................... 4.2.1 Forbudet mot å holde ville dyr ............................................................. 4.2.2 Vilkår om tilpasning til dyrehold ........................................................... 4.2.3 Øvrige krav ................................................................................. 4.2.4 Hva skjer med dyr som ikke kan holdes? .................................................. 4.3 Hvem kan holde dyr? .......................................................................... 4.3.1 Kompetansekrav til dyreholdere........................................................... 4.3.2 Krav til ferdigheter og skikkethet .......................................................... 4.3.3 Aldersgrensen .............................................................................. 4.3.4 Forbud mot å overlate dyr til ukyndige.................................................... 4.3.5 Forskrifter om krav til formell kompetanse ............................................... 4.3.6 Omsetning av dyr .......................................................................... 4.4 Krav om tillatelser ..............................................................................

5. 5.1

Hjelpe- og varslingsplikten .................................................................

Hjelpeplikten ................................................................................... 5.1.1 Påtreffe dyret ............................................................................... 5.1.2 Åpenbart sykt, skadet eller hjelpeløst ..................................................... 5.1.3 Plikten til å varsle eier, politi eller veterinær ............................................... 5.1.4 Omfanget av hjelpeplikten ................................................................ 5.1.5 Betalingsplikten ............................................................................ 5.1.6 Skadevolders hjelpeplikt ................................................................... 5.2 Varslingsplikten ................................................................................ 5.2.1 Når inntrer varslingsplikten? .............................................................. 5.2.2 Unntak fra varslingsplikten ................................................................

57 57 58 61 62 65 66 69 71 74 77 78 79 82 84 85 85 87 88 88 89 90 92 93 94 94 95 99 99 100 100 101 102 103 105 105 106 108

6. Forsøk og medisinsk behandling ......................................................... 111 6.1

Forsvarlig medisinsk behandling ............................................................ 112 6.1.1 Forsvarlighetsvurderingen................................................................. 112 6.1.2 Informasjonsplikten ........................................................................ 114


Innhold 9

6.1.3 Operative inngrep .......................................................................... 6.1.4 Unntak fra forsvarlighetskravet ........................................................... 6.1.5 Smertelindring.............................................................................. 6.2 Veterinærvirksomhet .......................................................................... 6.2.1 Krav til dyrehelsepersonell ................................................................. 6.2.2 Yrkesutøvelsen .............................................................................. 6.2.3 Det veterinærmedisinske rettsråd ......................................................... 6.3 Bruk av dyr i forsøk ............................................................................. 6.3.1 Prinsippene for bruk av dyr ................................................................ 6.3.2 Hvilke dyr kan brukes? ..................................................................... 6.3.3 Aksepterte formål .......................................................................... 6.3.4 Undervisning og medisinsk virksomhet ...................................................

7.

115 115 116 117 118 119 121 122 123 124 125 127

Jakt og avlivning av dyr....................................................................... 129

7.1

129 130 132 135 135 136 137 137 141 142 143

8.

Hunder og hundehold ....................................................................... 145

Jakt, fangst og fiske ............................................................................. 7.1.1 Forsvarlighetskravet ....................................................................... 7.1.2 Human jakt ................................................................................. 7.1.3 Fangst ....................................................................................... 7.1.4 Ettersøk av skadet vilt ...................................................................... 7.1.5 Forfølgningsretten .......................................................................... 7.2 Avlivning av dyr ................................................................................. 7.2.1 Forsvarlig avlivning ......................................................................... 7.2.2 Kravet om bedøvelse ....................................................................... 7.2.3 Avlivning i nødssituasjoner ................................................................. 7.2.4 Forbud mot avlivning som underholdning ................................................

8.1 Hundelovens bakgrunn og formål .......................................................... 8.2 Hundehold ...................................................................................... 8.2.1 Hundeholder ............................................................................... 8.2.2 Aktsomhetskravet .......................................................................... 8.2.3 Regler om sikring av hunder ............................................................... 8.2.4 Båndtvang .................................................................................. 8.3 Problematisk hundehold og løse hunder .................................................. 8.3.1 Sikkerhetstiltak ............................................................................. 8.3.2 Farlige hunder .............................................................................. 8.3.3 Løse hunder ................................................................................. 8.3.4 Nøds- og faresituasjoner .................................................................. 8.3.5 Forbud mot å ha hund .....................................................................

146 146 147 147 149 151 153 154 157 158 159 160

9. Artsforvaltning og miljøvern ............................................................... 163 9.1 Miljørettslige prinsipper ...................................................................... 164 9.1.1 Bærekraftig utvikling ....................................................................... 165


10 dyrevelferdsrett

9.1.2 Naturmangfold............................................................................. 9.1.3 Føre-var-prinsippet......................................................................... 9.1.4 Økosystemtilnærming og samlet belastning ............................................. 9.1.5 Best mulig lokalisering og best anvendbar teknologi .................................... 9.1.6 Kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaveren ......................... 9.2 Artsmangfoldet ................................................................................. 9.2.1 Fredningsprinsippet ........................................................................ 9.2.2 Uttak av vilt................................................................................. 9.2.3 Prioriterte arter ............................................................................. 9.2.4 Fremmede organismer ..................................................................... 9.3 Rovdyrforvaltningen ...........................................................................

10. 10.1 10.2 10.3 10.4 10.5

11.

165 166 167 167 168 168 170 172 173 175 177

Mattilsynet ..................................................................................... 181 Mattilsynets oppgaver og kompetanse ................................................... Enkelte saksbehandlingsregler ............................................................. Dyrevernnemndene .......................................................................... Gjennomføring av vedtak.................................................................... Kompensasjon til dyreholderen ............................................................

182 184 185 186 187

Sanksjoner og straff ......................................................................... 189

11.1 Opprettelse av «dyrepoliti» ................................................................. 11.2 Rettighetstap .................................................................................. 11.3 Overtredelsesgebyr .......................................................................... 11.4 Tvangsmulkt ................................................................................... 11.5 Straff............................................................................................. 11.5.1 Straffbarhetsvilkårene .................................................................... 11.5.2 Straffalternativene ........................................................................ 11.5.3 Unntak fra straff ........................................................................... 11.5.4 Forsøk og medvirkning ...................................................................

