Durkheim og krigen

samfunn bedre. Durkheim foretrakk selv betegnelsen naturalisme, ikke positivisme, om sin egen posisjon.

Tingliggjøringen av sosiale forhold betyr også at disse forholdene kan og bør behandles statistisk. Popper likte ikke Durkheim på grunn av hans kollektivisme. Det retoriske verket om det åpne samfunn er som tidsdokument genialt, men det gikk kanskje litt fort i svingene, og Popper var aldri glad i sosiologi. Det er utlagt som om Durkheim var tilhenger av samfunnsvitenskap basert på induksjon og verifikasjon, mens Popper sto for deduksjon og falsifikasjon. Slike skjematiske oppsett er for enkle. I boken om den sosiologiske metoden skriver Durkheim at forklaringen på det kollektive liv består i å vise hvordan det stammer fra menneskets natur, enten ved deduksjon fra dette uten foregående observasjoner eller ved å vise forbindelser basert på observasjoner av den menneskelige natur, som det heter. Hvorvidt dette er positivisme, lar seg diskutere.

Durkheim var mer enn en utvendig observatør av politiske forhold. Hans sosiologi var ment å bidra til at samfunnet ble bedre organisert. Med utbruddet av første verdenskrig, ble hans engasjement enda tydeligere. Et lite hefte om Durkheims vurderinger av krigen og trekk ved tysk kultur, finnes oversatt til norsk (Durkheim 1915). Gjennom en drøftelse av posisjonene til Heinrich von Treitschke (1834–1896), en tysk historiker og politiker, mente Durkheim å vise til den tyske mentalitet, en mentalitet som fremdeles var virksom. Treitschke var dårlig kamuflert antisemitt og ill-liberal, og som sådan passende for Durkheim, som ville ta den tyske ånd. Det gjør han voldsomt i heftet, gjennom å la Treitschke komme til orde i spørsmål om stat, makt og moral. Ifølge Durkheim er den tyske mentalitet en statsmentalitet: staten står over alt og alle: over borgerne, moralen og for den saks skyld internasjonale avtaler. Staten er en