Page 1


Det hev ei rosa sprunge Etter ein tysk salme frå 1500-talet ved Peter Hognestad (1927)

Det hev ei rosa sprunge Ut av ei rot so grann, Som federne hev sunge, Av Jesse rot ho rann, Og var ein blome blid Midt i den kalde vinter Ved myrke midnattstid.

Um denne rosa eine Er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, Bar rosa til vår jord. Og herrens miskunnsmakt Det store under gjorde Som var i spådom sagt.

Guds rosa ljuvleg angar Og skin i jordlivs natt. Når hennar ljos oss fangar, Ho vert vår beste skatt. Me syng i englelag: No er det født ein Frelsar, Og natti vart til dag.

Julerosa – Helleborus niger – er opphavet til denne songen, fordi ho vart sett på som eit symbol for Jesu fødsel og Jomfru Maria si kraft. Planta blømer frå desember til mars, og blomane opnar seg ved midnattstid. Dette botaniske underet, at ei plante kan bløma i den myrkaste tida på året, har gjeve grobotn for mange legender om julerosa. Eigentleg høyrer ho ikkje til rosefamilien,

men til soleiene. Niger betyr svart, og røtene på planta er svarte og svært giftige. Dei har vore brukte både som gift og som medisin, mellom anna for å kurera visse typar sinnslidingar. Det er i det heile teke svært mange ting ved denne planta som kan brukast som symbol på det gode og det sterke, kjærleikens makt over myrkret og som i denne songen: det kristne underet.


innhald herborg kr åkevik ruth lillegr aven herbjørg wassmo odd nordstoga | stein versto vigdis hjorth hafiz svein tindberg margreth olin jon fosse maria parr h.c. andersen per w. schulze r agnar hovland agnes r avatn selma lagerlöf jan osk ar utnem luk as | matteus k arl ove knausgård

2 4 9 22 25 29 30 35 40 42 46 48 52 55 59 73 75 77 80

Velkommen Kyrkjegard, julekveld, igjen og igjen Julerosa Maria på veg Julaften Nr 284. Frå persisk ved Johannes Gjerdåker Ein gud for dei fattige og for dei kloke Historiene på kroppen Nattsalme Eselet Snippen. Frå dansk ved Olav H. Hauge Julekortets historie Ragnar Hovlands juleråd Juleblues Legenden om Julrosorna Barnet Juleevangeliet Julegaver | Julenisser Det hev ei rosa sprunge

© det norsk e sa ml aget 2015 www. samlaget. no r eda k tør: herborg kråkevik r eda ksjon: kjersti instefjord og bente riise *** gr a fisk for mgi va r: au d gloppen | bl æst si de 8: © anna-eva bergman | adagp, paris | bono, oslo 2015. foto: øystein thorvaldsen hok si de 17: fondation hans hartung anna-eva bergman, antibes © anna-eva bergman | adagp, paris | bono, oslo 2015 side 54: © fredrik stabel | bono 2015 side 1, 23, 52–53, 75, 80 : illust r a sjon fr å j uleroser 1895, 1915, 1904 og 1915, 1884, 1895 side 75: bi belt ek st en er hen ta f r å bi bel 2011 © bi belselsk a pet. at tgj e v en med løy v e omslagsillustrasjon: anne-lise knoff. baroniet rosendal slottet fra 1665 tekstane til karl ove knausgård er henta frå om vinteren, oktober (2015) a ns va r leg r eda k tør: a ni ta t v et en u tgi va r: egmon t pu blishing, oslo 2015 t ry k k: egmon t pr in t ing serv ice isbn 978-82-429-5332-2

Takk til alle som har hjelpt dette heftet fram!


Og var ein blome blid midt i den kalde vinter ved myrke midnattstid.