189 190 194 195 196 197 202 203 204

Lovregister ............................................................................................ 205 Forarbeider ........................................................................................... 213 Forskrifter ............................................................................................. 215 Internasjonal rett .................................................................................... 219 Domsregister ......................................................................................... 221 Litteratur ............................................................................................... 223 Artikler og nettsteder .............................................................................. 225


1. Innledning

Dyr har tradisjonelt i norsk rettstradisjon blitt betraktet som ting på lik linje med møbler og kjøretøyer. Samtidig har det i den allmenne rettsbevissthet blitt sett på som negativt å skade eller ikke å ta vare på dyrene sine.1 Det har også skjedd en markant utvikling i hvordan vi omgås dyr. Før ble mange dyr oppfattet som del av husholdningen, og det var en annen nærhet mellom dyreeier og hesten eller kyrne enn i dag. I dag blir mange dyr sett på som produksjonsfaktorer, og det er en betydelig avstand mellom dyreeieren og dyrene til vedkommende. Det er ikke uvanlig med besetninger på flere tusen dyr i dag, og det sier seg selv at noe nært forhold til alle dyrene blir uoppnåelig. Mange mennesker har ingen kunnskap om hvordan produksjonsdyr som kyr og høns har det. I stedet for å hente nyklekkede egg i hønsehuset kjøpes de ferdig pakket i butikken. For mange er ikke egg og kjøtt noe annerledes enn frukt og grønt. For barn kan det være en overraskelse at kjøttdeigen på pizzaen faktisk var et levende dyr. Samtidig har det blitt stadig flere kjæledyr, og mens kunnskapen om produksjonsdyr synker, bor stadig flere med hunder og katter i byer. Emnet for dyrevelferdsretten er rettsreglene som regulerer hvordan dyr skal sikres god velferd – alt fra krav til tilsyn og stell av dyr til regler om avlivning av dyr. Videre er det bestemmelser om organisering av administrative tilsynsmyndigheter – herunder Mattilsynet – og regler om sanksjoner og straff ved overtredelse av reglene. I denne innføringsboken skal det gis en oversikt over de viktigste rettsreglene innenfor dyrevelferdsretten. Den første dyrevernloven i Norge kom i 1935, men også kriminalloven av 1842 inneholdt forbud mot dyreplageri. Senere fikk vi en moderne dyrevernlov i 1974. Den någjeldende lov om dyrevelferd ble vedtatt 19. juni 2009 og trådte i kraft 1. januar 2010. Sammenlignet med tidligere lovgivning er dyrevelferdsloven av 2009 banebrytende i europeisk sammenheng ved at dyrs egenverdi anerkjennes. Mens

1 Se Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 14.


12 dyrevelferdsrett

fokus tidligere var å hindre at dyr lider nød, er fokus nå aktivt å legge til rette for god dyrevelferd. Det innebærer at det skal legges til rette for at dyrene trives og får utløp for sine naturlige behov samtidig som de skal beskyttes mot farer og unødige lidelser – herav navnendringen fra dyrevern til dyrevelferd. I forhold til mange andre land er dyrevelferden i Norge god. Det er imidlertid andre land i Europa som er lenger fremme eller like langt på mange områder innen dyrevelferd. Det er utarbeidet en internasjonal indeks av en britisk uavhengig organisasjon, World Animal Protection, i samarbeid med blant annet World Organisation for Animal Health (OIE), som rangerer Østerrike, Storbritannia og Sveits som landene med best dyrevelferd.2

1.1

Hva er dyrevelferdsrett?

Dyrevelferdsrett er et relativt nytt og ennå ikke klart definert rettsområde. Som på de fleste rettsområder blir det et spørsmål om hensiktsmessighet med hensyn til hva man tar med og hva man utelater. Kjernen av begrepet dyrevelferdsrett må imidlertid omfatte reglene som har betydning for dyrenes ve og vel. Det omfatter klart reglene om hvordan dyr skal håndteres og tas vare på, slik som regler om avlivning, stell og tilsyn. Videre innbefatter det regler om sanksjoner, så som straff og tap av retten til å holde dyr, samt regler om tilsyn med at reglene overholdes. Avgrensningen skjer gjennom faktiske problemstillinger og ikke gjennom rettslige kriterier. Utenfor kjernen har vi en rekke spesialregler som gjelder bestemte dyrearter eller bestemte aktiviteter. Hundeloven gjelder for menneskers hundehold, og viltloven gjelder for jakt. Disse lovene inneholder regler om dyrevelferd, og enkelte av disse regelsettene vil bli behandlet i denne boken fordi de er svært aktuelle for mange. Andre områder som særlig gjelder bestemte typer næringsvirksomheter, vil ikke bli behandlet i denne innføringsboken. Om reindriften er det gitt særregler i egen lov. Det er også gitt særregler for fisk i lov om laksefisk og innlandsfisk og i en egen lov om saltvannsfiske. Sjøpattedyr som hval, sel og hvalross omfattes ikke av viltloven siden de ikke lever på land, men omfattes av loven om havressurser. Disse særreglene vil ikke bli berørt i den videre fremstilling.

2 Se www.worldanimalprotection.org


1.

InnlednIng 13

Dyrevelferdsretten er miljørett i den forstand at dyrevelferdsretten handler om reguleringen av forholdet mellom dyr og mennesker gitt at dyr defineres som en naturressurs. Regler om biologisk mangfold, vern av dyrearter og sentrale miljørettslige prinsipper blir dermed også del av dyrevelferdsretten. Disse temaene har også stor aktualitet selv om de er utenfor kjerneområdet for dyrevelferdsretten, og vil derfor bli gjennomgått nærmere i et eget kapittel i denne fremstillingen.

1.2

Forhold til andre rettsområder

Dyrevelferdsrett er et rettsområde som både kan karakteriseres som spesiell forvaltningsrett og spesiell strafferett. En rekke bestemmelser, som bestemmelsene om tilsyn i dyrevelferdsloven § 30 og krav om registrering eller tillatelse i § 7, er av typisk forvaltningsrettslig karakter. Samtidig er blant annet bestemmelsene om straff i § 37 og om særskilte forbud i § 14 typisk strafferettslige. Man kan imidlertid også utlede enkelte vernebestemmelser og pliktbestemmelser av loven. Dersom man treffer et dyr i veikanten som er skadet etter påkjørsel og trenger hjelp, har man plikt til eventuelt å kontakte veterinær for å sikre at det får nødvendig medisinsk behandling. Denne hjelpeplikten som følger av dyrevelferdsloven § 4, er svært sentral og gjelder alle som påtreffer et dyr som trenger hjelp. Dette gjelder også varslingsplikten i § 5 som inneholder en plikt for alle til å varsle når man har grunn til å tro at dyr blir mishandlet. Samtidig har vi også vernebestemmelser for dyrene. Dyrene skal vernes mot mishandling eller mot å bli avlivet på en dyrevelferdsmessig uforsvarlig måte, jf. § 12. Dyrene har «rett» til at det blir stilt krav til hvordan de blir transportert, jf. § 11, og de har «rett» til at dyreholder gir dem tilsyn og stell, jf. § 24. I forvaltningsrettslig sammenheng er det svært vanlig at det er rettighetsfestet enkelte forhold. I dyrevelferdsretten blir det unaturlig å omtale vernebestemmelsene som rettighetsbestemmelser. Det er ingen rettighetssubjekter etter dyrevelferdsloven siden dyr ikke har rettslig handleevne. Samtidig er det etablert et forvaltningsorgan – Mattilsynet – som skal ha som primæroppgave å ivareta vernebestemmelsene. Dyrevelferdsretten har forbindelseslinjer til andre rettsområder som erstatningsrett, naturressurs- og miljørett, landbruksrett, helserett, EØS-rett og konkurranserett. Kunnskap om andre regelsett som eksempelvis forurensingsloven og diverse Europarådskonvensjoner og EU-forordninger er derfor viktig i dyrevelferdsretten. Enkelte tilstøtende regelsett vil bli behandlet i denne boken, og


14 dyrevelferdsrett

av den grunn er boken en innføringsbok i dyrenes rettsforhold, og ikke bare en innføring i dyrevelferdsloven.

