Émile Durkheim – kort fortalt

Integrasjon i det moderne, kan være kortformelen for all sosiologisk virksomhet.

Émile Durkheim (1858–1917) levde i urolige tider, i den franske tredje republikk. Strid mellom republikanere og kongetro, strid mellom samfunnsklasser, strid mellom antisemitter og de som betraktet jøder som likeverdige borgere. I Durkheims yngre dager var det krig både mellom Tyskland og Frankrike og en opprivende borgerkrig. Durkheim bekymret seg med god grunn: Hva med integrasjon i samfunnet? Hva er fellesskap? Solidaritet? Hvordan få slutt på de stridigheter som herjer samfunnslegemet? Solidaritet betyr en følelse av fellesskap og innebærer at man er villig til å ofre noe for andre. Det er på godt norsk det motsatte av egoisme, selv om også det ordet kan ha flere betydninger. Som flere har påpekt, fremstår solidaritet både med handlinger og følelser. Men en ting er å fastslå dette teoretisk. Hvordan skulle det organiseres praktisk?

Durkheim kjempet for og klarte å etablere sosiologien som universitetsfag i Frankrike. Det er ikke urimelig å kalle ham den moderne sosiologiens far. Sosiologi er et sammensatt ord, fra latin og gresk, henholdsvis socius som betyr kamerat og logos som betyr lære. På flere språk er det lett å kjenne igjen ordet societas, som betyr samfunn. Sosiologi er altså samfunnslære, navnet er programmet, så å si. I Durkheims sammenheng ligger vekten mer spesifikt på hva som holder dette samfunnet sammen.

Durkheims mest kjente begrep er mekanisk og organisk solidaritet: Solidaritet basert på likhet kontra den moderne solidariteten der vi er mer forskjellige. Det er generelt sagt utviklingen fra det tradisjonelle til det moderne samfunn. I sin bok om arbeidsdeling skriver Durkheim at den mekaniske solidaritetens likhet er preget av enhet i følelser: det er en form for kollektiv bevissthet som for-

sterker det enkelte individs følelse gitt at det føler sterkt det samme som de andre i gruppen. Dag Østerberg fremholder at dette ikke er det samme som at følelsene opptrer på en vanemessig eller resignert måte, men snarere det faktum at når den enkelte inngår i et fellesskap, «mister han liksom sin egen vilje, det er kollektivet som bestemmer hans adferd og omvendt: De enkelte samfunnsmedlemmer kan bare bevege seg sammen – dvs. opptre som kollektiv – for så vidt som de ikke har noen egenbevegelse» (Østerberg 2012:33).

Det moderne samfunn kjenner mindre til den mekaniske solidaritet, mer til den organiske. Forskjellighet krever nye former for samhold, for forskjelligheten øker den gjensidige avhengigheten av hverandre. Durkheim viet den nevnte boken om arbeidsdelingen til denne solidaritetsformen: Enkelt uttrykt avhenger mitt spesialiserte yrke av at du også utfører ditt like spesialiserte yrke.

Det moderne samfunn er preget av stor arbeidsdeling. Som individer er vi forskjellige, men trenger likevel solidaritet. Dette kan vi bygge rasjonelt. Dette handler ikke om filosofi eller spekulasjon, men om å undersøke samfunnsforholdene rasjonelt. Vi leter ikke etter psykologi og indre motiver, men etter de sosiale forhold som forklarer motivene hos den enkelte. Blikket rettes mot det kollektive. Durkheim skriver: «Vi har ikke noe å innvende mot at det sies om sosiologien at den er en slags psykologi, forutsatt at man føyer til at sosialpsykologien har sine egne lover som skiller seg helt fra dem som gjelder innenfor individualpsykologien» (1978:171–172). Naturlig nok har både psykologien og sosiologien forandret seg som fag siden Durkheims tid, men hans generelle synspunkt, blikket for det kollektive og overindividuelle, har fortsatt gyldighet. Durkheim så analogier til biologien hva gjelder samfunnslivet: Et samfunn kunne altså være sykt, akkurat som en menneskekropp, ergo kan det også helbredes.

