Bruk av mønstertekster (eksempeltekster) er som nevnt en del av en lang pedagogisk tradisjon. Jonas Bakken (2014) refererer til skriveøvelser i antikkens greske retorskoler, der elever, etter å ha hørt og lest tekster, skulle kunne gjenfortelle dem med utgangspunkt i fortellingsmønstre. Han viser også til at elever «skulle skrive tekster, som lignet på ekte taler» (2014:110). Det poengteres at elever lettere ville tilegne seg skriveferdigheter, dersom de fikk eksemplariske tekster som oppskrifter for hvordan de skulle gå fram. Riktignok mente de gamle retorikere at elevene deres skulle oppmuntres til å finne en personlig stil, men kunnskapen mønstertekstene ga, var skriverens «sikringskost». Dagrun Skjelbred uttrykker det slik: «Bruk av skrivemodeller eller mønstertekster er trolig den eldste skrivepedagogikken vi kjenner» (2010:132). Denne skrivepedagogikken kom til å leve videre. Skjelbred viser til at bruk av skrivemønster var en dominerende metodikk i latinskolen og det som fra 1808 ble kalt «den lærde skole». Viktig i latinstudiet var å studere de latinske auktores, dvs. de beste forfatterne. «De latinske auktores ble brukt som modeller, dvs. modeller for hvordan en tekst kunne formuleres og disponeres, og for hvordan forfatterne kunne tenke og argumentere» (Aase 2002:55). Man kan hevde at det førte til en mekanisk imitasjonsskriving. Laila Aase viser likevel til at bruk av modelltekster kan vise vei mot en mer selvstendig uttrykksform (op.cit.). Tilhengere av bruk av modelltekster mente og mener stadig at eksempeltekstene gir en nødvendig trygghet for mange skrivere og en forutsetning for i neste omgang å kunne utvikle en egen skrivestil, men balansen mellom fasthet og frihet er en kontinuerlig skrivedidaktisk diskusjon. Frøydis Hertzberg og Kristin Helstad viser til faste tekstmønstre og ritualiserte prosedyrer for skriving som gode, læringsstøttende aktiviteter, men poengterer samtidig faren ved det samme for å hindre en utvikling av det de kaller autentisk tekstkompetanse (2013:228ff). Inn på 1900-tallet endrer synet på bruk av mønstertekster seg. «På 1900-tallet finner vi nye tanker om at skolens skriving skal ha en frigjørende funksjon. Idealet for språk og stil blir barnets naturlige uttrykksform, og arbeid etter mønster blir sett på som direkte skadelig» (Aase 2002:78). Et gjentatt synspunkt er at for mye formell oppmerksomhet hemmer utviklingen av en selvstendig skriver. Noe som likevel kom til å bli viet formell oppmerksomhet, var sjangerbegrepet. I morsmålsundervisningens barndom var brevet den viktigste sjangeren. «Vi ser at sjangerrepertoaret er smalt, elevene skal først og fremst lære å skrive brev» (Skjelbred (2010:121). Det vises til at brevet var «det praktiske livs sjanger», en kommunikativ sjanger med en mottaker i den andre enden. Et hundreår senere ble arbeidet med skriving i forskjellige sjangere sterkt vektlagt. I M74 introduseres vi for lange lister med sjangere. Gjennom litteraturen skulle elevene få språklige forbilder gjennom lesing av et rikt tilbud av ulike teksttyper. Tilgang til litteratur og språklige forbilder er likevel vagere uttrykt som del av en skriveundervisning enn nåværende plans vektlegging av eksempeltekster: Elevene skal etter gjeldende læreplan kunne
38
Kåre Kverndokken