Mot Spencer, for det moderne individ

maktstat. Borgerne skal adlyde. I Durkheims utlegning, der han så å si taler gjennom nevnte Treitschke, er det i ettertid å lese som en nesten parodisk utlegning av tyskhet. Siste del av pamfletten heter «Det sygelige ved denne mentalitet», der Durkheim fastslår at han ikke vil hevde at den enkelte tysker lider under en slags moralsk perversitet. Og skurken i dramaet, Treitschke selv, hadde også en edel personlighet. Vi står snarere overfor et tilfelle av sosial patologi, hevder Durkheim (1915:47). Det handler om krigslyst, oppofrelse, en slags Nietzsche-inspirert holdning. Tyskland higer for høyt og vidt, og de må stanses. Vi kjenner igjen Durkheims krigsretorikk i forhold til hans allmenne lære: alt har sine grenser. Frihet er frihet innen fornuftige avgrensinger. Durkheims krigsengasjement viste at han var mer enn en nøktern observatør når hans fedreland var i fare. Han var ingen krigshisser, ingen begeistret krigstilhenger, men snarere en som gjennomskuet fiendens ideologi. Ekstra interessant er det i ettertid å se at han skiller mellom det tyske og den enkelte tysker. Førstnevnte er altså ikke summen av de sistnevnte, men snare en egen realitet? Slik kan det kanskje virke i en krigssituasjon, men Durkheim så i det store og hele mer nyansert på dette.

Durkheim er kanskje den sosiolog som er mest utlagt på en overdrevet og karikert måte. De utbredte fordommer sier at Durkheim sto for det kollektive på en måte som at samfunnet hadde egen eksistens uavhengig av individene, og at de kollektive forestillinger bestemte det samfunnsmessige liv. Men, skriver Durkheim, siden samfunnet ikke består av noe annet enn individer, tilsier den sunne fornuft at det sosiale livets grunnlag må være den individuelle bevissthet og intet annet. Hvis det ikke var tilfellet, skulle det fremstå som om det sosiale livet svevde i et tomrom (Durkheim 1991:12). Han nyanserer samme sted ved å legge til i en fotnote at foruten individene, utgjør

tingene et integrerende element i samfunnet, men individene er dets eneste aktive element. Durkheim representerer en ontologisk realisme: Det finnes objekter for undersøkelser og egenskaper som eksisterer uavhengig av bevisstheten om disse. De er utvendige.

Herbert Spencer (1820–1902) kan betraktes som pioner hva gjelder tenkning om moderne samfunnsforhold. Han var inspirert av Darwin, og det er Spencer som er opphavsmann til begrepet «survival of the fittest», som Darwin gjorde berømt i en senere utgave av sin bok om artenes opprinnelse. Spencer var evolusjonist; samfunnet utviklet seg i tråd med naturen. Hvis alle mennesker var frie og hadde de samme rettighetene, ville samfunnsnytten også øke. Spencer var utilitarist, han tenkte i form av nytte. Spencer var også den første som brukte uttrykket «sosial struktur», han tenkte dette i forhold til sosial funksjon og samfunnet som en analogi til en organisme (Østerberg 2012:14).

I boken om arbeidsdelingen tar Durkheim et oppgjør med Spencers individualistiske og «liberale» forståelse av samfunnet – av den sosiale orden: hverken interesser eller kontrakt er tilstrekkelig. Mennesket måtte forstås som et relasjonelt vesen, og solidaritet er noe som foreligger før formelle kontrakter, ifølge Durkheim. Spencer på sin side fremholdt at samfunnet består av individer. Samfunnet som sådan eksisterer ikke. Den stadig mer arbeidsdelte kapitalistiske økonomi bør preges av laissez faire, en fri økonomi uten reguleringer. Fritt bytte gir den nødvendige solidaritet. Spencer klassifiserte i sin historiske forskning et antall historiske samfunn etter hvilket stadium av utvikling de befant seg på. Spencer er for ettertiden betraktet som en ganske kynisk sosialdarwinist, og er i dag mer å betrakte som en kuriositet enn en inspirerende sosiologisk klassiker.

Durkheim tok altså et oppgjør med liberalistisk tankegods i sin samtid. En utvidet kritikk av et individualistisk-strategisk program representerte også sosiologen Talcott Parsons (1902–1979). Parsons