John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 3

maria berg reinertsen

John Maynard Keynes De politiske konsekvensene

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 5

Forord

Vinteren 2020, koronasmitten var løs, land etter land stengte ned økonomien, brutto nasjonalprodukt stupte, ledigheten steg. Pandemien var av det slaget som oppstår en gang hvert hundreår. Den globale nedstengningen var noe vi aldri hadde sett før. For å forstå denne situasjonen hentet den amerikanske økonomen og kommentatoren Paul Krugman frem igjen noen enkle kurver fra grunnkurset i økonomi. I en serie twittermeldinger viste han hvordan disse kurvene lot ham dele nedturen i to: En del som skyldtes lavere produksjon når arbeidsplasser og grenser ble stengt av smittevern, dette skulle ikke myndighetene gjøre noe med.

Og en del som skyldtes at etterspørselen etter varer og tjenester sank fordi forbrukere og bedrifter enten alt hadde mistet inntektene under nedstengingen, eller fryktet for fremtiden og utsatte både innkjøp og investeringer. Denne delen av arbeidsledigheten, som skyldtes mindre etterspørsel, burde myndighetene bekjempe, konkluderte Krugman.1 I ukene og månedene som fulgte var det akkurat det myndigheter verden rundt gjorde: Så store og alminnelige ble koronakrisepakkene at det virker rart å tenke på at en ikke må lenger tilbake enn eurokrisen i 2010 for å finne en utbredt motvilje mot å møte økonomiske kriser med mer statlig pengebruk. Slik fremsto koronakrisen som den endelige triumfen for en økonomisk modell og et syn på økonomiske kriser som hadde sitt utspring i teorien lansert av John Maynard Keynes i The General Theory of Employment, Interest and Money 84 år tidligere.

I sentrum for denne nyorienteringen finner vi usas finansminister Janet Yellen, en av økonomene som hentet frem igjen General Theory da keynesianismen sto som svakest på 1980-tallet. Den gangen brukte hun 5

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 6

john maynard keynes

General Theory som utgangpunkt for å utfordre samtidens rådende økonomiske modeller. I motsetning til disse teoriene, bemerket Yellen, beskriver General Theory en verden der økonomien kan slå seg til ro i en likevekt med høy og helt ufrivillig arbeidsledighet. Det passet bedre med erfaringene våre, skrev hun.2 Men det er ikke første gang Keynes påvirker vårt syn på hvordan kriser skal løses. På 1930-tallet inspirerte Keynes forfatteren av Arbeiderpartiets legendariske valgprogram, «Hele folket i arbeid». 70 år senere var det en norsk finansminister fra sv, Kristin Halvorsen, som viste til Keynes da hun skulle forklare hvordan regjeringen forsøkte å rydde opp etter finanskrisen i 2008.

I dag virker det som Keynes på samme tid inspirerer både politikkmakerne på innsiden og utfordrerne deres: Økonomen Ann Pettifor med sin alternative finansteori, økonomen Mariana Mazzucato som vil gi staten en større rolle i den teknologiske utviklingen og den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis med sitt alternative forslag til statsgjeldskriser og europeisk økonomisk samarbeid har alle mer eller mindre klare linjer tilbake til John Maynard Keynes.

I 1930 gav Keynes ut boken A Treatise on Money. Han mente selv at boken inneholdt «an abundance of ideas and material», men kunstnerisk, skrev han til foreldrene sine, var den mislykket. «I have changed my mind too much during the course of writing it for it to be a proper unity.»3 Det er en kritikk som gjerne kan rettes mot hele Keynes’ forfatterskap.

Det er for mye omskiftelighet til at det utgjør en skikkelig helhet. Tidlig i karrieren dyrket han frihandelen. På 1930-tallet var han villig til å innføre toll på varer for å betale for sysselsettingstiltak for de mange ledige.

Den forståelsesfulle leser vil si at det handler om at han hele tiden er i utvikling. Keynes’ skrifter er en respons på den omskiftelige verdenen rundt ham.

Keynes selv møtte aldri en krise med å gå tilbake til sin siste bok. Han var en akademiker som møtte nye kriser med ny teori. Det gjorde at han ikke hadde forklaringen ferdig da den økonomiske krisen rammet i 1929.

6

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 7

forord

Og svaret på hva Keynes ville gjort i møte med en økonomisk verdenskrise, varier alt ettersom du leser rådene han gav i 1930, 1933 eller 1936.

Derfor tenker jeg at for den som leser Keynes for å forstå sin egen samtid, er metoden hans minst like interessant å undersøke som teorien. Den er kjennetegnet ved nye teorier, men også et sett moralske vurderinger som, uttalte eller ei, legger premissene for løsningene han foreslår.

I jakten på disse løsningene gikk han i dialog med fortiden, både klassikerne og kjetterne. I denne boken skal vi se nærmere på denne dialogen: Hvordan brukte han dem, og kan vi bruke Keynes selv på samme måte i dag?

En ting er klart. Vi kan ikke ignorere årtier med faglig utvikling og søke de ferdige svarene på dagens utfordringer i Keynes’ skrifter. Det vi derimot kan gjøre, er å søke tilnærminger, inspirasjon og kontrollspørsmål.