1.3

Rettskilder

Rettskildebildet varierer ofte fra et rettsområde til et annet. I dyrevelferdsretten er særlig skrevne regler, lovforarbeider og forvaltningspraksis sentrale rettskilder. På enkelte områder er også rettspraksis en viktig rettskilde, eksempelvis for straff og tap av retten til å holde dyr. Internasjonale rettskilder har fått stadig større betydning i den senere tid. Her har vi konvensjoner og anbefalinger fra Europarådet og en rekke EU-direktiver (Den europeiske union (EU)) som har betydning i norsk rett gjennom EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)). De fleste moderne lover og forskrifter på dyrevelferdsrettens område er innledet med en formålsbestemmelse. Formålsbetraktninger har betydning ved tolkningen av de enkelte lovbestemmelser og for løsningen av spørsmål som ikke er direkte lovregulert. Her vil de mest sentrale nasjonale og internasjonale rettskildene bli redegjort for.

1.3.1 Skrevne regler Dyrevelferdsloven av 19. juni 2009 nr. 97 som trådte i kraft den 1. januar 2010, er den mest sentrale loven, men også en rekke andre lover har stor betydning på nærmere avgrensede delområder av dyrevelferdsretten. Eksempelvis gjelder loven om veterinærer og annet dyrehelsepersonell for medisinsk og kirurgisk behandling av dyr. Dyrevelferdsloven er en typisk fullmaktslov som delegerer til Kongen å gi nærmere utfyllende regler gjennom forskrifter. Det er hovedsakelig Landbruks- og matdepartementet som lager forskriftsregelverket, etter innspill fra Mattilsynet. Det er pr. i dag 59 gjeldende forskrifter som er gitt med hjemmel i ulike bestemmelser i dyrevelferdsloven.3 Som eksempel på utarbeidet forskrift har vi forskriften om næringsmessig transport av dyr, som er utarbeidet med hjemmel i lovens § 11 tredje ledd, og forskriften om avlivning av dyr etter lovens § 12. I praksis er

3 Foretatt søk etter forskrifter etter dyrevelferdsloven på www.lovdata.no den 27. november 2018.


1.

InnlednIng 15

forskriftsbestemmelsene svært viktige og noen ganger mer sentrale som rettskilde enn loven selv. Enkelte lovbestemmelser overlater i sin helhet til departementet å lage regler for enkelte områder. Lovens § 16 annet ledd gir hjemmel for å utarbeide forskrifter om merking av produkter som stammer fra dyr, uten å angi noen retningslinjer. Hjemmelen er ennå ikke benyttet. Det er foreløpig kun gitt forskrifter om sporbarhet med hjemmel i matloven ut fra næringsmiddel- og dyrehelsehensyn.4 Den utstrakte bruken av forskrifter har blitt kritisert fra enkelte hold fordi forskriftene kan begrense eller noen ganger også være i motstrid med de generelle prinsippene som fremkommer av lovbestemmelser.5 Eksempelvis var det et mål med en tidligere lovendring at man skulle gå over fra båsdrift til løsdrift for hold av storfe.6 Forskriften om hold av storfe bestemmer i § 7 at det er forbudt å bygge nye båsfjøs, men overgangsreglene i § 32 bestemmer at kravet om løsdrift først trer i kraft 1. januar 2034 for allerede eksisterende båsfjøs.

1.3.2 Lovforarbeider De mest sentrale lovforarbeidene til dyrevelferdsloven er stortingsmelding nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd og odelstingsproposisjon nr. 15 (2008– 2009) Om lov om dyrevelferd og innstilling til Odelstinget nr. 56 (2008–2009) fra næringskomiteen om lov om dyrevelferd. Andre relevante lover på dyrevelferdsrettens område har sine tilsvarende forarbeider. Forarbeidene er omfattende i forhold til dyrevelferdsloven og inneholder svært mange normative utsagn om hvordan lovens bestemmelser skal forstås, og hva som er bakgrunnen for bestemmelsene. Videre kan forarbeidene inneholde retningsgivende utsagn om hvordan fullmakter i loven skal brukes. Slike utsagn vil være styrende for hvordan bestemmelser i ulike forskrifter skal tolkes og anvendes. Forarbeidene til de ulike forskriftene er også relevante for tolkningen av forskriftsbestemmelsene. Sentrale forarbeider er høringsbrevene som departementet utarbeider sammen med forskriftsutkastet, der bakgrunnen og formålet med de ulike forskriftsbestemmelsene redegjøres for.

4 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 190–191. 5 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 26. 6 Se St.meld. nr. 12 (2002–2003) s. 161.


16 dyrevelferdsrett

1.3.3 Rettspraksis Rettspraksis er en viktig tolkningsfaktor, særlig der Høyesterett har uttalt seg om hvordan en regel skal forstås. Høyesterett har eksempelvis nylig uttalt seg om vilkårene for avlivning av hund etter hundelovens § 18 fjerde ledd (se punkt 8.3.1). Videre er rettspraksis i forhold til straffenivået ved brudd på dyrevelferdslovens bestemmelser svært viktig. Rettspraksis kan også ha betydning for hvordan man skal avveie ulike rettskildefaktorer mot hverandre, og for hvilken prøvelsesintensitet man skal underkaste vedtak fattet av forvaltningen. En slik avgjørelse er pelsdyrdommen fra Eidsivating lagmannsrett fra 1999 som ga uttrykk for en tilbakeholden prøvelse på områder som lovgiver hadde vurdert uttrykkelig.7 Det er også et moment at domstolene må være tilbakeholdne med å gripe inn på områder som lovgiver tidligere har vurdert og tatt særskilt stilling til. Det gjelder spesielt på områder hvor det foreligger store interessemotsetninger og hvor resultatet vil være avhengig av en avveining av en rekke motstridende hensyn. Det vises her til at det i nærværende sak i realiteten vil være spørsmål om et være eller ikke være for en hel næring som får offentlig støtte og som er viktig i distriktspolitisk sammenheng. En slik bred samfunnsmessig vurdering vil først og fremst være av politisk karakter, og domstolene må derfor være varsomme med å overprøve vurderinger som tidligere er foretatt av lovgiver, og hvor de faktiske forhold lovgiver bygget på, ikke har endret seg.

