artikkel 1
Det er bred enighet om at skriving er en kognitivt kompleks oppgave (Hayes & Flower, 1980) som innebærer krevende prosesseringsoperasjoner. Unge skrivere bruker arbeidsminnekapasiteten sin på prosesser på lavere nivå, som transkripsjon. Mer kompetente skrivere kan håndtere mange oppgaver samtidig, og hos dem er som nevnt mange basisferdigheter automatiserte, slik at kognitiv kapasitet kan frigjøres for prosesser på et høyere nivå (Bereiter, 1980; Fayol, 2012; Hayes & Berninger, 2010; McCutchen, 2000) og for samordning av prosessene på høyere og lavere nivå (Alamargot & Fayol, 2009). Unge, mindre erfarne skrivere bruker gjerne en fortellende strategi der de skriver ned alt de vet om et emne, mens mer erfarne skrivere kan tilpasse innholdet til tekstens formål og mottakere (Bereiter & Scardamalia, 1987). Kellogg (2008) argumenterer for at reell skrivekompetanse er oppnådd når skrivere kan forme innhold både etter egne intensjoner, leseres behov og tekstnormer. Forskningen på dette området er for det meste teoretisk, da det foreligger få relevante klasseromsintervensjoner. To intervensjoner har funnet forbedringer i skriveresultat ved henholdsvis elevsamarbeid om setningskonstruksjon (Saddler & Graham, 2005) og vurderinger fra medelever/samskriving i par (Nixon & Topping, 2001). Graham og Perins (2007) metaanalyse av effektiv skriveopplæring viste at eksplisitt opplæring i skrivestrategier har effekt med hensyn til planlegging, produksjon og revisjon av tekst.
Lingvistisk og metalingvistisk utvikling En annen inngang til skriveutvikling er lingvistisk og metalingvistisk utvikling. I studier av språklig utvikling analyseres barns skriving for å fastslå språklige trekk i tekster produsert på ulike alderstrinn. Selv om Hunts (1965) småskalastudie tilsa at det ikke var noen spesifikke lingvistiske trekk som framsto som markører for utvikling, har senere studier ved Harpin (1976), Loban (1976) og Perera (1984) alle funnet at lengden på setningsledd og setninger, syntaktisk kompleksitet og lengden på substantivfraser øker med alderen. Perera (1984) fant også at elevene gikk fra å bruke mer aktive hovedverb til å bruke mer passive verb og hjelpeverb. I nyere tid har forskere i Spenser-prosjektet (Berman & Verhoeven, 2002; Verhoeven mfl., 2002) gjennomført en tverrspråklig sammenligning av tale og skrift i sju land og på sju språk. Hos elever i alderen 13–17 fant de en aldersavhengig økning i leksikalsk 20