Både når det gjelder økonomisk politikk og økonomisk forskning er det slik at en følger ulike stier, der den ene publikasjonen bygger på den andre. Noen ganger slår en inn på blindveier. Eller det oppstår helt nye problemer som gjør at vi må rygge litt tilbake og se oss om etter andre metoder. Keynes selv, skal vi se, bruker tidligere tiders kjettere i økonomifaget for å nullstille sin egen tankegang. Vi kan gjøre det samme. På denne måten er boken en oppfordring til å gå på jakt i Keynes’ skrifter, ikke for å finne svarene på vår tids spørsmål, men de gode spørsmålene vi kan stille til vår tids svar.

For å gjøre det vender vi tilbake til Keynes’ originaltekster. Hvert kapittel tar utgangspunkt i en tekst av Keynes. Vi undersøker den private og politiske konteksten denne ble til i, og følger sporene fra teksten gjennom politikken og økonomifaget frem til vår tid. Lagt etter hverandre forteller de også historien om en ung mann som startet med å sette vennskap og filosofi fremfor politikk og økonomi, men gikk videre til et økonomliv som i helt påfallende grad var knyttet sammen med de store politiske begivenhetene i hans tid.

Med temaer som usikkerhet, teknologisk arbeidsledighet og økonomiske kriser, fremstår Keynes som oppsiktsvekkende relevant for de 7

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 8

john maynard keynes

politiske og økonomiske debattene i vår tid. Samme dag som jeg avslutter dette forordet kommer nyheten om at Det internasjonale pengefondet (imf) har satt sammen en rekordstor kriselånpakke til fattige land i kjølvannet av koronakrisen. Både institusjonen selv og ideen om at kriser skal møtes med økt offentlig pengebruk er en direkte arv fra Keynes.

Da er det ikke rart at han tilskrives enorm innflytelse, men samtidig går det ingen rett linje fra notatene Keynes utformet på dagsengen sin i Bloomsbury i London til politikken hans navn knyttes til i dag. For eksempel er Pengefondet langt unna den visjonen Keynes skrev frem sensommeren 1941. Og hvor går linjen fra Keynes’ drøm om tre-timers arbeidsdag til dagens debatter om robotisering og overflødige arbeidstakere?

Noen av tekstene du møter i denne boken omtales ofte i dag, som General Theory og essayet Economic Possibilities for Our Grandchildren. Det var i sistnevnte Keynes gav et tidlig varsel om risikoen for «teknologisk arbeidsledighet». Andre tekster er viktige fordi de har vært med å skape politikk og politiske institusjoner, det gjelder Keynes’ slakt av Versaillesfreden i The Economic Consequences of the Peace og de første utkastene til det som etter lange forhandlinger med amerikanerne resulterte i Verdensbanken og Pengefondet.

Men jeg henter også frem mindre kjente tekster: Keynes’ smertens barn av en bok om sannsynlighet (A Treatise on Probability), et håndskrevet notat der han grubler over hva som skjer når vi gir alt en verdi i penger (Essay on the Love of Money) og essayet Newton, the Man, et resultat av hans langvarige fasinasjon for fysikeren Isaac Newtons forsøk på å lage gull.

For den som er interessert i Keynes’ metode og relevans i dag, kan disse tekstene gi minst like mye inspirasjon som den kanoniserte General Theory.

I historien om Keynes’ liv er kildetilfanget enormt. Utfordringen for en bok som også vil rekke å trekke linjene til samtidens debatter er å velge vekk og ut. Jeg har for eksempel lagt mer vekt på å spore hvordan økonomer har brukt Keynes i ettertid enn det indre liv på Cambridge og de mange faglige disputtene han deltok i i sin samtid.

8

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 9

forord

Samtidig er en av særegenhetene til Keynes hvordan han levde livet sitt i ulike sirkler – studentene og akademikerne på Cambridge, politikere og toppbyråkrater i London og de intellektuelle vennene i Bloomsburykretsen. Historien om hvordan Keynes’ tanker ble formet blir ikke komplett uten at vi undersøker dette samspillet.

Om kildebruk: Der ikke annet er oppgitt baserer jeg de biografiske opplysningene på Robert Skidelskys trebinds standardverk utgitt mellom 1983 og 2000. Unntaket er siste kapittel, som i større grad baserer seg på egne studier av originaltekster.

For å gjøre veien fra denne boken til Keynes’ egne tekster kortest mulig bruker jeg engelske titler og sitater. Håpet er at det vil gjøre det lettere både å finne igjen titlene i den faglige og politiske debatten som har fulgt siden, og ikke minst å gi seg i kast med disse tekstene selv. Sitatene er ment som smakebiter på Keynes’ stil og temperament. Om noen ord skulle være uklare er det ikke så farlig, meningsinnholdet forklares også i den løpende teksten. De fleste av bokens utvalgte tekster er heller ikke tilgjengelige på norsk. Et viktig unntak er General Theory der det finnes en norsk oversettelse, Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (Vidarforlaget 2011).

Takk til Fritt Ord og nffo (stipend), Olav Slettebø og Pål Sletten (lesetips), Silje Tørnblad Bøckmann (redaktør) , Einar Lie (konsulent) og Linn Aase (språkvask).

Takk til Kalle Moene, Aslak Bonde, Astrid Dypvik, Marie Fjær Johnsen og Inger Merete Hobbelstad, Morgenbladet og Randi Eidsmo Reinertsen for tillit, trøst og oppmuntring. Takk til min kjæreste Thomas Reinertsen Berg fordi du er så fin og dessuten har laget en vakker bok ut av worddokumentet mitt.