Kjære lesar! Det er ei stor gleda for meg å ynskja velkommen inn i Julerose-verda! Tradisjonar er viktige for meg, viss dei gjer oss godt, og det å fornya og aktualisera gløymde tradisjonar synest eg er svært meiningsfullt. Heftet du no held i handa, er det fyrste i sitt slag sidan 1944. Det var forleggjaren Ernst Bojesen som fyrst gav ut Juleroser i København i 1881, og sidan spreidde desse populære hefta seg til heile Skandinavia. Hefta var fulle av forteljingar, dikt og kunstverk frå nokre av dei fremste forfattarane, kunstnarane og tenkjarane i samtida hans. Dei var svært vakre, med kunstverk som ein kunne hefta ut og ramma inn. Foreldra mine samla på desse gamle hefta. Dei låg alltid framme i julestova vår då eg vaks opp. Me måtte opna dei med andakt, for dei var skjøre og måtte takast varsamt i. Dei såg gamle ut, men historiene som eg las, verka, som all kunst gjer, nye og treffande. Eg hugsar eg lurte på kvifor det ikkje vart laga slike vakre hefte lenger, og eg ynskte at mange fleire enn eg og familien min skulle få lov til å halda desse hefta i hendene kvar jul. Bojesen sa at det han ville med julehefta, var å «vække lidt god læselyst, lidt god kunstsans og i øvrigt ved juletid at fremkalde bløde stemninger og harmløse smil». Som debuterande redaktør stiller eg meg trygt bak dette mottoet, og takkar for at han starta denne tradisjonen som Samlaget, Egmont og eg no tek opp att. Men eg tenkjer òg at me lever i ei heilt anna tid enn det Bojesen gjorde, og at den forseggjorde

2

illust r a sjon f r å j uleroser 1881

estetikken og evna vår til fordjuping har mykje hardare kår i vår tid. Sjølv ynskjer eg meg at Juleroser skal inspirera oss til å feira den jula som hegnar om det stemningsfulle og får oss til å sjå det skjønne, slik ein gjer når ein sit omkring eit juletre og ser dei levande ljosa brenna sakte heilt ned. Det er noko anna enn å setja stikkontakten i og la dei elektriske ljosa brenna imens ein stressar rundt for å nå alt som me kjenner oss forplikta til. Eg trur me er mange som treng noko med innhald i omkring jula, då me elles vert nedleste med jugl, forbrukskrav og materialisme. Sterke litteratur- og kunstopplevingar kan vera ei motvekt til den tomheita det kanskje er lett å kjenna på når dei fine og barnslege forventningane våre ikkje alltid vert oppfylte. Då kan eit vakkert julehefte vera godt å ha. Og kanskje erstatta den høgtida nokon av oss saknar. Høgtid for meg kan vera når ein forfattar set ord på noko eg kjenner er sant. Alle dei me har invitert til å skriva i Juleroser 2015, har denne evna: Herbjørg Wassmo, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Jon Fosse, Ruth Lillegraven, Ragnar Hovland, Agnes Ravatn, Maria Parr og Stein Versto. Me i redaksjonen ynskte oss ein skarp samfunnsdebattant til å skriva om det kristne nestekjærleiksbodet, sidan mange av oss har det så godt at jula rett og slett set fyr på det dårlege samvitet. Margreth Olin svarte på utfordringa med ein tekst midt mellom diktet og dokumentaren. Det var i Midtausten det største juleunderet skjed-


de. Skodespelaren Svein Tindberg har reist der i mange år og lese seg klok på jødedom, islam og kristendom. Teksten hans rommar ei stor overrasking og eit tankevekkjande fellesskap mellom dei tre verdsreligionane I gamle Juleroser var det ofte ein andakt. Me har valt å ta med grunnteksten for alle desse andaktane, nemleg Juleevangeliet, og presten Jan Oskar Utnem har skrive ei inderleg grunngjeving for kvifor den urgamle forteljinga har sin plass i eit moderne julehefte. Noko anna ein alltid fann i dei gamle hefta, var opplysande tekstar om populære emne. Det er heldigvis enno populært å senda julekort i posten, og historikaren og julekortspesialisten Per Schulze har laga ein collage om historia til julekorta. Me ynskjer at det skandinaviske skal stå sterkt i heftet. Difor illustrerer danske Esben Hanefeldt Kristensen svenske Selma Lagerlöfs forteljing «Legenden om julrosorna», fyrste gong publisert i Juleroser sitt jubileumshefte i 1915. Det elles så urnorske kunstnarparet Olav H. Hauge og Bodil Cappelen er representerte med ei omsetjing og tolking av H.C. Andersens eventyr «Snippen». Og eit julehefte med respekt for tradisjonen bør vel ha med ein ny song kvart år? Odd Nordstoga fann fram diktet «Maria på veg» av Stein Versto og lanserer for fyrste gong ein song via notar. For dei kunnige er det berre å finna fram gitaren eller setja seg ved pianoet og oppdaga den nye julesongen. Dei som verken vil musisera eller lesa, kan gå på kunstutstilling rundt i heftet vårt. Me er stolte over samlinga vår. Ørnulf Opdahl bidreg sjenerøst med tre måleri, og det eine kan heftast ut og hengjast opp. Juleroser skal kvart år ha ein av dei fremste samtidskunstnarane med, og eg er svært glad for at Opdahl er med i år! Anna-Eva Bergman var svensk-norsk og har permanent utstilling etter seg i Picasso-museet i Antibes. Ho laga mange sterke bilete inspirerte av nordnorske landskap. Fredrik Stabel var ein uforlikneleg teiknar og humorist, som me gler oss stort over å ha med.