Her som ellers har underrettspraksis fra tingrettene og lagmannsrettene normalt begrenset betydning i forhold til høyesterettspraksis. Pelsdyrsaken ble anket til Høyesterett, men ble nektet fremmet. Man skal følgelig være forsiktig med å tillegge avgjørelsen for stor betydning.

1.3.4 Forvaltningspraksis Praksis fra Mattilsynet eller andre forvaltningsorganer kan ha betydning som rettskildefaktor der den kan ses på som uttrykk for en fast og konsekvent praksis fra myndighetenes side. Der det er avvikende praksis fra kontor til kontor, eller

7 Se LE-1999-306.


1.

InnlednIng 17

der det kun foreligger få enkeltstående avgjørelser, vil forvaltningspraksis ha liten eller ingen vekt. Mattilsynet har utarbeidet mange skriftlige veiledere for folk flest, eksempelvis for hold av akvarium, hund og ildere, som redegjør for pliktene man har som dyreholder.8 Videre er det utarbeidet en rekke veiledere for hvordan man skal forstå forskriftsbestemmelser som eksempelvis veilederen for transportører av levende fisk i brønnbåt av 19. september 2017 som utdyper det som fremkommer av forskriften om transport av akvakulturdyr.9 Til sist er det utarbeidet en rekke instrukser med hjemmel i forskriftsbestemmelser som blant annet regulerer kontrolloppgaver til inspektører, tilsynsveterinærer o.l. på ulike områder.10 Et forhold som taler imot å tillegge denne rettskildefaktor særlig vekt, er at den er vanskelig tilgjengelig og ikke publiseres gjennom eksempelvis Lovdata. Det er imidlertid noen relevante uttalelser fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen på dyrevelferdsrettens område. De har vekt siden forvaltningen normalt retter seg etter disse. De er allment tilgjengelige gjennom Lovdata. En uttalelse fra 3. oktober 2011 gjelder eksempelvis Mattilsynets manglende behandling av klage over at en bekymringsmelding ble henlagt.11

1.3.5 Internasjonale rettskilder De relevante internasjonale rettskildene faller i tre hovedgrupper. For det første er det EØS- og EU-rettslige rettsakter, dernest er det konvensjoner og uttalelser fra Europarådet, og til sist er det retningslinjer («codes») fra The World Organisation for Animal Health (OIE). Det varierer hvilken rettskildemessig vekt rettskildene har. De ulike EU-direktivene og forordningene har betydelig vekt ettersom Norges forpliktelser etter EØS-avtalen ved motstrid skal gå foran andre regler som regulerer samme forhold, ifølge EØS-loven § 2 første ledd. I dyrevelferdsloven § 38 er det bestemt at forskrifter som er vedtatt for å innfri Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, skal gå foran dyrevelferdslovens bestemmelser ved motstrid. Følgelig vil forskrifter i slike tilfeller være overordnet lovbestemmelser, noe som er et avvik fra ordinær praksis. 8 Se www.mattilsynet.no 9 Se forskrift 17. juni 2008 nr. 820 om transport av akvakulturdyr. 10 Se eksempelvis Instruks for selkjøttkontroll av 13. mars 2003 som regulerer oppgavene til tilsynsveterinæren i forbindelse med kontroll av selkjøtt, og Instruks fra Mattilsynet av 18. mars 2017 som regulerer oppfølging av kravene i økologiforskriften av 18. mars 2017 nr. 355. 11 Se SOM-2010-2482.


18 dyrevelferdsrett

Dyrevelferdsreguleringen i EU gjelder i første rekke følgende områder: hold av produksjonsdyr, transport, slakt, handel med dyr eller dyreprodukter, dyreforsøk, fangst ved bruk av dyrefeller og selskapsdyr. I Amsterdam-traktaten inngått i 1997 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll om dyrevern og dyrevelferd som blant annet fastslår at dyr er følende vesener, og at EUs institusjoner skal ta hensyn til dyrs velferd ved utformingen og gjennomføringen av sin politikk.12 Dette ble senere nedfelt i Lisboa-traktaten art. 13. Formålet med EUs regelutvikling på dette området er todelt: For det første skal harmoniserte regler på området lette handelen mellom medlemsstatene. For det andre skal velferden for dyr bedres med hensyn til dyrehold, transport og slakt. Dette har også medført endringer i nasjonal lovgivning. Både Østerrike, Frankrike, Nederland, Spania og Tyskland har nå vedtatt lovregler som fastslår at dyr ikke er ting. Det er en voksende kunnskap om dyrevelferd i hele EU-området. Roma-traktaten, som er det viktigste grunnlaget for EU-samarbeidet, ga hjemmel for EUs institusjoner til å vedta såkalt sekundærlovgivning. Direktiver og forordninger er de viktigste av disse. Forordninger er rettsakter som er bindende og direkte anvendelige i medlemslandene uten at de må innarbeides i nasjonal lovgivning. Direktivene er bindende når det gjelder den generelle målsettingen, men overlater til nasjonale organer å implementere disse. Det gjøres gjerne gjennom enten lov eller forskrift.13 Dette tosporede systemet følger også av EØS-avtalen. Vedlegg I til EØS-avtalen inneholder rettsakter om dyrevelferd og veterinære forhold. Det er vedtatt syv EØS-rettsakter om dyrevelferd som er implementert i Norge gjennom forskrifter. En av disse rettsaktene er EU-direktiv 2008/120/EF om fastsettelse av minstestandarder for vern av svin. Denne er senere implementert i svineforskriften som nå blant annet inneholder regler om rotemateriale (kvist, greiner, stubber mv.) som grisene kan bruke tiden på, og tiltak for å hindre slagsmål. Dette er regler som er inntatt i forskriften på grunn av EU-direktivet. En annen EØS-rettsakt er avlivningsforordning nr. 1099/2009 av 24. september 2009 om vern av dyr på tidspunktet for avlivning. Den er implementert i norsk rett blant annet gjennom avlivningsforskriften av 13. januar 2013 nr. 60. De andre rettsaktene gjelder produksjonsdyr, kalv, slaktekylling, forsøksdyr og transport. Europarådet har vedtatt konvensjoner på dyrevelferdsområdet som er bindende for alle medlemsland som har ratifisert konvensjonene. Statene forplikter seg da 12 Se Diesen 2016, s. 22–23. 13 Se Gjønnes og Knudtzon 1998, s. 15.