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 11

13

kapittel 1 The Economic Consequences of the Peace Byråkraten som gikk ut i kulden

31

kapittel 2 A Treatise on Probability Om å leve med usikkerhet – og uante muligheter

47

kapittel 3 Essay on the Love of Money Famous Ballerina Marries Economist

63

kapittel 4 Economic Possibilities for Our Grandchildren Eller hvordan gå gjennom livet ved å putte frosk i epletrær

81

kapittel 5 The General Theory of Employment, Interest and Money Hvordan forandre verden på ti år

109

kapittel 6 Newton, the Man På skrothaugen med Keynes og Isaac Newton

125

kapittel 7 Proposal for an International Currency Union Fra teori til politikk. Å skrive reglene på nytt

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 13

kapittel 1 The Economic Consequences of the Peace

Byråkraten som gikk ut i kulden «Very few of us realise with conviction the intensely unusual, unstable, complicated, unreliable, temporary nature of the economic organisation by which Western Europeans lived for the last half century.»

The Economic Consequences of the Peace Keynes, 1919

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 14

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 15

hvem har ikke en gang vært ung og sittet i den åpne vinduskarmen en varm sommernatt, sett ut over byen og lovet å utrette store ting? Ting som det bleke dagslyset, i alle arbeidsårene som følger, aldri vil se noe til?

I januar 1919 skulle det skje igjen. Den 35 år gamle byråkraten John Maynard Keynes pakket kofferten i London og gav seg i vei til Paris for å se sine egne idealer krasjlande i virkeligheten.

Han kom til en by full av forventninger. Første verdenskrig var over.

Tyskland hadde kapitulert. Nå skulle fredsforhandlingene finne sted.

Folk presset ansiktet mot ruten på vognen når den amerikanske presidenten Woodrow Wilson kjørte forbi. Med seg hadde Wilson en plan for en ny og bedre verdensorden.

Håpet i gaten fant gjenklang hos den britiske byråkraten. Rett nok var han allerede temmelig desillusjonert med tanke på sin egen delegasjonsleder, statsminister Lloyd George, men han knyttet håp til den amerikanske presidenten. Sjelden hadde en mann hatt slik moralsk overtak og samtidig slike maktmidler til å drive sin vilje gjennom, noterte Keynes.

Han hadde folket på sin side, enten det var taperne som stolte på ham eller vinnerne som betraktet ham som noe nær en profet.1 Taperne – Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia – fikk ikke delta i forhandlingene. Men som økonomisk rådgiver i den britiske delegasjonen, fikk Keynes snart høre fra dem likevel. For fra de beseirede John Maynard Keynes, 1922.

15

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 16

kapittel 1

landene tikket det inn grufull statistikk: her herjet sykdom og hungersnød. Tuberkulosen økte raskt i utbredelse, særlig hos barn, det samme gjorde misdannelser og kortvoksthet som følge av d-vitaminmangel. Selv når varer ble fraktet inn i de krigsskadde områdene hadde ikke tyskerne råd til å kjøpe dem.2 Vinnerne – Frankrike, Belgia, England og alle de andre – laget også statistikk: De beregnet ødelagt åkerland, havner og fabrikker, talte opp sårede, enker og farløse, alt det som skulle gi grunnlag for kravene om krigsskadeerstatning.

* Vi bruker litt tid på å tegne opp denne situasjonen. Som vi skal se utover i boken var Keynes en økonom som i påfallende grad utviklet sine økonomiske teorier og argumenter som respons på verden rundt seg. Aldri er det tydeligere enn i The Economic Consequences of the Peace. Her ble også historien om fredsforhandlingene i Paris en sentral del av boken.

I Paris fordelte 32 land sine delegater, rådgivere og eksperter på 52 ulike kommisjoner. I løpet av det neste året avfødte dette forhandlingsbeistet fem fredsavtaler – en for hvert tapende land – og statuttene til Folkeforbundet. Men den virkelige makten lå mellom fire menn i et lite, varmt og tørt rom i den amerikanske presidentens residens: Her satt Wilson, den britiske statsministeren Lloyd George, den italienske statsministeren Vittorio Orlando og den franske statsministeren Georges Clemenceau. De gangene John Maynard Keynes selv ble kalt til dette rommet styrket det følelsen hans av å være fanget i et mareritt. Mens verden utenfor vibrerte av håp og lidelse, fortapte de fire seg i tomme og meningsløse intriger.

I dette rommet så Keynes den amerikanske presidentens generøse fredsvisjon langsomt gi tapt for franskmannens plan om å knuse Tyskland så godt det lot seg gjøre. Resultatet var fredsbetingelser som i Keynes’ øyne dømte Tyskland til ydmykelse og elendighet.

