KapItteL 1: INNLedNINg 19
mer. Norton (2013) bruker begrepet forestilte fellesskap (etter Anderson, 1991) for å beskrive dette. Hvis elevene forestiller seg at de kan få tilgang til slike fellesskap, vil det altså kunne øke elevenes innsats. Skole og utdanning ses som ei investering i framtida for de fleste innlærere, og andrespråksdidaktikken må derfor ta høyde for elevenes aspirasjoner når det gjelder egen identitet – hvem de ønsker å være og hvilke fellesskap de ønsker å bli en del av.
1.4 Et sosiokulturelt syn på språk Sosiokulturelle tilnærminger i andrespråksopplæringa er tufta på et sosiokulturelt perspektiv på språk, det vil si at en ser språket som et grunnleggende sosialt fenomen som er integrert i og forma av sosiale og kulturelle forhold. Språkforskning med utgangspunkt i dette perspektivet på språk vil ofte kretse omkring hvordan språk blir brukt i ulike sammenhenger, og om forbindelsene mellom språk og språklæring og identitets- og maktforhold. Interessen for samspillet mellom språklige og sosiokulturelle forhold skiller den sosiokulturelle språkforskninga fra den mer strukturorienterte språkvitenskapen, som først og fremst er opptatt av å kartlegge språkets strukturelle sider, gjerne som et uttrykk for menneskets natur og mentale kapasitet. Forholdet mellom et strukturorientert språksyn og et sosiokulturelt perspektiv på språk har tradisjonelt blitt omtalt som en interesse for henholdsvis språkinterne eller språkeksterne forhold. Fra et sosiokulturelt ståsted er dette et kunstig skille. Begrepa antyder at språkstrukturer eksisterer uavhengig av språkbrukerne, og at språk kan utforskes uavhengig av sosiale og kulturelle forhold (f.eks. Brunstad, 2001, s. 8–10). Det er ikke minst unaturlig å holde struktur og bruk atskilt i språkopplæringssammenheng. Språkkompetanse dreier seg åpenbart ikke bare om å kunne skru sammen grammatiske setninger. Å mestre et språk handler også om å kunne tilpasse språkbruken sin til stadig skiftende sosiale og kulturelle forhold, og å kunne fortolke andres språkhandlinger i ulike kontekster. Figur 1.1 nedafor er Rampton og Holmes’ (2019) framstilling av det Silverstein (1985) har omtalt som det totale lingvistiske faktum (eng. ‘the total linguistic fact’). Omtalen deres av modellen utdyper samspillet av delkompetanser når vi bruker språk:
