Ulv? Ulv!

Ulv? Ulv!

Frank Rossavik

Ulv? Ulv! En bok om rovdyr og mennesker i Norge

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-71973-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsbildet er fra John Keane: Group with Dead Wolf (1988) Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Ofte er det de som står fjernest fra en eller annen tradisjon, som glorifiserer og romantiserer den mest. I tredveårenes Paris ble det utviklet en tradisjonalistisk bevegelse som gikk inn for autentisk afrikansk kultur. De sentrale menn i bevegelsen, som hadde nære bånd til surrealistene, var diktere og dikterspirer som Léopold Sédar Senghor og Léon Damas, med andre ord afrikanske studenter og intellektuelle som led av akutt hjemlengsel. Noen var endog vestindere som aldri hadde satt sine ben på afrikansk jord, men som hadde lest og hørt at de nedstammet fra afrikanere. Négritude-bevegelsen ble etter hvert møtt med kraftig motstand fra afrikanere, som heller ville ha byer og fabrikker enn sentimentale dikt om landsbyidyllen. De visste nemlig nøyaktig hvor idyllisk landsbylivet var, og foretrakk noe annet. Et aktuelt eksempel på den samme mekanismen fra Norge kan være debatten om beskatning av rovdyr. Typisk nok er de fredningsvennlige ulveelskerne generelt byfolk, mens bøndene som lever i områder hvor det finnes ulv, gjerne går inn for en blodig Endlösung. thomas hylland eriksen: typisk norsk, huitfeldt 1993

Innhold

I. II. III. IV. V. VI. VII. VIII. IX. X. XI. XII. XIII. XIV.

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Steile fronter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et dyr med rufsete image . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Judas i Bibelen, Jesus i naturen . . . . . . . . . . . . . . .

Millom bakkar og berg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verstingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kverker arbeidernes jakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ulven og avmakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å statuere et eksempel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Museum for fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kanskje ingen god deal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På vakt mot ulven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Null respekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Give peace a chance? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 17 28 37 55 72 79 90 104 122 134 150 166 173

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Intervjuobjekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

184 185 191

I. Innledning

Ulven har en egen evne til å skape konflikt blant mennesker.

Hvorfor det? Jakten på svaret kan begynne med et kunstverk som henger i en gammel industriby nær grensen mellom USA og Canada.

John Keanes oljemaleri er teknisk imponerende, men mangler tvetydighetens kvaliteter. Tre menn står i hvit skjorte, to av dem har slips. Én holder i noe som ser ut som en forvokst gressklipper, muligens en liten jordbruksmaskin. Den andre holder en rifle. Tredjemann står med en handlevogn. Ved siden av dem henger en død ulv. Venstre bakpote er festet til en krok i taket, eller kanskje et tre. Det er gjerne slik døde ulver avbildes. Da ser de ekstra store ut.

Mennene har hoder, men ikke ansikter. Kroppsspråket viser triumf, eller i hvert fall at «vi gjør det vi må gjøre».

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor ulven skaper store konflikter, men Keanes maleri gir ett perspektiv. Mennesket har erobret – noen vil si tilranet seg – posisjonen øverst i økosystemet. Rovdyrene er feid til side med geværer og maskiner.

I Norge får ulven mest oppmerksomhet. Den er det mest plagsomme av rovdyrene i vår del av verden. Og siden menneskene fikk kontrollen, har de ikke akseptert at ulven fortsatt er i skogene og skaper trøbbel ved å oppføre seg som – vel, et rovdyr, 9

for eksempel med å drepe byttedyr og husdyr. Dyr menneskene vil ha for seg selv.

Briten Keane er en typisk politisk kunstner. Han malte Group with Dead Wolf i 1988. Da var ulven for lengst utryddet i Storbritannia, men naturverntanken i starten av en storhetstid. I 1983 hadde den amerikanske forfatteren og aktivisten Tom Regan skrevet boken The Case for Animal Rights, der han blant annet tok oppgjør med artssjåvinisme (speciesism). Begrepet var blitt lansert av den australske filosofen Peter Singer i en bok i 1975 og betegner menneskehetens utnyttelse av dyr, basert på en forestilling om egen arts overlegenhet. Det er altså snakk om en variant av rasisme. Også «artsisme» er blitt brukt som oversettelse.

Begrepet var ganske hett blant oss som var venstreorienterte og opptatt av naturvern på 1980-tallet. Artssjåvinismen var en av sakene som hisset meg opp en stund, før jeg gikk fra radikal til liberal, fra aktivist til observatør og journalist.

Keane var nok inspirert av Regan og Singer, i alle fall av strømningene i sin tid. Så malte han altså dette maleriet som ganske sikkert skal leses rett frem: Mennesket ville legge jorden under seg. Rovdyrene var i veien. Geværet ble hendig. Nå har alt endt i flat konsumkultur.

Artssjåvinisme versus et mer likestilt mangfold i naturen er altså én av konfliktlinjene i debatten om ulv. Det er den eneste konfliktlinjen der ulven selv på en måte er part, som representant for dyreriket.

Nær beslektet er konfliktlinjen mellom et økosentrisk og et antroposentrisk natursyn, altså naturen i sentrum eller mennesket i sentrum. Naturvern eller naturbruk. Den ligger også i Keanes maleri. I denne konfliktlinjen er ulven mest et symbol, og det er lettere å forsvare mennesket. Livet vi lever i dag, på godt og vondt, all kultur og all velstand, hviler på at men10

nesker i riktig gamle dager brukte sin suverene intelligens og skaperkraft til å erobre jorden. Opprinnelig hadde jo de store rovdyrene et overtak, med sine muskler, sin fart, sine klør og tenner.

Antroposentrismen er et faktum. Mennesket er i sentrum. Økosentrismen er en visjon. Den har hatt fremgang siden 1980-tallet, for eksempel med ideen om rewilding, tilbakeføring av store områder til naturen.

Selv om vi konstaterer at verden må forbli antroposentrisk, betyr ikke det at vi skal slutte å ta hensyn til naturen. Tvert imot, på mange felt er det åpenbart i menneskets interesse å ta større hensyn. Tenk bare på klimaødeleggelsene. Artsmangfoldet har heller ikke bare egenverdi. At naturen «går rundt» er en forutsetning for at den produserer verdier som gjør at mennesket kan leve godt. Rovdyr spiller en viktig rolle i økosystemet.

Ikke dermed sagt at ulv trengs alle steder, for eksempel i Norge. Økosystemet i landet klarer seg fint uten ulv, som for øvrig heller ikke er truet på verdensbasis. Det finnes titusener av ulver, flest i russisk og kanadisk villmark.

Her er det lett å trekke inn en tredje konfliktlinje, den som går mellom sentrum og periferi, mellom by og land. Den har dominert politikken til alle tider, ikke minst i Norge. Menneskets aktive bruk av naturen til egne formål har naturligvis alltid vært knyttet mest til periferien, men lenge var det ingen motsetning. Landbruket var en gang avgjørende for landets verdiskapning og sysselsetting. De fleste bodde også utenfor byene. I denne perioden var det en selvfølge at rovdyrene måtte vike. De hindret at folk kunne bruke jorden.

Industrialiseringen endret bildet. Fortsatt skjedde verdiskapningen for en stor del i distriktene, men nå uten at rovdyrene var i veien. Landbefolkningen ble i økende grad en arbeidskraftreserve for industrien. Senere er tjenestenæringene 11

blitt dominerende. De er enda mindre avhengige av periferien.

Landbruket produserer fortsatt mye mat, men sysselsetter få. Sektoren har også delvis havnet i miskreditt. Den blir sett på som mer av et pengesluk enn en verdiskaper. Særlig er det slik i Norge, som fortsatt skjermer sektoren med importvern og subsidier. Forbrukere er misfornøyd med høye priser på landbruksvarer. Naturvernere er opptatt av sektorens utslipp.

Alt i alt er landbrukets tyngde blitt mye mindre, både økonomisk og politisk. Mens «bondemakten» før var sterk i mange partier, har den i Norge gradvis konsentrert seg i Senterpartiet. (I 2021 kan bildet være i ferd med å endres noe igjen, men det er for tidlig å si sikkert.)

Logisk nok har utviklingen påvirket også rovdyrpolitikken.

Sympatien har flyttet seg fra bonden til ulven. Dyret har fått lov til å reetablere seg i Norge, etter å ha vært i praksis utryddet i vel hundre år. De andre rovdyrene står også sterkere. For 100–150 år siden var det allment akseptert at rovdyrene var en uakseptabel plage for landbruket. Nå anses landbruket – eller mer presist utmarksbruken – mer som en unødig plage for rovdyrene.

Bygdenes insistering på å opprettholde sau på utmarksbeite som driftsform, blir i stor grad betraktet som nostalgisk.

Fremfor alt ser bybefolkningen det slik. Likedan med kampen for å bevare tradisjonell elgjakt med løs hund.

Her kommer en fjerde konfliktlinje, i slekt med by mot land, nemlig den mellom tradisjonalitet og modernitet. Er det nå gammeldags å bruke ressursene i utmarken til å produsere mat? Er det bakstreversk å kjempe for spredt bosetting og å opprettholde kulturlandskapet? Er det så viktig å ha ulven i Norge at utmarksbrukerne må akseptere enten å få livskvali12

teten ødelagt ved dens jevnlige drapsraid i saueflokken – eller å pakke sammen og komme seg til byen?

Hvis man ser på ulvesaken som ett av mange samfunnsproblemer man kan mate inn i et Excel-ark og rangere etter betydning, er den liten. Det er ikke så mange ulver i Norge, i alle fall ikke foreløpig. Flokkene utgjør drøyt 100 dyr. I økonomiske termer plager de ikke så mange utmarksbrukere heller.

De konkrete tapene kan dessuten erstattes.

Men konflikten er forbundet med dype spørsmål i samfunnet og historien.

Den er heller ikke særnorsk. Jeg så John Keanes maleri på Detroit Institute of Arts. Rent ulvepolitisk har Michigan langt mer til felles med Norge enn kunstnerens hjemland, Storbritannia, har.

Staten nord i USA grenser til Canada. Detroit ligger på selve grensen. Canada har verdens største ulvepopulasjon. Rundt 60 000 ulver lever i det store, spredt befolkede landet. De fleste er vanlige gråulver. Én sårbar art, østlig tømmerulv, nyter vern.

Ellers er ulvene gjenstand for lisensjakt i det meste av landet.

Canadas urbefolkning kan fritt felle ulv i sine områder. 10–12 prosent av ulvene i landet skytes hvert år.

I langt mer folkerike USA har ulven mindre habitater, men Michigan deler en ulvestamme med nabostaten Wisconsin, slik Norge deler en med Sverige. På samme måte som Michigans ulver stammer fra Canada, har de norske og svenske vandret inn via Finland, fra Russland og Baltikum. Hos vår store nabo i øst nyter drøyt 40 000 av dem livet i store villmarksområder. I den grad de kan nyte livet. I Russland er ulvene fritt vilt.

Det finnes altså rikelig med ulv på verdensbasis, et argument som alltid er sentralt for dem som vil ha færre av disse rovdy13

rene. Også i Michigan. Ulvemotstanderne der sier det finnes massevis av ulv oppe i Canada. Der er det også mye villmark og god plass til dyrene. Hvorfor skal de absolutt også være nær folk?

Lenge var ulven mer eller mindre utryddet i Michigan, akkurat som i Norge. Årsaken var hard jakt for å rydde plass til mennesket. På 1980-tallet startet arbeidet for å få ulven tilbake, som i Norge. I dette tiåret fikk naturvernet et politisk gjennombrudd i den vestlige verden, mest på grunn av økt kunnskap om faretruende økologiske katastrofer. På 1990-tallet lå ulvebestanden i Michigan og Wisconsin på i overkant av 100 ulver, som i Norge i dag.

Nå er bestanden det tidoble i de to nordamerikanske statene. Michigan har 700 ulver alene, dobbelt så mange som Sverige og Norge til sammen.