Avtalen ble undertegnet i Versailles 28. juni 1919. Da var ikke Keynes lenger i Paris. Noen dager før hadde han gjort noe byråkratisk helt uhørt: 16

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 17

the economic consequences of the peace

Fortalt sine overordnede at han forlot konferansen i protest mot avtalen de hadde kokt i hop.3 Bruddet En venninne av Keynes, den ennå ikke særlig kjente forfatteren Virginia Woolf, møtte ham litt senere på sommeren og merket seg tungsinnet. I dagboken sin 8. juli skrev hun: He is disillusioned he says. No more does he believe, that is, in the stability of the things he likes. Eton is doomed; the governing classes, perhaps Cambridge too.4

Woolfs dagbokopptegnelse fanger et viktig poeng: For Keynes var fredsslutningen i Versailles en trussel som angikk ham på kroppen. Han var ikke bare medfølende og moralsk forarget på tyskernes vegne. Fredsavtalen fra Paris truet den verdenen han selv hadde vokst opp i som en veltilpasset del av. For Keynes var født midt i smørøyet av det britiske imperiet, i Cambridge 5. juni 1883. Her fylte universitetet, med sine lyse bygninger som lignet herreseter og katedraler, sine gressplener, professorboliger, hjelpelærerkrypinn og studentforeninger, nesten hele byen og utdannet mennene som skulle styre verden. Faren, Neville Keynes, var ansatt på universitetet. Moren Florence var prototypen på en samfunnsstøtte, sentral i organisasjonslivet og til sist valgt til borgermester. Her vokste Keynes opp, her studerte han og herfra var veien kort til embetsverket i London. Det eneste som ikke stemmer med skjemaet, er at denne samfunnsstøttens byråkratsønn sommeren 1919 skulle bestemme seg for å eksponere bristene i dette systemet for all verden.

Før han ankom Paris hadde den amerikanske presidenten lansert en 14-punktsplan for en ny og bedre verdensorden som fredsavtalen skulle bygge på. Planens fjorten punkter lå svært langt unna det endelige resultatet. Det er her besøkene til det varme, tørre rommet der statslederne forhandlet gir innsikt, mener Keynes. Versaillestraktaten var ikke noen 17

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 18

kapittel 1

nødvendig følge av maktbalanser og interesser. Den var et resultat av et svært dyktig psykologisk spill fra den gamle verden overfor den nye. Det var en innsikt han sommeren 1919 bestemte seg for å dele med resten av verden i boken som et drøyt halvår senere fikk tittelen The Economic Consequences of the Peace.

En verden på sandgrunn Keynes begynte med å skildre verdenen som var gått tapt i krigen. Fra omkring 1870 gikk industriutviklingen raskt i Europa. Samtidig dro globaliseringen naturressursene fra Amerika og Afrika med i verdensøkonomien. Resultatet var uvanlig hurtig vekst og velstand, slo Keynes fast i manuset sitt. Industriarbeiderens timelønn gav mer kjøpekraft år for år. Sparepenger, varer og velstående mennesker beveget seg fritt. En engelsk turist kunne reise gjennom Europa, fritt krysse grensene og veksle sine pund til lokale valutaer. Valutakursene lå fast, så handelsstanden kunne inngå langsiktige kontrakter og en herre i London kunne trygt investere formuen sin hvor som helst i verden.

Klasseforskjellene var til å leve med (i alle fall for den velstående forfatteren). For alle som hadde tæl eller evner over det gjennomsnittlige var det mulig å jobbe seg opp til det gode liv i middelklassen eller overklassen, hevdet Keynes. Og for disse lå verden for deres dørstokker: «The inhabitant of London could order by telephone, sipping his morning tea in bed, the various products of the whole earth [...] and reasonably expect their early delivery upon his doorstep», skriver Keynes. Det er et forførende bilde. Og det er også meningen. Keynes ville få leseren til å lengte tilbake.

Men for en leser i dag, er det som han forteller historien om vår egen tid: Den globaliserte økonomien der alle henger sammen med alle og står og faller med hverandre. Og advarselen hans virker like relevant nå som den gang: The power to become habituated to his surroundings is a marked characteristic of mankind. Very few of us realise with conviction the intensely unusual, un18

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 19

the economic consequences of the peace

stable, complicated, unreliable, temporary nature of the economic organisation by which Western Europe has lived for the last half century.

På denne sandgrunnen bygger vi våre planer og drømmer og føler oss trygge nok til å la konfliktene blomstre i den europeiske familien.

Og spørsmålet melder seg uvilkårlig: Hvor skjørt er dette systemet i dag? Hvor dypt stikker vår lojalitet overfor demokrati og økonomisk åpenhet? Hvor avhengig er den europeiske velstanden av fossile drivstoff og en amerikansk president som er villig til å garantere for den eksisterende verdensordenen?

Keynes selv hadde vokst opp i dette gylne øyeblikket i verdenshistorien. Hans første jobb utenfor Cambridge handlet om å administrere denne verdensordenen. I 1906 flyttet han til London og ble byråkrat i India-departementet, som administrerte India og omegn. To år senere vendte han tilbake til Cambridge som foreleser, men da verdenskrigen brøt ut i 1914 ble han hentet til finansdepartementet.

Og det er også her Keynes’ gryende konflikt med den verdensordenen han hadde vokst opp på toppen av begynte. For i finansdepartementet ble det hans jobb å skaffe penger til krigføringen. Det var en jobb som gjorde det mulig å føle seg ovenpå selv i krigstid. Som det eneste kredittverdige medlemmet i alliansen mot Tyskland bar Storbritannia byrden med å finansiere krigen for de andre landene. «Vi har bare én alliert, Frankrike, resten er leiesoldater», observerte Keynes kjekt.5 Til byråkratliv å være var stillingen hans glamorøs; forhandlinger med amerikanerne i uken og selskaper på finansministerens landsted i helgen.

Men etter arbeidstid måtte byråkraten forsvare krigen for de intellektuelle vennene han delte leiligheter, kjøkken, tjenere og tidvis seng med i London-bydelen Bloomsbury. Mennene og kvinnene i den såkalte Bloomsbury-kretsen var selv barn av den britiske styringsklassen, mennene hadde nesten alle studert ved universitetet i Cambridge. Men de var barn som insisterte på å se og vurdere verden med egne øyne, som avviste tradisjonen som begrunnelse for den eksisterende samfunnsorden.