For samtidas Helle Kaarem er ljoset og fargane viktig, og å få fram det romlege og tvitydige, og motsetnaden mellom det transparente og det tette. Esben Hanefelt Kristensen er nok Danmarks mest særeigne illustratør, og Lene Ask ein av dei viktigaste illustratørane i Norge. Ashraf Khoffash er ein palestinsk fotokunstnar for fyrste gong presentert i ei norsk utgjeving. Anne-Lise Knoff var aktiv kunstnar i tida etter at Juleroser gjekk inn i 1944, og fram til ho døydde i 2005. Eg håpar at me i kvart hefte framover kan sjå oss tilbake og ta med ein kunstnar frå Juleroser sine tapte år. Bileta hennar er som skapte for juleheftet vårt, og takka vera familien hennar er ho også sjenerøst representert. Redaktørar ynskjer seg ofte ein raud tråd, og i eit julehefte bør den vera ekstra raud. Vegen inn til Julerose-verda i år går gjennom portalen til Baroniet Rosendal, måla av Anne-Lise Knoff. Dei som har vore der veit at dei vakraste rosene ventar på oss der inne. Og kven veit; om vinteren når alle dei prangande rosene søv, blømer det kanskje ein blome blid i slottssnøen – ei julerose. Denne audmjuke, men knallsterke planta har på forunderleg vis fletta seg inn i banda mellom tekstane og vore ei rettesnor når me har valt ut bilete. Når du, kjære lesar, lukkar heftet, seier me farvel for denne gong med songen «Det hev ei rosa sprunge». Opphavet til denne teksten var faktisk den vesle, kvite vinterrosa. Nett som denne rosa blømer når verda er på sitt myrkaste, og difor kanskje gler menneske endå meir enn bløminga om våren, håpar eg at Juleroser vil lysa opp i den myrke tida fram mot jul og gjera det stemningsfullt i heimane våre.

«... når hennar ljos oss fangar ho vert vår beste skatt...» Med ynske om ei god jul til oss alle.


ør nulf opdahl | Desemberkveld – Ålesund | 1995


Ruth Lillegraven

kyrkjegard, julekveld, igjen og igjen alt skal minne alt skal likne alt skal lukte av granbar og grønsåpe og gamle dagar klokka fem skal klokkene ringe og så skal det vere stille heilt stille skal det vere ikkje ein bil på vegen ikkje eit fly på himmelen

5


berre vatnet og fjella og snøen snøen som skal falle og falle i tunge filler til fonner og fokk

alle dei som no ligg under mold under stein under snø

snøen som skal falle og falle

men andleta deira kan me sjå

til me nesten ikkje kan sjå steinane dei ligg under

andleta deira som liknar kvarandre

nesten ikkje kan sjå gravene dei ligg i alle fedrane og mødrene alle brødrene og søstrene alle sønene og døtrene 6

alle dei som ein gong har levd her på denne staden

slik steinane liknar slik namna liknar slik julekveldane og åra liknar


slik lindetrea kring kyrkjegarden liknar seg sjølve og på same tid alltid skiftar blir grøne og gule og så kvite att

