Lingvistisk og metalingvistisk utvikling

Det er bred enighet om at skriving er en kognitivt kompleks oppgave (Hayes & Flower, 1980) som innebærer krevende prosesseringsoperasjoner. Unge skrivere bruker arbeidsminnekapasiteten sin på prosesser på lavere nivå, som transkripsjon. Mer kompetente skrivere kan håndtere mange oppgaver samtidig, og hos dem er som nevnt mange basisferdigheter automatiserte, slik at kognitiv kapasitet kan frigjøres for prosesser på et høyere nivå (Bereiter, 1980; Fayol, 2012; Hayes & Berninger, 2010; McCutchen, 2000) og for samordning av prosessene på høyere og lavere nivå (Alamargot & Fayol, 2009). Unge, mindre erfarne skrivere bruker gjerne en fortellende strategi der de skriver ned alt de vet om et emne, mens mer erfarne skrivere kan tilpasse innholdet til tekstens formål og mottakere (Bereiter & Scardamalia, 1987). Kellogg (2008) argumenterer for at reell skrivekompetanse er oppnådd når skrivere kan forme innhold både etter egne intensjoner, leseres behov og tekstnormer.

Forskningen på dette området er for det meste teoretisk, da det foreligger få relevante klasseromsintervensjoner. To intervensjoner har funnet forbedringer i skriveresultat ved henholdsvis elevsamarbeid om setningskonstruksjon (Saddler & Graham, 2005) og vurderinger fra medelever/samskriving i par (Nixon & Topping, 2001). Graham og Perins (2007) metaanalyse av effektiv skriveopplæring viste at eksplisitt opplæring i skrivestrategier har effekt med hensyn til planlegging, produksjon og revisjon av tekst.

En annen inngang til skriveutvikling er lingvistisk og metalingvistisk utvikling. I studier av språklig utvikling analyseres barns skriving for å fastslå språklige trekk i tekster produsert på ulike alderstrinn. Selv om Hunts (1965) småskalastudie tilsa at det ikke var noen spesifikke lingvistiske trekk som framsto som markører for utvikling, har senere studier ved Harpin (1976), Loban (1976) og Perera (1984) alle funnet at lengden på setningsledd og setninger, syntaktisk kompleksitet og lengden på substantivfraser øker med alderen. Perera (1984) fant også at elevene gikk fra å bruke mer aktive hovedverb til å bruke mer passive verb og hjelpeverb. I nyere tid har forskere i Spenser-prosjektet (Berman & Verhoeven, 2002; Verhoeven mfl., 2002) gjennomført en tverrspråklig sammenligning av tale og skrift i sju land og på sju språk. Hos elever i alderen 13–17 fant de en aldersavhengig økning i leksikalsk

20

tetthet2 og leksikalsk variasjon3, i lengden på setningsleddene, i bruken av passiv og i syntaktisk kompleksitet. Durrant og Brenchley (2019) brukte en korpuslingvistisk metode4 og observerte at økt leksikalsk finesse (lexical sophistication) og leksikalsk variasjon var aldersavhengig, i likhet med bruken av adverbialledd (Durrant mfl., 2020). I Myhills studie (2008, 2009) så man på alder, skriveprestasjon og effektivitet, og studien har bidratt med en mer nyansert forståelse av lingvistisk utvikling. Selv om de generelle funnene i tidligere studier ble bekreftet, fant studien også at eldre og mer kompetente skrivere brukte korte setninger og setningsmønstre for å oppnå retorisk effekt, og at de hadde større variasjon i syntaktisk struktur, inkludert mer bruk av enkle helsetninger. De brukte også lengre substantivfraser for å få med flere detaljer og beskrivelser.

Metalingvistisk forståelse er kompetansen til å reflektere over språk som et objekt i seg selv, som viser seg som «explicit manifestations of a functional awareness of the rules of the organization or use of language» (Gombert, 1992, s. 13). Med andre ord er det evnen til å vise eksplisitt snarere enn implisitt forståelse av hvordan språk fungerer. Denne forståelsen kan uttrykkes både gjennom hverdagsspråk og vitenskapelig språk, med hjelp av metaspråk (Camps & Milian, 1999). Gomberts (1992) nyskapende arbeid om metalingvistisk utvikling tilsier at forståelse av lydelementene i ord (metafonologisk forståelse), ordenes betydning (metaleksikalsk forståelse) og setningsstruktur (metasyntaktisk forståelse) går forut for forståelsen av språket i bruk (metapragmatisk forståelse) og av tekststrukturer (metatekstuell forståelse). Gombert (1992) begrenset imidlertid sitt søkelys til skriving i de første skoleårene. I sin forskning på skrivere i alderen 12–15 år kom Myhill mfl. (2012) fram til at elevene strevde med metasyntaktisk forståelse, og at den metapragmatiske forståelsen – forståelsen av forholdet mellom språkvalg og virkningen av språkvalget i en kontekst – kan være mer framtredende hos disse eldre elevene. I lys av dette har nyere forskning sett på hvordan vi kan fremme metalingvistisk samtale om skriving, noe som kan bidra

2 Leksikalsk tetthet (lexical density) handler om den språklige kompleksiteten i en tekst når det kommer til forholdet mellom funksjonsord (grammatiske enheter) og innholdsord (leksikalske enheter, leksemer) (en.wikipedia.org/wiki/Lexical_density) 3 Leksikalsk variasjon (lexical diversity) handler om forholdet mellom forskjellige unike ordstammer og det totale antallet ord (en.wikipedia.org/wiki/Lexical_diversity) 4 Korpuslingvistikk er en språkvitenskapelig metode der språklige fenomener studeres i avgrensede samlinger av autentiske tekstdata, såkalte korpus (snl.no/korpuslingvistikk)

21