19

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 20

kapittel 1

Bloomsbury avviste viktoriatidens dobbeltmoral; her skulle det leves i sannhet, koste hva det koste ville både for dem selv og deres nærmeste.

Kompromisset satt rett og slett lenger inne.

I leilighetene i Bloomsbury ble holdningen til krigen stadig mer kritisk.

Mange av dem nektet militærtjeneste på samvittighetsgrunnlag.

Og Maynard (som han ble kalt i Bloomsbury) hadde ikke noe bedre forsvar enn at han var god til det han gjorde: Skrive notater, improvisere løsninger, mingle seg vei, vinne sine overordnedes tillit.

At forsvaret hans var så tamt skyldtes at han selv var stadig mer skeptisk til den britiske strategien som gikk ut på å krige på til seieren var total.

Han ønsket seg fred som så raskt som mulig. Men i finansdepartementet kjempet han for å skaffe penger så statsminister Lloyd George kunne holde krigen gående helt til Storbritannia kunne få inn et «knock out blow».6 På vei inn i trettiårene ble John Maynard Keynes en mann som red to hester – byråkratiet og Bloomsbury. Det var to sett forventninger, med gamle venner og nye kollegaer som dro ham i hver sin retning.

Det er ikke noe uvanlig i det. Nesten hundre år senere ringer en venninne meg og forteller at nå sliter hun. Hun jobber i et oljeselskap og det er en fin jobb, hun er flink til den, men rundt henne går klimadebatten og ungdommene går til skolestreik og krever stopp i oljeletingen. Det er to sett forventninger som drar i hver sin retning.

Ti år senere, i essayet A Room of One’s Own, skulle Virginia Woolf beskrive hvordan kvinner trenger et eget rom før de kan bli forfattere. Keynes hadde alt et slikt rom. Ja, han hadde flere: Foreldrehjemmet i Cambridge, med evig støttende Neville og Florence Keynes. Han hadde leiligheten sin i Bloomsbury, og høsten 1919 fikk han også tilbud om å vende tilbake til Universitetet i Cambridge som foreleser.

Men han dro ikke dit, han dro til Charleston. På dette landstedet i East Sussex holdt malerparet Vanessa Bell og Duncan Grant hus. Her møttes de samme kunstnerne, akademikerne og intellektuelle som gikk inn og ut av hverandres leiligheter i Bloomsbury. Men Charleston var også anner20

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 21

the economic consequences of the peace

ledes, Vanessa og Duncan var mer avslappet, mindre notorisk kritiske enn Keynes’ gamle bestevenn Lytton Strachey eller Vanessas søster, Virginia Woolf. På Charleston så en litt større på det. Det var et storsinn som også rommet Keynes’ arbeid for haukene i den britiske regjeringen og hans romantiske, men håpløse, tilknytning til Duncan.

Det var her Keynes begynte arbeidet med boken sin.

Venninnen min i oljeselskapet har tidsånden på sin side. Selskapet har sett hvor det bærer, det leter etter andre forretningsmuligheter, og hun kan være med på forandring innenfra. Det er egentlig merkelig at Keynes, som er en notorisk optimist – enten det gjelder egne eksamener eller britisk krigslykke – ikke finner tilsvarende løsning. Men det gjør han ikke. I stedet skriver han seg stadig nærmere full konfrontasjon.

For å få leseren til å forstå hvordan Versaillesfreden kunne ende slik, ble det raskt klart for Keynes at boken han skulle skrive måtte inneholde noe vi sjelden finner i økonomibøker, enten det er langdryge avhandlinger eller iltre pamfletter – nemlig psykologiske portretter av de viktigste aktørene.

Det er disse psykologiske portrettene som gir boken mye av sitt liv og sin tiltrekningskraft. Hvem vil ikke vite hvordan de mektige tar seg ut på nært hold – bare tenk på de siste årenes strøm av bøker fra Donald Trumps tidligere medarbeidere.

Men dette grepet er også sentralt for hvordan Keynes alltid senere skulle tenke om hva som former historien. Hva vi forstår som våre interesser er også et valg: Det er ikke gitt på forhånd om vi tenker vi tjener mest på å samarbeide eller konfrontere, straffe eller ettergi.

I Keynes’ historie om veien mot Versaillestraktaten er makthavernes personlighet også helt sentral for å forstå hvordan Frankrike, bittert, utarmet og ødelagt, på alle vis gårsdagens stormakt, kunne vinne frem med sine interesser på bekostning av amerikanerne, som hadde både pengene, militærmakten og moralen på sin side.

For tross Wilsons fjorten punker og hans heltestatus, var det franske Clemenceau som møtte til konferansen med en klar plan og karakter21

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 22

kapittel 1

styrken til å gjennomføre den: «One could not despise Clemenceau or dislike him, but only take a different view as to the nature of civilized man, or indulge, at least, a different hope», skriver Keynes.

Clemenceau tronet i rommet, velkledd, alltid med grå skinnhansker.

Men selv om han så imponerende ut, gav han inntrykk av å være en gammel mann – gammel, trett og tom for håp.

Hans politikk var også politikken til en gammel mann, skriver Keynes.