slik skal det vere slik skal det alltid vere

heile tida står trea der

til det ein dag ikkje er meir

står der og står der og står der

ja, snøen skal falle

vaktar steinane og gravene og alle som ligg i dei

i kveld skal dei også vakte lysa

alle lysa skal blafre og beve og alt skal minne alt skal likne


a nna-e va bergma n | Finnmarksvidda iii | 1965


herbjørg wassmo

Julerosa Bussen går ikke så ofte. En gang daglig, men ikke i morgen, sier sjåføren da hun går av. Klokken er kanskje fem. Furutoppene er mørk lilla. Hun står i en eim av eksos mens den brumlende gjenstanden forsvinner bak svingen. Så går hun over hovedveien, som trenger brøyting. Snøen har også fått legge seg uforstyrret på dekslet til veilyset. Det virker ikke, stikker bare ut som en hvit arm. Et tegn. Bare kom, jeg er mørket som passer på at ingen ser deg. Gå trøstig fremover til målet. Jeg er mørket som er der helt til morgengryet. Kanskje enda lenger. Siste timen på bussen snødde det i ett. Vindusviskerne ga fra seg en knirkende klage. Trygg på en måte. Tydelig for henne som satt like bak sjåføren. Han så forbauset, men vennlig på henne da han slapp henne av. Den siste passasjeren. På et slikt sted. De ønsket hverandre god jul. Den er ennå i hodet. Klagen fra vindusviskerne. Kan ikke huske at det var så mørkt i alt det hvite. Men det var det selvsagt. Det er lenge siden hun var her på denne tiden av året. Og alene? Flere tiår? Det er ikke kaldt, ikke egentlig. Men overgangen fra den dampende bussen er følbar. Hun knytter hetten på boblefrakken under haken. Lurt å ha skikkelige votter. Svinger sekken på ryggen. Den er tung. Husker ikke sist hun kom med så tung sekk. Mat, bøker og vin. For en person. I tillegg har hun en bag over skulderen med klær og pappesken med julerosa hjemmefra. Kunne ikke risikere at den døde mens hun var borte. Pakket den lunt i reinlav og mose. Man får slite for luksus. Hun forserer brøytekanten og finner veien ned til vannet der hytta ligger. Ingen har tråkket sti, men snøen går ikke over støvlene. Snøflak smelter mot ansiktet. Stillheten er et lokk. Etter hvert som øynene venner seg til mørket, ser hun alt i dypt blått. Noen få oransje lyspunkt langt av gårde viser tegn til liv. Mennesker. Få bor fast her. Og hyttene er tomme. Hun går på en måte ved siden av seg selv. I en uventet tilstand av takknemmelighet for de praktiske små tingene. Å slippe å få støvlene fylt av snø, men kjenne lukten av den. Og av våte furunåler. Kvae. En merkelig eim av forråtnelse. Det ligger der alt sammen. Alt hun har glemt. Under snøen og rundt furuleggene. Noen ganger tar det tid å gå tre hundre meter. I dag er det slik. Hytta har snø på taket, og en stor skavl barrikaderer ytterdøren. Det er ikke første gang. Til og med i påsken kunne det være slik. Så hvorfor ikke julaften? Spaden står sikkert i skjulet. Hun setter fra seg bag og sekk og finner lommelykten. I den samme lommen som nøklene til hytta ligger. Har hatt den de siste årene, men ikke

