Tenker samfunnet gjennom oss?

ning og historie var en funksjonalistisk forståelse, en del av USAimporten etter andre verdenskrig: «Her i landet er Durkheim den avdankede forskeren som mente at vi skulle studere samfunnet funksjonalistisk, altså ved å se på hvilke sosiale fenomener som løste hvilke oppgaver (funksjoner). Dette er Durkheim som norsk sosialt faktum» (Neumann 2011:7). Neumann fortsetter med å påpeke at denne norske variant bare har en viss likhet med Durkheims tekster, men desto større likhet med amerikanske Durkheim-bilder, begrunnet i oversettelser og introduksjon fra sosiologen Talcott Parsons. Dette, kombinert med amerikanske penger og innflytelse etter 1945, gjør det norske bildet angivelig skjevt. Neumanns bok er så å si et forsøk på å gjeninnsette en fornuftig Durkheim i den samfunnsvitenskapelige, primært den antropologiske, tradisjon. Det er et ambisiøst og interessant arbeid, som vi ikke går videre på her. Uavhengig av fortolkninger av Durkheim, tror vi noen grunnideer er aktuelle: fellesskap og solidaritet. Samfunnet er en reell størrelse, større enn individene. Dette er ikke et filosofisk standpunkt, men et praktisk-sosiologisk.

Tanker og følelser styres av eksterne forhold. De er ikke skapt av individets fysiologi, ei heller biologiske forhold. Durkheim fremholdt at det var blitt en økende aksept for at våre tanker og ideer kom «utenfra», de oppstår ikke innvendig i individet. Dette kan oppleves som et angrep på det autonome individ, dette selvstendige vesen som er sentral for enhver teori om modernitet. Hvis påvirkningen kommer eksternt, hva da med det velgende individ? Vi er på sporet av nærmest evige sosiologiske spørsmål, problemstillinger som er drøftet av flere enn Durkheim selvfølgelig, ut fra andre perspektiv. Det kanskje mest berømte stammer fra Marx’ utsagn om at de herskende klassers tanker er de herskende tanker. Han så sammenhengen mel-

lom interesser og ideologi. Det frie, selvstendige, velgende individ kan da senere betraktes som et slags ideologisk dogme i land preget av vestlig kultur. Men der dette idealet blir avkledd fra marxisters side, kan det på andre områder forsvares som et ideal verdt å strebe etter: den frie intellektuelle, den som utgjør den frittsvevende intelligentsia, som det er blitt kalt av Alfred Weber (1868–1958). Denne intellektuelle slår mot høyre og venstre, og har tilsynelatende ikke snevre interesser hverken i hodet eller basert på lommeboka. Uavhengig av verdier og klasseinteresser, kan denne intellektuelle tenke fritt og kritisk om samfunnsforholdene. Et uavhengig ideal, så å si, men dets uavhengighet er begrenset. Idealet foregår innen moderne rammer, en modernitet som tåler kritikk, som til og med betaler for å få kritikk. I Vesten har det lenge vært en av hovedoppgavene til universitetene. Dermed følger diskusjonen om hvorvidt en slik uavhengig kritikk overhodet er mulig, og om det altså ikke bare er ideologi, et forsvar for bestående maktkonstellasjoner. Tanker og ideer og deres forhold til samfunnsmessige strukturer er tilsynelatende et umulig prosjekt å undersøke. Så hva med Durkheim? For ham var det samfunnsskapte kategorier, det vi tenkte innenfor, som rom, tid og kausalitet. En slik kunnskapsteori har sitt utspring i religiøs tenkning, men også religiøse begreper har samfunnet som opphav (Østerberg 1983:171). Det betyr selvfølgelig ikke at menneskets tankeverden er en automatisk avspeiling av samfunnslivet, men på den annen side: Hvordan skal dette angivelig frittsvevende individ kunne tenke noe som helst utenfor samfunnsmessige kategorier?

Her står vi ved det vi kan kalle hverdags-durkheimianismen, en utbredt talemåte som viser til noe utydelig og som gjerne uttrykkes gjennom at «samfunnet har skylda». Av mange mulige eksempler kan vi trekke frem hva legen Per Otto Larsen fremholdt i et foredrag: «Samfunnet presser oss, det er hardt og destruktivt, mennesker blir stresset og får prestasjonsfeber. Samfunnet er blitt en ond ånd, og det er menneskene som får lide» (referert etter avisen SA, 16.11.2000).