1.

InnlednIng 19

til å implementere konvensjonene i sine lover og forskrifter, men til forskjell fra EØS-regelverket er det ingen sanksjonsmuligheter overfor de statene som ikke forholder seg lojalt til disse forpliktelsene. Imidlertid er det meste av innholdet i konvensjonene blitt innarbeidet i EUs rettsakter og er dermed indirekte implementert i Norge gjennom EØS-avtalen.14 Det er vedtatt syv relevante konvensjoner som vedrører hold av produksjonsdyr, hold av kjæledyr, transport av dyr, beskyttelse av slaktedyr og beskyttelse av forsøksdyr. I tillegg er det vedtatt ulike anbefalinger om hold av ulike produksjonsdyr – blant annet for pelsdyr (22. juni 1999) og for oppdrettsfisk (5. desember 2005) – som skal være førende for tolkningen av norske forskriftsbestemmelser, ifølge forarbeidene.15 Til sist foreligger det en rekke retningslinjer («codes») fra OIE som er en internasjonal samarbeidsorganisasjon for dyrehelse og for medlemslandenes veterinære myndigheter.16 Alle handelsavtaler mellom ulike land bygger sine krav på de standarder som er utviklet av OIE innenfor transport av dyr på land, via båt og med fly, slakt av dyr for menneskelig konsum og avlivning av dyr på grunn av smittefare. OIE har hatt retningslinjer for dyrevern siden 2004, som oppdateres jevnlig. De finnes på OIEs hjemmeside www.oie.int.

1.3.6 Fagkyndige uttalelser Det er etablert fagkyndige råd og komiteer som avgir uttalelser som har betydelig faglig vekt ved vurderingen av dyrevelferdsmessige spørsmål. Tre av disse organene er Rådet for dyreetikk, Det veterinærmedisinske rettsråd og Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM).17 Rådet for dyreetikk er et uavhengig organ opprettet av Landbruksdepartementet i 1993 og skal blant annet holde seg orientert om og vurdere prinsipielle etiske sider ved alle typer dyrehold og bruk av dyr samt forholdene for viltlevende dyr. De har avgitt en rekke uttalelser som er lagt ut på deres hjemmeside www. radetfordyreetikk.no. Det veterinærmedisinske rettsråd er et organ som vurderer veterinærmedisinske spørsmål og fungerer som normgivende organ for å vurdere forsvarlig

14 15 16 17

Se Diesen 2016, s. 24. Se Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 15. Se Diesen 2016, s. 24. Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 452–453.


20 dyrevelferdsrett

veterinærpraksis. Det har vært i funksjon siden 1950 og har avgitt en rekke uttalelser i tvistesaker innen det veterinærmedisinske feltet, og er et lovpålagt organ etter dyrehelsepersonelloven (se punkt 6.2.3). Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har fungert siden 2004 og er Mattilsynets uavhengige rådgivende organ som foretar risikovurderinger av spørsmål knyttet til dyrehelse, trygg mat, dyrevelferd, plantehelse og kosmetikk. VKM har en egen faggruppe (dyrehelse og dyrevelferd) som består av erfarne etologer, biologer og veterinærer. Uttalelsene legges ut på deres hjemmeside www.vkm.no.

1.3.7 Formålsbetraktninger og reelle hensyn Formålsbetraktninger spiller en betydelig rolle som tolkningsfaktor på dyrevelferdsrettens område. En rekke lover på området har egne formålsbestemmelser, som dyrevelferdsloven § 1, hundeloven § 1 annet ledd og viltloven § 1. Formålet som bestemmelsene gir uttrykk for, er en sentral tolkningsfaktor ved anvendelsen av de ulike bestemmelsene i lovene. Eksempelvis vil det formål å fremme god dyrevelferd være førende for tolkningen av bestemmelsene om merking i dyrevelferdsloven § 10 og transport i § 11. Da man bestemte å bruke begrepet dyrevelferd i stedet for begrepet dyrevern i formålsbestemmelsen, ønsket departementet at man skulle sette dyrene i sentrum i større grad enn tidligere.18 Ved at man inkluderte at loven også skulle fremme respekten for dyr, utvidet man formålet ytterligere. Det er nå et strengere krav til dyrevelferd enn tidligere.19 Andre rettslige relevante hensyn ved tolkningen av bestemmelser på dyrevelferdsrettens område kan grupperes i to hovedgrupper. På den ene siden har man lovgivningstekniske hensyn som å sikre en mest mulig ensartet tolkning av samme begrep i ulike lover og bestemmelser, som f.eks. begrepene avlivning og dyreholder. På den annen side har man de mer utpregede reelle hensyn som den alminnelige rettsoppfatning i samfunnet eller hensynet til et godt resultat i det enkelte tilfelle. På dyrevelferdsrettens område ser man i større utstrekning enn på mange andre områder at det er nokså store politiske motsetninger når det gjelder hva som er god dyrevelferd. Den politiske debatten om pelsdyroppdrett er illustrerende i så måte, men også andre stridstemaer som avlivning av hannkyllinger fordi de ikke kan brukes i eggproduksjon, eller ulvejakt og hvalfangst har vært store nasjonale 18 Se Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 19. 19 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 24.


1.

InnlednIng 21

og internasjonale stridstemaer. Rettslig sett vil det være et viktig reelt hensyn å utvise tilbakeholdenhet med å gå inn i slike utpregede politiske diskusjoner, av respekt for lovgiverviljen og maktfordelingsprinsippet.

1.4

Definisjoner

Det er flere nøkkelbegreper som er viktige å definere nærmere for å kunne sette seg inn i et rettsområde. Det gjelder også i dyrevelferdsretten. Disse nøkkelbegrepene kan betegnes som såkalte koblingsord som innebærer at dersom man oppfyller visse vilkår og omfattes av begrepet, inntrer en rekke rettsvirkninger som i noen tilfeller omfatter rettigheter og forpliktelser. Det er særlig tre viktige koblingsord som må defineres innledningsvis i dyrevelferdsretten. Det er begrepene dyr, dyreeier og dyreholder. I andre sammenhenger er det også andre tilsvarende koblingsord, som begrepet hund i relasjon til hundeloven, begrepet jakt i relasjon til viltloven, samt mange andre tilsvarende begreper. Dette vil bli redegjort nærmere for der dette blir behandlet nærmere. Begrepet dyr som koblingsord innebærer det at visse vilkår må være oppfylt for at et vesen blir betegnet som et dyr. Dersom noe er et dyr, inntrer visse rettsvirkninger, som plikten til å hjelpe etter dyrevelferdsloven § 4. Denne plikten gjelder bare overfor de vesener som loven oppfatter som dyr, og ikke andre ting eller organismer. Tilsvarende vil en person som oppfyller vilkårene for å være dyreholder, utløse rettigheter og plikter som loven knytter til begrepet, slik som plikten til å gi dyr tilstrekkelig tilsyn etter § 24.

