KARI
VEVATNE og
ELISABETH WILLUMSEN (red.)
Gerontologiske perspektiver OM Å ELDES
Gerontologiske perspektiver
Kari
Vevatne og Elisabeth Willumsen (red.)
Gerontologiske perspektiver
Om å eldes
Copyright © 2025 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2025 / 1. opplag 2025
ISBN: 978-82-450-4942-8
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design ved forlaget
Omslagsdesign ved forlaget
Omslagsfoto: © Guaxinim / Shutterstock
Sangen på s. 177: Copyright © Tekst: Odd Nordstoga. Trykt med tillatelse.
Sjiraff av Steinar Barstad på s. 181. Barstad, Steinar. (2020). PERRONG: Bæssfardikt. Trykt med tillatelse.
«Ta mi hand» av Tarjei Vesaas fra Liv ved straumen: dikt. Gyldendal, 1970.
Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51 5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Lise Fjeldstad
Forord
«Eit liv er ein himmel med skyer på før mørkret kjem.» Jon Fosse ga meg denne replikken i stykket «Draum om hausten». Det er 25 år siden.
Nå som jeg har levd de fleste av mine år, ligger ordene «før mørkret kjem» dirrende nær.
Noen år senere spilte jeg Den eldre kvinna i Jon Fosses «Svevn». Hun mister gradvis alle ferdigheter og funksjoner, en aldringsprosess som foregår inntil døden ubønnhørlig setter punktum. Forundringen, fortvilelsen og sorgen ved å oppleve at kroppen svikter, viser Fosse oss i Den eldre kvinna. Det at livet er noe som har vært, ikke noe som skal komme. Det var et skremmende landskap å gi seg inn i. Fosse rørte ved min uro.
Nå kjenner jeg dette landskapet godt. I egen kropp. I eget sinn.
Å bli syk, å bli gammel, hva er det? Det er et kontinuerlig fall. Det er sjokket og erkjennelsen over at vi, gradvis eller plutselig, mister kontrollen over vårt eget liv. Det er som å leve i en konstant tilstand av tap. Tap av førlighet, tap av rekkevidde, tap av verdighet.
For ikke lenge siden fikk jeg mitt tredje barnebarn. Borg heter han. Han var ikke så mange månedene gammel da han greide å heise seg opp med de sterke, små armene sine og stå på egne ben. Smil, kyss og klemmer møtte ham. Det boblet av glede i den vesle kroppen. Han hadde jo mestret noe nytt, han hadde klart det han hadde satt seg fore, og vi som så på, jublet.
Om åtti år vil Borg kanskje ikke lenger kunne reise seg fra sengen alene. Bena hans vil ikke lenger være sterke nok, de lubne nevene vil være tynne, benete hender, han vil trenge hjelp for å komme seg opp. Da lyser ikke Borg av styrke, men av skjørhet, ja til og med skam.
Det å føle skam, det er noe vi eldre er gode til. Men er det så rart? Et helt liv har vi blitt heiet på, rost og belønnet hver gang vi mestret noe. Vi er blitt oppdratt til å prestere. Til å være best. Sove i egen seng. Gå. Spise med skje. Gå på do alene. Knytte skolissene. Løpe fortere. Hoppe lenger.
Når du er gammel, er det ingen som heier på deg lenger. Det kommer ingen jubel når du klarer å karre deg ned trappen eller bort til postkassen.
Når jeg hører politikere si at vi eldre må ta ansvar for vår egen alderdom, føler jeg et dypt sinne. Dette skal de ikke fortelle oss, for det vet vi! Det de skal fortelle oss, er at den dagen vi ikke klarer å knytte skolissene, ikke greier å komme oss opp fra sengen, ikke klarer å gå på do alene – da skal vi få hjelp. En helseminister skal være som en mor som passer på oss i det øyeblikket vi igjen blir som barn. Hun skal forsikre oss om at det er
trygt å bli gammel. Fortelle oss at det ikke er noen skam at vi ikke lenger klarer enkelte ting. Tvert imot, det å eldes er naturlig! Det skulle bare mangle at vi orker mindre, at hodet fungerer langsommere, at kroppen svekkes og ikke lenger vil lystre. Slik er det når vi har vært så heldige å ha fått leve i mange år.