9


benyttet den mer enn to ganger. Om sommeren. Hun grynner bort til skjulet. Det er låst med hengelås. Nøklene henger nok på kroken sin i hytta. Hva nå? Det suser plutselig voldsomt i furukronene. Hun prøver å tenke praktisk. Så finner lysøyet fra lykten en rustet «engel» på dotrappen. Askeskuffel! Den gir fra seg små metalliske dunk mot veggen. Doet er ikke låst. Bra. Hun henger lykten på en spiker innenfor døren. Lyset treffer henne i fanget når hun setter seg, men kulden kjennes mot naken hud. Varm dunst av det som kommer. Strålen som treffer frossen grunn. Lettelsen. Den fuktige papirrullen i hånden. Merkelig velvære. Som ikke kommer til å vare. Det vil ta tid å spa seg inn med askeskuffel. Da hun låser seg inn, er hun varm av anstrengelse. Finner bryteren ved døren. Lyset kommer ikke på. Hun prøver noen ganger. Det forblir mørkt. Selvsagt har de koblet ut strømmen da de dro. Sikringsboksen er neste mål. Hun tenner lommelykten og laster sekk og bag inn i gangen. Rekker å lokalisere at gardinene i gangvinduet er trukket for og dørene inn til rommene er lukket. Så slukner lykten. Hun rister på den og prøver av og på flere ganger uten å lykkes. Går mot rommet der hun mener sikringsboksen er. Famler seg frem langs veggen og teller dørhåndtak mot høyre. Finner det tredje. Tror det er der, men husker ikke så nøye. Famler seg frem og kolliderer med dyner som henger på en stokk under taket. Det gneldrer i lenkene. En følelse av uhygge. Ikke som et sjokk, eller noe hun har grudd for. Mer en gjenkjennelse av ensomhet. Hun støtter seg til noe som må være den gamle kommoden fra eksmannens farsgård. Puster dypt. Prøver å puste rolig. Setter seg ned på køyesengen og kyler skallen mot overkøyen i farten. Mens hun sitter der, hører hun sin egen pust i rommet. Hyperventilering. Hun er da ikke mørkeredd? Når i ville granskauen ble i så fall hun mørkeredd? Tar seg sammen, reiser seg og begynner systematisk å beføle det hun antar er veggen mot nord. Sikringsboksen er ikke der! Hun må huske feil. Samtidig vet hun at hun ikke husker feil. Hun hyperventilerer mens hun prøver å tenke logisk. En krevende tilstand. Hvor kan den være? Uhyggen blir til kvalme. Tenk om hun ikke finner den? Tenk om den ikke er der? Skal hun bare fryse i hjel i mørket, i ville ødemarken? Er det det hun har stelt i stand? Dagens buss sørover har gått for flere timer siden, og første juledag går det ikke noen. Hun famler seg tilbake til gangen. «Jesus er trolig ikke født ennå. Du må hjelpe deg selv. Dessuten er det tidsforskjell. Kloden er jo fullpakket av tidsforskjeller. Det er verken nyttår eller Jesu fødsel samtidig overalt», sier hun høyt og liksom muntert. Det lyder uhyggelig. Etterpå blir alt stille. Bare den latterlige pusten. Så endelig kommer en velsignet logisk tanke. For når tid har hun hørt om at folk frøs i hjel i denne dalen der det finnes ildsted og ved? Veden er i skjulet, det er bare å finne nøkkelen. Og stearinlys pleier det alltid å være. Hun finner fyrstikkene hun har i sekken. Skimmeret gjennom den åpne ytterdøren hjelper henne. Så åpner hun stuedøren med et rykk. Lukt av død mus slår mot henne. Hun dar en fyrstikk som øyeblikkelig slukner i trekken. Går lenger inn og dar en til mens hun skjermer den med hånden. To stearinlys står ferdig oppstilt

10


på bordet. Hun tenner dem med dundrende hjerte. Som om hun har utført et stort arbeid. Lukker døren og blir stående og registrere at lysene ikke blafrer. Så vet hun at spjeldet i peisen er lukket. Innelukket med to brennende lys og lukt av døde mus kaver hun med gardinene og drar dem fra med voldsom kraft. Skygger beveger seg der ute. Ble det litt lysere nå? Hun snur seg fort mot rommet. Skygger der også. Finn sikringsskapet! Hun griper den ene lysestaken og går mot døren. En bøtte står inntil benken. Den stinker. Hun senker lyset. I bunnen ligger en stor mus på rygg med sprikende lemmer. Rundt den en klase av yngel i inntørket gammelt slim og blod. Hun setter lyset fra seg på benken, griper bøtten og kaster den utfor trappen så langt hun bare greier. Lukker døren med et drønn mens hun ser for seg den desperate kampen den drektige musa har hatt for å komme seg opp av bøtten. Hvordan har den falt ned der? Fra kjøkkenbenken, naturligvis. Hun tar seg sammen og undersøker alle soverommene for å finne sikringsboksen. Setter lyset fra seg og famler seg forbi stokker med sengetøy i opplag. Det lukter fuktig vinter og støvete sommer. Ingen boks er å se. Hvorfor er hun her? Da hun skal til å gi seg, oppdager hun merker på veggen ved klesskapet i gangen. Nye, kraftige ledninger spriker ut i luften. Men der er ingen boks. Da husker hun at det var snakk om at lynet slo ned og ødela strøminntaket. Det var like etter at han døde. Vinden har økt på der ute. Det fyker hvitt mot vinduet. Skulle hun ringe en av dem og spørre? Røpe sin stakkarslighet. Hun kommer seg inn i stuerommet. Finner telefonen. Men blir bare stående og stirre på den. Den har nesten ikke dekning og nesten ikke strøm igjen. Hun glir ned i den gamle kurvstolen ved peisen. Det lukter fet, gammel sot. Tre rader tørr blandingsved ligger på steinhella. Skyggene farer forbi vinduene, med snøkapper på. Hun kjenner frosten. Mer på innsiden enn på huden. Tar seg sammen og bøyer seg inn i peisen med stearinlyset. Klaser av sot der oppe. Men der er håndtaket til spjeldet. Så! Lyden av metall. Hun har ikke hørt akkurat den lyden på flere år. En hel rekke av gode og dårlige minner kommer rasende med fokket av sot og slår henne i ansiktet. Det kommer til å ta minst fire timer før rommet blir varmt. Men hun har bestemt seg. Ingen kan hjelpe henne likevel. De er minst en dagsreise unna, alle tre. Dessuten er det julaften. De har nok med sitt. Hun krøller sammen noen gamle aviser og legger never på. Støvet virvler opp. Så tenner hun. Det fatner med en gang. En merkelig glede. En sjelden glede. Har vel kjent den før, men det er lenge siden. De blaff av glede hun har nå, er ikke slik. Ikke så enkle. Blir stående og stirre i flammen. Vokter den. Legger på en ny liten vedski akkurat i det øyeblikk den trenger mer å fortære. Så en til. Hun har akkurat strøm nok til å sende dem hver sin sms med «Gledelig jul. Vi ses i det nye året». Hun gjør det stående mens hun passer bålet. Så er det liksom gjort. Alt er gjort. Bålet vokser seg praktfullt. Hun står og venter på at røyken skal slå inn fordi det er så lenge siden pipa har vært oppvarmet. Venter på straffen. At det skal være snø i skorsteinen. Men bålet bare vokser, og røyken går rett opp.