1.4.1 Dyr Et dyr kan defineres på ulike måter. En praktisk definisjon er at dyr er organismer som er flercellede og som trenger tilførsel av organiske næringsstoffer.20 Det skiller dyrene fra organismer som planter som ikke trenger organisk næring. Man kjenner til ca. 1 million nålevende dyrearter i dyreriket. Dyreriket dekker organismer fra enkle svamper til kompliserte ryggstrengdyr. Virveldyrene er ryggstrengdyr, noe som betyr at virveldyr er alle dyr med ryggrad, så som pattedyr, fisk, amfibier, fugler og krypdyr.21 Det er i alt ca. 64 000 registrerte virveldyrarter.

20 Se «Dyr» i Store norske leksikon. 21 Se «Virveldyr» i Store norske leksikon.


22 dyrevelferdsrett

Mennesket er et virveldyr i undergruppen pattedyr, men det er underforstått at mennesker ikke omfattes av loven. I forsøksdyrdirektivet er det presisert at reglene om primater bare gjelder «non-human primates»,22 men dette ble ansett som så selvfølgelig at det ikke kom med i forsøksdyrforskriften § 20. Fisk blir i mange sammenhenger holdt atskilt fra landdyr. Språklig skilles det ofte mellom «fiskevelferd» og «dyrevelferd» for landdyr. Rettslig sett er imidlertid fisk å anse som dyr på lik linje med landdyr. Det følger av dyrevelferdsloven § 2 første ledd hvilke dyrearter som er beskyttet. Alle virveldyr er omfattet, men de fleste dyrearter faller likevel utenfor. Definisjonen omfatter pattedyr (unntatt mennesket), fugler, krypdyr (slanger, krokodiller, skilpadder og øgler), amfibier (frosk, padder og salamandere) og fisk. Videre er blekksprut og honningbier omfattet selv om de ikke er virveldyr. Det innebærer en utvidelse i forhold til den tidligere dyrevernloven § 1. Til sist omfatter loven tifotkreps som heller ikke er virveldyr (krabber, reker, hummer og kreps), hvilket innebærer en innsnevring i forhold til den tidligere loven som omfattet alle krepsdyr. Loven skiller ikke mellom tamme og ville dyr. Det er heller ikke noe skille mellom kjæledyr, produksjonsdyr, sirkusdyr, forsøksdyr, skadedyr eller slaktedyr – for å nevne noen ulike eksempler på dyrekategorier. Dyrevelferdsloven får anvendelse for alle kategorier. Ufødte og uklekkede dyr (fostre) samt dyr på larvestadiet er omfattet dersom de på det stadiet har et sanseapparat tilsvarende dyrene som er omfattet av loven. I utgangspunktet faller dermed eksempelvis hønseegg utenfor, men befruktede egg der kyllingen er utviklet et stykke på vei, faller innenfor selv om kyllingen ennå ikke er ute av egget.

Dyrearter som ikke er positivt opplistet, faller utenfor lovens anvendelsesområde. Det gjelder andre bløtdyr enn blekksprut, andre insekter enn honningbier, edderkoppdyr, pigghuder som kråkeboller og sjøstjerner og andre krepsdyr enn tifotkreps.23

22 Se Rådsdirektiv 2010/63/EU av 22. september 2010 Art. 8. 23 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 27.


1.

InnlednIng 23

I den eldste dyrevernloven fra 1935 var ikke «dyr» spesifisert. Det skapte noen ganger tvil om hvilke dyrearter loven omfattet. Av den grunn innførte dyrevernloven av 1974 en nærmere presisering. I motivene til loven ble det på etisk grunnlag drøftet om ikke laverestående arter som fluer og mark burde vært omfattet siden enkelte avlivningsmetoder utvilsomt medfører en «langpining», som eksempelvis fiske med levende agn, eller klebrig fluepapir. Komiteen som forberedte dyrevernloven av 1974, fant imidlertid at det ikke ville være praktisk mulig eller ønskelig å gi loven et så vidt anvendelsesområde.24

I forbindelse med vedtakelsen av den nye dyrevelferdsloven ble lovens utvalg av dyr som faller inn under loven, begrunnet med dyrs evne til sansing i form av positive og negative følelser.25 Dyrs evne til å ha følelser er videre vektlagt som moment.26 I den forbindelse la man til grunn Vitenskapskomiteens faglige vurderinger. Når det eksempelvis gjelder honningbier, er det vanskelig å fastslå om de har evne til positive og negative opplevelser, men lovgiver la vekt på andre hensyn fordi bier er avanserte insekter og er underlagt tilsyn etter matloven siden de holdes for matproduksjon. Det at honningbier er omfattet av loven, utelukker alle andre biearter som eksempelvis humler. Rent vitenskapelig er det vanskelig å sette et skille mellom honningbier og andre biearter. Vi kan vanskelig slå fast at honningbier eksempelvis opplever smerte i større grad enn andre biearter. Det er større grunn til å tro at humler har bedre forutsetninger for å ha både positive og negative følelser siden deres hjerne er mer utviklet enn honningbiers hjerne.27 Uansett er det nokså unikt i forhold til andre land at den norske loven inkluderer en insektart. Det finnes om lag syv honningbiearter, men det er kun den europeiske honningbien som finnes i Norge og som loven dermed omfatter.28

24 Se Ot.prp. nr. 27 (1973–74) s. 29. 25 Se Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 21. 26 Se St.meld. nr. 12 (2002–2003) s. 24. 27 Se www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0960982211005446 og www.science.sciencemag.org/ content/353/6307/1529 28 E-post-korrespondanse med Eirik Søvik.