Franskmannen så ikke slutten på første verdenskrig som starten på en ny tidsalder av internasjonalt samarbeid og folkenes selvstyre. Nei, det var bare nok et kapittel i den evinnelige maktkampen i Europa. Frankrike hadde vunnet siste runde mot Tyskland og måtte bruke seieren til å holde rivalen nede i noen generasjoner. Resultatet var en lang rekke krav som til sammen tok sikte på å ødelegge alle tegn til avansert økonomisk liv i Tyskland.

Mot denne mannen hadde den amerikanske presidenten lite å stille opp med. Rett nok så Wilson flott ut ved første øyekast, men hendene hans sladret (som Keynes hadde for vane å tenke) om karakter: Hele Wilson manglet følsomhet og finesse. Han hadde heller ingen plan for å omsette de fjorten punktene sine i praksis.

Derfor var han også sjanseløs mot overtalelseskunstene til den britiske statsministeren Lloyd George. I The Economic Consequences of the Peace skriver Keynes at den britiske statsministeren betraktet de andre with six or seven senses not available to ordinary men, judging character, motive, and subconscious impulse, perceiving what each was thinking and even what each was going to say next, and compounding with telepathic instinct the argument or appeal best suited to the vanity, weakness, or self-interest of his immediate auditor.

Men sommeren 1919 skrev han mer. Keynes sammenlignet den britiske statsministeren med en norrøn trollmann. En magiker hinsides «our Saxon good and evil, mixed with cunning, remorselessness, love of 22

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 23

the economic consequences of the peace

power».7 Portrettet av Lloyd George ble så drøyt at blant annet Keynes’ mor Florence rådet ham til å stryke det. Keynes fulgte rådet. Slik gikk Keynes’ egne forhandlinger utover høsten, per brev, mellom ham selv på den ene siden og moren, Cambridge-kollegaer og venner på den andre om hva man kunne og ikke kunne tillate seg å si om sine politikere.

Regnemaskinen og moralisten Vi er vant til å se økonomer demonstrere sine tanker i modeller, men Keynes’ kritikk av Versaillestraktaten i fjerde kapittel av The Economic Consequences of the Peace tok snarere form av et regnskap. Eneste måte for Tyskland å tjene pundene til å betale den enorme krigsgjelden, var å eksportere varer. Men ved å samle informasjon om Tysklands produksjonskapasitet før krigen og beregne hva den ville være etter at fredsbetingelsene var gjennomført, viste han at regnestykket ikke gikk opp.

Gjennom freden, skrev Keynes, ville Tyskland bli ribbet for produksjonskapasitet. Landområder skulle avstås til Frankrike og Polen. I tillegg ble landet forpliktet til å levere kull til seierherrene. Hvordan skulle de få til denne eksporten uten kullgruver og uten jernmalm? Og hvem i et krigsskadd og forgjeldet Europa skulle kjøpe varene?

Etter Keynes’ mening var dette et spørsmål som angikk langt flere enn tyskerne, for Tysklands økonomiske velstand var en essensiell del av den gylne epoken som hadde vært før krigen. Tyskland med sine fabrikker, kullgruver, jernmalm, sitt tilbud av industrivarer, korn og kull, sin etterspørsel etter råvarer, sine kremmere og entreprenører var hjertet i det europeiske økonomiske systemet. Nå var Tyskland på felgen, og fredsavtalen ville sørge for at landet forble der.

Keynes var pessimistisk, men pessimismen hadde ingen gjenklang rundt ham. Den jevne amerikaner og brite satt trygt og lunt langt fra slagmarken. De var mer opptatt av å «plukke opp tråden» i sitt eget liv der den glapp før krigen enn å ta inn over seg lidelsene på kontinentet, noterte han. De så heller ikke hvor avhengige de selv var av at den europeiske maskinen fungerte. Derfor forsto de heller ikke hvilken katastrofe 23

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 24

kapittel 1

fredsavtalen ville være, ikke bare for Tyskland og Europa, men for hele verden. Klokken, advarte Keynes, kunne ikke skrus tilbake. Den som forsøkte å gjenopprette Europa slik det var på slutten av 1800-tallet risikerte å slippe løs krefter de ikke rådde over: Krefter som ville overvelde både fredsavtalen og den rådende samfunnsordenen.

Så langt er dette et pragmatisk argument. Keynes hever seg over rett og galt og ser på hva som gir mest nytte for alle parter. Men det er en fortvilelse i Keynes’ skrift som går langt ut over spørsmålet om hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt: Even if it were possible, even if it enriched ourselves, even if it did not sow the decay of the whole civilized life of Europe [...] nations are not authorized, by religion or by natural morals, to visit on the children of their enemies the misdoings of parents or of rulers.

Det er en linje vi noterer oss fordi den peker frem til diskusjonene om illegitim gjeld åtti år senere.

Det mest fortvilende er at når den britiske statsministeren Lloyd George lurte den amerikanske presidenten inn i denne fredsløsningen, så var det ikke fordi George selv trodde det var klokt eller rettferdig.

Grunnen var, ganske enkelt, at velgerne der hjemme forventet det av ham etter at han selv hadde vunnet valget ved å forespeile dem en klekkelig krigsskadeerstatning. Det er dette sviket som gjør Versaillesfreden til en æreløs fred, i Keynes’ øyne.

