Samfunnsmessige vilkår

Atferdsterapi bygger på en retning som kalles behaviorismen, av ordet «behavior» som betyr oppførsel eller atferd. Her hevdes det at all atferd kan læres. Metoden blir ofte brukt som eksponeringsterapi når det gjelder angstlidelser. Når du utsettes nok ganger for det som skaper angst, kan du lære å håndtere angsten. Hvis du har vært utsatt for en bilulykke, kan en gradvis eksponering for bilkjøring, ved for eksempel å starte med i det hele tatt å sette deg inn i en bil, være til hjelp for å mestre angsten og krisen.

Ulike former for gruppeterapi og familieterapi kan være nyttige behandlingsformer i visse former for kriser. Senere i kapitlet brukes selvmord som eksempel på en individuell krise som gjerne har betydelig påvirkning på samfunnet rundt, spesielt de pårørende. For etterlatte kan gruppe- eller familieterapi være nyttig for å håndtere krisen.

Sosial støtte, sosial kompetanse og den enkeltes psykiske helse ser ut til å være avgjørende for å håndtere kriser på individnivå, uansett om vi søker profesjonell hjelp eller ikke. Mye tyder på at det å sette inn tiltak tidlig i en krise kan være med på å hindre psykiske lidelser og styrke muligheten for mestring. Når du skal vurdere hvordan individ og samfunn kan håndtere kriser, kan det å gjøre rede for mulige former for behandling bidra til å få fram de mange vilkårene som kan være nødvendige for å mestre ulike former for kriser. I vurderingen bør du få fram at vilkårene vil avhenge av hva slags krise det er snakk om, og hvordan individuelle og samfunnsmessige faktorer påvirker den enkeltes krisehåndtering.

1 Hva er psykososiale tiltak? 2 Hva er psykoterapi? 3 Hvordan kan ulike former for behandling bidra til å håndtere kriser?

Samfunnsmessige vilkår

Velferdsstaten er viktig for at samfunnet skal kunne bidra til at individene håndterer en krise. Dersom noen opplever en psykisk krise, har samfunnet velferdsordninger som kan bidra til at krisen håndteres, for eksempel gjennom økonomisk og sosial støtte. Du kan få hjelp hos fastlegen og kanskje henvises videre til psykolog, og du kan få sykemelding og motta sykepenger en periode dersom det er grunnlag for det. Da legger samfunnet til rette for at du skal kunne håndtere krisen uten at du får store økonomiske eller sosiale problemer. En av grunnene til at det er et mål for samfunnet at hver og en av oss håndterer kriser når de oppstår, er at flest mulig skal kunne være i jobb. En annen grunn er at samfunn med mange mennesker i krise gjerne er ustabile samfunn der mennesker kan være en fare for seg selv og andre. Velferdsstaten har altså flere tiltak som er utarbeidet for å håndtere kriser, men det komplekse samspillet mellom individ og samfunn gjør at vi ikke har en garanti for at tiltakene alltid fungerer.

E

Bildetekst Dersom samfunnet skal klare å håndtere en krise, er det viktig at det finnes nok ressurser. Er det mange mennesker som er rammet av en krise, blir det en viktig samfunnsoppgave å prioritere hvem som trenger hvilken hjelp. Da vil det ofte ta lang tid å håndtere krisen, og man kan være avhengig av hjelp utenfra, altså fra andre land eller internasjonale organisasjoner, for å løse den. Fordi Norge er et rikt land, bidrar vi ofte gjennom bistandsbudsjettet vårt til å prøve å håndtere andre lands kriser, for eksempel sultkatastrofer. Samfunnet kan ikke hindre at kriser oppstår, men ulike former for forebygging kan redusere omfanget og konsekvensene av krisen. Derfor kan også forebygging og beredskap være viktige vilkår for å håndtere kriser. Her skal vi se på t tre former for forebygging: primær-, sekundær- og tertiærforebygging (Caplan, 1964).