De siste ti årene er ulven blitt mer kontroversiell også nord i USA. Naturvernlinjen rådde grunnen i 20–30 år, men utfordres nå. Bønder klager over at ulven skaper utrygghet. Fremfor alt dreper den sauer og hunder. Den ødelegger jakten på hjort og andre dyr. En dom i 2014 bekreftet likevel at ulvestammen i Michigan og Wisconsin skal ha vern. Kun dyr som forvolder tilstrekkelig skade, kan skytes.

Det er altså ikke så rart at John Keanes maleri ble kjøpt inn av et museum i Detroit, snarere enn et i Storbritannia.

Da jeg besøkte Detroit Institute of Arts i november 2018, ble jeg stående ved bildet en stund. Litt fordi jeg liker teknikken og stilen, det ekspressive og figurative. Stemningen også. Nesten alle malerier jeg eier, har denne undertonen av noe dystert.

Men jeg sto der også fordi jeg akkurat da funderte over å skrive bok om ulvesaken. Bare noen uker før denne reisen til USA hadde jeg vært i Hedmark med resten av styret 14

og deler av administrasjonen i Fritt Ord. Da besøkte vi blant annet Norsk skogmuseum i Elverum. Under omvisningen var vi innom museets ulveutstilling, som stiftelsen hadde vært med på å finansiere.

Med sitt påfallende overskudd av tekst og underskudd av ulv, fenget den ikke umiddelbart. Under lunsjen fortalte direktør Stig Hoseth om tilblivelsen og hvordan museet ønsket at utstillingen skulle bidra til å dempe ulvekonflikten. Mot slutten nevnte han kort at Nansen Fredssenter på Lillehammer hadde vært en viktig partner under arbeidet. Der oppsto en interesse. Var temaet – og debatten – virkelig så vanskelig å formidle museumsfaglig at man trengte fredseksperter, mest kjent for sitt arbeid med borgerkrigen i Bosnia?

Litt paradoksalt hjalp det på interessen at jeg, så langt jeg selv kunne bedømme, ikke mente noe hverken om ulv, landbruk eller jakt. Jeg er urban, men uten det romantiske natursynet byfolk ofte har. Jeg går nesten aldri tur i skog og mark, som det heter, og slett ikke med overnatting i det fri. Jeg var for norsk EU-medlemskap i 1994, men stammer fra Ryfylke på farssiden. Det er nok av bønder i slekten tilbake i tid.

Derimot er jeg liberal, opptatt av ytringsfrihet og offentlighet, av såkalt deliberativt demokrati. Beslutninger bør fattes etter en bred, offentlig debatt der legitime interesser tas hensyn til, ikke ved at et flertall trer sitt syn ned over mindretallet.

Både utmarksbrukere og naturvernere har legitime interesser i en diskusjon om ulvens plass i Norge. Skal man prøve å veie dem opp mot hverandre, blir ett spørsmål hvem som har de beste argumentene, et annet hvem som rammes hardest av beslutninger. Til en viss grad henger de to selvsagt sammen.

Siden menneskene dukket opp på jorden, har de hatt store rovdyr dels som direkte fiender, dels som konkurrenter i jakten på kjøtt å spise. Urmennesket støtte ofte på urulven.

15

Lenge levde menneskene på rovdyrenes nåde. Dyrene begrenset handlingsrommet nesten helt opp til vår egen tid. Men etter hvert la mennesket – som John Keanes maleri forteller på litt tegneserieaktig vis – jorden helt under seg og feide rovdyrene til side. Maleriet var del av et politisk motstøt på rovdyrenes vegne. Det førte også frem. Hensynet til artsmangfold fikk større vekt. På 1980- og 1990-tallet ble rovdyrene gitt delvis vern, mens mennesket ble trengt noe tilbake. Så mye tilbake at pendelen svingte andre veien igjen. Den har i alle fall begynt å gjøre det. Naturbrukerne kjemper mot rovdyr, særlig ulv. De har en viss fremgang, både i Norge og andre land.

Hvor bør balansen ligge?