11


* Hun setter korga med julerosa midt på spisebordet. Hjemme står den på terrassen dersom temperaturen er snill. Morgendagen får avgjøre om hun setter den ut i skavlen. Den skal tåle frost. Men kreperer julerosene, så er det hennes egen feil. Hjemme er det også slik. Alt det som ikke klarer seg i og rundt huset, er hennes ansvar. Skulle bare mangle. Hun har stor tiltro til det. Det har alltid vært slik. Også før han flyttet ut for flere år siden. At han døde, var ikke hennes ansvar, men en annens. Slik slapp hun også den offentlige sorgen. Ingen spør henne hva hun tenker. Ikke de voksne ungene heller. Man kan si at slik sparer hun mye energi. Til hverdags er det bare henne. Det er sjelden noe som kreperer. En og annen staude kanskje. Eller en fugl mot ruten. Og de hoggormene hun tar livet av om våren. Hun kan nok savne dialogen. Eller det usagte mellom to mennesker som stuller i hver sin krok. Men det går fort over. Hun har jo brukt flere år på å øve seg. Hvor han nå er, de har fremdeles noe telepatisk mellom seg. Uten at hun tværer det ut. Noen ganger begynner de på samme setning, samtidig, akkurat som før han flyttet. Da gir de hverandre lillefingeren og smiler. Sitter bare helt stille og ønsker seg noe som de ikke sier til den andre. I alle fall gjør hun det. Hva han gjør, vet hun selvsagt ikke. Hun har holdt på med den leken også etter at han dro. Egentlig merker hun liten forskjell på om han er levende et annet sted eller er død. Men han er definitivt ikke hennes ansvar. Det er en frihet i det. Fra tid til annen hender det at hun er altfor direkte, slik at folk blir forfjamset og ikke vet hva de skal gjøre. Hun vet ikke helt om det er slik hun vil være, men når det har skjedd, er det for sent å gjøre noe med det. Episoden kan selvsagt dukke opp i hodet etter at hun har lagt seg. Ja, før også, for den saks skyld. Men hun kan ikke hjelpe for at hun er slik. På en måte er det nødvendig med en utlufting av og til. I grunnen helt i tråd med hennes ideologi helt tilbake til syttitallet. At snille damer er noe herk som man alltid må synes synd på. Hun forstår ikke hvorfor han gikk. Muligens var det utluftingene. Summen av dem. Men det hendte ikke ofte. To eller tre ganger i året. Ok, kanskje litt oftere. De hadde liksom ikke snakket i stykker dagene. Han sa ikke mye. Han gikk. Nå virker det greit at han gikk. Og hun vet at det ikke er noen grunn til å synes synd på henne. Men til jul er oftest huset fullt. Hun forstår at de synes det er hyggelig å være sammen. De sier ikke så mye om det, men hun vet at det er slik. Ellers hadde de ikke kommet. Jul skal jo være tradisjon og hygge. På alle måter forutsigbar. Bortsett fra at noen forsvinner og nye kommer fra år til år. Barnebarn og samboere og samboeres barn. Hun er med på det så godt hun kan. Sørger for stemningen. Gjestfriheten. Den overstadige pludrende gleden når de kommer. Med kofferter, plastposer og esker fulle av gaver, joggesko og hundefôr. Den friske forventningen. Som om alt kan starte på nytt julaften. Hva de skal starte på nytt fra, varierer. Hun har stor ømhet for det friske nye som hun ofte ikke vet så mye om. Prøver å beholde det gjennom hele kvelden. I det øyeblikk troen på det friske kreperer, er det hennes egen feil. Hun vet jo det. At hun har