Som skuespiller må du leve med følelseslivet ditt høyt oppe. Du må også ha teknikker for å bruke dette følelseslivet. Du kan ikke bare «late som», ikke bare spille en situasjon. Du må leve den! Det samme gjelder helsearbeidere. De må ha følelsene sine parat og teknikker til å finne dem og bruke dem til det beste for pasientene. Å leve i en slik følelsesmessig beredskap er slitsomt og tappende til tider, det vet jeg. Men det er også veldig givende.
Utallige ganger har jeg fått spørsmålet: Hva er din styrke som skuespiller? Og jeg har aldri nølt med å svare: «Følelsesmessig mot.»
Jeg måtte bruke mitt følelsesmessige mot da jeg for ikke lenge siden, ganske høylytt, kritiserte daværende helse- og omsorgsminister, Ingvild Kjerkol (les saken i Dagens Medisin, 24.01.2023). Hun uttalte: «Lise Fjeldstad er skuespiller, hun bruker sterke følelsesmessige uttrykk, men det er en avsporing.» Nei, kjære helseminister, følelser er ingen avsporing. Det er sakens kjerne!
Forholdet mellom den som gir fysisk og psykisk omsorg og den som mottar dette, er et lite kjærlighetsforhold. Det er en intimitet mellom den som gir og den som får. Hvordan greier man å mobilisere så mye overskudd, har jeg ofte tenkt om dem som jobber i eldreomsorgen. Gamle og syke mennesker kan jo ofte være vrange, irritable og sinte, rett og slett helt umulige. Hvordan greier helsearbeidere å la være å svare med samme mynt, slik vi har så lett for i nære relasjoner.
Forstår man omkostningene ved dette yrket? Det tror jeg ikke. Det å kontinuerlig leve med bånd som blir klippet over, å oppleve at tiden ikke strekker til for å kunne gi varme, få strukket ut en hånd. Det er krevende arbeid og burde være et høystatusyrke med tilsvarende høy lønn, men det er det ikke.
Det trengs flere hender i sykepleien og i eldreomsorgen. Ikke bare til å tømme bekken, løfte og bære, men til å holde, støtte og stryke. Hender som har tid til å snakke hjertets språk.
Et av de siste diktene Tarjei Vesaas skrev før han døde, heter «Ta mi hand». Disse tre første versene synes jeg burde være et mantra for våre politikere, for alle som arbeider med eldre og syke – ja, for oss alle.
Det eldgamle, heite ønsket:
Ta mi hand.
I alle tider det siste og det viktigaste:
Ta mi hand og før meg, før eg fell.
Ta mi hand og reis meg opp så eg kan gå dei få stega.
Det er fem, eller kanskje sju.
La meg få gå dei og koma over streken såleis, med andletet fram.
Er redd å bli liggande med andletet nedi, fem steg frå streken, andletet i saur og søppel, det er difor.
«Eit liv er ein himmel med skyer på før mørkret kjem.»
Mitt liv har hatt en del skyer. Lette pudderskyer og svarte uværsskyer. Og mørket har jo ligget der et sted. Alltid.
Men himmelen min har for det meste vært blå, blå, blå! Og det er fordi jeg har opplevd så mye kjærlighet. Fått gi så mye kjærlighet.
Kjærligheten er det viktigste i alle menneskers liv. Enten vi vil det eller ikke, enten vi forstår det eller ikke, er det hva Kjærligheten gjør, eller ikke gjør med oss som styrer og former livene våre.
Så lær deg å lytte til følelsene dine. Lær deg å stole på følelsene dine. Og øv deg på å vise følelsesmessig mot.
Følelser er nøkkelordet.
Nei, nøkkelordet er: Kjærlighet.
