Hyperglykemi forklarer den økte risikoen for alvorlige infeksjoner hos pasienter med diabetes
Hyperglykemi, som vanligvis skyldes diabetes mellitus, hemmer funksjonen til de hvite blodcellene. Resultatet blir svekket infeksjonsforsvar. Diabetespasienter har riktignok ikke hyppigere infeksjoner enn andre, men forløpet er ofte mer alvorlig (se 12.5.3). Skader på naturlige barrierer øker infeksjonsfaren; det samme gjelder alle typer fremmedlegemer
Dersom kroppens naturlige barrierer rammes av mekaniske eller termiske skader, får mikroorganismer direkte tilgang til det bakenforliggende vevet, der de lett kan etablere en infeksjon, jf. historien om den brannskadede Gro Hammer Næss i forrige kapittel. Her er også forklaringen på hvorfor kirurgiske inngrep alltid er forbundet med en viss infeksjonsrisiko. Narkomane stikker til stadighet urene sprøyter gjennom hudbarrieren, og er dermed selvsagt svært infeksjonsutsatt. Naturlige barrierer kan også ødelegges av giftstoffer. Tobakksrøyk skader for eksempel epitelcellene i luftveiene, slik at flimmerhårene (ciliene) mister evnen til å fjerne slim og inhalerte mikroorganismer (se FRISK 8.1.2). Dermed øker infeksjonsfaren; røykere er for eksempel mer utsatt for bakterielle lungebetennelser enn andre. Fremmedlegemer, uansett hvor i kroppen de befinner seg, utgjør også en infeksjonsrisiko. Dette skaper store utfordringer når man erstatter en kroppsdel med et kunstprodukt, for eksempel bytter ut dårlig fungerende hjerteklaffer med kunstige klaffer av metall. Manglende strøm av væske i et hulorgan er også forbundet med økt infeksjonsrisiko
Kontinuerlig strøm av væske har ofte stor betydning for å beskytte ulike slimhinne barrierer. Urinveiene «spyles» for eksempel rene av urinstrømmen, galleveiene beskyttes av vedvarende gallestrøm, og fordøyelseskanalens motilitet bidrar til å hindre at mikroorganismer trenger gjennom tarmslimhinnen. Enhver forstyrrelse av slike mekanismer øker infeksjonsfaren; gallestein kan for eksempel forårsake kolangitt, mens nyrestein kan gi pyelonefritt. Som en generell, enkel regel kan vi slå fast at obstruksjon ofte fører til infeksjon! Både infeksjoner i seg selv og endringer i normalfloraen kan ha en negativ virkning på infeksjonsforsvaret
Én infeksjon kan bane veien for en annen. Skaden som influensaviruset påfører luftveisepitelet, øker for eksempel risikoen for bakterielle lungebetennelser, mens alminnelig forkjølelse ofte etterfølges av en bakteriell bihulebetennelse. Enkelte alvorlige, kroniske infeksjoner, som tuberkulose og malaria, kan dessuten gi en generell svekkelse av betennelsesreaksjonen og immunreaksjonen. Forstyrrelser av normalfloraen kan også ha stor betydning. Disse «vennligsinnede» mikroorganismene sørger nemlig for å «oppta plassen», slik at mer virulente arter ikke får anledning til å etablere seg. En svekkelse av normalfloraen, som vanligvis skyldes bruk av bredspektret antibiotika, gir derfor – paradoksalt nok – økt infeksjonstendens. Denne mekanismen er for eksempel viktig ved antibiotikaassosiert diaré, og forklarer også hvorfor mange kvinner er plaget med candidainfeksjoner i skjeden etter en antibiotikakur.
Sykdommer knyttet til infeksjonsforsvaret 937
00 104063 GRMAT Syk bind 1 og 2 140301.indb 937
13.05.14 15:48