12


forventninger som om hun skulle være fem år. Det er unaturlig i hennes alder. Som å drasse på julerosa gjennom luft og over landevei for å holde den levende noen dager i ødemarken. Det er hun som henger opp engler i vinduene og påkaller nostalgien, som pynter med nisser og krystallkuler. Ingen forlanger det. De vil jo bare være sammen, med minst mulig arbeid og bry. De vil sitte rundt bordet og spise god mat med god drikke til. Sitte i grupper utover kvelden og fortelle hverandre om siste utenlandsreise eller siste bilkjøp. Eller siste nytt på mobilen. Eller føre samtaler på mobilen med familie eller venner som ikke er til stede. Det betyr jo at de har noen et sted som de bryr seg om og må høre stemmen til. Klart det. Noen ganger blir samtalene på mobilen såpass høylytte og fra flere samtidig, at hun frivillig tar kjøkkentjeneste. På den måten får hun gjort arbeid hun ellers måtte ha gjort senere eller før hun lager frokost. Det hender at de spør om de skal hjelpe til med noe. Ofte svarer hun som sant er at hun er en dårlig organisator, men dersom de bare kan se seg rundt, så … Da ser de naturlig nok forvirret rundt seg og fortsetter med sitt. Av og til sukker de og sier hun styrer altfor mye. Hun gir dem rett og sier «sett slikt». Forrige år fordunstet ømheten for det nye friske allerede da en elleveåring satt til bords i skateboardlue og skar grimaser mens hun leste juleevangeliet. Hun forventet en reaksjon fra dem som satt nærmest gutten. Da den ikke kom, og alle gjorde gode miner fordi det var julaften, kjente hun seg tåpelig. Leste juleevangeliet og kjente seg tåpelig. Hun har aldri likt å kjenne seg tåpelig. Da kommer sinnet. Det som sitter langt inne. Det som ingen må se. Man skal ikke lese juleevangeliet mens man er sint. Hun tror ikke et øyeblikk at gutten, som er kommet inn i familien med sønnens nye samboer, oppfører seg slik fordi hans far er muslim. Hun har møtt faren og vet at han respekterer bordskikk på kristent vis. Nei, dette er ung protest mot å være nødt til å sitte til bords i voksne former. Gutten gir en god dag i både Koranen og Bibelen. Hun kunne ha dratt lua av hodet på ham og stirret ham inn i øynene til han gispet. Hun har gjort lignende ting før. Men ikke julaften. Da ville det være hun som brøt julefreden. Det har hun bare gjort en gang, så vidt hun vet. Da var hun selv elleve. Hun fylte et par tøfler med vann og satte dem på trappen i frosten. De tilhørte en forhatt person. Det ga voldsom uttelling. Men den slags har hun ikke helt behov for nå. Det er evig lenge siden.

* Den dagen datteren ringte, sto hun bøyd over den siste handlelisten. Først kjenner hun ikke stemmen igjen. Litt boblete. Som om personen snakker med vann i munnen. – Hallo! Jeg ringer for jula … – Ja, så fint, svarer hun og venter. – Vi kommer ikke. – Dere kommer ikke? hun prøver å være rolig, men pulsen kjennes. I brystet. Tinningene. I svelget. Så spør hun forsiktig hva som er grunnen.