Hamsun sa følgende om kjærlighet: Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennom hans hjerne. Da han sa: «Bli Lys!» ble det kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han ville intet ha ugjort igjen derav. Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.
Lise Fjeldstad, skuespiller
Anne Helle Valle
Forord
Hva vil det si å bli eldre?
Da jeg startet min reise som aldringsaktivist, fant jeg ingen god definisjon på aldring. Å bli eldre er noe som starter idet man pensjonerer seg, virket det som. Men det er jo ikke sant. I møtet med en aldersbasert kategorisering, der «eldre» altså er mennesker over 65, følte jeg behovet for å lage min egen definisjon. Med ønske om å synliggjøre at aldring er et livslangt fenomen, og med behov for å understreke at vi alle sitter i samme båt, begynte jeg på aldring som tiden som går, og som forandrer oss og verden rundt oss
Vi eldes fra det sekundet egget blir befruktet og begynner å dele seg. Vi blir litt eldre hver eneste dag, hvert eneste sekund. I begynnelsen av livet kaller man aldring for «utvikling». Er det for å understreke håpet, målrettetheten og veksten som ligger i denne endringsdynamikken? Når går vi fra å utvikle oss til å eldes? Ligger det ikke håp og vekst i aldringen?
Både utvikling og aldring er vekst, tap og endring. Barn mister tusenvis av synapser idet hjernen skjønner at det er norsk og ikke alle verdens språk den skal satse på. Vi får dårligere syn fra elleveårsalderen. Kroppen endrer seg i ujevnt tempo, og hjernen fortsetter å lage nye forbindelser helt til det siste. Mye av det vi forbinder med aldring, er fordommer, og vi overser hvor mye utvikling og skapende kraft aldringen rommer.
I denne boken vil du finne mange kloke og kraftfulle perspektiver på hva det vil si å bli eldre, og hvordan vi bedre kan forstå aldringens kraft og muligheter. Å bli eldre foregår i kraft av endringer i oss som både kan beskrives medisinsk, psykologisk, sosialt og eksistensielt. Noe mange glemmer, er jo at aldringen står i et gjensidig avhengighetsforhold til verden rundt; kan man føle seg gammel fordi huset plutselig blir vanskelig å holde rent og bevege seg rundt i? Hvordan endres min verdi i fellesskapet med økende alder? Hvordan kan vi holde våre funksjoner i sving så lenge som mulig? Kan jeg faktisk være en verdifull deltaker i ulike fellesskap også med redusert funksjon?
Vi tenker i liten grad over at vi blir eldre. Som samfunn tillater vi oss for ofte å snakke om aldring og eldre som noe negativt og krevende, og vi refererer til «de eldre» som en gruppe vi ikke selv er en del av. Er det en gruppe vi alle skal bli en del av, er det jo «de eldre». Vi må snakke med større solidaritet og nysgjerrighet om aldringen! Hvorfor er vi ikke flinkere til å løfte frem aldringsforbilder? Hvordan kan vi inspirere hverandre til gode aldringsforløp som ikke innebærer en kamp mot aldringen, men en samlet innsats for en bedre alderdom? Solidaritet med aldring er solidaritet med oss selv i fremtiden.
Vi er for første gang flere eldre enn yngre i verden. Det sies at verdiene i et samfunn kommer til syne i hvordan vi behandler små barn og eldre mennesker. Politikere og media har tradisjonelt hatt fokus på sykehjemsplasser når vi snakker om velferd. I det siste har det blitt tydelig at aldersforskyvningen i populasjonen er en større samfunnsøkologisk velferdskrise enn vi har forstått. Antallet arbeidstakere bak hver pensjonist halveres, og vi må spare til vår egen pensjon. Kommuner må legge ned skoler for å kunne gi lovpålagte tjenester til de eldste, noe som øker fraflytting og tvinger fremtidens eldre inn til byene. Familien må i større grad ta vare på sine eldre, noe som truer kvinners helse og sysselsetting ettersom omsorg tradisjonelt er ubetalt kvinnearbeid. Velferd vil fra i dag og fremover i større grad behandles som en personlig utfordring, heller enn en fellesskapstrygghet. Er du gammel og syk, bør du også kunne ta vare på deg selv. Hvordan kommer den pågående diskusjonen om aktiv dødshjelp til å påvirkes av manglende helsepersonell, et fokus på individets ansvar for egen helse og velferd, og katastrofale kommunebudsjett?