24 dyrevelferdsrett

Lovens avgrensningskriterium kan vurderes som uhensiktsmessig all den tid det er usikkert hva man eksempelvis skal regne som smerteopplevelser, og hvilke arter som evner å oppleve det. I øvrige nordiske land, som i Sverige, har man unnlatt å la slike vurderinger være utslagsgivende, men i stedet latt de fleste av lovens bestemmelser få anvendelse på alle holdte dyr – også virvelløse dyr som for eksempel vandrende pinner og edderkopper.29

1.4.2 Dyreholder En dyreholder er både eieren av dyret og eventuelle innehavere. Som regel er det én og samme person, men noen ganger kan det være flere dyreholdere til ett og samme dyr. Hva som skal til for å bli ansett som dyreholder, er i forarbeidene angitt til en person som har ansvaret for dyr, permanent eller midlertidig.30 Med begrepet person menes som tidligere nevnt både en fysisk og en juridisk person. I slakteridommen fra Høyesterett ble et slakteri holdt ansvarlig for feilfôring av sau.31 Slakteriet hadde ansvaret for dyrene i eiers fravær. Som regel er eierskapet til dyret og hvem som er dyreholder, én og samme person, men ikke alltid. Dersom man eksempelvis setter ut en hest på fôr, vil fôrverten være dyreholder mens eieren ikke lenger holder hesten. I andre sammenhenger kan dyreeieren være et større selskap, som eksempelvis eier av lakseoppdrettsanlegg, mens de enkelte anlegg og deres ansatte er de som holder dyrene. Et upersonlig selskap som et aksjeselskap eller en forening kan imidlertid også godt være dyreholder.32 Det er praktisk at dyrevernforeninger i perioder har påtatt seg ansvaret for å holde et dyr i omplasseringsøyemed. Etter noen dager eller uker vil dyreholdet bli overført til den som overtar dyret. Dyreeiere har plikt til å sørge for at dyret tas hånd om av en dyreholder som er kompetent. Det kan medføre ansvar for dyreeieren om man setter bort dyret til en person som ikke bør holde dyr – eksempelvis dersom man overlater ansvaret for en hund til et barn.33 Dyreeieren vil imidlertid ikke kunne holdes ansvarlig dersom det ikke er noen foranledning til å gjøre nærmere undersøkelser. Det er gjerne begrensede muligheter for å kunne avklare om et dyrepensjonat eller en transportør har den nødvendige kompetanse til å kunne ta vare på dyr. 29 30 31 32 33

Se Diesen 2016, s. 18. Se Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 93. Se Rt. 2009 s. 1595. Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 74. Se LH-2002-786 der eierne ikke hadde sikret at dyrene ble tatt hånd om av en kompetent røkter.


1.

InnlednIng 25

Dyrepensjonater skal følge forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr, der kompetansekravet er innskjerpet. Dyreeierne kan derfor ikke holdes ansvarlig om personell ved et dyrepensjonat ikke overholder sine forpliktelser etter dyrevelferdsloven, fordi de skal kunne ha tillit til at dyrepensjonatene tar hånd om dyrene.

Begrepet dyreholder er som nevnt nytt i dyrevelferdsloven. I dyrevernloven sondret man mellom eier og den som har dyr «i si varetekt». Bestemmelsene om tilsyn av dyr i dyrevernloven § 5 og plikten til å ha dyr i egnet tilholdsrom i § 4 gjaldt både for eiere og innehavere av dyr. Av teorien fremgår det at reglene skulle gjelde for alle som hadde tilknytning til dyr som var under en eller annen form for kontroll.34 Man uttalte gjerne at man måtte ha besittelsen av dyret for at man kunne sies å ha det i sin varetekt. Det er uklart om begrepet dyreholder etter dyrevelferdsloven rekker videre enn det å være innehaver. Lovens forarbeider gir ikke noe entydig svar på det. Samtidig er det en tendens i retning av å styrke dyrevelferden. Det kan tale for at personer som tidligere ikke ble sett på som innehaver av dyret – eksempelvis en som passet på en hund mens eieren var på reise en langhelg – i dag vil bli sett på som dyreholder. Stenevik og Mejdell uttaler seg i en slik retning idet de sondrer mellom å være dyreholder i vid forstand og det å være en mer permanent dyreholder.35 Det kan ha gode grunner for seg å tolke begrepet dyreholder videre i noen sammenhenger f.eks. i relasjon til bestemmelsene om tilsyn og kompetansekrav, men snevrere i andre sammenhenger som i relasjon til betalingsplikt for nødhjelp. Det vil innebære at det skal mer til for å bli ansett for å være dyreholder i relasjon til betalingsplikt og mindre for å være dyreholder i relasjon til reglene om tilsyn. På den annen side gjør dette rettstilstanden mindre forutsigbar, og etter min oppfatning taler derfor de beste grunner for at begrepet dyreholder har samme innhold i alle relasjoner.

I den eldste dyrevernloven (av 1935) gjaldt en rekke regler kun for dyreeiere og ikke for innehavere eller besittere av dyr. Det gjaldt eksempelvis regelen om tilholdsrom

34 Se Frøslie 1997, s. 49. 35 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 59.


26 dyrevelferdsrett

for dyr.36 Med den någjeldende dyrevelferdsloven gjelder de fleste regler også for dyreholdere. Av forarbeidenes premiss kan det utledes at man må ha påtatt seg ansvaret for dyret for å kunne betraktes som dyreholder. Konkludent adferd kan i den relasjon likestilles med at man uttrykkelig påtar seg ansvaret ved avtale og lignende. Dersom man eksempelvis gir husly til en katt som er kommet bort fra sin rette eier, og katten fortsetter å komme tilbake for husly, mat og stell, vil det etter noe tid skapes et avhengighetsforhold mellom katten og den nye omsorgsgiveren. Etter noen dager vil båndet som er etablert, innebære at man anses som dyreholder. Hvor lang tid som kan anses som tilstrekkelig for å etablere dette båndet, vil avhenge av hvor omfattende omsorg som gis til katten, og hvilken situasjon katten er i. Er det snakk om en syk, hjelpeløs kattunge, taler gode grunner for at det ikke skal stilles strenge krav til omsorgens varighet for at man skal anses for å være dyreholder. Annerledes vil det kunne være for en frisk, fullvoksen, ukastrert hannkatt. Det har fra Mattilsynets side (på deres hjemmeside og i andre sammenhenger) blitt uttalt at dersom man begynner å mate en eller flere katter og dette medfører at katten(e) oppholder seg i nærheten med forventning om å bli fôret, vil det innebære at man blir dyreholder.37 Etter min oppfatning må det kreves mer for å etablere et ansvarsforhold for katten enn å gi den mat. Det finnes tilfeller der man ønsker å hjelpe kattene gjennom en streng vinter ved å gi dem mat. Det vil – slik jeg ser det – ikke innebære at man får status som dyreholder. Det å gi fugler mat på fôringsbrett eller med fuglenek gjennom vinteren medfører ikke at man blir dyreholder for fuglene. Ved å fôre ville dyr som elg, villrein, grevling og forvillede, eierløse katter vil man uansett aldri kunne anses for å bli en dyreholder til disse. Dersom man imidlertid fanger ville dyr og holder dem i fangenskap, eksempelvis fanger villhjort for å drive med oppdrett, er man å anse som dyreholder.38 Antagelig vil man også oppnå et eierskap til disse dyrene siden de holdes i fangenskap med sikte på oppdrett. Dersom siktemålet med dyreholdet er kortvarig rehabilitering av et sykt eller skadd dyr for å tilbakeføre det i sitt naturlige miljø, anses det unaturlig å kunne

36 Se Frøslie 1997, s. 41. 37 Se www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/gjeldende_regelverk/veiledere/tilsynsveileder__katt.16905/ binary/Tilsynsveileder%20-%20katt 38 Se forskrift om hold av vilt i fangenskap og om oppdrett av vilt i innhegnet område.


