Tid og miljø

Durkheim ble født i grensetraktene mellom Frankrike og Tyskland. Slekten var av jødisk bakgrunn, og både hans far og bestefar var jødiske rabbinere. Troen og tradisjonen skulle likevel bety lite for Durkheim senere i livet.

I grensetraktene mellom dagens Tyskland og Frankrike hadde man kriget i århundrer. Det var det tidligere Europa: småstater, stadige grenseendringer, uforutsigbarhet og kamper om hvilket språk som skulle gjelde.

Durkheim ble født inn i det som ble kalt det andre keiserriket. Frankrike hadde etter revolusjonen av 1789 og fremover gjennomgått flere regimeendringer, hvorav ingen kan kalles demokratiske. Idealene fra revolusjonen om frihet, likhet og brorskap, levde nok videre, og ikke minst hadde disse skremt de herskende klasser i flere andre europeiske land. Mer demokratiske tilstander fulgte likevel ikke med før den tredje republikk, som er tidfestet fra 1870 og til utbruddet av andre verdenskrig. 13 år gammel må Durkheim ha fått med seg de urolige tidene: Pariserkommunens nederlag i 1871 og krigsnederlaget mot Preussen. Den tilsynelatende evige fiende Tyskland feiret sin samling, ydmykende nok skjedde det i Versailles-slottet utenfor Paris. Frankrike var en såret stormakt. Napoleon hadde seks–syv tiår tidligere vært Europas sterke mann, med fransk innflytelse over store deler av Europa. Geopolitisk var landet nå i en helt annen situasjon. Hvis man kan tale om noe slikt som «såret nasjonal stolthet», var det tilfelle i Frankrike under Durkheims ungdomstid.

Durkheim ble født inn i et uavklart område hva gjaldt nasjonal tilhørighet, preget av konflikter mellom franske og tyske interesser. På Durkheims tid vokste hans hjemby, Épinal, beliggende nordøst, frem som et sentrum for blant annet tekstilindustrien. Ifølge flere biografier var den unge Durkheim en alvorlig mann, og ikke minst en som tok studier og arbeid seriøst. Han var belest og skoleflink, en

flittig student. Doktorgradskommisjonen så hans arbeid som strålende, og var enige om at Durkheim var en av de beste kandidater man har hatt på lenge, og som det het – «unødvendig å tilføye – «vi var enstemmige» (etter Lukes 1985:299).

Durkheim var en moderne tenker. Han var bevisst at han virket i en tid der individualismen var rådende, tross de gryende politiske kollektive bevegelser. Guneriussen har påpekt at Durkheim i 1898 publiserte en artikkel hvor han

leverer et klart og sterkt forsvar for en liberal rettsorden, individets autonomi og endog sakrale verdi, i tillegg til de universelle menneskerettigheter fra revolusjonen i 1789. Her beskrives individualismen som en sosial realitet i moderne differensierte samfunn, som et integrerende verdigrunnlag for moderne institusjoner (f.eks. rettsapparatet, militæret og staten helt allment), og som en positiv religiøs «kult» for moderne mennesker (Guneriussen 2020:217).

Durkheim engasjerte seg sterkt i den konflikten som mer enn noen annen splittet Frankrike: de falske anklagene mot den jødiske kapteinen Alfred Dreyfus. Dreyfus ble anklaget for forræderi, men det ble etter hvert åpenbart at anklagene var falske. Det kan tolkes som en enkelt manns kamp mot et autoritært tradisjonelt system: militæret og rettsapparatet. Dreyfus og hans tilhengere fikk etter mangeårig kamp full oppreising og frifinnelse, men skaden var gjort: Frankrike var dypt splittet. Durkheim sto på det moderne liberale demokratiets side mot rester av et gammelt samfunn som klamret seg til tradisjonell autoritet. Konflikten viste også en annen side av Durkheim: han var ikke bare den strenge professor nedgravd i akademiske skrifter, men en kjempende intellektuell. At den strenge professor dog skulle vedvare, viser følgende lille historie basert på en norsk kilde: Reidar Øksnevad var ved Sorbonne under første verdenskrig. I april 1918 publiserte han en kronikk med tittelen «Krigen og alderdommen» (Haugesunds Avis, 12.4.1918). Forfat-

teren hadde bodd i Paris i flere år, var litteraturviter, stipendiat og norsk lektor ved Sorbonne. Øksnevad tar for seg flere av de ledende tenkere ved dette universitet, og hvilken betydning krigen hadde hatt for deres liv. Øksnevad forteller her om sine møter med Durkheim, «den betydeligste representant for sociologisk forskning i vore dagers Frankrike», som det heter i kronikken. Ved et møte i 1914 hadde Durkheim fremstått som ungdommelig og energisk, en ivrig forkjemper for det franske standpunkt i den pågående krigen. Øksnevad skriver: «Det slo mig, at denne fremragende jøde, som antisemittiske nasjonalister saa ofte beskyldt for at være et fremmed og opløsende element i fransk vitenskap, viste den varmeste og mest egte fædrelandskjærlighed.» Noen år senere oppsøkte forfatteren en av Durkheims forelesninger i pedagogikk. Durkheim hadde blitt hvit i håret, en sår klang i stemmen, han fremsto som mer alvorlig enn vanlig, «foreleseren hadde aapenbart trang til at indprente sine tilhørere livets ubønhørlige alvor». To unge kvinner forsøkte å komme seg ubemerket ut av forelesningen, men Durkheim slo hånden i bordet og erklærte: «De som ikke har intelligens eller taktfuldhet nok til at kunne høre en forelæsning tilende har ingen ting at gjøre her ved Sorbonne!» Forklaringen på Durkheims humør kom få dager etter, da man fikk vite at han hadde mistet sin eneste sønn ved fronten.