Forebyggende tiltak kan rettes mot alle ved for eksempel å gi informasjon til hele befolkningen i form av informasjons- og holdningskampanjer i mediene. Det kan også være informasjonsbrosjyrer hos fastlegen eller andre steder der folk ferdes. Dersom du vet hvor du skal henvende deg hvis det oppstår en krise, kan dette bidra til å gjøre håndteringen greiere. Informasjon om hvor man kan finne voldtekts- og overgrepsmottak, kan være et eksempel. Denne typen forebygging kalles primærforebygging, og tiltakene er universelle fordi de altså er rettet mot hele samfunnet.

Dersom en universell holdningskampanje om psykisk helse ikke fungerer, kan man i neste omgang gjøre tiltak som retter seg mer direkte mot risikogrupper. Dette kalles selektive tiltak fordi man retter tiltakene mot en bestemt gruppe, og da kaller vi det sekundærforebygging. For eksempel ser vi at det er nær sammenheng mellom psykiske lidelser og selvmord. Da kan ansvarlige institusjoner i samfunnet, som for eksempel skolen, bestemme seg for å sette i verk tiltak for å nå fram til ungdom med psykiske lidelser. Dersom ungdom i risikosonen vet hvor de kan søke hjelp hvis de sliter med selvmordstanker, kan det kanskje bidra til å gjøre emnet mindre tabubelagt og forebygge at en krise som et selvmord oppstår.

Dersom noen likevel forsøker å begå selvmord, handler forebyggingen om å forhindre at et problem oppstår igjen. Å jobbe for å forhindre kalles tertiærforebygging med indikative tiltak. At tiltakene er indikative, betyr at de blir satt inn for å forhindre tilbakefall og nye selvmordsforsøk, altså at de prøver å forebygge et problem som allerede eksisterer. Behandling kan derfor være et eksempel på tiltak. Det kan blant annet tilbys gruppeterapi for mennesker i risikosonen. Det vil jo i utgangspunktet være et tiltak på individnivå, men for samfunnet er det kostnadseffektivt å behandle flere samtidig, og det kan fremme et sosialt fellesskap i en risikogruppe. Problemet med samtaleterapi er at den både er kostbar og tidkrevende, og i kommunene er det som regel begrenset med midler til slike tiltak. I tillegg vil ikke gruppeterapi passe for alle.

I kommunene finnes det kriseteam som skal kobles inn når akutte traumatiske kriser som brann, ulykker, naturkatastrofer og lignende skjer i lokalsamfunnet. Disse krisene kan ramme både enkeltpersoner og større og mindre grupper, og krisens omfang blir avgjørende for hvor stor krisen blir oppfattet i lokalsamfunnet. Kriseteamet skal være en del av kommunens kriseplan. Det sier seg selv at det er vanskelig å forutse forløpet av en krise, men planen skal tydeliggjøre noen retningslinjer som kan hjelpe til med å håndtere kriser, for eksempel hvem som har ansvar for hva. Fordi kriseteamene er utarbeidet lokalt, vil det være forskjeller mellom kommunene, men hensikten er likevel den samme: psykososial oppfølging av mennesker og lokalsamfunn som opplever en krise eller en katastrofe. Teamene kan bestå av forskjellige yrkesgrupper, som leger, sykepleiere, psykologer, sosialarbeidere og prester. Selv om medlemmene av kriseteamet skal fungere som en disponibel beredskapsgruppe, vil arbeidsoppgavene være de samme som de har i sin vanlige jobb. Altså skal sykepleieren fremdeles gjøre de oppgavene hun har kompetanse til. Det er bare organiseringen som er en annen.

Når en krise oppstår, er det avgjørende for håndteringen at kriseteamet har kapasitet til å hjelpe alle. For eksempel kan det hende at det ikke finnes nok helsepersonell til å hjelpe alle de skadde i en ulykke, eller det kan handle om at kommunen ikke har nok penger til gjenoppbygging etter en naturkatastrofe som flom eller jordskred. Når staten har gitt kommunene ansvar for den lokale krisehåndteringen, kan det skape forskjeller mellom kommuner, og tilbudet om krisehjelp kan variere fra sted til sted. Det kan ha både fordeler og ulemper. Det er en fordel at kommunen kan organisere krisehjelpen slik den mener det er mest hensiktsmessig for seg, men det skaper også en risiko for at krisehjelpen mangler ressurser, dersom en krise faktisk skulle oppstå.