1.

InnlednIng 27

oppnå eierskap til dyret. Dette ut fra en alminnelig forståelse av sondringen mellom domestiserte og ville dyr på bakgrunn av bl.a. viltloven og naturmangfoldloven.39 Dyr som ikke omfattes av denne vilt- og naturmangfoldlovgivningen og som derfor ikke anses som ville, kan man derimot eie og holde selv om de i andre sammenhenger betraktes som ville. Dette gjelder eksempelvis elefanter, løver og ville dyr i dyreparker og sirkus som ikke er en del av norsk fauna og som derfor ikke anses som ville etter viltloven § 2.

1.4.3 Dyreeier Hvem som anses som eier av dyr, reguleres av andre regelsett enn dyrevelferdslovgivningen. Det er alminnelige formuerettslige regler og prinsipper som regulerer eierskapet og eventuell overdragelse av dyr. Avtalerettslige regler kommer til anvendelse ved overføring av eiendomsretten til dyr og eventuelt mislighold (forsinkelse og mangler) av avtalen. Dersom man kjøper et dyr av en privatperson, vil kjøpslovens bestemmelser regulere risikoens overgang, betaling av kjøpesummen, reklamasjon og mangelsbeføyelser dersom ikke kontrakten man har inngått, regulerer forholdet særskilt. Kjøper man en hest eller hund av en oppdretter eller en annen profesjonell aktør, vil forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse. En rekke bestemmelser i forbrukerkjøpsloven kan ikke fravikes ved avtale til ugunst for forbrukeren. Med hensyn til kjøpsrettslige regler om mangler er det ved kjøp av dyr enkelte særegenheter som er fastslått i rettspraksis. Eksempelvis regnes kjøp av dyr som hovedregel som spesiekjøp og ikke genuskjøp. Det betyr at man ikke uten særlig avtale kan omlevere et kjøp av eksempelvis en hest med en annen hest dersom den er halt eller syk. De regnes som gjenstander som ikke er ombyttbare. Denne regelen kan ikke anvendes unntaksfritt. Dersom man eksempelvis kjøper et visst kvantum leppefisk til bruk i oppdrettsnæringen og det viser seg at leppefisken ikke overlevde transporten, vil nok leppefisken kunne omleveres med annen leppefisk.

Eierskap til dyr gir en rekke rettigheter. Det omfatter de klassiske eierbeføyelsene som man har til gjenstander og ting i sin alminnelighet. Dyr anses i norsk rett

39 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 74–75.


28 dyrevelferdsrett

som ting, og følgelig har en eier tinglige rettigheter til dyrene sine.40 Dyr kan eksempelvis pantsettes, og man kan stille sin buskap som sikkerhet for banklån.41 Dyr anses som løsøregjenstander, og dersom utenforstående skader dyrene, så kan gjerningsmannen anmeldes og straffes for skadeverk etter straffeloven §§ 351–353. Det har vært diskutert om det skulle oppstilles særlige krav til eierskap til dyr. Blant annet drøftes dette i en dom fra Oslo tingrett av 10. mai 2004 der det uttales: «Tilegnelse/okkupasjon av kattene kan i seg selv ikke være tilstrekkelig for erverv av eiendomsrett. For at kattene skal kunne anses som eide, må de etter rettens syn ha blitt holdt som kjæledyr av en dyreeier og i den forbindelse ha blitt sosialiserte overfor mennesker. Av dyreetiske årsaker bør det også stilles krav til katteeieren. For å oppnå de rettigheter som tilkommer en eier, bør kattefangeren etter tingrettens syn ha vist at han/hun er i stand til å oppfylle de plikter som følger med dyrehold.»42

Slik jeg leser dette, oppstiller retten de samme kompetansekrav for å kunne anses som eier av et dyr som gjelder for dyreholdere. Disse følger av dyrevelferdsloven § 6 og vil bli behandlet nedenfor i punkt 4.3.1. Etter dette lar det seg ikke gjøre å oppstille noe faktisk skille mellom eierskap og dyrehold. Tilbake gjenstår at det er et formelt skille. En eier – enten han er blitt det i kraft av avtale eller tilegnelse på annen måte – har formelt sett en rekke juridiske rettigheter og plikter som ikke dyreholderen har. Eieren kan selge eller gi bort dyret. Det er som hovedregel eieren som beslutter avlivning etter dyrevelferdsloven § 12. Ellers kan dyreholderen etter avtale ha fått overført til seg en rekke beføyelser som typisk faller inn under eierskapet (plikt til å forsikre dyret, rett til å selge avkom mv.), med den konsekvens at skillelinjen mellom eierskap og dyrehold i praksis blir svært liten.

40 Se Stenevik og Mejdell 2011, s. 22. 41 Se panteloven § 3-9 (2) der dyr kan omfattes av løsørepant. 42 TOSLO-2003-6765 på s. 5.


Vegard Bø Bahus (LL.M.) er advokat i Advokatfirmaet Bahus AS og dyreeier med særlig interesse for og kompetanse i dyrevelferdsrett. Bahus har gjennom flere år veiledet studenter innen rettsområdet ved Universitetet i Oslo samt representert klienter i en rekke rettslige tvister om dyrs velferd. I tillegg til sitt virke som advokat underviser Bahus i rettsvitenskap ved Universitetet i Agder og er sensor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

ISBN 978-82-450-2658-0

DYREVELFERDSRETT

Denne boken er en innføringsbok og en lærebok i dyrevelferdsrett og gir oversikt over et nytt og spennende rettsområde. Boken inneholder også et kapittel om dyreetikk og gir en fremstilling av bakgrunnen for prinsippene om god dyrevelferd og dyrs egenverdi. Spørsmålet om dyr bør ha rettslig handleevne, noe som drøftes i mange land, er også problematisert i boken. Dette er en bok som egner seg for alle som jobber med dyr, om det er som jurist, veterinær, dyreverner, gårdbruker eller i politiet.

Vegard Bø Bahus

Dyrevelferdsrett er et ungt rettsområde som omfatter reglene om hvordan dyr skal håndteres og tas vare på, regler om hjelpeplikten, avlivning, tilsyn og medisinsk behandling av dyr. I tillegg kommer regler om straff og sanksjoner overfor dem som mishandler dyr, eller ikke overholder regelverket, særregler om jakt, hundehold og fiske samt regler om naturmangfold, vern av truede dyrearter og rovdyrforvaltning.

YREVELFERDSRETT Vegard Bø Bahus

Profile for Fagbokforlaget

Dyrevelferdsrett  

Dyrevelferdsrett