Frankrike den gang var en annen verden, i alle betydninger av ordet. Foreleser Durkheims oppførsel overfor studenter hadde i dag skapt overskrifter på foreleserens bekostning. Masseuniversitetet er en del av en demokratisering som Frankrike ikke kjente for drøye 100 år siden. I dag kommer og går studenter som de vil, de har med mat, de sitter med pc og Mac og driver ofte med «andre ting». Det er på sett og vis en forfallshistorie, men det er også uttrykk for et annet og mer fragmentert samfunn. De naturlige autoriteter er langt på vei avkledd, både i akademia og ellers i samfunnslivet. En mer demokratisk omgangstone er for lengst en realitet, og en professor

er ikke lenger nødvendigvis en mann med autoritet, ei heller nødvendigvis mann for den saks skyld.

Det var lenge en utbredt oppfatning, skriver Rune Slagstad, at det i Norge ikke hadde vært noen nevneverdig sosiologi mellom Eilert Sundt og Vilhelm Aubert (Slagstad 1998:100). Slagstad trekker frem Erling Kristvik (1882–1969) som en glemt, men fremragende samfunnsteoretiker. Kristvik var på flere måter en slags Durkheiminspirert pedagog. Det handlet om nye former for normativt fellesskap, og kunne kalles en moralsosiologi. Vel å merke her ikke moral i betydningen det som ofte oppfattes som anmassende regler basert på religiøs tro, eller den mer politisk drevne moralismen, men snarere oppfatninger om fellesskapet. Sosiologien ble et oppgjør med liberalismen, mot utilitarismen og dens «tyngdepunkt lagt i sjølhevdinga, i dugleik til å tevla ut andre og vinna og verja eit rom i livet» (Kristvik etter Slagstad 1998:202). Kristvik var en tenker som vedlikeholdt den sosiologiske tenkningen, ikke minst i en tid da det ikke var noen sosiologiske institusjoner i Norge.

På 1920-tallet oppsto Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Oslo. Finn Moe i Arbeiderbladet kunne i 1936 melde om åpne forelesninger, inspirert av den franske skole i sosiologien. Moe hevdet at «den nuværende franske sosiologi, som ble grunnlagt av Émile Durkheim, er i virkeligheten den eneste som har en stringent videnskapelig arbeidsmetode. Det finnes mye sosiologi og mange sosiologer rundt omkring i verden, men det meste og de fleste innskrenker sig til å være åndrig filosofering omkring samfundsproblemene» (14.9.1936). Moe fortolker Durkheim på dennes egne premisser: en optimistisk vitenskap som kommer lenger enn den spekulative sosialfilosofien. En ting er for eksempel å bekjenne seg til solidaritet og samhold, en annen og mer moderne ting er å faktisk bevise at samhold og solidaritet lar seg måle, og at de gir bedre resultater for mennesker enn om samhold og solidaritet mangler.

Durkheim er sammen med Max Weber (1864–1920) og Karl Marx (1818–1883) regnet som en av de tre store klassikerne innen sosiologisk tenkning. Det kan argumenteres for at han fortjener seierspallen alene, uten de nevnte tyskerne. Hvorfor? Fordi Durkheim gjorde sosiologien til en seriøs vitenskap, fri fra Marx’ voldsomme engasjement og deltagelse i politikken, og fri fra Webers tidvis tyske nasjonalisme. Durkheim gjør sosiologien om til en observatørvitenskap, der vi objektivt står utenfor studieobjektet og observerer det vitenskapelig (Allen og O’Boyle 2017:2). Durkheim var også den utvilsomme sosiologen, der Weber var nasjonaløkonom og Marx utarbeidet hva som ble kalt vitenskapelig sosialisme. Ser man bort fra de mange interne debatter i sosiologmiljøene om dette, er det lett å tenke «Hva så? Har det noen som helst betydning hvem som var hva og ble kalt det ene eller andre, gitt at de alle er borte for lengst?» For sosiologien har det stor betydning. Durkheim hadde et program, både faglig og sosialt, som påkalte moderne fellesskap. Ingen hodeløs liberalisme eller revolusjonær sosialisme, men en gjennomgående bekymring for fellesskapene og integrasjonens skjebne. Det er det sosiologiske program per se, og det har empirisk gjenklang: Hvilken ledende politiker ville ikke dele denne bekymringen? Ikke som undergangsstemning, men som en produktiv bekymring: Her og der går det ikke så bra, hva kan vi gjøre?

Durkheim var kjedelig der Marx var spennende. Durkheim ønsket orden og stabilitet rundt individualiteten, Marx ønsket den kapitalistiske dynamikk erstattet av sosialismen. Durkheim så konflikt som uønsket, Marx så alt annet enn kamp som tilsløring av klasseforhold. Den tredje klassiker, Max Weber, lovet ingen ting ut over bekymring for utbredelsen av snever rasjonalitet og økende byråkratisering. Av de tre klassikerne, er det med hell og fornuft Durkheim som blir den mest aktuelle for norsk arbeids- og samfunnsliv i fremtiden.

Durkheim på norsk har vært en amerikansk historie, argumenterer statsviter og antropolog Iver Neumann (2011). Den norske les-