Det høres kanskje dystopisk ut, men gitt aldringens glemte verdi og tapte status i dagens samfunn står vi overfor harde og vanskelige verdikamper de neste tiårene. Da er en felles forståelse for hva aldring er – og kan være – en samlende og kraftfull faktor. Aldersdiskriminering finnes overalt, og synes å være en av de siste formene for diskriminering som unnslipper våre ellers høye krav til etikk og inkludering. Eldre kuttes ut av forskning, nedprioriteres i psykiatrien, eldre arbeidstakere diskrimineres mest av alle grupper i arbeidslivet, og koblingen mellom ungdommelighet og verdi synes å være udiskutabel. I møte med diskriminering og nedvurdering av de eldre må vi på nytt minne hverandre på at det er en sterk og grunnleggende kobling mellom kvalitet og tiden som går. Kvalitet trenger tid for å utvikle seg: Å være en bærer av kultur og historie forutsetter at du har hatt tid til å lytte, forstå og reflektere. Å ikke bekymre seg unødig er bare mulig dersom du har vært ute et par vinternetter før, og forstår hva du faktisk bør være redd for. Å være en som kan ta de smarteste snarveiene fordi du kjenner landskapet best av alle, krever at du kjenner terrenget godt i all slags vær gjennom alle årstider. Å være en som vet hvilke verdier vi bør satse på, forutsetter tid til å se hva som rakner og hva som står gjennom mange stormer. Å være en som forstår hvilke ideer som er verdifulle og hvilke som er tomme eller utdaterte, krever tid til å feile og prøve igjen, mange ganger. Eldre overskuer livet på en annen måte enn unge. Ikke alle eldre er kloke, men aldringen er en forutsetning for klokskap. Jeg håper denne boken gjør deg litt klokere, og forsterker ditt engasjement for aldringens vilkår.
God lesning.
Anna Helle-Valle, psykolog og aldringsaktivist
Innhold
Kapittel
Kapittel
Kapittel 13
Norge står foran en betydelig demografisk endring. Allerede i 2031 vil det være flere eldre enn unge, og innen 2050 vil hver fjerde nordmann være over 70 år. Hvordan skal vi som samfunn møte både utfordringer og muligheter knyttet til en aldrende befolkning?
Denne boken undersøker alderdom som en livsprosess preget av overganger og relasjoner – fra aktivt og selvstendig liv til sårbare faser med behov for støtte. Erfarne fagpersoner fra blant annet medisin, psykologi, sosialfag, teknologi og teologi bidrar med tverrfaglige perspektiver på aldringens fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle dimensjoner.
Med forankring i et humanistisk menneskesyn løfter boken frem relasjonenes betydning, den enkeltes iboende verdighet og nødvendigheten av tverrprofesjonelt samarbeid i møte med aldringens kompleksitet.
Boken henvender seg særlig til studenter og yrkesutøvere innen helse- og sosialfag, men gir samtidig verdifull innsikt til alle som ønsker å forstå, forholde seg til og forberede seg på alderdom – både faglig og personlig.
Gjennom tretten kapitler belyses temaer som aldringens overganger, velferdsteknologi, etiske dilemmaer, minnearbeid, tro og livssyn, bolig og omsorg, og livet i møte med døden. Dette er en bok som søker å styrke kunnskapsgrunnlaget for fremtidens omsorg og samtidig åpne for refleksjon om aldringens betydning i den enkeltes liv.
Boken innledes med forord av Lise Fjeldstad og Anna Helle-Valle.