Det er en moral som på mange måter virker gammeldags. Virginia Woolf plasserte den der den hørte hjemme; på Eton og Cambridge. Men Keynes’ kunststykke er at han kopler riddermoralen som byr en å vise respekt for en slagen fiende til noe så nytt og moderne som produksjonsstatistikken. Dernest bruker han statistikken til å forutsi hvordan den tyske økonomien og de politiske diskusjonene vil utvikle seg fremover.

Slik kan han avsløre politikernes falskspill og selvbedrag. Og slik gav han æresbegrepet det 20. århundrets gevanter.

24

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 25

the economic consequences of the peace

The Economic Consequences of the Peace ble utgitt i desember 1919. Keynes hadde mer tro på den enn forleggeren. Boken ble, på Keynes’ egen regning, trykket i hele 5000 eksemplarer.8 Den ble en suksess. Salget fortsatte utover våren i nye opplag, og Keynes ble en helt blant intellektuelle som var kritiske til krigsoppgjøret. Nå fikk de harde tall og pikante innsideskildringer å støtte opp kritikken med.

Etter å ha tilbragt trettiårene sine med å skaffe penger til en krig han ikke trodde på, så det ut som Keynes nå, 36 år gammel, endelig hadde funnet sin rolle. Det var en han skulle spille livet ut: Den omtrentlige regnemaskinen med et hjerte. Mannen som avviser moralismen som grunnlag for politikk – enten det er den tyske krigsskadeerstatning eller 1930tallets sparepolitikk – men samtidig stiller politikerne til ansvar for de moralske konsekvensene av politikken sin.

La oss stoppe litt ved det siste. For i økonomifaget er de moralske vurderingene som ligger til grunn for modellene ofte implisitte. Når Finansdepartementet ber Statistisk sentralbyrå regne på fremtidens pensjonsutgifter, ligger det under en moralsk vurdering om at dagens nordmenn bør bry seg om velferden til fremtidige generasjoner. Når økonomer setter opp innvandrerregnskap må de velge hvilke borgere sin velferd de skal regne på: Skal vi finne ut hvordan innvandring påvirker bnp per capita for dem som alt bor i landet, eller også ta med inntektsutviklingen til innvandrerne selv i dette regnestykket? Også spørsmålet om hvilken politikk, det være seg innvandring eller skatt, som gir høyest produksjon har en implisitt moralsk vurdering: nemlig at et høyest mulig bnp er et gode det er verdt å trakte etter. I Keynes’ tekster derimot, er de moralske vurderingene gjerne eksplisitte. Moral, synes han å mene, er ikke noe som kan overlates til politikerne. Økonomen som leverer tallene bør også la sine egne moralske refleksjoner følge med dem.

Etterspill Viraken som fulgte utgivelsen av The Economic Consequences of the Peace endret Keynes. Da Virginia Woolf møtte ham igjen sommeren 1920 25

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 26

kapittel 1

noterte hun seg at han var blitt roligere; suksessen hadde, paradoksalt nok, gjort ham mer beskjeden.

Boken gjorde også Keynes rik. Han brukte pengene på valutaspekulasjon. Keynes veddet på at fredsavtalen ville gjøre britisk økonomi så dårlig at pundet ville falle i verdi mot dollaren. Men britene viste seg å være noen stolte stabeiser. De aksepterte høye renter, stram politikk og lav vekst for å holde pundkursen oppe. Som spekulant var ikke Keynes særlig god til å vurdere velgernes psykologi eller spå om fremtiden.

Gjorde Keynes det bedre som forfatter enn spekulant? Umiddelbart ser det slik ut. Advarselen om at fredsavtalen ville slippe løs destruktive krefter som til sist ville rive over ende samfunnsordenen slo til: Krigsgjelden og den politiske og økonomiske ustabiliteten var årsak til kaotisk høy inflasjon i flere land på kontinentet. Andre steder, som i Storbritannia og Norge, førte forsøket på å gjenopprette stabilitet til en økonomi tynget av høy valutakurs og dårlig konkurranseevne. På trettitallet utviklet krakket på Wall Street seg til en økonomisk depresjon som startet i usa, men smittet videre. Valutakriser, bankkriser og handelskrig preget verdensøkonomien. Arbeidsledighet og sosial uro preget innenrikspolitikken. I Tyskland gav den begredelige økonomiske situasjonen grobunn for dem som fant freden svikefull og skammelig og mente at Tyskland burde ta revansj.

Slik sådde fredsavtalen i Versailles frøene til neste storkrig. Og Keynes fikk rett.

Men måtte det gå slik? Keynes’ påstand har vært omstridt helt siden den ble lansert, en ganske fersk kritikk finner vi hos historikeren Bo Stråth. I boken Europe’s Utopias of Peace: 1815, 1919, 1951 trekker han frem det han kaller «ånden fra Locarno». I 1925 møttes representanter for en ny generasjon politikere i den sveitsiske byen Locarno. Resultatet ble lettelser i erstatningskravene mot Tyskland. Stråth mener forhandlingene i Locarno viser at Versaillestraktaten ikke hadde satt Europa på autopilot i retning andre verdenskrig. Det fantes fortsatt vilje og muligheter til å velge en annen kurs. I Stråths historie er det den ulykkelige håndteringen 26

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 27

the economic consequences of the peace

av den økonomiske krisen i 1929 som gjorde at Keynes’ spådommer fikk anledning til å gå i oppfyllelse.9 Minst like interessant som Keynes’ advarsler om hvordan fredsavtalen ville så en ny krig, er rollen han tildeler usa i å få Europa ut av uføret.