Durkheims grunnregel for samfunnsvitenskapelig metode var å behandle sosiale fakta som om de var ting: å se på tilstandene

som gjenstander og behandle dem like saklig, gjennom en utvendig metode. Vekten ligger på det kollektive, og Durkheim er blitt kalt metodologisk kollektivist. Et eksempel på dette er at Durkheim mente at fenomenet selvmord uttrykte noe kollektivt: Det er samfunnet som handler gjennom individet. For lite integrasjon fører individet ut i det han kalte normløshet, anomi, at man ikke ser grenser. Dette gjør individet sårbart og utsatt, hvilket øker sannsynligheten for det drastiske valg selvmord utgjør. Det kollektive kan beskytte mot slike valg når det virker integrerende på den riktige måten: ikke en overdrevet sterk integrasjon, men heller ikke en for svak. Den gylne middelvei er Durkheims utgangspunkt. Durkheim brukte studien av det ekstreme individuelle valg, selvmordet, til å kaste lys over kollektive trekk som ledet fram til de forskjellige typer av selvmord. Sosiologen Randall Collins hevdet at Durkheim ikke var interessert i fenomenet selvmord i det hele tatt, men at han ville vise hvordan forholdene for normal sosial integrasjon virket (Collins 1994:184–185).

Metodisk handlet det for Durkheim om virkningene av de forskjellige religiøse samfunn på integrasjonen i samfunnet. Durkheims empiriske forskning har et element av optimisme i seg: finn tilstrekkelig med data og analyser – over hodet på det enkelte individ! – og finn botemidler for problemer i samfunnslivet.

Den rasjonelle empiriske analyse av samfunnslivet er et ideal vi har med oss til i dag. Er ikke poenget med samfunnsvitenskap at den kan bidra til et bedre samfunn? I denne analyse må vi, hvis vi følger Durkheim, unngå ytterlighetene av politisk og sosial karakter. Å tenke i tråd med Durkheim, er generelt å tenke mot ytterlighetene. Den tidligere britiske statsminister Margareth Thatcher uttalte i en berømt tale at det ikke finnes noe slikt som et samfunn, bare individer og familiene deres. Det er retorikk mot «samfunnet», som ble ansett som en slags klam kollektiv størrelse, som hemmet individet, ja, som nærmest var en sosialistisk ideologi mot det frie

mennesket. Motsatsen til dette kan til nød Durkheim selv representere: Alt er samfunnet. Men nei, dette er ikke en fruktbar måte å se samfunnslivet på. Politiske ideologier er nå engang noe annet enn faglige betraktninger. En berettiget kritikk av hva samfunnet skal stå for, må ikke ende i den andre grøfta: at dette samfunnet ikke finnes.

Solidaritet har mange former, betydninger og begrunnelser. Steinar Stjernø trekker frem fire dimensjoner:

For det første dreier [solidaritet] seg om et «vi» og følelse av at folk er bundet sammen i et fellesskap. For det andre må det fins en vilje til å dele og omfordele med andre. For det tredje omfatter det en vilje til kollektiv handling. En må være villig til å handle sammen med andre. For det fjerde må det fins en vilje til en viss modifisering av markedskreftene. Det vil si å bruke staten til å justere den økonomiske fordelingen som markedskreftene skaper. Det kan skje gjennom skattesystemet eller gjennom velferdsstatens ordninger (Stjernø 2020:36).

Fenomenet og ordet solidaritet kan som det meste annet misbrukes. Denne boken står naturlig nok på durkheimsk grunn: Solidaritet er både nødvendig og ønskverdig. Begrunnelsen er ganske enkelt at solidaritet gir et bedre liv for det enkelte menneske. Denne solidariteten utspiller seg er fremdeles, som på Durkheims tid, i en tidsalder preget av individualisme. Individualisme betyr ikke egoisme. Individualisme er det moderne samfunns grunnide, ikke som abstrakt ideal, men som en rekke konkrete uttrykk. Gjensidig individualisme er både tolerant og uunngåelig. Det er idealet som ikke forsvinner av den enkle grunn at det har bevist sin berettigelse. Det er bedre enn alternativene. Individualisme betyr ikke anti-fellesskap, og det må ikke bety usolidariske holdninger og handlinger. Med Durkheim kan vi hevde at individualiseringen er knyttet til arbeidsdelingen i det moderne samfunn, og den samfunnsmessiggjøring det innebærer: Vi trenger felles normer og verdier.