13


– Jeg er ikke helt i form … – Er du syk, snille deg? Fortell! Det blir stille. – Er du syk! Hva er det? spør hun igjen. Hører selv at stemmen er litt skingrete. – Det er … sikkert ingenting. Skal operere bort en kul i det ene brystet. Så har det rammet henne også, tenker hun. Prøver å sette seg inn i alt hun ikke vet. Sette seg inn i hva datteren har vært igjennom, tenkt og opplevd i den siste tiden, før hun altså ringer og forteller det. Skyver lynfort ulike scener frem og tilbake foran en indre skjerm. Oppdagelsen av en kul, legeundersøkelse, engstelse. Imens er det stille i andre enden. Hvordan fortsetter jeg denne samtalen? tenker hun. – Skal du operere den bort nå før julaften? spør hun så rolig hun kan. – Nei. Fjerde januar. – Tror du ikke det kunne vært greit å komme hit? Jeg mener, du er vel ikke i form til å stelle til jul? – Jeg skal ikke stelle til jul, sier datteren hardt. – Nei vel, men likevel kunne det vel være greit for dere å komme hit, prøver hun. – Nei, jeg orker ikke den overflatiske lissomgleden sammen med alle de folkene. En hard knute pakker seg til et sted. Sender signaler som virker kvelende. Kvelende. – Jeg forstår, sier hun. – Nei, jeg tror ikke det. Du! Engler, blomster og tradisjoner. Og gaver! Timevis med gaver og papir. Takking for noe man ikke har ønsket seg. Kakling og falskhet. Penger i konvolutter! Hun drar pusten og hører ikke resten av tiraden, men da det blir stille, renser hun stemmen og sier at det er som om hun skulle sagt det selv. – Nei, det er det ikke. Da hadde du sagt det for lenge siden. – Jeg har vel ikke hatt mot til det. Redd for at dere ikke skulle føle dere velkomne. Men hør … Det er vel ikke meg dette dreier seg om? Det er kulen, ikke sant? Og så kommer jul på tvers av alt sammen. Det er klart at du må få feire jul som du vil sammen med dine. Uten resten av familien. Det respekterer jeg. Skulle bare mangle. – Gjør det enkelt. Ungene og vi to foreldre. Julekalender. Det går fint, sier datteren med liten stemme. – Helt sikkert! svarer hun. Det blir stille. Så stille at hun begynner å tenke på at hun har tatt det for lett. At det virker sårende at hun ikke prøver å overtale henne. Det kan virke som om hun bare er glad til. Men hun kan ikke begynne på nytt nå. – Hva sier de om kulen. Legene? – De kan ikke si noe, de har jo ikke åpnet, det er det som er så forbannet, sier datteren sint.

14


– Er den stor? – Den buler, og det er ingen sak å kjenne den. Mot armhulen. – Er du redd? spør hun forsiktig. – Vet ikke … mest forbannet. At det hender meg. Er du redd? spør datteren provoserende. – Ja. Men hadde du ikke spurt, så hadde jeg ikke sagt det, du har nok med ditt eget. – Ja. De tier. Så hører hun gråt. – Og de har ringt meg, begge to, sier datteren. – Hvem? – De såkalte brødrene mine. Sagt hva de synes om at det er jeg som har fått overta hytta. At de ikke har fått noen farsarv. – Men du skal jo betale dem ut, ikke sant? spør hun matt. Samtalen har tatt en meningsløs vending. – De har noen krav som jeg ikke kan innfri. Jeg sitter fan ikke til bords julaften med folk som ikke unner meg noe. De er så samsnakket og enige. – Fortalte du om kulen og at dere måtte la dette bero en tid? – Nei! De skal ikke få den triumfen at jeg ber for meg. Jeg skal ikke ha den hytta, de kan bare ta den. De kan bare feire jul der! – Kjære, du er sint og lei deg nå, men dette er jo bare en praktisk sak som kan løses, prøver hun. – Praktisk sak! Du skulle hørt dem! Jeg er liksom den bortskjemte som alltid får mer enn dem. – Huff da! Men det var kanskje uheldig at han ga hytta til deg uten at de andre ble tatt med på råd, det kan man forstå … – Hør på deg selv! Du er med en gang på deres parti! – Jeg er ikke på noens parti, og slett ikke hans, som bare la seg til å dø uten å sørge for at arven ble rettferdig. Og en slik ussel arv! Et hekseskudd av ei hytte. Full av råte og mus. Dette vil jeg ikke ta del i, sier hun og merker at hun hever stemmen. I andre enden er det stille. – Jeg har ikke myndighet til å gripe inn. Hytta er ikke mi. Jeg har bare invitert til jul her hos meg, sier hun rolig nå. – Ok. Takk, men vi kommer altså ikke, svarer datteren. – Men vi to er jo ikke uvenner? spør hun. – Nei, bevares. Du kan jo ikke noe for det, mumler datteren, ikke helt overbevisende. – Mener du at jeg skal avlyse julefeiringen, siden dere ikke er venner? – Det må du selv bestemme. Men ikke for min skyld … – Jeg forstår …, mumler hun og har lyst til å legge til at hun kanskje skulle avlyse for sin egen del. Men gjør det ikke.

* 15

Juleroser  

Julehefte. Redaktør Herborg Kråkevik.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you