Keynes foreslår at gjelden til Tyskland kuttes ned. Frankrike har lidd mest og må få mest. Samtidig skal de allierte ettergi gjelden seg imellom.

Frankrike til Russland, Storbritannia til Frankrike og usa til Storbritannia. Det er en karakteristisk Keynes-løsning: Alle viser storsinn, tar hverandre i hånden og går videre sammen inn i fremtiden – mens amerikanerne plukker opp regningen.

Det var faktisk slik det skulle gå etter neste verdenskrig: Vest-Tyskland ble del av den amerikanskfinansierte gjenreisingen av Vest-Europa. Slik fikk Keynes’ bok den underlige skjebnen å bli retningsgivende ikke for den freden han skrev om, men den neste.

At det gikk slik er ikke snakk om noen tilfeldighet, men snarere resultat av et livsverk som begynte med hjemreisen fra fredsforhandlingene i Versailles sommeren 1919 og endte med en spysyk Keynes på vei over Atlanterhavet 27 år senere (vi kommer tilbake dit i siste kapittel).

For å se dette må vi igjen løfte blikket litt: I boken The Deluge. The Great War and the Remaking of Global Order 1916–1931 påpeker historiker Adam Tooze likheten mellom tilstanden i verden etter Berlinmurens fall i 1989 og slutten på første verdenskrig i 1918. Begge ganger sto usa igjen på verdensscenen som ensom supermakt, men landet lyktes likevel ikke i å styre verdensutviklingen i tråd med sine visjoner. Hvorfor? spør Tooze.

Og svarer selv ved å peke på flere årsaker. Både i mellomkrigstiden og i 1989 manglet amerikanerne viljen til å spille rollen som global supermakt fullt ut. Samtidig fremprovoserte den store makten til usa sterke reaksjoner mot den amerikanske formen for demokrati og kapitalisme.

Reaksjonene kom både i form av kommunistiske Russland og nasjonalistisk og fascistisk ideologi i Europa.10 Toozes bok er utgitt i 2015. I løpet av Donald Trumps fire år som amerikansk president åpnet muligheten seg for at historien kunne gjenta seg 27

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 28

kapittel 1

for tredje gang. I de fire årene trakk usa seg fra flere internasjonale institusjoner, fra Parisavtalen om klimagassutslipp til Verdens helseorganisasjon. Samtidig ble den liberale og liberalistiske verdensordenen utfordret av nasjonalisme og autoritær politikk i Polen, Ungarn, Russland, Brasil og India. Slik virker Keynes’ advarende ord i 1919 om at få innser hvor skjør den globale verdensordenen faktisk er like relevante på starten av 2020-tallet.

Som en kontrast til utviklingen etter Versaillesfreden setter Tooze opp utviklingen etter andre verdenskrig, da de allierte med usa i spissen møtte freden med langt mer konkrete ideer enn Wilsons fjorten punkter for en fin fred.

Noen hadde lært av historien. Under andre verdenskrig var England et politisk verksted. I Cambridge utviklet folkerettsjuristen Hersch Lauterpacht ideen om forbrytelser mot menneskeheten. Langs Piccadilly Street flanerte den nederlandske diplomaten Wim Beyen og flørtet både med damene og ulike ideer for europeisk samarbeid. Eksilnordmennene holdt foredrag for hverandre om Norge etter krigen. I det amerikanske finansdepartementet jobbet byråkraten Harry Dexter White med ideene til et internasjonalt valutafond. På Duke University satt den statsløse jødiske juristen Raphael Lemkin og laget jussen for en ny forbrytelse: folkemord. For å nevne noen av de nye løsningene som ble klekket ut, debattert og knadd til kompromisser, som da freden kom kunne settes ut i livet: velferdsstaten; Verdensbanken og Pengefondet; den nye folkeretten, først i form av Nürnbergprosessen; handelsavtalen Gatt (nå: wto); Kull- og stålunionen, som ble til eu.

Planene forteller om en tro, blant politikere, byråkrater og akademikere, på at det også i demokratier med all sin kniving og hestehandling var mulig ikke bare å administrere samfunnet, men å skape det om til det bedre.

En av de sentrale deltagerne i dette verkstedet ble nettopp John Maynard Keynes. Over de neste kapitlene skal vi følge hvordan han gikk fra å være en bestselgende kritiker på utsiden til en som selv var med å 28

reinertsen_keynes.qxp_Layout 1 12.10.2021 15:07 Side 29

the economic consequences of the peace

forme den neste freden. Men alt i The Economic Consequences of the Peace finner vi påfallende mange av de temaene som skal gå igjen videre i Keynes’ virksomhet. Han som ser litt lenger og bredere enn fagfeller og politikere flest, den uredde polemikeren, den suverene tallsjongløren, han som avviser moralismen som grunnlag for politikk (enten det er krigsskadeerstatning eller 1930-tallets sparepolitikk) samtidig som han er drevet frem av en dyp moralsk forpliktelse.

Med The Economic Consequences of the Peace var Keynes blitt den avislesere, politikere, studenter og fagfeller skulle kjenne ham som resten av livet.

Samtidig var han fortsatt en annen.

Det var denne andre Keynes som en dag sommeren 1920 gjenfant manuskriptet fra boken han hadde arbeidet med da krigen startet seks år tidligere; A Treatise on Probability. «Did I tell you I had lost it», skrev han til mamma Florence.11 Nå hentet han opp tråden i sitt eget liv fra før krigen.