Fri strøm kontra konkret institusjon

Med litt velvilje forstår vi hva han forsøker å si. Samtidig er det en ekstrem utgave av en abstraksjon der menneskene tilsynelatende er 100 prosent ofre for dette samfunnet, noe de i liten grad kan gjøre noe med. Samfunnet blir en størrelse vi ikke behøver å spesifisere, det bare er der, og vi kan putte hva vi måtte ønske inn i denne abstraksjonen. Samfunnet kan derfor bety stat, eller kommune eller andre mennesker eller arbeidslivet; hva som måtte passe for anledningen. På sett og vis er vi alle durkheimianere. De fleste har både ytret og hørt setningen «samfunnet har skylda». Er det ikke den folkelige naivitet, den allmenne og abstrakte forklaring på alskens problemer? Hvem dette «samfunnet» er, forblir vanskeligere å både beskrive og forklare. Hvorfor snakker vi om samfunnet når vi mener kommunen, barnevernet eller Kommunaldepartementet? Den uklare bruken av ordet samfunnet gjør det vanskeligere å finne årsaker til problemer og kan lett føre til mindre solidaritet blant mennesker. Å skylde på samfunnet er å legge skylden for sosiale problemer på en abstraksjon, som igjen gjør det vanskeligere å finne gode løsninger. Dette problemet kan også slå tilbake på Durkheim, som tidvis har blitt beskyldt for å forveksle det uklare begrepet «samfunnet» med det mer praktiske «nasjonalstat».

De anti-institusjonelle og kreative, det er hva som sprenger grenser. Den franske filosofen og nobelprisvinner i litteratur, Henry Bergson (1859–1941), var på mange måter Durkheims motsvar i det intellektuelle Frankrike. I sin bok om de to kilder for moral og religion analyserer Bergson de store religiøse personligheter som sprenger rammer og samfunn. De minner oss om livets foranderlighet og bevegelighet, tidens dynamiske strøm kontra det størknede og ferdige. Og det ferdige og fastlåste er institusjonene: Disse er konkrete, de utgjør ordninger vi kan forholde oss til rent fysisk. Moral, der-

imot, er abstrakt. Konkrete institusjoner holder individet på plass. Den lokale skolen, ikke skolesystemet som sådan, tvinger eleven til å stå opp og møte i en konkret bygning. Der inne blir eleven – på godt eller vondt – del av noe større, et slags fellesskap. Det kan kalles tvangsfellesskap, eller det kan kalles nødvendig sosialisering til elevenes beste. Og det kan være begge deler samtidig.

Moral er viktig, men ikke abstraksjoner i form av høye moralske bilder man ikke når opp til. Det er mange mennesker i det moderne samfunn, skrev vitenskapsteoretikeren Karl Popper (1902–1994) under andre verdenskrig, som har få personlige kontakter, som lever i anonymitet og isolasjon og som konsekvens da lever ulykkelig. For selv om samfunnet har blitt mer abstrakt, har ikke menneskets biologiske forutsetninger forandret seg mye. Menneskene har sosiale behov som ikke kan tilfredsstilles i et abstrakt samfunn (Popper 1966:174–175). Vi er igjen ved institusjonene: det faste og konkrete, som familie, kolleger og vennskap. Man blir enkelt sagt lykkeligere med enn uten, tross de problemer de fleste vil møte i disse ordningene.

Popper var filosofen for det han kalte «det åpne samfunn». Dette sto og står i motsetning til de totalitære samfunn, som under Poppers tid nazistenes Tyskland og Stalins Sovjetunionen. Popper fremholdt at det frie samfunn vil være preget av også abstrakte relasjoner, som bytte og former for samarbeid. Det er analyse av disse abstrakte relasjonene som særlig økonomisk teori er opptatt av, ifølge samme Popper, og han la til at dette poenget ikke var blitt forstått av mange sosiologer, «som Durkheim, som aldri ga opp den dogmatiske troen på at samfunnet må analyseres i termer av reelle sosiale grupperinger» (Popper 1965:175). Litt avhengig av hva man legger i Poppers kritikk, står vi her på Durkheims konkrete grunn: Ja, man må analysere reelle sosiale grupperinger, ikke de idealistiske utgavene av disse gruppene. Så hvorfor var den liberale filosofen Popper så angstbitersk mot sosiologen Durkheim? Popper frem-

holdt at Durkheim var både induksjonist og vel også positivist. Det krever en forklaring: Popper levde et liv i kamp mot alt som smakte av induksjon, det vil si å generalisere til flere tilfeller ut fra observasjon av enkelttilfeller. Hans berømte eksempel er med svaner, der man nok kan observere at svaner er hvite, alle svaner man ser har den fargen, og man slutter etter utallige observasjoner at alle svaner er hvite. Hvilket ikke er riktig empirisk – det finnes svarte svaner, og enda verre: Det er feil vitenskapelig logikk. Man kan aldri bekrefte, bare forkaste, det Popper kaller falsifikasjon. Den teori er best som motstår flest tester. Den endelige sannhet er det dog ikke, for vi er med Popper sannhetssøkere, ikke sannhetsbesittere. Men er nå det en kritikk mot Durkheim? Hvis man leser han litt vrangvillig, kanskje. Og hva med Durkheim som angivelig positivist? Igjen blir det et spørsmål om hvordan man forstår ord og begreper. Positivismen kan sees som en lære om objektiv vitenskap hvor det er mulig å finne lovmessigheter, være seg i natur eller samfunn. Durkheim kan tolkes i denne retningen, han insisterer jo på den sosiale integrasjons lovmessighet: bedre integrasjon er bedre for individet. Men Durkheim gjør dette med forbehold, og han trekker frem eksempler som viser at for mye integrasjon kan virke helt mot sin hensikt. Integrasjon som sådan er hverken bra eller dårlig, det kommer an på hvordan den virker i konkrete samfunn. Med Popper kan det sikkert hevdes at sosiologien må benytte falsifikasjon, altså være mindre ivrige på bekreftelser og induksjon, ikke være så kjappe til å analysere ut fra observerte enkelttilfeller. Spørsmålet om hvorvidt denne kritikken rammer Durkheim blir likevel ubesvart.

Positivisme kan bety mye, og selv innen de logiske positivister i Wiener-kretsen var det alt annet enn enhetlige syn på forskning og samfunn. Det er mange positivismer. Hos Durkheim betyr det ganske enkelt at han var interessert i foreliggende samfunnsforhold, ikke forhold som kunne komme til å følge, og slettes ingen utopiske forestillinger. Det handlet ganske enkelt om å gjøre det foreliggende